Skredahøin og hjem

Fredag, 15. juli

Det ble vel fem-seks timers søvn før Jon kom og vekket meg klokken 06. Han er god på å stå opp tidlig, i motsetning til meg. Jeg vil, men har ikke sjangs.

Den umiskjennelige havregrøten gled ned i dag også, og når man står opp såpass tidlig er det fint med varm mat. Jeg foretrekker vanligvis kald frokost om sommeren, noe som delvis skyldes at jeg ligger til langt på dag, når lufttemperaturen er blitt kvalmende varm.

Vi kom oss i gang mot vest klokken 08. Målet var Skredahøin, Svånåtindane og Langvasstind. Ambisiøst, som vanlig, selv om de sistnevnte kan tas enkelt uten særlig opp- og nedstigning når man først er kommet opp i høyden.

Før vi knapt nok hadde kommet i marsj fant jeg en granat 50 meter fra leirplassen. Den så ikke ut til å ha detonert. Jeg merket av plassen, og rørte den ikke. Noen kilometere senere, på høyden øst for Bandranden fant vi detonerte granater i hopetall. Disse, i tillegg til overnevnte lå innenfor det markerte området hvor man ikke skal oppholde seg innenfor visse tidsrom. Forsvaret har muligens oversett en god del skrapjern, i verste fall også udetonerte bomber. I så fall er ikke området sikkert å ferdes i, selv om gutta i vaktbua hadde fått i oppgave å opplyse om at det var trygt.

Før Bandranden kom vi over en spurv som jaget en røyskatt, like ved en steinrøys. Uoverensstemmelsene hadde trolig rot i et eggtyveri.

Jon krysset Svoni barføtt på grunn av sine lave sko. Jeg hadde jaktstøvler, og labbet over. Det må ha vært kaldt for ham, men han skar ikke ansikt av den grunn.

Ferden opp til den høyeste av Skredahøin bar på blokker, urer, hauger, røyser og mye annet man kan sette "stein" foran. Vi så grått, men himmelen var blå med hvitt slør, og holdt motet oppe selv om øynene datt ned. Oppe på 2004-toppen var utsikten skandaløst bra, og vi kunne se det meste av ruten vår før oppstigningen hadde tatt til.

Før vi steg ned mot vestenden av Svånåvatnet tok vi en velfortjent hvil i den hvite ura. Store partier av fjellet var dekket av hvit stein, med spennende strukturer på de fleste av dem. Mange hadde også en lavflekker i overflaten, som om noen hadde sølt blekkdråper over dem.

Vi spiste og drakk, og kom fram til at vi skulle slappe av i det fine været og si oss fornøyde med dagens fangst, heller enn å gå for de andre toppene. Det er deilig å regelrett kunne drite i planene, uten å få dårlig samvittighet.

Etter pausen begynte returen. Vi ruslet ned dalen mot vestenden av Svånåvatnet. Jon ble bokstavelig talt bergtatt av de store kampesteinene, og begynte å buldre på dem. De fleste ville blitt dritt lei av en dal fylt av store steiner, men her rådet et ungdommelig engasjement som bare naturen fremkaller.

Vi ble snart lei den harmoniske tilstanden, og hoppet videre fra stein til stein langs vannet. Snøspurven var en av de få innfødte som viste seg frem, foruten en rype som forsøkte å lede oss bort. Førstnevnte fugl finner man sjeldent andre steder enn i høyfjellet eller lenger nord, og er således et kjærkomment bekjentskap på fjelltur.

Været hadde vært noe tilbakeholdent fra morgenen av, med et gjennomsiktig skylag som forgjeves forsøkte å stenge solen ute. Den kom likevel frem en gang i blant, og minte oss på hvor vi var brent.

På veg ned mot Fisketjønne gled vi ned en snøbakke så bratt at vi kunne ha satt helsen på spill. Vi var pinlig nøyaktige med stegene, og kom oss vel ned. Etter å ha rundet nok et vann dristet vi oss tilbake over Svoni, og jog opp mot nordsiden av Heimaste Svånåkollen. Vel oppe i høyden gjenstod sjarmøretappen mot teltet, men det ble langt med såre føtter og sultne kasser.

Vi hadde vært ute i over 12 timer da vi ankom teltet, og tilbakelagt tre mil foruten mange hundre høydemetere. Snurringen og potetmosen gled godt ned, og det tok ikke lang tid før Jon kom seg i posen. Jeg rotet rundt i en time til før jeg tok til fornuften.

Lørdag, 16. juli

Jon var i plagsomt godt humør da han sang meg opp klokken 04. Jeg hatet og hatet under frokosten og pakkingen, og så ikke lyset før vi ankom grusveien ved Snøheim, som skulle lede oss ut mot Hjerkinn. Vi måtte begynne tidlig for å rekke toget sørover.

Dagen begynte som gårsdagen sluttet, med et usannsynlig godt vær. Vi spaserte rolig nedover veien, og gjorde unna de fire første kilometerne på tre kvarter. Deretter ventet moskusene på oss fremme på veien, som måtte passeres ved å ta en avstikker ut i lyngen. De gadd knapt å vende seg mot oss, og forventet nok en stor porsjon respekt fra de tynne, spinkle legemene våre.

Lengre nedover kom vi over en moskuskalv, men den valgte å løpe foran oss i ren redsel. Vi følte oss svære, og spradet stolt nedover hakk i hæl på den stakkars kalven. Den fant snart en venn, og tok den med seg nedover veien før den galoperte ut i terrenget ved synet av dagens første bil.

Fotsålene ble stadig sårere, noe jeg har blitt godt vant med fra veigåing under NPL. Det gjør fortsatt minst like vondt selv om jeg har erfart det mang en gang. Vi haltet oss omsider fram til Hjerkinn stasjon, hvor det vanket åpen bygning med toalett og springvann. Det ligger et vandrerhjem like ved, og jeg var ikke sen om å spandere is på Jon. Han hadde det like vondt som meg, men smilet satt som stemplet.

Turen gav oss tre topper: Stortoppen og Midttoppen i Snøhettamassivet, samt den eneste over 2000 meter av Skredahøin. Det gikk ikke som planlagt, men vi gråt ikke nevneverdig av den grunn.

Bildene viser oppstigningen til Skredahøin, elvekryssing, fotavtrykket til en Måsåbjønn, Jon som utfordrer moskusene og den potensielt udetonerte granaten. Flere fotos kommer på Facebook.

Snøhetta

Vi våknet til strålende sol, stille og skyfritt, men frost på bakken. Vekkerklokken sto på 04, men jeg kom meg ikke opp før Jon begynte å mase to timer senere.

Vi hev i oss havregrøt og kom i marsj halv åtte. Fjellet var rolig, og ingen la foran i løypa. Ved nærmeste bekk bunkret vi opp vann og renset det best mulig. Harepesten har gjort oss varsomme, men den gir neppe like store konsekvenser som i 1349. Det hele er sannsynligvis overdrevet.

Vi nådde Snøhetta klokken 10, etter å ha svettet mer enn nødvendig på vei opp. I sedvanlig stil hadde jeg trumfet gjennom at vi skulle gå utenfor stien. Et stykke opp i siden klarte jeg å tryne etter å ha tråkket på en løs blokk, og kuttet opp kne, legg og hånd. Det var vel som fortjent. Man skal jo helst ikke gjøre uvanlige ting i Norge.

Oppe på toppen traff jeg overraskende nok en kamerat med kjæreste. De hadde ligget der over natten etter å ha kommet opp fra nordvest og Åmotdalsbu. Daniel og Sigrid startet fra Kristiansund, og har vært ute i over to uker. Målet er å nå Lillehammer. Original rute med sprekt tidsperspektiv.

Jeg og Jon hadde som mål å gå hele traversen mot Vesttoppen og videre mot Larseggen. Vi så raskt at klatringen ville blitt for tøff opp til Larstinden. Etter å ha passert Midttoppen sto Hettpiggen for tur. På vei ned i gjelet fikk vi snart mer enn én tanke i hodet, og de var ikke spesielt gode. Ruta så fryktinngytende ut, spesielt med det glatte og stupbratte svaet på venstre side, som ender i lufta over breen. Jeg har gått på naturlige sikringer flere ganger før, men det er noen år siden sist. Jon er blank. Litt snø og is i noen av sprekkene gjorde det ikke bedre. Vi bestemte oss for å snu, og øve mer før vi kommer tilbake. Surt, men det eneste fornuftige. Vil man oppnå suksess må man i blant være feig.

Det tok ikke lang tid før humøret var tilbake på topp. I optimalt vær skulle det bare mangle. Vi møtte en god del mennesker på returen. Snøhetta er en populær topp.

Nede på flatene traff vi på en gjeng damer som var med på nyinnspilling av Ingen grenser, serien med Lars Monsen. De var kule, og vi slo av en prat. Snøhetta er siste mål for dem, slik jeg forsto det. Serien skal være ferdig innspilt på tirsdag, med sending etter jul. Lenger nede i bakken så vi flere av deltakerne, noen filmcrew og selveste Monsemann. Kanskje vi får et glimt av oss selv etter jul, kjekke som vi var i bare torsoer.

Vel nede ved teltet lagde vi oss herlig pastagryte med Falukorv. Den ble langt bedre enn de fleste av mine middager, og var da også signert Jon. Desserten var et bad ved Snøheim, i vann som faktisk holdt levelig temperatur. Myggen er tidvis like ille her som i indre Trøndelag, men vi er stort sett fullt påkledd i leir, hvor den er verst. Etter badet var vi riktignok ikke påkledd, og fikk smake nålen.

Etter en turblås, toddy og Honningkamfer som visstnok var best før 2003 nedla vi virksomheten for dagen. Dagsturen ble på vel ti timer, og gav oss to høye topper.

Bildene viser meg foran toppene som viste seg for tøffe, meg ved militærstasjonen på Snøhetta, Monsen med turdeltakere samt en putt med ferskt islokk.

Dovrefjells topper

Det har blitt få turer det siste semesteret. Jeg er ferdig som student, og det har kostet. Nå ligger jeg ved Snøheim på Dovre, klar til å ta fatt på noen høye topper før hverdagen innhenter meg.

Jeg har med meg Jon Elvesæther, og sammen skal vi raske med oss så mange 2000-metere som mulig. Helst uten å stresse. Sistnevnte blir nok det vanskeligste.

Vi har funnet en fin plass noen hundre meter fra Snøheim. På grunn av oppryddingsarbeid i forbindelse med at Forsvaret har lagt ned øvingsområdet på Dovre, måtte vi bli kjørt omtrent inn til Snøheim på grunn av ferdselsforbud. Hytta blir for tiden pusset opp etter at DNT overtok den. I enkelte soner er det forbud mot ferdsel, men kun på grunn av selve oppryddingen. Det anses som trygt å ferdes i hele terrenget. Snøheim ligger kun 2-4 timer fra Snøhetta, og er et populært startpunkt for turer til toppen.

Været har vært fint i hele dag, og desto bedre på kvelden. Vi ligger i et rolig søkk, og har derfor blitt ofre for en gjeng sultne mygg. Koselig så lenge vi kan utøve vold mot dem, en konsekvens de bare må ta innover seg.

Jon har tatt kvelden under åpen himmel. Jeg ligger i teltet og håper at regnet snart skal komme.

Bildene viser Snøheim fra to vinkler, samt Jon som klatrer og lager mat.

Vassfjellet på langs

Lørdag

I rekken av mine mange tvangstanker må jeg gjennom alle tenkelige "på langs"-varianter i Norge. Det er bare fantasien som setter grenser, og hos meg er den særdeles velutviklet. Denne helgen har jeg gjennomført Vassfjellet på langs, en særdeles tung og lang tur på opp i mot to mil. Mye hard bålfyring, lange pauser og mat opp til ørene. En slik tur kan knekke en tøff stakkar.

Fra lørdag til søndag har jeg hatt gleden av å være på tur med Gunnhild Preus-Olsen. Ettersom ingen av oss ville bruke hele helgen på tur med NTNUI Ski og Fjellsport, fant vi på å lage vår egen. Den sto ikke noe tilbake for de andre.

Bussen skulle gå fra Samfundet klokken 08.30, og jeg stresset som vanlig. Hukommelsen min har omtrent samme kvalitet som mine besteforeldres, noe som førte til at jeg måtte innom instituttet på veg ned og printe kart. De ble særdeles vellykkede, rett fra nettleseren, sorte/hvite og uten målestokk.

Morgenen var fri for skyer, og solen lurte i det fjerne. På veg ned fra Gløs enset jeg Fosens snøkledde åser der ute i Trondheimsfjorden, med den duse fiolette og rosa horisonten over seg. Området har sin egen, horisontale tyngdekraft, men denne morgenen var jeg sterk. Jeg takket pent nei, og ble med bussen i motsatt retning.

Vi ankom snart Nyhus, et lite busskur sør for Melhus. Vi gikk de første kilometerne oppover en gårdsvei, med morgensolen i ryggen. Den bleknet i kampen mot en knapt merkbar, men isende kald vind. Ute i marka ble vi snart overrumplet av det svært kuperte terrenget sør for fjellet. Man må kjenne terrenget for å gå effektivt. Etter noen tunge tak befant vi oss snart i en scooterløype, og fulgte den nesten helt opp til toppen.

Et par timer før toppen ble det lunsjbål i solen. Vi hadde enda ikke truffet folk. Disse områdene er nok ikke de mest populære, men de går mange en høy gang. Krokete furuer, åpne myrområder med lettgått terreng og utsikt så langt øyet kan se.

Den siste timen gav oss utsikt til nesten alle kanter. Fuglene hadde kvitret hele dagen, og snart fikk vi øye på en hakkespett. Den var som vanlig svært opptatt med maskingeværet, og tok seg ikke tid til oss. Vi hilste arrogant tilbake.

Oppe på toppen var vi vitne til solnedgangen, med utsikt til alle kanter. Stasjonen med den gigantiske antennen ble vel dokumentert på minnekortet, og vi var fortsatt alene. Solen var nesten i havn, og klokken hadde passert 16. Kulden tvang oss til fornuft, og vi akte snart ned det første henget i alpintbakken på østsiden.

Nede ved øverste heisbu strøk vi av mot nord, og fant oss en leirplass borte i skogen. Teltet fôr opp, og bålgropa fant sin lyng. Gunnhild behøvde ikke mer enn én fyrstikk for å finne flammene, og tenkte nok at hun kunne ha spart seg for en hel pakke. Den er tross alt unødvendig tung.

Kvelden ble fin, med måneskinn og jaktgryte med biffkjøtt, bacon, tørrmelk, løk, sopp og potetmos. Retten var naturligvis ikke mitt verk, til det var den for avansert. Selv om jeg hadde tatt æren ville ingen ha trodd meg.

Soveposen fant sin make noe etter midnatt. Vi kastet ikke bort tiden, og sovnet snart hen.

Søndag

Jeg våknet bare én gang, og måtte derfor ha sovet godt. Kroppen og sinnet var likevel tregt resten av dagen. Tregere enn vanlig, vel og merke.

Vi fikk i gang bålet og havregrøten, og sved av tre-fire timer før vi tok til vettet. Ferden mot Klæbu-bussen begynte klokken 14. Himmelen var løst overskyet, men været ellers perfekt. Vi føk nordetter Reinslættdalsåsen, Reinslettåsen og Higeråsen før Damtjønna ble etterlatt med isen i behold. Bakkene nedover via Vassfjellkapellet og mot Skjøla gikk radig unna, og snart stod vi der nede og ventet på bussen. Ikke lenge etter oss kom en eldre herremann susende på langrennski, og tilbød oss skyss til Tiller. I neste øyeblikk stod vi ved City Syd og ventet på bussen hjem.

Nok en fortreffelig tur, selv om jeg hadde fått røykelunger etter noen tunge drag av bålet kvelden før. Man får sjelden noe uten å ofre.

Turen talte omtrent to mil. Absolutt verdt et forsøk for dem som ikke har noe nyttigere å ta seg til, og for dem som tør våge. Flere bilder på Facebook.

Storlien

Fredag

Helgen gav atter en gang tid for tur med NTNUI. Denne gangen skulle jeg og Kristian Steen Wollen være turledere, en rolle jeg har hatt til gode å fylle. Ruten skulle egentlig gå langs Fosen-halvøya, men på grunn av en deprimerende værmelding ble den endret. Jeg gikk fra svenske Storlien til norske Tydal i fjor vår, en rute som derfor ville være en rask erstatter.

Bussen var sen som vanlig. Hasteløpingen ned fra Gløshaugen til busslommen ved Samfundet var derfor verdiløs, men vi kom i alle fall med. Like etter klokken 15 forlot vi Trondheim sentrum med kurs for Stjørdal. Busskiftet gikk fint, i motsetning til i fjor, hvor bussen allerede var på vei ut før vi tok til vettet. Skade gjør klok.

Mørket seg mer og mer på ettersom vi nærmet oss. Ved Meråker ble det lille gjenværende dagslyset fullstendig absorbert av skyene, og dråpene rant i strie strømmer nedover vinduene. Grunnlaget for noen timers vandring var strålende.

Oppe ved Storlien hadde vinden og snødrevet inntatt horisontalen mot vår tiltenkte marsjretning. Vi hastet inn på matbutikken og klargjorde feller, smurning og fordeling av fellesutstyr. Det ble så vidt tid til en visitt bakenfor kassadamen, uten at vi sved av kortene. Sekkene var allerede lastet til randen. Det siste jeg husker derfra var køen av trøndere ved tobakksdisken. Det er nok ingen engangshendelse.

Jeg gjorde regning for en pølsesnabb for å blidgjøre gruppa, noe som egentlig var helt unødvendig. Stemningen hadde vært høylydt hele veien fra Trondheim, forsåvidt uten takstbar skade på hørselen.

Vi gikk ikke lenger enn en time før vi satte leir. Snøen var nådeløs mot den røde sølvvoksen min, men de andre hadde heldigvis husket feller. Fiskeben reddet æren for meg. Det hadde ikke snødd siden vi forlot butikken, men vinden trente fortsatt til VM. Teltene kom omsider opp etter en god kamp med blesten.

Kvelden ble særdeles velkommen, med sosial middag i det store teltet. Vi brukte et femmanns og et tomanns selv om vi bare var fem personer. Teltprodusentene lover alltid for god plass, noe vi var vel kjent med på forhånd.

Vi gravde sitteplasser og koblet løs innerteltet, en løsning som er undervurdert i sosiale sammenhenger. Middagen besto av signaturretten min, potetmos med bogskinke, meierismør og krydder. Tørrmelken lå hjemme, men ingen klagde over det. Kvelden ble avsluttet med kakao, sjokolade og tullprat. Perfekt start på turen.

Lørdag

Vi hadde bestemt oss for vekking klokken 7. I motsetning til på forrige tur klarte jeg å våkne denne morgenen. Vinden utenfor gav oss enda mer luft enn i går, og serverte attpåtil mengder av snø. Jeg forsøkte uten hell å ringe Kristian i det andre teltet for å slippe å gå ut, men gjenoppdaget snart en eldgammel kommunikasjonsteknikk. Rop fungerte strålende. I vår tidsalder skal det flott gjøres, men i blant fungerer kun det elementære. Det er bra at ikke stemmen er avhengig av mobilnettet.

Vi hadde blitt enige om å se an været, og snurpet derfor igjen posene med det samme. Jeg våknet neste gang klokken 10, til lyden av glidelåsen på soveposen til Helge Tovslid, min teltkamerat. Snart kom tyske Sara von Kaminietz over, og maste om at frokosten allerede var inntatt i deres telt. Etter fikling med klærne i en halvtimes tid kom jeg meg ut i godværet.

Havregrøten ble godt mottatt av fordøyelsessystemet. De fleste andre hadde kalde brødskiver. De fikk intet misunnelig blikk av meg.

Den siste jeg ikke har nevnt er franske Matthieu Desbief. Vi har altså en god slump utvekslingsstudenter med, men de takler utfordringene godt. Gruppen kom sammen i krigsråd, og fant ut at det ville være håpløst å forsøke opprinnelig plan i slikt vær. Vi bestemte oss for å returnere på kvelden.

Etter tidlig middag i 14-tiden kom vi i gang med pakkingen, og returnerte omkring klokken 16. Mørket hadde begynt å sige inn, og gjorde turen tilbake temmelig spennende. Vi fulgte scooterleden, og øynet så vidt de neste pinnene framfor oss selv om snødrevet forsøkte å pløye oss ned. Litt etter litt så vi det svake lyset som forplanter seg på himmelen når man nærmer seg tettsteder. Det neste var lysmastene, og da var vi sikre på suksess. Matbutikken fikk atter besøk av oss.

Med hårfin margin og bæreposer i hendene gled vi inn på togstasjonen. Vi hadde nådd målet som kun vår egen fysikk kunne nekte oss. I år som i fjor ble jeg lurt til å kjøpe rådyre, lokalproduserte varer av den søte tjeien bak disken på togstasjonen. Historien fra i fjor gjentok seg, men tjeien var ny.

Snart satt vi på jernhesten tilbake til bartebyen. Stemningen var fortsatt på topp selv om vi måtte over på plan C. Fosen og Tydal får vente.

I Forollhogna Nasjonalpark

Fredag

I helgen var jeg på tur med NTNUI Ski og Fjellsport, og denne gangen skulle vi gli på ski gjennom Forollhogna nasjonalpark. Jeg krysset parken fra vest til øst under NPL, men denne gangen skulle det skje fra nord til sør. Røros var målet.

En kvalmende varm buss fraktet oss fra Trondheim til Kotsøy, hvor vi skiftet til lokalbussen. Den var deilig temperert. Sjåføren var svært vennlig, og kjørte oss et ekstra stykke innover Budalen. Vi var de eneste passasjerene, noe som forsåvidt ikke overrasket oss i et øde område som dette.

Vi la i vei fra Tovmoen etter klokken 18, og rakk et stykke opp langs Storbekken før vi fant leir noen hundre meter unna Tangvollen. Her var ly for den verste vinden. Luften var varmere enn ti kalde, og pudderet voldt oss ikke mer slit enn ankelhøydes motstand.

Ivar og Gunnhild ledet turen, og besto med glans. Selv i det hustrige været ble det bål og pasta med kjøttdeig. Maten ble riktignok kald etter hvert, men det er vel min egen skyld. Vi talte ni personer på tre telt, med ulike antall i hvert.

Lørdag

Denne dagen klarte jeg å skuffe gruppen to ganger, og i det ene tilfellet kunne det ha blitt fatalt. Det første som skjedde var at jeg forsov meg, slik at resten av gruppen måtte vente på meg og min teltgjeng. Jeg hadde lovt de andre vekking kvelden i forveien. Smått om senn kom vi i marsj, omkring 09.30.

Vinden ble stadig sterkere ettersom vi nærmet oss snaufjellet. Ansiktsmaske og snøbriller var nærmest nødvendig for å beholde forstanden. Kastene var i blant så sterke at vi hadde vansker med å holde oss oppe. Vi sneglet oss fremover, og turlederne innså etterhvert at noe måtte gjøres. Røros ville ikke være mulig i vårt tempo. I slikt vær ville også et uhell kunne belaste oss med langt større utfordringer enn i normalt vær. Etter noen kilometer oppover elva snudde vi.

Målet for lørdagen ble endret fra Dalbusjøen midt i parken til Taagaabu, som ligger ved Nordre Nysæterbekken, et par kilometer sør for Ytre Tåvåhøgda.

Under en pause på vei ned oppdaget jeg at teltstengene ikke lenger var med meg. Jeg toget oppetter sidene for å finne dem, men de var som sunket i snøen. Dette var dagens andre blemme. Hvis vi hadde fortsatt innover i parken ville natten blitt temmelig kjip, med tre personer stuet inn i de andre teltene.

Vel fremme på Taagaabu skremte vi opp et kjærestepar som for lengst hadde innlosjert seg. Bua er en såkalt NTNUI-koie, som studenter kan låne. Paret var svært vennlige, og lot oss få plass selv om de hadde leid den. Kvelden ble god, med potetmos og gryte, og annet godt. De fleste sov ute i de gjenværende teltene, mens synderen selv og noen andre brisket seg i hytta.

Søndag

Natten hadde gjort meg godt. De fleste andre virket også tilfredse. Ydmyket av gårsdagens blemmer sto jeg først opp og fikk i gang vannkokingen. Rutinene gikk som en drøm, og vi la i veg fra hytta før 10.

Planen var å nå Singsås, slik at vi kunne toge tilbake til Trondheim. Ruten gikk via Tåvåfjellet, som rager 1084 meter over havet. Vinden var sterk, men ikke plagsom. Kulden veide knappe 5 grader. Fjellet var stedvis bart, men det bød ikke på store utfordringer.

Etter noen knall og fall kom vi oss ned på veien til Forbygda. Veien gav lite friksjon, og kilometerne gikk radig unna. Det tok ikke stort mer enn en time før vi nådde Singsås kirke. Den siste strekningen ble tilbakelagt oppover Gaula, som knapt var flytende. Noen av oss nøt glass-Cola og en bedre middag på Arnolds kro, mens de fleste fyrte bål ved togstasjonen. Med en time igjen før toget skulle ankomme, fikk vi glede av flytende nedbør. Singsås fikk vist seg fra sin beste side.

Togturen gikk strålende. Jeg satt utenfor toalettet, som mot slutten av turen begynte å lekke vann utover i gangen. Sekken trakk til seg det den kunne, som om den ikke hadde drukket på to uker. Prikken over i'en en søndag ettermiddag.

Total lengde ble omkring tre mil. Se flere bilder på Facebook.

Bålnatt i Estenstadmarka

Fredag

Endelig fikk jeg tatt meg sammen og kommet meg ut igjen. Det er to uker siden sist, og det er jo alt for lenge. Vi skulle egentlig på lørdagstur med NTNUI Ski & Fjellsport til Snota, som med sine 1668 overhavsmetere er en av de høyeste toppene i Trollheimen. Slik ble det ikke, men det ble bålkveld i Estenstadmarka i stedet. Marka ligger østenfor Trondheim by, og er en av de sentrale utfartsmålene for beboerne i bartebyen.

Jeg og Frederik Duun Norberg hadde som mål å overnatte ute, og satte oppover lia fra Dragvoll klokken halv seks. Jeg møtte Frederik under Norge på langs i 2009, hvor han gjennomførte NPL i ett strekk. Turbloggen hans finnes her.

Vi fulgte veiene oppover, og kom oss snart sør for Estenstaddamman, med retning Styggedalen. Like deretter strøk vi av mot Tomsetåsen, som ligger på hele 414 overhavsmetere. Ingen av oss hadde vært her oppe før, og målet var derfor ikke fastsatt på forhånd. Etter en del sutring om våt mose fra min side fant vi en tørr plass ved et hogstfelt. Ved var det i lange baner, med tørrgraner både høyt og lavt. Himmelen ble skyfri mot kvelden, og hverken regn eller vind våget å utfordre tålmodigheten vår.

Til middag bød jeg på laksefilét med potetmos og meierismør, mens Frederik sto for de edlere varene. Potetmosen ble grå av sot, men sulten var verre. Snart satt vi der, gode og runde og stekte ansiktene i lyset fra bålet. Det ble mye mimring om NPL, men også et og annet om livet utenfor villmarken. Vi er nok nærmere knyttet til byen enn vi liker å innrømme.

I dag

Været holdt seg natten i gjennom. Jeg våknet noen få ganger, men var sjelden kald. Den mørke, prikkete himmelhvelvingen hjalp meg i søvn, og velsignet meg med en håndfull stjerneskudd, deriblant et av de største jeg noen gang har sett.

Solen reiste seg snart og jeg kom meg opp, lysten på å gjenopplive bålet. Frederik ante fred og ingen fare, og purket videre. Etter en stund måtte han også innse at det snart var slutt på drømmen. Frokosten ble herlig, med grillpølser, ost og Polarbrød signert Frederik.

Det intense bålet og den varme solen tviholdt på oss, som om de ønsket at vi skulle bli værende. Vi tok oss etterhvert sammen, og ruslet nedover etter elleve. Jeg sitter igjen med én huskelapp etter denne turen, og det er nettopp å dra ut oftere. Det skal så lite til.

Første bilde viser Trondheim by night, med Gråkallen som tredje kul fra høyre og Storheia nærmere solnedgangen i vest. Neste viser omtrent samme motiv morgenen etter, med soloppgangen fra øst. Neste viser leiren, deretter Frederik i posen og ved bålet.