søndag 19. august 2012

Fanaråken og Dyrhaugsryggen






Lørdag 11. august

Fanaråken Opp stod på tapetet denne lørdagen, og jeg befant meg snart på startstreken sammen med de andre løpsnerdene. En god stund senere lå jeg 2068 meter over havet, fullstendig utkjørt. Det er ikke mye interessant å si om turen min, annet enn at den var et forbannet slit. Jeg har vært oppe på toppen før, og derfor ble det ingen ny topp å registrere. Turen opp er fin hvis man tar seg tid til å leve, og gir god utsikt til blant annet Storen og Maradalstindane. Oppe på toppen kan man overnatte i den høyeste sommeråpne hytta i Norge.

Vel nede igjen ble det maksimal avslapning på gresset utenfor Turtagrø. Solen farget godt, og jeg hadde som vanlig glemt solkrem. Det tok noen timer før jeg fikk i gang motoren, og plasserte teltet nær brua over Helgedalselva. Det var digg å nakenbade i elva etter alt slitet, noe jeg nøt spesielt godt da noen gikk forbi på brua fem meter bak ryggen min.

På kvelden ble det middag på hotellet. Det var diverse kjøtt og tilbehør, men kvaliteten skuffet. Jeg var glad til, men hadde regnet med noe bedre fra et hotell. Det ble visst noen øl også. Den beste sovemedisinen. Lysene slukket halv elleve.


Søndag

Fanaråk-løpet var årsaken til at jeg kom helt fra Stryn, men jeg ville naturligvis utnytte søndagen også. Jeg kom meg opp litt etter 06, og gikk oppover mot Dyrhaugsryggen en liten time senere. Veien opp gikk gjennom de verste vierkrattene, ettersom jeg ikke ante hvor stien befant seg. Jeg skulle finne den på veg ned, 10 timer senere.

Ved nedre Dyrhaug fylte jeg flasken. Solen stekte, og solkremen rant. Stemmer i hodet mitt fortalte meg at Ivar Dyrhaug en gang navngav området, vissnok før den første soloppgangen fant sted. Jeg tok til fornuften og gikk rolig videre, bit for bit.

Øvre Dyrhaug ble snart unnagjort, med lunsj ved nordre tjern. Austanbotntindane så ekstra spisse ut denne morgenen, mot knallblå himmel. Jeg har vært der borte før, men de røffeste gjenstår.

Snart lå også hele Dyrhaugsryggen under meg, og jeg stod igjen med tinderanglingen. Dette var selve indrefileten på turen. For flisespikkerne består massivet av fire topper, store- og søre Dyrhaugstind, samt søndre og nordre midt mellom de to førstnevnte. Livsnyterne teller kun en eller to topper. Topphøyden varierer fra 2072 til 2147 overhavsmetere.

Selve ranglingen er temmelig luftig hvis man kroner de fleste eggene, og mange vil derfor foretrekke å gå på vestsiden, litt under toppene. Jeg valgte det første, men vil ikke anbefale det for alle. Noen steder er man en hårsbredd fra døden.

Den blå himmelen og den forholdsvis stille luften skriver turen inn i historiebøkene. Jeg nøt dagen, selv om jeg la igjen mye svette der oppe. Borte på søre møtte jeg på en franskmann som nettopp hadde klatret opp fra bandet. Sistnevnte er stedet hvor Skagatølsbua ligger, eller Hytta på bandet, som mange sier. Her starter de fleste bestigningen av Storen. Jeremy satt og sikret kjæresten, og de skulle ned igjen samme veg. Jeg returnerte, og traff annet godtfolk tilbake ved hovedtoppen.

På vegen ned la jeg ruten innom tjernene ved øvre Dyrhaug, og tok en rask dukkert. Det er ikke mye som frisker opp på samme måte som et fjellbad under en svett og solbefengt tur, men alt for ofte går jeg forbi uten å gidde bryet.

Jeg fortsatte raskt nedover, og kom snart inn på stien ned mot Skagastølsbotnen. Stien slynger seg mellom meterhøye vierkratt, og sporet er velgått. Mang en klatrer har fulgt denne stien, de første for langt over hundre år siden. Dette er beiteområde, og kyrne later seg helst på de irrgrønne torvplettene innimellom gressingen. Pelsen glinser i solen, uten spor av gjørme. Her hersker idyll, og ingenting annet.

Jeg skulle forsøke å klappe en av kuene, men kom ikke nærmere enn to armlengder før den reiste seg. Hun var ikke interessert i fysisk kjærlighet. Stadig flere satser på kjøttproduksjon på bekostning av melkeproduksjon, og kyr for førstnevnte næring er gjerne mer aggressive. Det bør man ha i hodet når man forsøker å gjenskape et av barndommens minner, da man kunne stryke melkekua mens den tygde drøv.

Turtagrø kom snart til syne, i sin mørkerøde og særegne prakt. Menneskemengden fra gårsdagen var forduftet. Førerne og noen få desperate var de eneste som tviholdt på idyllen. Jeg lot meg steke i de siste strålene og gjorde ende på jordbærkake og rabarbrajuice. Snart føk bilen tilbake over Sognefjellet.

Flere bilder her.