Storlien

Fredag

Helgen gav atter en gang tid for tur med NTNUI. Denne gangen skulle jeg og Kristian Steen Wollen være turledere, en rolle jeg har hatt til gode å fylle. Ruten skulle egentlig gå langs Fosen-halvøya, men på grunn av en deprimerende værmelding ble den endret. Jeg gikk fra svenske Storlien til norske Tydal i fjor vår, en rute som derfor ville være en rask erstatter.

Bussen var sen som vanlig. Hasteløpingen ned fra Gløshaugen til busslommen ved Samfundet var derfor verdiløs, men vi kom i alle fall med. Like etter klokken 15 forlot vi Trondheim sentrum med kurs for Stjørdal. Busskiftet gikk fint, i motsetning til i fjor, hvor bussen allerede var på vei ut før vi tok til vettet. Skade gjør klok.

Mørket seg mer og mer på ettersom vi nærmet oss. Ved Meråker ble det lille gjenværende dagslyset fullstendig absorbert av skyene, og dråpene rant i strie strømmer nedover vinduene. Grunnlaget for noen timers vandring var strålende.

Oppe ved Storlien hadde vinden og snødrevet inntatt horisontalen mot vår tiltenkte marsjretning. Vi hastet inn på matbutikken og klargjorde feller, smurning og fordeling av fellesutstyr. Det ble så vidt tid til en visitt bakenfor kassadamen, uten at vi sved av kortene. Sekkene var allerede lastet til randen. Det siste jeg husker derfra var køen av trøndere ved tobakksdisken. Det er nok ingen engangshendelse.

Jeg gjorde regning for en pølsesnabb for å blidgjøre gruppa, noe som egentlig var helt unødvendig. Stemningen hadde vært høylydt hele veien fra Trondheim, forsåvidt uten takstbar skade på hørselen.

Vi gikk ikke lenger enn en time før vi satte leir. Snøen var nådeløs mot den røde sølvvoksen min, men de andre hadde heldigvis husket feller. Fiskeben reddet æren for meg. Det hadde ikke snødd siden vi forlot butikken, men vinden trente fortsatt til VM. Teltene kom omsider opp etter en god kamp med blesten.

Kvelden ble særdeles velkommen, med sosial middag i det store teltet. Vi brukte et femmanns og et tomanns selv om vi bare var fem personer. Teltprodusentene lover alltid for god plass, noe vi var vel kjent med på forhånd.

Vi gravde sitteplasser og koblet løs innerteltet, en løsning som er undervurdert i sosiale sammenhenger. Middagen besto av signaturretten min, potetmos med bogskinke, meierismør og krydder. Tørrmelken lå hjemme, men ingen klagde over det. Kvelden ble avsluttet med kakao, sjokolade og tullprat. Perfekt start på turen.

Lørdag

Vi hadde bestemt oss for vekking klokken 7. I motsetning til på forrige tur klarte jeg å våkne denne morgenen. Vinden utenfor gav oss enda mer luft enn i går, og serverte attpåtil mengder av snø. Jeg forsøkte uten hell å ringe Kristian i det andre teltet for å slippe å gå ut, men gjenoppdaget snart en eldgammel kommunikasjonsteknikk. Rop fungerte strålende. I vår tidsalder skal det flott gjøres, men i blant fungerer kun det elementære. Det er bra at ikke stemmen er avhengig av mobilnettet.

Vi hadde blitt enige om å se an været, og snurpet derfor igjen posene med det samme. Jeg våknet neste gang klokken 10, til lyden av glidelåsen på soveposen til Helge Tovslid, min teltkamerat. Snart kom tyske Sara von Kaminietz over, og maste om at frokosten allerede var inntatt i deres telt. Etter fikling med klærne i en halvtimes tid kom jeg meg ut i godværet.

Havregrøten ble godt mottatt av fordøyelsessystemet. De fleste andre hadde kalde brødskiver. De fikk intet misunnelig blikk av meg.

Den siste jeg ikke har nevnt er franske Matthieu Desbief. Vi har altså en god slump utvekslingsstudenter med, men de takler utfordringene godt. Gruppen kom sammen i krigsråd, og fant ut at det ville være håpløst å forsøke opprinnelig plan i slikt vær. Vi bestemte oss for å returnere på kvelden.

Etter tidlig middag i 14-tiden kom vi i gang med pakkingen, og returnerte omkring klokken 16. Mørket hadde begynt å sige inn, og gjorde turen tilbake temmelig spennende. Vi fulgte scooterleden, og øynet så vidt de neste pinnene framfor oss selv om snødrevet forsøkte å pløye oss ned. Litt etter litt så vi det svake lyset som forplanter seg på himmelen når man nærmer seg tettsteder. Det neste var lysmastene, og da var vi sikre på suksess. Matbutikken fikk atter besøk av oss.

Med hårfin margin og bæreposer i hendene gled vi inn på togstasjonen. Vi hadde nådd målet som kun vår egen fysikk kunne nekte oss. I år som i fjor ble jeg lurt til å kjøpe rådyre, lokalproduserte varer av den søte tjeien bak disken på togstasjonen. Historien fra i fjor gjentok seg, men tjeien var ny.

Snart satt vi på jernhesten tilbake til bartebyen. Stemningen var fortsatt på topp selv om vi måtte over på plan C. Fosen og Tydal får vente.

I Forollhogna Nasjonalpark

Fredag

I helgen var jeg på tur med NTNUI Ski og Fjellsport, og denne gangen skulle vi gli på ski gjennom Forollhogna nasjonalpark. Jeg krysset parken fra vest til øst under NPL, men denne gangen skulle det skje fra nord til sør. Røros var målet.

En kvalmende varm buss fraktet oss fra Trondheim til Kotsøy, hvor vi skiftet til lokalbussen. Den var deilig temperert. Sjåføren var svært vennlig, og kjørte oss et ekstra stykke innover Budalen. Vi var de eneste passasjerene, noe som forsåvidt ikke overrasket oss i et øde område som dette.

Vi la i vei fra Tovmoen etter klokken 18, og rakk et stykke opp langs Storbekken før vi fant leir noen hundre meter unna Tangvollen. Her var ly for den verste vinden. Luften var varmere enn ti kalde, og pudderet voldt oss ikke mer slit enn ankelhøydes motstand.

Ivar og Gunnhild ledet turen, og besto med glans. Selv i det hustrige været ble det bål og pasta med kjøttdeig. Maten ble riktignok kald etter hvert, men det er vel min egen skyld. Vi talte ni personer på tre telt, med ulike antall i hvert.

Lørdag

Denne dagen klarte jeg å skuffe gruppen to ganger, og i det ene tilfellet kunne det ha blitt fatalt. Det første som skjedde var at jeg forsov meg, slik at resten av gruppen måtte vente på meg og min teltgjeng. Jeg hadde lovt de andre vekking kvelden i forveien. Smått om senn kom vi i marsj, omkring 09.30.

Vinden ble stadig sterkere ettersom vi nærmet oss snaufjellet. Ansiktsmaske og snøbriller var nærmest nødvendig for å beholde forstanden. Kastene var i blant så sterke at vi hadde vansker med å holde oss oppe. Vi sneglet oss fremover, og turlederne innså etterhvert at noe måtte gjøres. Røros ville ikke være mulig i vårt tempo. I slikt vær ville også et uhell kunne belaste oss med langt større utfordringer enn i normalt vær. Etter noen kilometer oppover elva snudde vi.

Målet for lørdagen ble endret fra Dalbusjøen midt i parken til Taagaabu, som ligger ved Nordre Nysæterbekken, et par kilometer sør for Ytre Tåvåhøgda.

Under en pause på vei ned oppdaget jeg at teltstengene ikke lenger var med meg. Jeg toget oppetter sidene for å finne dem, men de var som sunket i snøen. Dette var dagens andre blemme. Hvis vi hadde fortsatt innover i parken ville natten blitt temmelig kjip, med tre personer stuet inn i de andre teltene.

Vel fremme på Taagaabu skremte vi opp et kjærestepar som for lengst hadde innlosjert seg. Bua er en såkalt NTNUI-koie, som studenter kan låne. Paret var svært vennlige, og lot oss få plass selv om de hadde leid den. Kvelden ble god, med potetmos og gryte, og annet godt. De fleste sov ute i de gjenværende teltene, mens synderen selv og noen andre brisket seg i hytta.

Søndag

Natten hadde gjort meg godt. De fleste andre virket også tilfredse. Ydmyket av gårsdagens blemmer sto jeg først opp og fikk i gang vannkokingen. Rutinene gikk som en drøm, og vi la i veg fra hytta før 10.

Planen var å nå Singsås, slik at vi kunne toge tilbake til Trondheim. Ruten gikk via Tåvåfjellet, som rager 1084 meter over havet. Vinden var sterk, men ikke plagsom. Kulden veide knappe 5 grader. Fjellet var stedvis bart, men det bød ikke på store utfordringer.

Etter noen knall og fall kom vi oss ned på veien til Forbygda. Veien gav lite friksjon, og kilometerne gikk radig unna. Det tok ikke stort mer enn en time før vi nådde Singsås kirke. Den siste strekningen ble tilbakelagt oppover Gaula, som knapt var flytende. Noen av oss nøt glass-Cola og en bedre middag på Arnolds kro, mens de fleste fyrte bål ved togstasjonen. Med en time igjen før toget skulle ankomme, fikk vi glede av flytende nedbør. Singsås fikk vist seg fra sin beste side.

Togturen gikk strålende. Jeg satt utenfor toalettet, som mot slutten av turen begynte å lekke vann utover i gangen. Sekken trakk til seg det den kunne, som om den ikke hadde drukket på to uker. Prikken over i'en en søndag ettermiddag.

Total lengde ble omkring tre mil. Se flere bilder på Facebook.

Siste dag

Natten ble ikke så god som dagen i forveien. Vinden rev løs presenningen, så vi tok den ned. Etter noen timer var blesten løyet og og regnet borte. Dråpene returnerte noen timer etterpå, men uten vind kunne vi bare legge duken over oss. Vi fire som lå ute var likevel godt fornøyde med valg av bopel. Telt er fint til sitt bruk, men helst skal det stå tomt som nødskjul.

Vi kom oss opp halv ni, lenge etter soloppgang. Myggen var fortsatt i live, og hadde besøkt oss alle i løpet av natten. Knotten var også frempå. Jeg observerte frosten dagen i forveien, og den er faretruende for blodsugende insekter. De får sin straff ganske snart. Godt er det.

Frokosten ble lang og god. Barnegrøten gjorde godt i min slunkne kasse. Solen stakk i gjennom nå og da, og gav oss ungdommelig optimisme. Temperaturen var uansett god og gjorde skyene blide når solen meldte pass.

Dagens mål var fossen innenfor Øyasetra, så vidt sørvest for Jølvatnet og leiren vår. Etter en knapp times tid kom vi frem til fossen. Den var overraskende høy, mellom 20 og 30 meter. Vi måtte selvfølgelig ta oss et bad i kulpen under. Vannet var isende kaldt, men været hadde vært relativt godt hele formiddagen. Det var ingen ispinner blant oss, bare blide fjes som gikk i ett med den hvite himmelen.

Straks etter badet ble jeg utålmodig, og kløv oppover lia mot toppen av fossen. Markeringsbehovet og draget mot det ukjente banket mot tinningen. Jeg knipset noen halvdårlige bilder på toppen mens jeg ventet på de andre.

På vei ned ble det kniving med hopping mellom myrøyer. Noen fikk bæsjebukse i møte med myra, men jeg og de fleste andre var allerede våte i ræva av undertøyet vi badet med, så det utgjorde ingen forskjell. Bevegelse gjør varm.

Vi kom oss snart i marsj bortetter kjerreveien mot leiren. Regnet gav oss snart noe å deppe over, men det varte ikke lenge. Før vi visste ordet av det kom godværet tilbake.

Det ble lang og god lunsj ved teltene før vi iførte oss striskjortene. Etter rydding av telt og pakking av sekker kom vi oss i vei langs kjerrestien mot parkeringsplassen. Vi stakk hodet innom Jøldalshytta og slo av en prat med vertinnen. Hun kunne fortelle om 110 gjester i går, med 80 sengeplasser til rådighet. Varm og svett atmosfære i matsalen, med andre ord. Klamme føtter og skjeve blikk hører med på turisthyttene.

Vel borte ved bilene fordelte vi oss og kom raskt i gang. Vi stoppet underveis på Berkåk for å kaste bort pengene på skvipmat før vi tok fatt på siste asfaltrest. Vi ankom bartebyen noe før seks. Den var naturligvis snudd på hodet på grunn av Rosenborg-kamp. Biler parkert her, der og opp i mente. Rosenborg er kongen, og selv politiet er underlagt dem når det er julaften og påske på samme kveld.

Jeg er storfornøyd med min første gruppetur med NTNUI's Ski & Fjellsport. Trivelige folk med godt humør, koselige turledere og nærmest strålende vær gjør det vanskelig å være festbrems. Selv for en ensom vandrer som meg frister det allerede til gjentakelse. Hvem vet hva høsten bringer.

Trollhetta

Vi hadde blitt enige om å stå tidlig opp ettersom turen til Trollhetta ville ta om lag ti timer. Jeg og to andre hadde vært gale nok til å sove under en presenning siden himmelen var stjerneklar, og søvnen ble uforskammet god. Klokken halv syv våknet jeg og sto like godt opp. Man skal ikke sove bort turnatta, lyder et gammelt ordtak.

Det var en halv time til resten skulle opp, så jeg labbet rundt i nærområdet. Været var optimalt. Fuglene kvitret mens det lille som var av rim måtte se seg slått av soloppgangen. Morgenlyset er spesielt og bør deles billedlig med dem som ikke er like priviligert som meg.

Frokosten for turen er barnegrøt i pulverform, et tips jeg fikk av Ola Helø. Smaken er grei og konsistensen svelgbar uten tygging. Det beste er havren og at det er mettet av allskens vitaminer og mineraler. De fleste andre spiste brødskiver. Enkelt, raskt og dørgende kjedelig.

Vi kom oss i marsj omkring halv ni. Ruta gikk raskt oppover etter et par kilometer. Vi tok snart igjen noen gamlinger og byttet led med dem flere ganger dagen igjennom. De sommerbleike kroppene våre ble stekt godt på vei opp, men sola skygget med sitt fravær straks vi hadde klatret den groveste biten. Godt inne på Langfjellet, mellom vannene på 1166 og en kolle med det fiffige navnet Piksteinhøa tok vi lunsjpause. Turlederne Anne Grimsbo og Hanne Strypet trakk fram svære sjokolader fra ermene, og det kunne ikke passet bedre. De passer på oss som hønemødre.

Etter pausen gikk ruta oppover et stykke før platået ledet oss fram til turens kritiske punkt. Den usle nedstigningen virket svakt som lettøl på gruppa, og vi kløv straks i gang med opptigningen til den nest høyeste toppen. Utsikten mot selve hetta var formidabel, for ikke å snakke om Litlhelvete - gryta inne i ringen som dannes av fjellkjeden fram til toppen.

Opp og ned, opp og ned, slik er oftest oppskriften når man skal bestige en topp. Det er langt triveligere når man er i lag med likesinnede, slik som nå. Snart sto vi overfor den siste ryggen, og den gikk raskt. Værforholdene på den padde flate toppen muliggjorde feiring med lunsj. Mens vi var der kom det flere, de fleste på tur fra Jøldalshytta. Den betjente hytta var fyllt til randen med folk under denne siste betjente helgen i 2010.

Etter pausen tok egoet mitt overhånd. Noen timer med sosialt slit tærer på nervene. Mens de andre snudde og begynte på hjemturen tok jeg fatt på min egen hjemtur. Jeg valgte eggen ned østsiden av toppen, etter å ha gått og sett på den hele dagen. Den var bratt, men ikke som jeg fryktet. Jeg kom omsider ned i bjørkekrattene ned mot Svartådalen. De var verre enn den verste egg.

Vel nede i dalen strøk jeg langsetter elva før jeg skred over flyene mot Bruholtsetra. Fyren der borte spurte om jeg var saueleter. Vel, det var jeg jo ikke. Koselig ble samtalen, og lang ble veien hjem. Jeg nådde leiren halv seks, en time før de andre - for skrytets skyld.

Kvelden ble fin, med potetmos, tikka masala og pølser. Jentene hadde fikset bål, og selv med kuling i kastene og en regndråpe hist og her ble det koselig som aldri før. Kvelden kom ikke før etter tolv.

Trollheimen

Høstens første tur er i gang. Kroppen er omtrent i slaget etter utmattelsen i begynnelsen av august. Jeg har fått konstatert senebetennelse i hånden, og det kommer trolig av tasting på mobilen. Av den grunn skal jeg forsøke å få sagt mest mulig med færrest mulige ord. Uvant for meg.

Jeg har blitt med turgruppen Ski & Fjellsport ved NTNU til Trollheimen. Fra før har jeg kun vært i Innerdalen, og således er det på sin plass med en ny tur.

Vi ligger i teltleir noen kilometere fra Jøldalshytta, som er betjent til og med denne helgen. Kvelden har vært flott, med optimalt vær. Folkene rundt meg er av beste sort.

Stjernehimmelen kaster sitt sterkeste lys over oss her nede i bjørkeskogen, og bekken synger oss i søvn. Pastagryta med bacon var kveldens sosiale klimaks og murrer stille og fredelig der nede i den sure magen. Alt ligger til rette for en fin tur på Trollhetta i morgen.