SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:61.0136
Longitude:8.1056
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/17/2009 23:28:44 (Europe/Oslo)

Kart

17. februar

I dag har jeg lagt meg nær RV 52, vest for Hemsedal, og her er nettverket til stede. Jeg ramser opp dagene nedenfor.

14. lå jeg på Kongshelleren, sammen med Oddvar Reinton og samboer Gunnveig. Han er far til en klassevenninne fra Østfold, og spurte om jeg ville dele en dagsmarsj med ham ettersom jeg var i hans hjemmeområdet. Det ble en hyggelig kveld på hytta, med herlig middag fra deres side. Tidligere på dagen møtte vi tre dansker som kom ned fra fjellet. De gav meg tre kilo kjøtt og grønnsaker, samt en herlig energikake og sjokolade. Jeg bøyer meg så meget for de dejlige dansker.

15. Det ble en koselig tur sammen med Oddvar og Gunnveig. Jeg forlot dem på formiddagen, for å gå sammen med hundegruppene mot Iungsdalshytta. Veien ned ble brøytet av Kjell Ivar, Stian og hundene, og det var herlig å slippe å gå opp spor selv, til en forandring. Vi kom frem ganske tidlig. Jeg la meg på doen, for å spare penger. Kveldsstunden ble tilbrakt inne med de andre, må jeg innrømme. Fredrik hadde forresten også kommet, like etter oss. Han hadde gått om Raggsteindalen.

16. Jeg og Fredrik gikk samlet mot Bjordalsbu og byttet på opptråkkingen, noe som var riktig så smart. Halvdyp snø i tillegg til den uendelig lange oppstigningen gjennom Mjolgedalen gjorde samspill verdifullt. Jeg hadde ikke gått sammen med Fredrik før, men han var en glimrende makker. Hundepatruljene hadde forøvrig hviledag. Det var herlig å komme frem til bua klokken seks. Vi var slitne og våte av svette, i alle fall jeg. Sikringsbua var en av de koseligste jeg har sett, med et fyldig proviantlager.

I dag morges kom jeg meg i marsj klokken tolv, etter en lang og god morgen. Fredrik skulle ha hviledag, og når man skal ut alene mens andre blir værende, er det alltid vanskelig å bryte opp.

Marsjen ble grei, med noe kuling og varm kulde, men jeg var frustrert over dyp snø og Blå Extra som ikke bet. Jeg skrek av full hals gjentatte ganger, og første gang ble jeg faktisk litt redd meg selv. Det høres kanskje ille ut, men slike dager har gått og vil komme. Fordelen er at man kan avreagere fullt ut hjemme i villmarken. Borte i sivilisasjonen må man alltid beholde båndene. Ikke rart de ryker for noen og hver, noe som ofte fører til vold mot andre, med den følge at man må sone straff for sine instinkter. Det er nok feil å si at vi lever våre liv i frihet. Vi lever alle i et stort bur. Akkurat nå er jeg på luftetur. Det føles herlig. Inne bra, ute best.