Reddet ut av knipe

Jeg tok toget til Verdal i dag formiddag, og hadde god tid til å rekke skolebussen ut til Sul. Først kom det en buss med navn Levanger, og jeg spurte sjåføren selv om jeg visste at den ikke skulle min vei. Derfor gadd jeg ikke spørre i neste buss, som het Vuku. Det var riktignok mer lik retning, men likevel et annet sted. Like etterpå kom en bybuss, og min buss skulle nå være forsinket. Sjåføren sa det jeg fryktet, nemlig at jeg skulle ha blitt med Vuku-bussen. Jeg ble temmelig irritert på meg selv. Dette har skjedd en gang før, og jeg trodde jeg var blitt klok.

Jeg begynte å gå mens det knaket i hjernen. Plutselig fikk jeg en glimrende idé: hva med å ringe hun som skysset meg for noen dager siden? Som sagt, så gjort. Det ordnet seg heldigvis, hun var tilfeldigvis en tur i Verdal. Jeg måtte riktignok vente på stasjonen i fem timer, men det fikk jeg klare, dum som jeg var.

Jeg kom meg ut til Sul før syv, og begynte på veien opp mot fjellet. Jeg gikk ikke lenger enn til åtte. Leirstedet mitt er en gammel boplass med store hauger av skiferstein. Et merkelig og spennende område. Jeg legger ved et lyssvakt bilde av et gammelt hus i området.

Regnet har fosset siden jeg tok på meg sekken. Helt på slutten ble jeg hyllet med sludd mens jeg slo opp teltet. Nå er det opphold, men kaldt. Jeg ser for meg mange dager med regn. Det er i alle fall greit å begynne med et vær som nesten ikke kan bli verre.

Havregrøten varmet godt. Jeg gleder meg til en varm natt i posen.