Jeg sov nok litt for lenge, noe som gjorde at jeg somlet og ikke kom i gang før tolv. Noen gjesp på veien nedover beviste oversovingen.
Planen var å nå Polarsirkelsenteret i løpet av dagen. Grusveien jeg lå ved viste seg etterhvert å være ufarbar for andre enn turgåere, som vist på bildet.
Oppe i bakken hadde jeg på forhånd sett jernbanen og E6, og det første kjøretøyet som viste seg var naturligvis en bobil. De hvite, uproporsjonerte kassene er ikke til å ta feil av selv om man har glemt igjen brillene med styrke -9.
Nede ved veien var det varmere. Vinden var fraværende. Et minnesmerke i veikanten minte meg på at jeg bør hoppe i grøfta hver gang en bil passerer. Jeg fant straks noen solbriller av den moteriktige og hjernetomme typen, hvor krav til form har fått spille fritt på bekostning av funksjon. Det lekre modellbildet viser hva slags typer som bruker dem.
Jeg stakk innom Bolnastua, en av de utallige ubetjente hyttene til Rana Turlag. Et spark til dem fordi de har så få selvbetjente hytter, hvor jeg i så fall kunne ha ødslet ut drøssevis av penger på mat. Hytta ligger forøvrig rett ved E6. Det var fint der inne, og ettersom jeg hadde gått så lenge som halvannen time stoppet jeg opp for kvelden. Hytten hadde elektrisitet i strie strømmer, og ikke noe er bedre enn det etter å ha vært på tur så lenge som jeg har vært nå. Villmarkingen i meg forsvinner så fort jeg får ferten av mobilmast og stikkontakt.
På tross av hytte uten mat disket jeg opp med et herremåltid uten sidestykke. Bergensk fiskesuppe, potetmos, Natvigs krydder og tørrmelk. Posesuppen gjorde susen. Krydderet fant jeg i skapet, og er det beste som er å oppdrive.
Det gjorde seg med en kortere dag. Kroppen har ytt god innsats de siste dagene. I morgen står Saltfjellet for tur, med en kikk innom Polarsirkelsenteret. Det er best at kaféen deres holder topp standard, ellers gir jeg dem en saftig smell i anmeldelsen i morgendagens innlegg. Med så mange lesere som jeg har kan det få store konsekvenser.
