lørdag 9. oktober 2010

Bålnatt i Estenstadmarka






Fredag


Endelig fikk jeg tatt meg sammen og kommet meg ut igjen. Det er to uker siden sist, og det er jo alt for lenge. Vi skulle egentlig på lørdagstur med NTNUI Ski & Fjellsport til Snota, som med sine 1668 overhavsmetere er en av de høyeste toppene i Trollheimen. Slik ble det ikke, men det ble bålkveld i Estenstadmarka i stedet. Marka ligger østenfor Trondheim by, og er en av de sentrale utfartsmålene for beboerne i bartebyen.


Jeg og Frederik Duun Norberg hadde som mål å overnatte ute, og satte oppover lia fra Dragvoll klokken halv seks. Jeg møtte Frederik under Norge på langs i 2009, hvor han gjennomførte NPL i ett strekk. Turbloggen hans finnes her.


Vi fulgte veiene oppover, og kom oss snart sør for Estenstaddamman, med retning Styggedalen. Like deretter strøk vi av mot Tomsetåsen, som ligger på hele 414 overhavsmetere. Ingen av oss hadde vært her oppe før, og målet var derfor ikke fastsatt på forhånd. Etter en del sutring om våt mose fra min side fant vi en tørr plass ved et hogstfelt. Ved var det i lange baner, med tørrgraner både høyt og lavt. Himmelen ble skyfri mot kvelden, og hverken regn eller vind våget å utfordre tålmodigheten vår.


Til middag bød jeg på laksefilét med potetmos og meierismør, mens Frederik sto for de edlere varene. Potetmosen ble grå av sot, men sulten var verre. Snart satt vi der, gode og runde og stekte ansiktene i lyset fra bålet. Det ble mye mimring om NPL, men også et og annet om livet utenfor villmarken. Vi er nok nærmere knyttet til byen enn vi liker å innrømme.



I dag


Været holdt seg natten i gjennom. Jeg våknet noen få ganger, men var sjelden kald. Den mørke, prikkete himmelhvelvingen hjalp meg i søvn, og velsignet meg med en håndfull stjerneskudd, deriblant et av de største jeg noen gang har sett.


Solen reiste seg snart og jeg kom meg opp, lysten på å gjenopplive bålet. Frederik ante fred og ingen fare, og purket videre. Etter en stund måtte han også innse at det snart var slutt på drømmen. Frokosten ble herlig, med grillpølser, ost og Polarbrød signert Frederik.


Det intense bålet og den varme solen tviholdt på oss, som om de ønsket at vi skulle bli værende. Vi tok oss etterhvert sammen, og ruslet nedover etter elleve. Jeg sitter igjen med én huskelapp etter denne turen, og det er nettopp å dra ut oftere. Det skal så lite til.


Første bilde viser Trondheim by night, med Gråkallen som tredje kul fra høyre og Storheia nærmere solnedgangen i vest. Neste viser omtrent samme motiv morgenen etter, med soloppgangen fra øst. Neste viser leiren, deretter Frederik i posen og ved bålet.

søndag 12. september 2010

Siste dag













Natten ble ikke så god som dagen i forveien. Vinden rev løs presenningen, så vi tok den ned. Etter noen timer var blesten løyet og og regnet borte. Dråpene returnerte noen timer etterpå, men uten vind kunne vi bare legge duken over oss. Vi fire som lå ute var likevel godt fornøyde med valg av bopel. Telt er fint til sitt bruk, men helst skal det stå tomt som nødskjul.


Vi kom oss opp halv ni, lenge etter soloppgang. Myggen var fortsatt i live, og hadde besøkt oss alle i løpet av natten. Knotten var også frempå. Jeg observerte frosten dagen i forveien, og den er faretruende for blodsugende insekter. De får sin straff ganske snart. Godt er det.


Frokosten ble lang og god. Barnegrøten gjorde godt i min slunkne kasse. Solen stakk i gjennom nå og da, og gav oss ungdommelig optimisme. Temperaturen var uansett god og gjorde skyene blide når solen meldte pass.


Dagens mål var fossen innenfor Øyasetra, så vidt sørvest for Jølvatnet og leiren vår. Etter en knapp times tid kom vi frem til fossen. Den var overraskende høy, mellom 20 og 30 meter. Vi måtte selvfølgelig ta oss et bad i kulpen under. Vannet var isende kaldt, men været hadde vært relativt godt hele formiddagen. Det var ingen ispinner blant oss, bare blide fjes som gikk i ett med den hvite himmelen.


Straks etter badet ble jeg utålmodig, og kløv oppover lia mot toppen av fossen. Markeringsbehovet og draget mot det ukjente banket mot tinningen. Jeg knipset noen halvdårlige bilder på toppen mens jeg ventet på de andre.


På vei ned ble det kniving med hopping mellom myrøyer. Noen fikk bæsjebukse i møte med myra, men jeg og de fleste andre var allerede våte i ræva av undertøyet vi badet med, så det utgjorde ingen forskjell. Bevegelse gjør varm.


Vi kom oss snart i marsj bortetter kjerreveien mot leiren. Regnet gav oss snart noe å deppe over, men det varte ikke lenge. Før vi visste ordet av det kom godværet tilbake.


Det ble lang og god lunsj ved teltene før vi iførte oss striskjortene. Etter rydding av telt og pakking av sekker kom vi oss i vei langs kjerrestien mot parkeringsplassen. Vi stakk hodet innom Jøldalshytta og slo av en prat med vertinnen. Hun kunne fortelle om 110 gjester i går, med 80 sengeplasser til rådighet. Varm og svett atmosfære i matsalen, med andre ord. Klamme føtter og skjeve blikk hører med på turisthyttene.


Vel borte ved bilene fordelte vi oss og kom raskt i gang. Vi stoppet underveis på Berkåk for å kaste bort pengene på skvipmat før vi tok fatt på siste asfaltrest. Vi ankom bartebyen noe før seks. Den var naturligvis snudd på hodet på grunn av Rosenborg-kamp. Biler parkert her, der og opp i mente. Rosenborg er kongen, og selv politiet er underlagt dem når det er julaften og påske på samme kveld.


Jeg er storfornøyd med min første gruppetur med NTNUI's Ski & Fjellsport. Trivelige folk med godt humør, koselige turledere og nærmest strålende vær gjør det vanskelig å være festbrems. Selv for en ensom vandrer som meg frister det allerede til gjentakelse. Hvem vet hva høsten bringer.

lørdag 11. september 2010

Trollhetta

Vi hadde blitt enige om å stå tidlig opp ettersom turen til Trollhetta ville ta om lag ti timer. Jeg og to andre hadde vært gale nok til å sove under en presenning siden himmelen var stjerneklar, og søvnen ble uforskammet god. Klokken halv syv våknet jeg og sto like godt opp. Man skal ikke sove bort turnatta, lyder et gammelt ordtak.

Det var en halv time til resten skulle opp, så jeg labbet rundt i nærområdet. Været var optimalt. Fuglene kvitret mens det lille som var av rim måtte se seg slått av soloppgangen. Morgenlyset er spesielt og bør deles billedlig med dem som ikke er like priviligert som meg.

Frokosten for turen er barnegrøt i pulverform, et tips jeg fikk av Ola Helø. Smaken er grei og konsistensen svelgbar uten tygging. Det beste er havren og at det er mettet av allskens vitaminer og mineraler. De fleste andre spiste brødskiver. Enkelt, raskt og dørgende kjedelig.

Vi kom oss i marsj omkring halv ni. Ruta gikk raskt oppover etter et par kilometer. Vi tok snart igjen noen gamlinger og byttet led med dem flere ganger dagen igjennom. De sommerbleike kroppene våre ble stekt godt på vei opp, men sola skygget med sitt fravær straks vi hadde klatret den groveste biten. Godt inne på Langfjellet, mellom vannene på 1166 og en kolle med det fiffige navnet Piksteinhøa tok vi lunsjpause. Turlederne Anne Grimsbo og Hanne Strypet trakk fram svære sjokolader fra ermene, og det kunne ikke passet bedre. De passer på oss som hønemødre.

Etter pausen gikk ruta oppover et stykke før platået ledet oss fram til turens kritiske punkt. Den usle nedstigningen virket svakt som lettøl på gruppa, og vi kløv straks i gang med opptigningen til den nest høyeste toppen. Utsikten mot selve hetta var formidabel, for ikke å snakke om Litlhelvete - gryta inne i ringen som dannes av fjellkjeden fram til toppen.

Opp og ned, opp og ned, slik er oftest oppskriften når man skal bestige en topp. Det er langt triveligere når man er i lag med likesinnede, slik som nå. Snart sto vi overfor den siste ryggen, og den gikk raskt. Værforholdene på den padde flate toppen muliggjorde feiring med lunsj. Mens vi var der kom det flere, de fleste på tur fra Jøldalshytta. Den betjente hytta var fyllt til randen med folk under denne siste betjente helgen i 2010.

Etter pausen tok egoet mitt overhånd. Noen timer med sosialt slit tærer på nervene. Mens de andre snudde og begynte på hjemturen tok jeg fatt på min egen hjemtur. Jeg valgte eggen ned østsiden av toppen, etter å ha gått og sett på den hele dagen. Den var bratt, men ikke som jeg fryktet. Jeg kom omsider ned i bjørkekrattene ned mot Svartådalen. De var verre enn den verste egg.

Vel nede i dalen strøk jeg langsetter elva før jeg skred over flyene mot Bruholtsetra. Fyren der borte spurte om jeg var saueleter. Vel, det var jeg jo ikke. Koselig ble samtalen, og lang ble veien hjem. Jeg nådde leiren halv seks, en time før de andre - for skrytets skyld.

Kvelden ble fin, med potetmos, tikka masala og pølser. Jentene hadde fikset bål, og selv med kuling i kastene og en regndråpe hist og her ble det koselig som aldri før. Kvelden kom ikke før etter tolv.

fredag 10. september 2010

Trollheimen

Høstens første tur er i gang. Kroppen er omtrent i slaget etter utmattelsen i begynnelsen av august. Jeg har fått konstatert senebetennelse i hånden, og det kommer trolig av tasting på mobilen. Av den grunn skal jeg forsøke å få sagt mest mulig med færrest mulige ord. Uvant for meg.

Jeg har blitt med turgruppen Ski & Fjellsport ved NTNU til Trollheimen. Fra før har jeg kun vært i Innerdalen, og således er det på sin plass med en ny tur.

Vi ligger i teltleir noen kilometere fra Jøldalshytta, som er betjent til og med denne helgen. Kvelden har vært flott, med optimalt vær. Folkene rundt meg er av beste sort.

Stjernehimmelen kaster sitt sterkeste lys over oss her nede i bjørkeskogen, og bekken synger oss i søvn. Pastagryta med bacon var kveldens sosiale klimaks og murrer stille og fredelig der nede i den sure magen. Alt ligger til rette for en fin tur på Trollhetta i morgen.

mandag 23. august 2010

Turen i tall


I dette innlegget presenterer jeg en rekke tall fra i sommer. De er basert på posisjoner fra GPS'en, måling av rutene på papirkart og tall fra Gule Siders karttjeneste. Mange av tallene er gjennomsnittsverdier og noen er basert på skjønn, slik som antall timer og hastighet. Bildet av grafen kan forstørres ved et klikk.

Tall
Jeg var totalt 50 dager i nord. 9 dager med rehabilitering i Lønsdal gir 41 reele dager. 36 marsjdager. 5 reele hviledager. 88 % av dagene var marsjdager, 12 % var hviledager.

Jeg gikk 1067 kilometer på 36 marsjdager, gjennomsnittlig 30 kilometer hver marsjdag. Med gåtid hver dag på anslagsvis 8 timer tilsvarer det 288 timer totalt. Marsjhastighet var 4 kilometer per time. Distanse mellom samme start- og stoppunkt langs bilvei er 1150 kilometer. Hypotetisk reisetid med bil er 15 timer, hastighet oppunder 80 kilometer per time. Konklusjon: Å gå er en svært ineffektiv reisemåte.

Korteste marsjlengde var 8 kilometer på turens fjerde dag. Lengste dag gav 80 kilometer, og det var nest siste dag. Interessant nok skilles de to tallene med faktor 10. Tallenes nøyaktighet er ikke så viktig, men forholdet sier mye om progresjonen fra start til mål på langtur.

Distansen langs veien fra Lindesnes til Nordkapp er om lag 2450 kilometer. Sett i forhold til veistrekning innebærer dette at jeg har gått omtrent halve Norge på langs i sommer. Dette stemmer med manges oppfatning av at Mo i Rana ligger midtveis mellom sør og nord. Jeg startet fra Umbukta, som er omtrent like langt nord som Mo.

Grafen viser hvor langt jeg gikk hver dag. De hvite feltene fra bunnen og opp viser hviledager. Den lange hvite perioden fra månedsskiftet juni/juli reflekterer rehabiliteringen i Lønsdal. Den blå linjen viser trenden. De fleste periodene mellom hviledagene slutter med lange dager, og kan tyde på at jeg økte for raskt. Man kan undres om jeg burde ha gått jevnere og noe kortere, for dermed å kunne kutte ut enkelte av hviledagene.

Jeg hadde fem marsjperioder mellom hviledagene. Første periode varte i fem dager med gjennomsnittlig 21 kilometer per dag. Andre periode varte i 14 dager med 24 kilometer daglig. Tredje periode varte i seks dager med 33 kilometer per dag. Fjerde periode varte i fem dager med 36 kilometer daglig. Femte og siste periode varte også i seks dager og hver dag gav gjennomsnittlig 43 kilometer. Teller jeg med hviledagen etter hver periode i snittet har jeg fortsatt gode gjennomsnittsmarsjer. Etter siste periode ville jeg riktignok behøvd lang hviletid for å kunne fortsette med lange etapper.

Lærdom
Å gå intensivt i korte perioder kan gi god uttelling på marsjlengde, men dette stemmer kun opptil et visst punkt. Etter nest siste dag, hvor jeg gikk 80 kilometer burde jeg ha hvilt føttene i noen dager. Jeg mistenker at de tre milene dagen etter gjorde at føttene i ettertid har vært ubrukelige i tursammenheng. Jeg ville trolig ikke ha vært klar for lange marsjer før to til tre uker etterpå. Dette viser at det er lite hensiktsmessig å ta seg ut i så stor grad hvis man har mange dager igjen av turen.

onsdag 11. august 2010

Livet i boblen

Mandag 9. august - dagen før Dagen

Jeg våknet til tåke og vått yttertelt. Det strålende været dagen i forveien hadde spikret fast smilet til munnvikene og tåken fremkalte således ikke mitt negative repertoar.

Med frokosten i hånden jog jeg nedetter dalen i retning E69. Jeg kunne småløpe i det steinete terrenget, men tåkedråpene ble snart så store at de satte spor etter seg. Friksjonen svant hen. Et fall forover gjorde meg voksen, og jeg tok det rolig deretter.

Rett før hovedveien traff jeg en halvgammel kall på vei oppover lia. Han jobbet med å kartlegge blant annet det biologiske mangfoldet innenfor et mindre geografisk område. Jeg fattet straks interesse for en dings han hadde hvor han kunne få et stereoskopisk inntrykk av terrenget. Dette skjedde ved hjelp av påmonterte briller og to like flyfotos ved siden av hverandre. Det er vel i praksis hva dagens opphausede 3D-teknologi handler om.

Vel nede på veien rev sjøluften i skjegget. Jeg var på havnivå og kunne skimte bratte klipper i det fjerne. Naturligvis ikke Nordkapplatået, men spektakulært likevel. Jeg hadde noen kilometere å gå før jeg måtte velge mellom terreng og vei. Det ble terreng, og jeg sparte en time eller to på det. For ikke å snakke om beina. Det ble igjen muligheter for småjogging og storsvetting.

Jeg dumpet snart ned i Kåfjord, hvorfra fergen gikk til Honningsvåg før den undersjøiske tunnelen ble bygget. Sistnevnte var også min vei, og noe jeg ikke hadde sett fram til.

I fem-tiden trasket jeg ned i tunnelen. Laveste punkt er om lag 200 meter under havoverflaten. Det var rart å gå nedover ettersom jeg allerede var på havnivå før tunnelen. Halvannen time senere var røret unnagjort. Jeg kunne puste lettet ut i frisk sjøluft. På grunn av lite trafikk var luften riktignok ganske bra der inne. Sikkerheten ble ivaretatt med refleksvest. Ørepropper var veldig behagelig, for dem som trenger tips.

Gående i tunnelen oppdaget jeg at lufttrykket fra forbipasserende lastebiler kommer motsatt vei av hva man skulle tro. Hvis bilen passerer i motsatt retning av din marsjretning - altså på samme side som deg hvis du følger venstreregelen for gående - kommer lufttrykket bakfra og vice versa. Jeg har ikke kommet fram til noen forklaring på fenomenet.

Jeg hadde egentlig tenkt å køye like etter tunnelen, men var allerede blitt fristet av Honningsvåg som lå nesten to mil unna. 7. august drømte jeg om å fullføre turen tre dager senere ettersom 10. er et rundt tall, men da jeg samme dag så skiltet med 150 kilometer igjen mistet jeg alt håp. Nå var håpet tilbake.

Jeg manglet kartene for både Honningsvåg og Skarsvåg og begynte etterhvert å drømme om å nå inn på Nordkappkartet før jeg tok kvelden, slik at jeg kunne markere av teltplassen. Det var et mål hinsides all fornuft, og derfor bare en utopisk drøm.

Det gjenstod en lang tunnel før Honningsvåg som jeg ikke visste om. Nordkapptunnelen var syv kilometer lang, Honningsvågtunnelen fire. Midt inne i tunnelen oppnådde jeg den deilige rusen man får hvis man kjører på lenge nok. Man føler ikke smerte og bryr seg ikke om omstendighetene. Omtrent som når man er passe full og sitter i sofaen og stirrer ut i luften med en herlig låt fra stereoen. Man føler seg god. Jeg kan delvis forstå hvorfor narkomane ruser seg. Følelsen av å sveve er herlig, og jeg har kjent den noen ganger før på turen. Jeg foretrekker likevel den tunge og sunne veien til rusen.

Vel framme i Honningsvåg kjøpte jeg meg påfyll på butikken og la i vei mot Nordkapp for å finne teltplass. Kvelden var rolig og kjølig, og kroppen fungerte utmerket. Føttene var de eneste som ville stoppe.

Det var fortsatt mange biler og busser ute selv om klokken hadde passert ni. Straks etter Honningsvåg så jeg de lange asfaltstripene som ledet opp langs fjellet foran meg, og ønsket meg dit. Jeg gikk og gikk, og klokken fulgte med. Halv tolv la jeg inn årene. Det hadde vært interessant å presse kroppen gjennom dagen, men jeg måtte stoppe hvis jeg skulle fungere dagen etter. Neste morgen skulle det vise seg at jeg hadde maktet å gå 80 kilometer på 15 timer. Jeg var innenfor Nordkappkartet med margin på under tusen meter. Sjumilsstøvler er ikke slitesterke nok for meg.


Tirsdag 10. august - den store dagen

Jeg våknet til uanstendig godt vær. Verden smilte til meg, som om jeg hadde fortjent noe ekstra godt. Gårsdagens ekstreme etappe lå godt i skrotten, men jeg var i overraskende god form. Jeg kom meg ikke i marsj før halv ett, ettersom jeg visste at sjarmøretappen ville bli kort. Ved kveldens slutt skulle den vise seg å bli på tre mil, som absolutt ikke er kort.

Kartmappen min var forresten deilig lett i dag. Jeg kan ikke huske sist jeg bare hadde ett kartblad i plastlommen. Det var jo ikke flere igjen.

Etter en halv mil droppet jeg innom Midnattssol Camping for å lade batterier. Det ble kaffe, øl og chilinøtter også. Vertskapet gav meg hyggelig selskap. Halv fem satte jeg inn sluttspurten.

Veien inn mot campingen ender forøvrig ved Skarsvåg. Stedet hevder å være verdens nordligste fiskevær. Jeg kjørte forbi i buss senere, og stedet virket trivelig nok.

Underveis gikk jeg forbi en steinrøys. En røyskatt eller snømus jagde fra hull til hull og skrek for å skremme meg vekk mens jeg foreviget den. Jeg så også mange harer i løpet av dagene på Magerøya. For ikke å snakke om rein, som er overalt.

Fem kilometer fra
Nordkapplatået styrte jeg ut mot vest. Jeg fant teltplass og la i vei mot Knivskjellodden med lett sekk. Dette er mitt Nordkapp, både fordi det ligger lengst nord og fordi det ikke er pløyet ned av campingturister. Det skal riktignok sies at stien dit ut er særdeles slitt og vond for såre føtter på grunn av alle de spisse steinene. Jeg tar min del av skylden for slitasjen.

På veien ned dalen mot stranden hadde jeg hatt hovedlåten til American Beauty på hjernen. Stemningsfull og svært passende, for dem som kjenner den.

Havet og horisonten der framme trakk meg utover. Jeg fikk lyst til å legge på svøm ut i evigheten. Hvis man svømmer til man ikke orker mer, har man et problem når man skal tilbake. I fjellet kan man bare legge seg ned og slappe av til formen er tilbake.

Vel ute på odden kunne jeg meddele verden min bragd. Jeg ble velsignet en feiende flott solnedgang, men følte ikke noe spesielt over denne siste dagen. Jeg har feiret i stillhet i hodet mitt de siste ukene ettersom sannsynligheten for at jeg ville klare det var høy. Dessuten er det ofte ikke noe spesielt over å nå slike langsiktige mål, fordi de store hendelsene skjer underveis - hver dag. Hver eneste dag er som å nå en liten bit av målet. Den siste dagen er ikke forskjellig fra de andre, den bringer bare den siste biten på plass.

Gårsdagens monsterbragd ble det store høydepunktet for meg, og satte på mange måter punktum før turens formelle endepunkt.


I dag

Jeg kom meg i gang mot platået før elleve. Bussen skulle gå sørover klokken 13, så jeg hadde god tid ettersom leiren lå fem kilometer unna.

Etter noen hundre meter ble jeg angrepet av et par aggressive fugler. De var mørke og hadde svømmeføtter. Jeg overlevde.

Jeg hadde beholdt sovesokkene på i dag. For første gang siden 23. juni gikk jeg i andre sokker. De var herlig myke og klebet ikke. Gåsokkene har riktignok blitt vasket to ganger i mellomtiden.

På vei opp den siste bakken møtte jeg to karer som skulle gå sørover i samme ærend som meg. De var veldig hyggelige, og vi ble stående en lang stund. Jeg må si at det føltes godt å være ferdig da. Samtidig har de mye fristende foran seg. Høsten er en flott tid, og bør brukes i fjellet. Jeg skal delvis leve opp til det. Bloggadressen deres: www.uteliggar.no.

Oppe ved senteret ville de ha inngangspenger av meg. Jeg visste om det på forhånd, og forsøkte å snike meg inn ved å late som ingenting. Det fungerte dårlig, men ettersom jeg bare skulle ta bussen derfra og hadde gått så langt lot kvinnen meg få slippe inn gratis. Hyggelig av henne. Samtidig synes jeg at området rundt bør være fritt. Å ta betaling ved museet og kinoen er naturlig, men selve platået bør være åpent for alle. I forhold til allemannsretten er sperringen like urimelig som å skulle kreve betaling for de siste hundre meterne av Galdhøpiggen.

Jeg kom meg inn og fikk tatt noen fotos. Moralsk som jeg er kikket jeg ikke innom museet eller kinoen. Utover utsikten var det ikke noe spennende ved stedet. Senteret var ellers bare en stor kafé og souvenirbutikk.

Bildene er fra de siste tre dagene. Det andre bildet viser en rein inne i en steintunnel ved siden av veien. Det neste er det foreløpig siste tilskuddet til verktøyserien min. Deretter de stive sokkene mine, min brune kropp, beistet i steinura, Skarsvåg, meg på Knivskjellodden seende mot vest og deretter mot platået, de to gutta som skulle mot sør, Knivskjellodden sett fra platået, standardfotografiet med meg og globusen og feiring med obligatorisk glass-Cola i Honningsvåg. Ikke alle er beskrevet, men det trenger jeg nok ikke.

Jeg kommer tilbake med ettertanker og annet senere. Utover det vil jeg fortsette å blogge om turene mine. Se heller ikke bort i fra at jeg kommer tilbake med nye sprell.

Takk til alle som har hjulpet meg på turen, og til dem som har fulgt med på bloggen! Kommentarer er alltid gull!