Re-re-re-re-re-retur i morgen.

Antallet returer tittelen viser til er omhyggelig utkalkulert og har ikke til hensikt å skape noen slags assosiasjon til oral kunst à la "Row, Row, Row Your Boat" eller liknende. Tittelen henspiller på antall returer jeg har foretatt siden jeg avsluttet løpet i Tydal senvinters, inkludert den forhåpentligvis siste returen i morgen.

Jeg vil altså starte i morgen, en gang utpå ettermiddagen. Lavprisekspressen frakter meg i natt fra Mjøsbrua til Trondheim, Norges Statsbaner skysser meg videre til Verdal og deretter ankommer jeg Skjækerfossen ved hjelp av et lokalt busselskap. Hvis alt går etter planen, vel å merke. Returene mine gjør det sjelden, men kollektivtrafikken har vært langt mer pålitelig.

Jeg regner med en ukes marsj til Nordli i Lierne, hvor jeg handler mat. Første postsending vil jeg hente ut i Hattfjelldal, som ligger like nord for Børgefjell. Et defensivt anslag tilsier at jeg når toppen av Norge etter tre til fire måneder.

Merkene på ryggen vitner fortsatt om at noe har skjedd, men sårene er tilsynelatende blitt til normal hud. Tre timer med sekk i lokal skog i går resulterte i et enstemmig klarsignal. Kroppen min - med hjerte og hjerne som opponenter - er lite demokratisk, men kampen mellom konkurrentene ender ofte med remis. Denne gangen vant begge.

Tidkrevende onde

Jeg trenger fortsatt tid slik at sårene kan gjenvinne brukbar styrke. I forrige innlegg regnet jeg med å dra ut innen 20., men datoen vil altså bli noe forskjøvet.

Det er ikke bare jeg som er offer for egen kropp. Tonice - som jeg traff i vinter - har nettopp lidd en grufull skjebne. Det skal sies at hun har det langt verre enn jeg har hatt det, selv om jeg har mistet noen måneder. Mer om henne her.

Dagene mine brukes stort sett til hvile, både for hode og torso. Jeg tenker stadig på reduksjon av sekkens vekt. Dette er et område hvor man må kompromisse. Enten lett rygg eller materiell komfort. Jeg satser på en anorektisk første etappe.

Avmarsj blir i alle fall før juli. Byens komfort gjør meg sløv, men jeg skal makte å frembringe sulten etter øde skog og fjell. Tidens tann skal snart få konkurrenter.

Sårene gror

Jeg har nytt hjemmets luksus i flere dager. Sårene nyter godt av latmannslivet, og svarer med å gro raskt.

Det tar tid før huden er klar for belastning igjen. Jeg vet ikke hvor lenge, men jeg håper å kunne fortsette innen 20. juni.

Jeg lar høre fra meg med ujevne mellomrom.

Kroppen bestemmer

Jeg våknet til snøvær. Bakken utenfor teltet var hvit, men smeltet nesten grønn innen jeg kom meg ut.

Oppe på fjellet tok vinden tak og pisket meg med snø fra siden. Etterhvert stilnet det med innslag av sol. Været skiftet ofte utover dagen. Terrenget var tidvis spennende.

Jeg pådro meg gnagsår på ryggen etter Meråker, fordi jeg brukte nettingtrøye som eneste plagg. Sårene vil trolig ikke gro hvis ikke jeg bruker gnagsårplaster under marsj. Jeg kjøpte DuoDerm-plaster i går. I går kveld merket jeg at det ikke satt på huden ved svetting, selv med teip som forsterkning. Det virket greit i dag tidlig, selv om det hadde rynket seg i går. Etter noen timer kom smertene, slik det skjedde dagen etter Meråker. Plasterene viste seg verdiløse. Før Sul var sekken for tung, men vekten er levelig nå.

Jeg kom meg omsider ned Juldalen og frem til hovedveien. Opprinnelig skulle jeg gå i retning Vera, og så opp nord før Veressjøen. Plutselig kom en tømmerbil forbi, og sjåføren viste storsinn.

Nå er jeg altså på vei hjem. Jeg kan ikke gå med gnagsår på ryggen. Plaster fungerer ikke, og dagen opptas av smerte. Sårene må gro før jeg kan fortsette. Jeg ante at dette kunne skje, men jeg ville gi meg selv en siste sjans etter hjemreisen fra Sul.

Tidligere skrev jeg at siste tur ut var vinn eller forsvinn. Det gjaldt i tilfelle formen ikke fungerte selv med redusert vekt. Kroppen virker grei, det er gnagsårene som ødelegger.

Jeg fortsetter så snart sårene har grodd. Motstand gir økt kampvilje, derfor ser jeg frem til å pløye gjennom myrene i Trøndelag.

Noe av det verste med gjentatte avbrekk er uforutsigbarheten mine lesere utsettes for. Nettingtrøya blir nok ikke med neste gang.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.6993
Longitude:12.0356
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:06/02/2009 20:57:49 (Europe/Oslo)

Kart

Reddet ut av knipe

Jeg tok toget til Verdal i dag formiddag, og hadde god tid til å rekke skolebussen ut til Sul. Først kom det en buss med navn Levanger, og jeg spurte sjåføren selv om jeg visste at den ikke skulle min vei. Derfor gadd jeg ikke spørre i neste buss, som het Vuku. Det var riktignok mer lik retning, men likevel et annet sted. Like etterpå kom en bybuss, og min buss skulle nå være forsinket. Sjåføren sa det jeg fryktet, nemlig at jeg skulle ha blitt med Vuku-bussen. Jeg ble temmelig irritert på meg selv. Dette har skjedd en gang før, og jeg trodde jeg var blitt klok.

Jeg begynte å gå mens det knaket i hjernen. Plutselig fikk jeg en glimrende idé: hva med å ringe hun som skysset meg for noen dager siden? Som sagt, så gjort. Det ordnet seg heldigvis, hun var tilfeldigvis en tur i Verdal. Jeg måtte riktignok vente på stasjonen i fem timer, men det fikk jeg klare, dum som jeg var.

Jeg kom meg ut til Sul før syv, og begynte på veien opp mot fjellet. Jeg gikk ikke lenger enn til åtte. Leirstedet mitt er en gammel boplass med store hauger av skiferstein. Et merkelig og spennende område. Jeg legger ved et lyssvakt bilde av et gammelt hus i området.

Regnet har fosset siden jeg tok på meg sekken. Helt på slutten ble jeg hyllet med sludd mens jeg slo opp teltet. Nå er det opphold, men kaldt. Jeg ser for meg mange dager med regn. Det er i alle fall greit å begynne med et vær som nesten ikke kan bli verre.

Havregrøten varmet godt. Jeg gleder meg til en varm natt i posen.