fredag 6. august 2010

Fem mil til Sennalandet

Været viste kjærlighet i dag morges. Jeg følte at det ville gi meg en god start. Solen varmet og frokosten mettet. Jeg hadde brød, smør, brunost og kvalitetsjuice. Grunnlaget for gull var lagt.

Jeg forlot campingplassen klokken ni og styrte mot veien som går utenom sentrum og bort til østre del, der E6 tar overhånd. Fjeset ble snart innhyllet i svette, og alt var plutselig som det skal være. Like før jeg var fremme ved utkanten av sentrum passerte jeg noen som la asfalt. De ble i alle fall ikke kalde i dag.

Jeg hadde egentlig tenkt meg inn i terrenget og oppom Stabbursdalen Nasjonalpark. Den har verdens nordligste furuskog, og er visst veldig koselig. Ettersom jeg er mest interessert i Nordkapp for tiden ville ruten gått i utkanten av parken. Dette ville blitt noe krampaktig og derfor vil jeg spare den til en annen gang. Asfalt kan være dødelig effektivt, bokstavelig talt for bena.

Noen timer etter Alta gikk jeg gjennom Rafsbotn. Det er en liten vik med egen skiheis og matbutikk. Jeg fant noen kuer ved veien som var oppsiktsvekkende rene og pene, for ikke å si nysgjerrige. Jeg måtte naturligvis prøve strømgjerdet, og støtet var så kraftig at jeg impulsivt bannet, hoppet bakover og skremte bort kuene. Det sved i fingertuppen og den har så vidt merke når jeg ser på den i skrivende stund. Rart at det er lov med så sterk strøm. Kanskje bonden egentlig hadde koblet det til høyspentlinjen som gikk forbi like bortenfor.

Jeg maktet forøvrig ikke å gå forbi matbutikken. Det ble en is, bananer og kjeks. Rett før jeg så butikken spurte jeg om vann i et hus. Kvinnen der inne utbrøt først at hun ikke ville ha noe, og regnet nok med at jeg var ryggsekkmisjonær. De er temmelig pågående i utkantstrøk, noe jeg erfarte i Hattfjelldal i fjor. Jeg skrev forresten om det i bloggen. Damen gav meg vann og var svært hyggelig da jeg forklarte henne om min misjon.

Jeg kom meg snart opp i høyden. På kort tid syklet det forbi hele tre grupperinger som tilsynelatende skulle langt. To alene og en familie. De var nok i siget ettersom det ikke ble noe mer enn hilsing. Rett før Sennalandet møtte jeg nok en fyr på sykkel, og han var svært hyggelig og pratsom. Han hadde syklet fra Tyskland og kom via Finland og Karasjok. Nå var han på vei tilbake. Tøff tur. Det ble en lang prat i kveldssola. Nettsiden hans, hvis noen vil friste tysken: www.weltentraum.de.

Et stykke tidligere i løypa fikk jeg øye på noe kjent og kjært i grøfta. Noen hadde mistet et telt, med både inner- og ytterduk. Stengene manglet dog. Kleptomanfingrene mine fisket ivrig etter merkenavn, og det viste seg å være av anerkjent kvalitet. Sjansen er liten for at noen vil finne det igjen, derfor tok jeg hånd om det, for å si det pent. Jeg flyr som fuglen over asfalten om dagen, så det er bare bra med noen ekstra kilogram i sekken slik at jeg blir nødt til å slappe av.

Angående avslapping, så har jeg hatt noen deilige pauser i dag. Før på turen har jeg nesten ikke tatt pauser i løpet av dagen og har praktisk talt gått hele tiden. Asfalten er tøff og solen frister til hvile.

Jeg så for første gang en campingbil som ikke var hvit i dag. Den var attpåtil kledd i knallrød metallic-lakk, noe som egentlig var ganske kult. Kulhetsfaktoren på lang sikt er kanskje noe annerledes. Hvorfor alle andre er hvite er et høyt skattet spørsmål.

Langs den nye asfalten på Sennalandet hadde jeg medvind. Bilene som kom mot meg hørtes ikke før de var tyve meter foran, mens de brummet lenge etter at de var passert. Interessant å tenke over hvor mye vinden har å si for forplantning av lyd. Det samme gjelder jo for lyd i skogen, med tanke på rovdyr.

For dem som er på Facebook kan jeg nå skilte med egen side for Turporten. Alle som vil kan melde seg inn ved å trykke på "Like". Man vil da kunne se innleggene der man ellers ser innlegg fra venner, og slipper å besøke nettsiden. Det skal samtidig sies at nettsiden fungerer best til lesning og visning av bilder. Utover det vil jeg anbefale RSS til dem som forstår slikt. Dette ligger nede til høyre på nettsiden.

Folk har ønsket at jeg skal legge inn hvor langt jeg går hver dag. Den dagen jeg ankom Alta hadde jeg gått 45 kilometer, fordelt på terreng og vei. I dag har jeg gått 50. Jeg er særdeles godt fornøyd med begge dager.

Blomsterbildet forteller noe om hvorfor Alta sies å være så frodig. Sofaen og kuene står i Rafsbotn. Campingplassen på bildet er ikke hvor jeg lå, heldigvis, for den er kanskje Norges tristeste. De siste viser sykkeltyskeren Uwe og utsikt over Sennalandet. Det er strålende flott her oppe.