Jeg stod opp etter ti en gang. Etter noen telefonsamtaler hørte jeg at noen var utenfor huset i hagen hvor jeg ligger, og jeg så etter siden jeg visste at ingen var hjemme. Kvinnene som banket på var fra Jehovas Vitner. Jeg var klar for en diskusjon, og forærte dem en time av min dyrebare hviledag. Det ble en interessant debatt, og de var svært hyggelige. Jeg håper jeg gav dem noe å tenke på. Etterpå fikk jeg vite av noen lokale at de er uønsket i nabolaget. Det finnes nok mindre hyggelige misjonærer som sverter sektens rykte, men tiden for omreisende misjonering burde være forbi. Det fantes en tid hvor misjonering var et godt hjelpemiddel for å bøte på fattigdom og fortvilelse. I dag er statlig velferd vår rådende religion, og Nav er vår gud.
Jeg brukte dagen til handling, telefonprating og spising. Herlig å få i seg noe mat når man har vært appetittløs de siste dagene.
I kveld fikk jeg for meg å gå til Hattfjellet, selvfølgelig ikke tidligere enn åtte. Det ville gå glatt på rulleski tenkte jeg, men etter ei stund kom grusveien. Jeg stoppet og snudde. Gadd ikke mer. Jeg ville vel kommet hjem etter midnatt, men det er godt med skikkelig søvn før jeg starter i morgen.
Jeg legger ved et bilde fra i dag. Det er meg på rulleski. Legg til 15 kilo mer i sekken, og du har meg i morgen. Hvis jeg fortsatt står, og ikke ligger i grøfta.
Bildet er forøvrig manipulert med softfilter for et nasjonalromantisk preg. Noen til kanskje tro at jeg er i slekt med Moe, kompanjongen til Asbjørnsen. Om det får de lærde stride.
