Arbeidsdag

Jeg sto opp relativt sent, og spiste en relativ spinkel frokost i den relativt enkle hytta jeg bor i.

Min mentale tilstand balanserte hele tiden mellom avgrunn og normaltilstand ettersom føttene ikke var gode, til særdeleshet akillesen. En gang ut på dagen ringte Nina fra familien Oskal som jeg etterhvert har blitt godt kjent med. Jeg ble tilbudt å være midlertidig håndverker, noe jeg naturligvis er for smart til å avslå. Å jobbe fysisk er faktisk et privilegium når man ellers er ansatt hos Lånekassen. Min alternative hverdag er å stirre i veggen, noe øynene kan bli stive av i lengden.

Jeg samlet meg sammen i en fart og haltet ned til huset deres. Det første jeg gjorde var å drikke kaffe, det andre å bære jernbanesviller. Det skulle vise seg å bli en lang dag, kun avbrutt av herlig middag. Myggen var ikke altfor plagsom, og solen var langt mer fremtredende enn regnet. Vi var vel ferdige litt før midnatt. Forøvrig er midnatt som dag her oppe, derfor mister man lett oversikten.

Jeg trenger fortsatt litt tid til å avgjøre framtiden for føttene mine. Vi får se hva morgendagen bringer.

Bildene viser - foruten arbeidsfolk - også en rein som har blitt merket.

Alt for Rognan og meg

Jeg sto opp før ti etter å ha sovet godt. I løpet av natten drømte jeg om alt mulig rart, blant annet ble jeg nummer fire på sprint i NM på ski, foran selveste Northug. Jeg ble hele Norges snakkis i lang tid etterpå.

Føttene tvang meg til å ta det med ro i dag. I skrivende stund har de det ikke mye bedre, og i tillegg er akillesen litt stiv. Mulig jeg slapper av også i morgen.

Jeg ble med familien Oskal - fra gårsdagens middag - til Rognan for å gjøre noe småtteri, og det gjorde dagen litt større for meg. Jeg fikk kikket meg rundt i sentrum før det ble kaffe hos Lena, som også var på middagen i går. Været var faktisk optimalt i dag, sjokkerende nok.

Rognan var ikke spesielt harry, faktisk ganske koselig. Nede på havnen fant jeg den beroligende lukten av tang & tare og salt, og oppe blant husene glimret de fleste innbyggerne med sitt fravær. De få jeg møtte var hyggelige som bygdefolk flest, spesielt hos Lena. Åssidene rundt var kledt med kraftlinjer. Ståltårnene gir meg en fornemmelse av noe majestetisk, så lenge jeg klarer å befri meg fra tanken om inngrep i naturen.

Tilbake på hytta fikk jeg selskap av en familie fra Bodø som skulle ligge over noen dager, og etterhvert et par eldre herremenn. Det var fint med noen andre stemmer rundt meg enn dem inne i hodet mitt, selv om vi også er gode venner.

Det blir vel en tidligere kveld enn i går, og et kortere innlegg. Begge deler kan jo være godt for noen og enhver.

Jeg legger ved noen fattige bilder. Det ene viser hytta bak noen trær, det andre en reinsskrott jeg fant i veikanten i går kveld. Den vitner om at jeg ikke er den eneste kjøtteteren her omkring.

Nordkapp!?

Hoho, nei. Polarsirkelen. Mange lar seg nok lure av det første bildet.

Jeg kom meg opp halv ti etter å ha prøvd å stå opp flere ganger. Kroppen hadde nok behov for hvile etter den lange dagen i går. Jeg gikk jo hele åtte kilometer.

Ettersom dagens mål var Lønsstua i Lønsdal, som lå over tre mil unna måtte jeg få kroppen i gir. Jeg droppet frokosten, støvsugde meg ut, pakket og skrev i hytteprotokollen raskere enn noen kan lese alle blogginnleggene mine tilsammen. Beina ble plantet på E6 før kvart på 11.

Ferden gikk etterhvert langs den gamle veien ved siden av E6. Langt mer behagelig. Med flatbrød i jakkelommen, myrvann i flasken og kaffepenger til Polarsirkelsenteret skinte jeg som månen. Straks fikk jeg øye på senteret, med alle bobilene utenfor. Det første som møtte meg var naturligvis en japaner som myste bak et kamera.

Jeg fant meg snart et ledig bord i kaféen, og kjøpte meg kaffe og Daimkake. Kaffe for tøffe menn skal ha mye fløte og sukker, ellers forblir man innadvendt. Det tok likevel ikke lang tid før jeg strøk på dør. Kultursjokket ble for stort. Jeg tok meg en tur i souvenirsjappa før jeg forlot stedet. Juggelbutikken må være det store klimaks for tyske bussturister. Slik overflod av troll og elger har jeg knapt sett maken til. Likevel, det fantes knapt nok krus eller glorete t-skjorter med reinsdyr på, og det er jo selve særpreget for nordområdene. Elg og troll hører til sør for Børgefjell. Det later til at alle slike sjapper handler inn standardvarer. Den som produserer slikt bør i alle fall ikke få statlig kunstnerstøtte. Men altså, jeg skulle mene noe om kaféen. Den var lys og luftig, men de hadde ikke så mye å by på. Av kioskvarer så jeg ikke annet enn Kvikk Lunsj, men is hadde de i mange varianter, ikke bare på pinne. Kaffen var god, og Daimkaken likeså, men begge er standardvarer uten personlig preg. Foruten en ikke-smilende kafémann ble jeg møtt av blide, søte og serviceinnstilte jenter som trekker opp totalsummen. De drar opp stedet til en femmer. Jeg er ikke hardere på krava.

Arkitektonisk sett var bygningen vulgær, men festlig. Midt i blinken for bussturister, som ofte mangler estetisk sans. Jeg kom meg vekk etter en times tid.

Ferden gikk nå kun langs E6. Noen få biler tutet, og de fleste virket positive. Fra en av dem hang det ut en halv overkropp, som attpåtil vinket som besatt. Slikt gjør meg glad.

Med halvannen mil igjen møtte jeg på en galning på sykkel. Han het Kjell Sunde, og hadde syklet fra Stryn i midten av mai. Nå var han på vei tilbake fra Grense-Jakobselv. I fjor syklet han fra Nordkapp til Lindesnes på racersykkel. Jeg tipper at han var i 60-åra. Noen ganger lurer jeg på hva som driver folk. Det er ikke ofte, men han satte meg ut. Det jeg gjør er peanøtter, kanskje linfrø sett i forhold til å sykle langs hele Norges E6. All honnør til ham.

Med fem kilometer igjen var føttene mine som pløsete mandariner. Det er som å gå på et sviende hett svaberg. Glødende kull sier noen, men det blir å dra det langt. Å gå på vannblemmer burde jo være omtrent som å gå med Nike Air-joggesko, men så feil kan man ta. Dette gjorde jeg til gangs i januar i fjor, omtrent fra Lindesnes. Da var det mye verre, og i dag er det allerede ille. Føttene mine er ikke herdet, og det kan jeg skylde meg selv for. Jeg går ikke videre i morgen.

Da jeg hadde det som verst, med en kilometer igjen, fikk jeg øye på noe som snudde ankomsten til Lønsdal på hodet. Nysgjerrig som jeg er, snudde jeg meg og fikk øye på en bygning med et skilt på; Saltfjell Reinprodukter. Reinskjøtt og lokale bedrifter er to av mine bedre erfaringer, og ettersom jeg mangler kjøtt kikket jeg innom. Uten å tenke på at det var søndag kveld braste jeg inn i gården. Jeg møtte snart noen blikk fra et kjøkken, og ut kom far i huset. Per Ole, en snill og flegmatisk same fra Finnmark bød meg inn på kaffe. Jeg nølte ikke lenge.

Der inne var middagen i gjære, med gjester og det hele. Heldigvis var de ikke så nøye på klær og lukt. Hehe.

Rune og Grete, Liv, Lena og ikke minst Per Ole og Nina overtalte meg straks til å bli middagen over. Jeg prøvde å være tøff, men ble for svak.

Måltidet besto av surret reinsdyrstek, poteter, soppstuing, tyttebær, grønnsaker og en aldeles nydelig saus. Bedre tilberedte ingredienser har jeg ikke smakt på lenge. De er ikke noe serveringssted, men står glatt til en sekser. Hva med å begynne servering av hjemmelaget mat?

Jeg fikk med meg kjøtt og fett attpå, selv om jeg egentlig var kommet for å kjøpe. Jeg skylder dem en stor takk. Nina og Per Ole holder egne rein, og tilbyr både kjøtt og andre produkter. Se saltfjell-reinprodukter.no.

Jeg kom meg omsider opp til hytta. En av blemmene må ha sprukket, for jeg måtte plutselig halte. Jeg klarte ellers ikke å gå uten å stønne eller banne. Hytta var fin, og jeg kom meg straks inn. Etter å ha skrevet et blogginnlegg så langt at trolig ingen gidder å lese hele, får jeg vel lagt meg snart.

Komfort

Jeg var særdeles lat i dag morges, og stod ikke opp før ti. Det skyldtes nok den lange marsjen i går. Jeg hadde våknet flere ganger i løpet av natten, og det skjer gjerne når regnet begynner å tromme mot duken, eller hvis jeg blir kald. Temperaturmessig besørger posen at kroppen akkurat er innenfor komfortgrensen, men ikke mer.

Jeg sov nok litt for lenge, noe som gjorde at jeg somlet og ikke kom i gang før tolv. Noen gjesp på veien nedover beviste oversovingen.

Planen var å nå Polarsirkelsenteret i løpet av dagen. Grusveien jeg lå ved viste seg etterhvert å være ufarbar for andre enn turgåere, som vist på bildet.

Oppe i bakken hadde jeg på forhånd sett jernbanen og E6, og det første kjøretøyet som viste seg var naturligvis en bobil. De hvite, uproporsjonerte kassene er ikke til å ta feil av selv om man har glemt igjen brillene med styrke -9.

Nede ved veien var det varmere. Vinden var fraværende. Et minnesmerke i veikanten minte meg på at jeg bør hoppe i grøfta hver gang en bil passerer. Jeg fant straks noen solbriller av den moteriktige og hjernetomme typen, hvor krav til form har fått spille fritt på bekostning av funksjon. Det lekre modellbildet viser hva slags typer som bruker dem.

Jeg stakk innom Bolnastua, en av de utallige ubetjente hyttene til Rana Turlag. Et spark til dem fordi de har så få selvbetjente hytter, hvor jeg i så fall kunne ha ødslet ut drøssevis av penger på mat. Hytta ligger forøvrig rett ved E6. Det var fint der inne, og ettersom jeg hadde gått så lenge som halvannen time stoppet jeg opp for kvelden. Hytten hadde elektrisitet i strie strømmer, og ikke noe er bedre enn det etter å ha vært på tur så lenge som jeg har vært nå. Villmarkingen i meg forsvinner så fort jeg får ferten av mobilmast og stikkontakt.

På tross av hytte uten mat disket jeg opp med et herremåltid uten sidestykke. Bergensk fiskesuppe, potetmos, Natvigs krydder og tørrmelk. Posesuppen gjorde susen. Krydderet fant jeg i skapet, og er det beste som er å oppdrive.

Det gjorde seg med en kortere dag. Kroppen har ytt god innsats de siste dagene. I morgen står Saltfjellet for tur, med en kikk innom Polarsirkelsenteret. Det er best at kaféen deres holder topp standard, ellers gir jeg dem en saftig smell i anmeldelsen i morgendagens innlegg. Med så mange lesere som jeg har kan det få store konsekvenser.

Regn og rein

Jeg våknet av at det stortrommet på teltduken rundt halv tre i natt, og forsøkte å undertrykke tankene som fulgte. Omsider sovnet jeg. Vekkerklokken var satt på 7, og jeg sto opp 8. Bedre enn forventet.

Det regnet heldigvis ikke under frokosten. Jeg fikk sjangs til å virkelig nyte den deilige 4-korn-blandingen. Nærmere sagt; jeg spiser så fort jeg kan, skyller ned med store mengder vann og prøver å tenke på noe annet. Jeg har gjerne kartet å glo på, og det hjelper. Kornene smaker ikke vondt, det er bare det at det er så intenst kjedelig når de kun er blandet med tørrmelk, kanel og vann.

Jeg kom meg raskt på fjellet, hvor reinen stod og beitet. Rein ser jeg nå stort sett hvor enn jeg går. De pleier å flykte bak en kolle foran meg til de ser meg igjen. Deretter traver de mot neste kolle. Slik holder de gjerne på en stund før de tar til vettet og snur. Jeg så forøvrig en svær elg i går, den luntet rundt på en liten myr noen hundre meter unna. Den drev med sitt der nede, men det så ikke ut som om det var noe nyttig. Fram og tilbake, fram og tilbake.

Første mål var Virvasshytta. Jeg spiste lunsj og så meg rundt. Fin beliggenhet, og fine hus. Virvatnet har sikkert bra med fisk også, uten at jeg gadd å sjekke ut det. Himmelen hadde begynt å dette ned, så det var ikke så fristende. Jeg er mest gira på å gjøre unna en god del distanse nå, derfor prioriterer jeg å gå.

Oppe på Virvassfjellet møtte jeg en skokk med rein, og fintet dem ut før jeg kom til Daudmannselvkoia. Fiffig navn. Det er flere som slekter på det her i området. Det har trolig en skummel historie bak seg. Jeg skulle krysse Daudmannselva, som var skremmende stri. Etter en kort lunsj i koia bestemte jeg meg for å følge elva oppover. Det skulle vise seg smart, selv om det kostet noen tørre støvler. Bedre med ti våte støvler på mosen enn én dau kropp i elva. Kanskje det er derfor elva heter som den gjør.

Regnet øste ned. Landskapet rundt var karrig som Månen, og vasstrukkent som ei hengemyr. Når det trommet som verst mot hetta skremte jeg opp en heilo en meter foran meg. Regnet gjorde den nok mindre oppmerksom. Bak en stein lå det fire pyntelige egg, helt oppe i dagen. Utrolig at den kan sitte i styrtregn og holde varmen i dem og seg selv.

Tankene har gått mest mot at jeg vil hjem, ligge på sofaen og spise deilig mat. Ikke noe uvanlig, med andre ord. Slik er det alltid i starten, og gjerne når værforholdene blir mindre fristende. Etter noen dager blir det nok bedre, selv om regn flere uker i strekk kan sette meg på prøve. Jeg har aldri vært på tur med regn hver dag i mange uker. De to største utfordringene nå er å holde kart og dagbøker tørre, og sørge for å jeg får tørket føttene i løpet av natten. Resten går greit.

Jeg ligger nå i telt ved en liten grusvei, ikke langt fra E6. I morgen skal jeg gå opp mot Saltfjellet. Jeg tar etterhvert en tur innom Polarsirkelsenteret. Etter det venter Junkerdalen, men hvor ruta skal gå er enda ikke bestemt.

Bildene viser blant annet den strie elva med hengende snøbre og en spesiell topp jeg gikk forbi; Auronasa.

Godvær

Jeg våknet til knallvær klokken ni. Natten hadde gjort særdeles godt. Jeg spiste 4-korn med kanel og tørrmelk, og drakk te. Førstnevnte var rimelig kjip.

Jeg pakket meg ut og kom i gang halv elleve. Målet var Virvatnet via Kvepsendalen.

Formen var fin, og jeg var helt uten støle muskler, overraskende nok. Det skyldes nok at jeg gikk med sekk noen dager like før turen. Gnagsår har jeg derimot.

Myggen har ikke kommet fram enda, og det gjør turlivet til noe ganske annet. Jeg skal nyte disse dagene før utyskene viser seg.

Jeg har fulgt T-merking til nå, og det gjør at jeg kan slappe mer av, kikke mer rundt og spare tid. Stien er langt mindre synlig her oppe enn i Sør-Norge, så det er nok få turgåere av den vanlige sorten.

Jeg har ikke sett annet enn reinsdyr, ryper og småfugl i dag. Førstnevnte brydde seg lite om meg da jeg passerte dem innenfor den vanlige intimgrensen.

Det har ikke vært aktivitet i noen vann i dag, og derfor har jeg ikke prøvd stangen. Jeg må nøye meg med potetmos i kveld også. Synd at jeg glemte å ta med meierismør og spekepølse.

Bildene viser blant annet Kvepsendalstjønna og ei nødbu lenger ned i dalen.

Kvepsendalsbukta og Melkfjellet

Norge på langs i gang.

Etter å ha avbrutt i fjor på grunn av studier skal jeg gå en etappe i sommer. Jeg startet i dag fra Umbukta, like ved Mo i Rana, og regner med å rekke fram til Narvik før studiene igjen setter friheten på spill.

Jeg tog nattoget til Mo i Rana etter å ha inntatt en 300 grams burger og tre halvlitere før toget skulle gå. Turen ble et ork, men mest på grunn av at jeg begynner å bli lei nattog med sittekupé. De bør forbys, og sovekupé bør bli standard, naturlig nok hjulpet av en saftig statsstøtte. Utrolig hvilke verdensproblemer man kan løse på tur.

Jeg kom meg omsider med buss til Umbukta, og slo av en prat med eieren, Thor Inge. Han gikk NPL i fjor, og hadde mange tips å komme med til en skakkjørt stakkar.

Jeg startet omkring klokken 10. Terrenget var frydefullt lettgått. Jeg hadde sett for meg å rekke en DNT-bu langt der inne mellom fjellene.

Like etter start måtte jeg gå utenom en flokk reinsdyr med kalver. Jeg har tidligere måttet slakte en kalv i Jotunheimen, etter at vi gikk rett mot dem uten å skjønne at man skal gå utenom når de har kalver. Kalvene klarer ikke å følge med på rømmen, og blir derfor forlatt. Jeg var klokere denne gangen.

Jeg passerte en annen DNT-bu på veien, og der var vannet ved siden av fortsatt isdekt. Ned mot neste bu måtte jeg gå lange strekninger på snø. Det er greit så lenge man ikke faller gjennom til knes.

Jeg blir mektig sliten av sekken, selv om den "bare" veier 25 kilogram. Det høres teit ut, men jeg er vant med å bære tyngre. Jeg har ikke trent så mye på forhånd, ettersom jeg klarte å pådra meg gnagsår i korsryggen under turen på Fosen. Det ser ut til å gå greit nå, hjulpet av masse vaselin.

Noen kilometere før bua så jeg en rev like foran meg. Den forsvant raskt, og jeg ble stående og kikke. Rett etterpå hørte jeg vemmelige skrik fra samme retning. Den holdt på en stund. Ikke nok med det, men samtidig begynte en annen merkelig lyd å fremtre. Den kom bakfra, like bak en haug, og lød som når man fyller dekk med luft fra bensinstasjon, men ikke treffer ventilen. Høyfrekvent og varierende i styrke, og den kom og gikk med jevne mellomrom. Jeg forsto ingenting ettersom jeg hadde passert der bak to minutter før. Lyden var såpass vemmelig at jeg ble redd, samtidig som jeg var nysgjerrig. Jeg aner ikke hva det kan ha vært, men jeg beveget meg sakte og forsiktig bort da jeg bestemte meg for å la risikoen få siste stikk. Lyden fulgte ikke etter meg.

Jeg ble lettere sprø og paranoid resten av ettermiddagen, og mistenkte hvert eneste lille tegn. I skrivende stund er jeg mer avslappet. Merkelige greier. Jeg håper å finne ut av lyden. Sannsynligvis en gaupe som hveste mot en bjørn.

Kvelden ble god, med herlig potetmos og krydder. Jeg hadde fiskeutstyret i sekken, så det får vente til i morgen. Ser fram til noen uker med flatbrød, mandler, potetmos, 4-korn og en bitte liten fisk i ny og ne. For en ferie!

Det blir nok så som så med mobildekning framover. Nå har jeg få og svenske signaler, slik at jeg må kutte ut bilder. Teksten kommer i alle fall i fokus, og det er en god ting.