I dag våknet jeg med optimisme. Det skyldtes at kroppen føltes bedre, mest fordi jeg fortsatt lå i sengen. Troen brast som forrige høsts verdensøkonomi da jeg stablet legemet på beina. Likevel, det lå noe og ulmet. Jeg hadde sett for meg hjemreise i går, men begynte nå å leke med rask retur til fjells.
Dagen gikk i rolig tempo. Sekken ble strippet for luksus. Jeg har lagt igjen videokamera, speilreflekskamera, solcellepanel, diverse batteriladere, røret til fiskestangen, fiskeristen og batterier og minnekort i tillegg til noen småting. Alt i alt snakker vi om fem kilo eller mer. Det merkes, og blir forhåpentligvis avgjørende.
Noen vil nok smile når de leser at jeg faktisk hadde med så mye, noe jeg godt kan forstå. Samtidig skal det sies at vi alle har ulike gleder på tur. Noen liker å ha med minst mulig for å føle seg i ett med naturen, mens andre liker å ta bilder og å fiske i stedet for å bære proteinene på ryggen. Jeg hører til siste gruppe, og må derfor ta konsekvensen i form av tyngre bør.
Jeg drar i veg på tirsdag, fordi bussen ut til Sul kun går på skoledager. Slik er det ofte på bygda.
Det blir vinn eller forsvinn denne gangen. Jeg har fått to stygge gnagsår på ryggen på grunn av sekken, og de tar all oppmerksomhet. Det er derfor ikke så lett å bedømme om kroppen virkelig er blitt så svak av lungebetennelsen som jeg frykter. Sårene gjør at jeg må gå med sekken på en litt spesiell måte, som igjen fører til verre belastning. Gnagsår er i utgangspunktet trivielt, men samtidig skaper de et helvete.
Jeg vil stå ut gnagesmerten for å se om kroppen er sterk nok. Hvis ikke bærer det hjem, med uvisst utfall. Rulleski eller sykkel er alternativer, men da snakker vi om å fortsette kun for å fullføre, noe som i utgangspunktet har liten verdi for meg.
Jeg legger ved et bilde av kveldens middag. Det er viktig å være god mot seg selv i motgangstider.
