De slitte lankene bevitnet en grov ferd over tunge vidder. Myren hadde satt sine spor. Ura hadde bitt seg merke i ham. De ville ikke gi slipp. Men havet lokket. Havet er liv. Havet er dypt. Havet er endeløst.
Han spiste sin frokost og pakket sine ting. Sekken skulle med, men kun for å huse verdisakene og innkjøpene. Teltet og de nedslitte tingene ble igjen. Han var ikke redd for dem. "Gamle menn mister aldri sokkene." hadde bestefaren alltid sagt. Den tid er over nå. Ordene lever fortsatt i ham. Som suset fra skogen.
I øsende regn og blendende sprut fra forbipasserende motorvogner famlet han seg fram til Altas indrefilet. Mannen søkte postkontoret, men fant først matbutikken. Den gjorde alt den kunne for å suge ut blodet fra den tynnslitte stakkaren, men hans innbitte vesen var ikke til å rikke. Posen hans tynget den værbitte sekken, men ikke så meget at han ikke kunne hindre den fra å gå i dørken. Han fattet mot og fant utgangen.
Utenfor var været fortsatt det samme. Han lot blikket gli over skiltene, myste til rynkene foldet seg om de dype øyehulene og fant snart det han lette etter; "Posten".
Kjøpesenteret var varmt og gjestfritt. Det luktet nybakt. Han hadde ikke smakt gjærbakst på snart en uke. Borte ved rulletrappen fant han skiltet som skulle vise veien for de som ikke før hadde satt føttene innenfor. Der nede til høyre fant han navnet. "Posten" stod det. "Posten." Denne statlige tjenesten var det nærmeste han kom nødhjelp på denne altfor lange turen. Han var langt hjemmefra. Han kunne føle kallet. Jo lenger vekk, desto sterkere.
"Sendingsnummer?". Mannen kvakk til. Kvinnen bak skranken strammet munnvikene. "Sendingsnummer?!". Han forsøkte å forklare at han ikke hadde fått det. "Moe..." mumlet han. "Moe." Kvinnen smatt ut på lageret og kom tilbake med en liten pakke. Hun smilte. Navnet var riktig. Han fattet den brune, slitte pakken under armen og føk ut. Dagen var reddet.
Nede ved utgangen så han skiltet som så mange ganger hadde belastet kontoen hans. Blikket flakket. Fram og tilbake. Han ville ut, men lukten slapp ikke taket. Pizzaene der inne var varme. Døren var åpen. Lukten seg ut. Han visste så godt at det bare var et triks. Selg mer, selg mer. Han så det overalt. "Motstand gjør sterk." tenkte han. Men i dag var han for svak.
Servitrisen tilbød buffét. Han svelget, og tok menyen. Musikken var funky. Lokalet var tomt for mennesker. Han følte seg godt. "Buffét og øl." utbrøt han. Kortet ble en anelse mindre. Det var snart ikke mer igjen av det etter en lang sommer uten arbeid. Plasten skrek etter påfyll.
Borte ved bufféen forsynte han seg grovt. "Grådighet varer lengst." tenkte han. Altfor ofte hadde han falt for dette begrepet. Altfor ofte hadde han lidd. Likevel satt det ved ham. Det var hans fødselsmerke. Han levde for dette. Aldri skulle han gi etter for overmakten.
Bufféen var tom. Glasset tømt. Kaffekoppen kald, men det var intet igjen. Puten på stolen hadde for lengst fått tilbake sin opprinnelige form. Bare litt regnvann beminnet slaget som nettopp var hendt.
Sårene var grodd med årene, men kunne fortsatt skimtes. Piggtrådene hadde revet godt i leggene den gangen. Som en slagen mann hadde han ligget der. Heldigvis var han ikke alene. Han fikk hjelp. Kom seg i hus. Fikk plasterlapp. De var ikke dype. "De vil gro." sa gymlæreren. Piggtråden fra det gamle gjerdet ute i skogen var rusten, men hjalp ikke mot lærerens kamferdråper. Dråpene sved som syre.
Dråpene lå på duken. Mannen sto ved teltet, fomlet med tankene. Hva skulle han gjøre? Pizzabitene trykket ikke lenger mot magen. Men duken var våt. Han tok sekken og lette etter et tørt sted. "Grillhytten er alltid ledig." tenkte han. Med det mente han "fritt for folk". Han likte det slik. Derfor var han blitt som han var.
Han gikk ikke ut igjen før sola var nede. Kartene var ferdigpakket. Ruta var prikket inn. Han var klar. Som en ørn med mus i blikket gjorde han seg klar for det siste krampetaket. Havet lå der framme. Det var snart på tide å reise seil.
