Dagen bød på påskevær, noe som gjorde at jeg kun gikk iført nettingtrøya for første gang i år. For dem som lurer, så hadde jeg naturligvis benklær på. Det er en uansett en merkedag, ikke nødvendigvis for dem som er vulgært interessert i nettingklær, men for dem som følger værets forandring gjennom året. Vi går mot vår, med andre ord. Nedsiden er høyere temperatur på kveld og natt, som medfører mer fukt i teltet.
Dagen gikk strålende, men noe tregt. Snøen var tidvis dyp, men stort sett hard. Jeg la leir ved Flåmsætrin, som var base for Woodpecker og Milorg Folldal under WW II. Landskapet rundt minnet om månen og golde stepper, det første av denne typen hittil på turen. Spennende og værhardt. Rart at dette kan være et lukrativt sted for seterdrift.
3. mars, tirsdag
Været var som for gårsdagen. Jeg tok i mot med takk. Skulle jeg dog ha vist meg skikkelig takknemlig, burde jeg vel ha startet tidlig, men jeg kom ikke i gang før 10.
Rett før demningen i enden av Fundin, skremte jeg opp en flokk ryper, og deretter en rødrev. Sistnevnte la på sprang over halve fjellet. Et stykke opp i Setaldalen så jeg nok en rev, på myrene nede ved elva. Jeg håper det ikke var den samme, ellers hadde den løpt svinaktig langt for null gevinst.
I motsetning til i går, var dette en marsj som gjorde ære på det metriske system. Jeg kom meg to-tre mil avgårde.
Leiren ble lagt ved en elv, og like ved et makabert slaktested. Jeg observerte nemlig den halve bakparten av en hare, med innvollene spredd en labblengde bortenfor. For en bygutt var det rå natur, og jeg syntes vel at den skyldige burde ha konsumert noe mer av skrotten, spesielt i disse nedgangstider.
I dag
Jeg kom meg i marsj til halv ti, i et vær som sto noe tilbake fra tidligere. Det var riktignok helt greit, litt vind og noen snøfiller.
Planen var å følge Orkla (navnet på flere elver i området, trolig for å gjøre sårbare kartbrukere enda mer desorienterte) ned til en seter. Det skulle vise seg at elva var regulert, noe mitt kart ikke sa noe om. Jeg har lang erfaring med at det ikke lønner seg å stole 99 prosent på kartene. Uansett, reguleringen hadde ingen praktisk betydning for meg. Jeg skulle bare frem til en vei, hvor jeg hadde luktet scooterspor. Nesen fikk rett.
Ferden over fjellet og ned mot Stor-Innsjøen gikk med feiende fart. Snart var jeg også nede langs RV 3 ved Kvikne.
Veien var et trist syn, i sin brungråe, oversaltede pryd. Jeg visste ikke på dette tidspunktet, at dette var toppen av Østerdalen. Den hyppige lastebiltrafikken hadde altså en årsak.
Jeg skulle nedetter veien, mot matbutikken. Etter nesten en kilometer, hvor jeg gikk langs veiskulderen samtidig som jeg skjøv pulken på kanten i skulderhøyde, ringte jeg på hos første hus. Tanken var å spørre om en bedre vei til sentrum. Jeg ble møtt av et ungt og vennlig par, som tilbød biltransport. Jeg er tilhenger av sterke prinsipper på tur, deriblant frakt for egen maskin, men alternativene var skrøpelige denne gangen. Det ble bil et par kilometere.
Jeg takket for hjelpen, fikk handlet det lille jeg trengte, og mye av det jeg ikke trengte. Dagens siste mål var en koie oppe i lia, et sted som lå litt vel langt borte. Etter grunne overveielser stanset jeg og teltet noe tidligere. Jeg er lei av å halse etter teite mål til langt på kveld. Det er ikke bra.
Jeg har hatet mangt og mye i dag, og er vel litt lei. Kanskje jeg trenger en hviledag, kanskje jeg trenger ny motivasjon. En ting vet jeg i alle fall, at slike dager har gått og skal komme. Jeg må komme meg gjennom. Kun den som er tørr, kaster inn håndkleet. Levende mennesker blir da aldri tørre?
