Det var en ny opplevelse med tung sekk og rulleski, og det var godt at veiene stort sett gikk opp, plant eller svakt nedover. Å bremse på rulleski fungerer bare til en viss grad og en kontrollert akutt stans er umulig, etter min erfaring. I kombinasjon med tung sekk, smal vei og lave sko kan det raskt gå galt. Jeg forstår virkelig ikke hvordan de som trener med slikt vil utsette seg for slik overhengende fare.
Jeg har kommet meg godt av sted, og er straks i Bleikvassli. Snakk om appetittdempende navn, forresten. Trafikken på denne lokalveien er ikke stor, det blir verre på E6.
Konklusjonen i dag er klar. Jeg sender skiene hjem igjen. Snakk om nitrist måte å ta seg fram på. Dagen har vært like spennende som formiddagen til et kjæledyr. Jeg går stort sett og gløtter mot fjellene når balansen tillater det. Fjellene lokker på meg, og har nådd inn. For noen dager siden tenkte jeg at det har en verdi for meg å fullføre uansett, noe jeg fortsatt står for. NPL på denne måten er derimot bak mål, det samme som å gå langs veien. Da er det bedre å heller sykle siste biten, og ta det som en ferie. Jeg skal naturligvis fullføre, men spørsmålet var om jeg ville rekke å fullføre i august siden jeg må sørover før september.
Opplevelsen står som viktigste årsak, men utstyret er også viktig, så vel som sikkerhet. Skoene og bindingene er godt brukt og har feiret minst ett tiårsjubileum. De er like stabile som et kuleformet krus. Videre har jeg svært liten kontroll i nedoverbakker, og må gå i alle sådanne langs E6.
Jeg skrev at jeg skal sende hjem skiene, og det betyr at jeg går videre på beina - selvsagt ute i skog og fjell. Hva jeg rekker er usikkert, men Narvik er nok senest mulige endestasjon.
Første bilde viser en nordlig del av Røssvatnet, og det andre viser middagen ved bålet. Tro ikke at jeg er gal og bærer på hermetikk. Den skulle egentlig fortæres i Hattfjelldal.
