Lørdag 29. oktober
Skåla er en av de mest kjente fjelltoppene i Sogn og Fjordane, og trekker årlig mange tusen turister opp de bratte bakkene mot 1848 meter. Jeg hadde vært der en gang før, nemlig under Skåla Opp, som er et av de mest populære motbakkeløpene i landet. Forrige gang gikk det mest i svette og tung pust, og derfor husker jeg ikke så mye av området utenfor stien. Nå ville jeg ta meg en tur til.
De fleste går opp fra Loen, og mange av dem er gjester ved ærverdige Hotell Alexandra. Stien slynger seg nær en frådende elv de første kilometerne, som stedvis slipper seg nedover høye stup og danner spektakulære fosser. Elven er severdig flomstor både titt og ofte, for her i vest er vi velsignet med god og saftig nedbør omtrent hver dag. Noen hevder at hver dag er en fest. Min erfaring er at hver dag er en test.
Oppe i bakkene kuttet jeg til noen granpinner for å bruke som snøplugger. Dette fant jeg på under Norge på langs, ettersom jeg innså å ha glemt plugger da jeg hadde ankommet Ljosland, hvor skigåingen skulle begynne. Jeg kan sterkt anbefale dette. Pinnene veier ikke mye mer enn aluminiumsplugger, de er gratis og er ikke for søppel å regne om man glemmer en og annen.
I forhold til sist gang holdt jeg nå en behagelig hastighet, men hadde samtidig 15 kilogram på ryggen. Ingen grunn til å bære lite hvis man ikke må.
Jeg tok meg en pause i høyde med Tjugensætra, som ligger på andre siden av elven. Der borte fant jeg en koselig plass med noen små bygg, som nyter en fabelaktig utsikt over Loen. Etter en alt for lang vurdering, bestemte jeg meg for å telte på en liten plass ovenfor sætra. Klokken nærmet seg den attende timen, og mørket ville raskt sige oppover fjellsidene.
Det var godt å atter ligge i teltet, selv om forrige helgs natt under åpen himmel var minneverdig. Kveldens middag var også av mine bedre på tur, med potetmos, kjøttboller av lam og meierismør. Som dessert fulgte mange timers dødtid, uten annen underholdning enn mine egne tanker og bruset fra elven.
Søndag
Jeg våknet noen ganger før jeg mekket grøt halv ti. På grunn av omstilling til vintertid var klokken egentlig halv ni, uten at jeg hadde oppdaget det. Det fikk merkelig nok ingen store konsekvenser.
Regnet trommet på duken fra tid til annen, og formildet ikke omstendighetene for å komme i gang med dagen. Det er ikke videre fristende å være ute i regn når man kun har bomull i ytterklærne, men jeg ville gi dem et forsøk.
Noen hundre høydemetere lenger opp var det snø nok for skiene. Det var temmelig glatt, og jeg hadde ikke medbrakt feller. Snøen var ikke særlig dyp, og skiene sank ofte igjennom og ned mellom steinene under. Det ville ha vært en pine uten plankene, men så fikk stålkantene også gjennomleve et mareritt oppetter bakkene.
Smått om senn kom jeg meg opp i skaret mellom Skåla og Rongjuvnibba. Føret hadde bedret seg den siste kilometeren, men været ble stadig mindre medgjørlig jo høyere jeg klatret. Jeg fulgte noen varder videre fra skaret, etter å ha satt igjen ski og sekk. Sistnevnte er noe jeg ikke liker å gjøre, så jeg ville se an oppover mens jeg fortsatt hadde en viss kontroll på vardene og mine egne spor. Jeg kom meg opp til den fjerde varden etter skaret, og kunne skimte den siste bakken før toppen. Sikten varierte, men ble dårligere mens jeg sto der oppe. Tåken kom og gikk, med stedvis tykk konsistens. Det diagonale regnet fra de siste timene var blitt til horisontal snø, og gjorde det mindre trivelig å stå der oppe våt til skinnet mens vinden snek oppunder jakkeryggen.
Jeg valgte å snu, selv om toppen var noen hundre meter unna. Det er ikke gøy å kave rundt i uværet uten livsnødvendigheter, attpåtil oppe på et bratt fjell. Skåla har riktignok en selvbetjent steinhytte på toppen, men slikt gir likevel ingen garanti.
Returen var spennende nok de første ti minuttene, med tiltagende uvær og kald kropp. Nedenfor skaret kom alt i balanse, og jeg kunne skli nervøst nedover på de smale skiene.
Nede ved Tjugensætra pakket jeg teltet som jeg hadde latt stå igjen, og fortsatte nedetter elva mot fjorden. Skåla får besøk senere.
Øverst ser man Loen, sett fra Tjugensetra. Dernest en enkel smørblomst som tviholder på livet. Det neste viser en av de mange steintrappene opp mot Skåla, som blir lagt av arbeidere fra Himalaya. Disse skal redusere slitasjen fra de mange turistene. Ellers er det verdt å merke seg refleksjonen i isen på Skålavatnet, et syn man kun ser ved overvann. Det siste viser Skålavatnet og Vesleskåla, med Loen og fjorden der bak.
