søndag 19. april 2009

19. april - Gjøvik



Lørdag, 18. april.

Jeg dro i fra lavvuen klokken 07, og ankom Fagernes sentrum tyve minutter etter, på sykkel. Sekken må ha veid over 30 kilogram. Jeg forventet at bakdekket ville sprekke når som helst, men det viste seg sterkt nok.

Bussen tok meg til Fagernes fra klokken 08, med ankomst Beitostølen tre kvarter senere. Jeg kjøpte en Red Silver-smurning, på tross av anbefalinger om bruk av klister. Sistnevnte søl er ikke noe for meg. Jeg legger heller på feller.

Jeg kom meg i marsj før kredittkortet ble for varmt for bukselommen. Det gikk tregt oppover, mest på grunn av den tunge oppakningen. Jeg gikk mest, og syklet kun på de flateste strekningene. For dem som lurer, så lot jeg sklibrettet bli igjen hjemme.

Jeg ble innhentet av Per Helge og Inger Brit under en kilometer fra Båtskardet. Vi fikk utstyret inn i bilen og kjørte mot Valdresflya. Et stykke nord for flya stanset vi, og pakket lette bestigningssekker. Vi startet noe etter 10.

Ruta gikk opp Steinflya nord for Leirungsdalen, med retning Høgdebrotet. Jeg ble uvanlig sliten. Været var svært varmt og rolig, men lett overskyet. Vi kom oss over skydekket rett før søndre Steinflybre. På breen var det vindfullt, noe som forekommer når varm luft møter den kalde fra breen, i følge Per Helge. Vinden ble borte da vi kom oss av breen, og i kombinasjon med solen innbød været til en lengre pause.

Neste steg var den bratte snøbakken opp til østre Tjønnholstind, som er en PF 20-topp. Toppen var en stor steinblokk. Vi hadde skiene på sekken, slik at vi kunne gå videre til hovedtoppen. Etter en farefull nedstigning traverserte vi langs sørsiden av hovedtoppen, og kom oss etterhvert opp til fjellets flate vestside. Toppen ble nådd like etterpå, og smilet kom meg i forkjøpet. Min første hovedtopp i 2009! Tjønnholstind, med sine 2330 meter over havet.

Ferden var ikke over. Tjønnholsoksle stod for tur, egentlig en filletopp. Den består av en eneste plan, skrånende flate. "Oppstigningen" ble virkelig en prøvelse for meg, i det aerobe plan. De andre to travet foran, mens jeg luntet bak, med flere pauser på veien. Jeg begynte å innse at formen min var skummelt laber. Stygg hoste hadde også begynt å anløpe.

Tjønnholsoksle fikk et raskt besøk. Vinden var kald, og klokken nærmere 20. Nede på sørsiden av toppen tok vi en lengre pause. Ruta videre gikk ned langs flaten øst for toppen. Skiene kunne gli forholsvis rolig helt ned til dalen, og nesten helt ut til vegen som vi forlot 10 timer tidligere. På vegen passerte vi to telt. Bare flekker og dels åpne elver gjør telting litt mer fristende på denne tiden av året.

Vi kom oss opp til vandrerhjemmet oppe på flya, hvor jeg ble påspandert middag og seng av mine to følgesvenner. Hosten min var styggere enn tidligere. Middagen var svært god, hjortekarbonader med øl til. Senga gjorde meg godt etter midnatt en gang.


Søndag, 19. april

Jeg våknet noen ganger, og stod opp nærmere 09. Formen var bedre, og en fin frokost gjorde godt. Været var bra, med litt sterkere vind enn i går. En vurdering senere avgjorde jeg hjemtur. Jeg hadde fått tilbakeslag, og bedring er lite trolig i trekkfullt telt og med kald luft overalt.

Ved hjelp av Per Helge og Inger Brit, kom jeg meg ned til Beitostølen. Bussen ankom Gjøvik noe før 17.

Det første jeg skal gjøre er å få legens mening. Deretter bli bedre for alle penga. Jeg har fått en fin start med to topper, men jeg håper å snart kunne begynne igjen for alvor. Alle disse pausene er deprimerende. Utfordringen er ikke fysisk, det handler om å holde humøret oppe uansett hva som skjer.


Bildene viser meg i lite ydmyk positur på Tjønnholstind, og i en mer moderat versjon på Tjønnholsoksle (med Tjønnholstind bak).