Full ferie

Jeg bevilget meg en dag ekstra ved Helligskogen. Kroppen har fortjent en liten ferie. Magen fikk riktignok jobbe på høygir i hele dag.

Jeg kom meg faktisk opp like etter åtte, og spiste frokost til kappgang på tv.

Jo mer jeg ser kappgang, desto mindre forstår jeg hvorfor noen velger å bruke tiden sin på å motarbeide kroppens naturlige bevegelsesmønster. Enkelte kappgangeksperter mener at vi er skapt for å gå, ikke for å løpe, og at kappgang slik sett er mer naturlig for oss. Har vi noen gang sett urbefolkning holde på med dette? Nei! Men løping? Ja! Man kan gjerne liste opp mange unaturlige ting mennesker gjør i hverdagen som motargument. Å gå i fjellet med sekk på 30 kilogram er også motstridende, for ikke å si direkte skadelig, noe kappgang riktignok ikke er selv om det ser slik ut. Men hva med estetikk? Hvorfor bruke livet på å se ut som en tulling? Det ser også ut som om de virkelig ønsker å løpe mer enn alt på jord, men at de hindres av et handikap og slik sett regnes som funksjonshemmede. Men slik er det heller ikke, og hvis det skulle vært slik måtte avviket hatt rot i forstanden. Historien forteller at kappgang ble funnet opp av den britiske overklassen på 1600-tallet, visstnok fordi de led av kjedsomhet. I dag har man flere alternativer, men kappgang består like så vel. De fleste andre idretter er i mine øyne like meningsløse, som tresteg og diskos, men utøverne framstår i alle fall ikke som treskaller. Eller handler det bare om at jeg ikke er vant til å se kappgjengerne? Det kvernes vel ned til at vi mennesker lett blir oppslukt av ting som virker totalt meningsløst for andre. Det er bare det at estetikken i kappgang er til å spy av...

Jeg har brukt dagen til spising, eliminering av utstyr, forbedringer, vasking av klær og pakking av postpakke. Som i går har jeg nesten fått med meg en full episode av Dynastiet. Interessant nok så jeg denne dessverre udødelige serien da jeg pleiet føttene mine på Ljosland i januar i fjor, etter å ha gått asfalten opp fra Vigeland. Alexis forsøker å ødelegge for Blake, noe som var tema også den gang, men da hadde han nettopp blitt kjent med Krystle. De har nå fått barn, men utover det har det ikke skjedd mangt. At kanalene sender serier fra 80-tallet sier vel noe om det som har blitt laget i senere tid, eller kanskje mest om budsjettene de opererer med for sendinger på dagtid. Jeg foretrekker MacGyver, men det blir vel i dyreste laget for dem. MacGyver er en av de få ting i verden som ikke kan prissettes. Slike ting er likevel laget for å omsettes, og blir derfor alltid svimlende kostbare. Utsøkt amerikansk høykultur som lett danker ut de syv underverker.

I kveld har jeg spist middag med en gjeng som har gått Baalsrudmarsjen. Marsjen gjøres til minne om Jan Baalsrud, som levde ut en av de mest spennende fortellingene fra andre verdenskrig. Gjengen går veien hvor den utrolige historien utspant seg. De starter ved kysten og ender ved Treriksrøysa. Jeg har selv lest boken om historien, Ni Liv og kan anbefale den. Hendelsen er mer spennende enn selv de beste neglebiterne fra Hollywood.

Jeg ønsker å utdype noe fra gårsdagens innlegg som kanskje var i gråsonen av hva som er forståelig. Da jeg blant annet skrev "Det er fint å vite hva man sloss mot." mente jeg at klarvær gir sikt, mens de siste dagers tåke gjør blind. I blant glemmer jeg at jeg skriver for andre enn meg selv.

Hviledag på Helligskogen

Dagen i dag har vært som en eneste lang drøm. Jeg måtte bite meg i øret flere ganger for å tro hva øyet så.

Morgenen startet med en type frokost jeg ikke har hatt på lenge. Brød, egg, syltetøy, juice og melk var bare noen av bestanddelene. Like deretter ble jeg med bestyrer John til Skibotn. Jeg hadde en avtale med noen pakker og noen handleposer med unødvendig innhold.

Tilbake på Helligskogen studerte jeg kartene jeg hadde fått, mens jeg trosset mattilsynets anbefalinger på groveste vis. Noen timer senere ble jeg med bestyrerinne Guri til Kilpisjärvi. Jeg fikk endelig muligheten til å oppleve Finsk høykultur. Butikkene jeg hadde bommet på dagen i forveien inneholdt riktignok mye av hva jeg ikke vil ha. Gipstroll, t-skjorter med vikingmotiv og annet finsk håndverk. Varene jeg ville ha var beskrevet på et språk hvor den røde tråden er totalt fraværende. Det eneste finsk har til felles med norsk er at ordene stort sett inneholder samme bokstaver. Jeg endte blant annet opp med Lapin Kulta, is med multesmak og en minnekortleser som ikke fungerer. Isen var god. Ølen spretter jeg etterpå. Å skrive i rus er som å lese med bind for øynene.

Været har vært uvirkelig flott i dag. Det er fint å vite hva man sloss mot. Terrenget er veldig passende, med noe trevegetasjon, svaberg og til dels kupert terreng. Et fint turterreng. Vandrerhjemmet har gode priser, selv for studenter. Hotell er på tryne når man har slikt i nærheten.

Dagens bilder omhandler stort sett nærområdet og en av mine mange myke sider. Jeg håper i alle fall noen av dem er i fokus, noe som kan være vanskelig ved nærfotografering.

Det var forresten interessant å smake Cherry Coke i Finland. Den er faktisk ikke så gal. Ellers hadde de ølbokser som inneholdt én hel liter øl. Bare i Finland. Og trolig USA.

Treriksrøysa og Helligskogen

Noen ganger er det deilig å tenke på at regnet lakk inn i innerteltet kvelden i forveien. En av gangene er når man våkner opp til tørt telt etter at vinden, varmen og noen timer med opphold har gjort jobben. Det er som å våkne til nybakt brød fra brødbakemaskinen, noe jeg riktignok aldri har opplevd, men det holder med tanken.

Ikke så rent sjelden kan dyrene i fjellet irritere meg. Skrikende fugler, fjelljoer som stuper mot hodet mitt og suser to meter over og heiloen som piper intenst ved teltet midt på natten. Dyr er ikke alltid romantisk uimotståelige. Når man er så lenge på tur som jeg, så blir fjellet hverdagen og dyrene hverdagslige. Ting gjentar seg, og man får nok. Tur er en romantisk affære i kortere tidsrom. I det lange perspektiv ser man nye sider. Hverdagen i byen er plutselig ikke så ulik likevel.

Ettersom bekken var hundre meter unna gadd jeg ikke hente vann til frokosten. Det ble frokost on the run, noe som fungerer utrolig bra. Jeg skal gjøre det mer. Man sparer sikkert 20 minutter hver morgen, som tilsvarer nesten to kilometer lengre marsj per dag. Etter fem dager vil man ha gått inn én mil, og det er utrolig flott å tenke på. Ta det med et snev av ironi, men bare et lite snev.

Jeg kom meg til Treriksrøysa på en times tid. Selve røysa er temmelig stygg. Den ville vært mye penere om man hadde vektlagt estetikk mer enn økonomi, og laget en skikkelig steinrøys á la den jeg viste bilde av for noen dager siden. Området rundt var også ganske nedslitt, men slik må det jo bli. Jeg er jo selv en av årsakene. Uansett, det var trivelig å se den. Det var en god del folk ute selv om tåken hang lavt.

Jeg gikk videre mot Kilpisjärvi av ren nysgjerrighet. Terrenget var som i Norge og Sverige, overraskende nok. Jeg møtte mange stereotype finner langs stien, altså folk som mumlet lavmælt eller så deprimerte ut. De mest livlige var kvinnene, uten at det sjokkerte meg. Mennene er vel mest opptatt av å komme hjem til spriten og hopprennet.

Møtet med Kilpisjärvi var et av de tristeste på turen. Det jeg trodde var en bensinstasjon var i virkeligheten en tollstasjon, hvor de attpåtil sa at matbutikken lå noen kilometre lenger sør. Jeg er ikke særlig interessert i sørlige anliggender nå for tiden, som leseren sikkert forstår. Jeg endte opp med striskjorta, havrelefsa og katta i sekken og to mil igjen med asfalt før Helligskogen. Skjegget havnet også i postkassen, for den som trenger teskjeer.

Jeg er vant til å gå på vei. Fingrene i ørene og fjeset bort når motorene farer forbi. Et stykke før grensen lå en reinkalv i veikanten. Den var pen og så ikke ut til å være skadet. Vi får håpe at døden inntraff momentant.

Grensen kom raskere enn forventet. Jeg øynet håp. Like før Helligskogen møtte jeg noen finner som trengte hjelp, og fikk nytte av GPS'en for første gang på turen. Da jeg endelig kom fram var det fortsatt en time igjen til de skulle stenge kaféen. John og Guri ved Helligskogen Vandrerhjem er selve personifiseringen av gjestfrihet. De vartet opp med stor middag, påfyll og kake til dessert. Jeg ble stappmett.

Vi fikk en lang prat om alle tidligere NPL'ere de har huset. De første var Lars Monsen og Trond Strømdahl i 89/90. Jeg bor nå på samme rom som de hadde den gang. Det suser i veggene. Kjenningsmelodien fra Monsens mange tv-program dirrer i hodet mitt. Jeg får den ikke bort. Nei, det er faktisk løgn, diktet opp fordi det passet inn. Jeg har hatt Ace of Base på hjernen i dag. For dem som er sjokkert over min overraskende gode musikksmak; ja, jeg hører faktisk på dem i blant. I blant.

Det blir hviledager inntil jeg har mottatt begge pakkene på posten. Den ene har visst kommet, den andre aner jeg intet om. De som tjener mest på dette er først og fremst bena mine, dernest Helligskogen. Men det fortjener de begge to. De har begge imponert meg stort.

Omstendighetene rundt dagens bilder har stort sett blitt forklart. Husene og måltidet er fra Helligskogen. Skiltet med det liflige navnet er fra Finland. Det er alltid gøy å gjøre narr av andre språk.

Strålende, strålende, mindre strålende

Søndag 25. juli

Været var optimalt for andre dag på rad. Skal dette fortsette? Jeg tør ikke leke med tanken.

Jeg kom meg i marsj halv ni, etter å ha stått opp syv. Planen er å få sparket litt disiplin inn i meg, slik at jeg ikke dasser rundt på kvelden uten mål og mening. Søvn har løst mange problemer opp gjennom historien.

Jeg følger Nordkalottruta og skal innom Treriksrøysa før Helligskogen. Første mål i dag var Vuomahytta etter 17 kilometer. Starten var ikke så tullete rask som i går, men jeg ble skikkelig sliten da jeg bikket over passet ned dalen mot hytta. Jeg møtte snart en finne som hadde gått fra Kautokeino. Han var lik de andre finnene jeg har sett, blek og med pistrete skjegg, men hans mentale utseende stred mot stereotypien; han var utadvendt og snakkesalig. Jeg klarte å lire av meg "I'm getting tired, I better keep walking." før vi tok farvel, noe han muligens tolket som at han kjedet meg. Jeg var som sagt sliten, derfor uberegnelig i munnen, men mente det ikke slik. De neste jeg møtte var et tysk par, og starten på samtalen ble en masse mumling fra min side. Jeg tok tak i meg selv etterpå, og nektet meg selv mer prat før jeg følte meg tilregnelig. En pause med kjeks og sjokolade fungerte som en turboladet hjertestarter, og snart jog jeg nedetter de steinete flyene.

Nede ved hytta var omgivelsene til å grine av. Noen ganger blir jeg overveldet av hvor flott fjellet kan være. I disse dager har jeg riktignok ikke salt nok i kroppen til tårer.

Nedenfor hytta var det et lite vann, med en bekk som endte i et enda mindre vann - og ingen bekk derfra. Det lille vannet hadde tydeligvis et sluk i bunnen. Sprøtt. Jeg har ikke sett slikt før.

Ruta fortsatte ned Anjavassdalen. Jeg hadde bjørnesansene i helspenn. Dalen var flott som få, men hadde bare fugler å by på. Jeg møtte etterhvert noen koselige lokale. De fortalte om masser av bjørn i Dividalen, som jeg snart skulle krysse.

Det tok ti lange år å komme seg ned. Dalen var smykket med tykk bladvegetasjon, og en stor, men rolig elv. Elva ned Anjavassdalen var noe helt annet, med juv i canyon-klassen. Øvre Dividal Nasjonalpark har alt fra elvegrus til furumoer og breer, og området er relativt kompakt.

Jeg hadde satt øynene mine på Dividalshytta, som lå oppe i lia på andre siden av dalen. Der oppe møtte jeg en utsikt jeg sent vil glemme, og fornemmet samtidig hvor barskt det må være her på vinteren. Vindutsatt til tusen.

Jeg kom meg inn og kickstartet tarmsystemet med en Kex. Gamlehytta var koselig, som de pleier å være. Nyhytta var fin, men manglet sjel. Den kommer med årene.

Jeg har gått litt over 35 kilometer nok en gang, og er over meg av begeistring. Det hele tok ni og en halv time. Sliten og støl, men stolt av meg sjøl, det er jeg til gangs. Med to tidligere betennelser i akillesen er jeg vidunderlig glad for hver dag den fungerer når forholdene er som nå.

"Sliten og støl, og fy faen for et høl." utbryter noen når de kommer fram til Oslo etter å ha syklet Den Store Styrkeprøven. Mye visdom der. Solen skinner på den, som i Øvre Dividal har gået.

Mandag 26. juli

Nok en dag med flott vær. Jeg kan vende meg til dette, men jeg vet bedre. Regnet lurer nok bak neste blåne.

Jeg klarte å komme meg ut av hytta klokken 08, og ble straks møtt av en nordmann som bodde i nyhytta. Han hadde gått fra Kilpisjärvi i Finland, og det har påfallende mange av de andre jeg har møtt. Resten har begynt i Kautokeino. Begge er gode distanser. I sør er det annerledes, der er gjerne folk ute på kortere distanser, og kan attpåtil kjøpe mat på mange hytter (alle DNT-hytter nord for Trøndelag er ubetjente). Nord er noe for seg selv.

Dagens distanse bød på mange stigninger og nedstigninger. Jeg gikk blant annet tvers over Skakterdalen, som er en flott dal med rolige fiskevann i den innerste halvdelen. Deretter bar det rett mot Dærtahytta. Jeg møtte flere utlendinger på veien. De fleste jeg har møtt på turen er tyske. Noen mener at folk generelt kommer fra Asia, min erfaring er at folk generelt er tyske.

Noen ganger møter jeg merkverdige folk, som den siste jeg så før den nevnte hytta. Jeg hilste, han nikket forsiktig, og vi skred raskt forbi hverandre. Han hadde sorte solbriller, agentfjes deluxe og siste fjellmote fra Patagonia, inkludert rutete, tofarget skjorte med korte ermer, bukse med zip-off ben, staver, liten sekk og strandhatt. Fjeset minnet meg om Arnold i Terminator. Noen ganger lurer jeg på om slike har helt ren samvittighet. Man vet aldri. Jeg ble i alle fall bittelitt redd ham.

Jeg var sliten da jeg ankom hytta, etter 24 kilometer. Mannen fra morgenen mente at denne distansen burde være nok, så jeg hadde allerede forbannet meg på å gå 17 kilometer til, altså til Rostahytta. Han burde ikke sagt slik når han ikke visste hvem han hadde med å gjøre.

En Kex og noen kjeks senere var jeg i vei. Terrenget var tungt, med klyving og steinete terreng de første kilometerne. Jeg tok farvel med Øvre Dividal Nasjonalpark, og braste i vei mot Rostadalen. På vei ned møtte jeg mange, og totalt har jeg nå møtt overraskende mange i nasjonalparken. Jeg trodde på forhånd at jeg ville få være i fred i så ville trakter, men det er visst mange flere enn meg som har noen kromosomer til overs.

Det høye folketallet i området reduserte lysten på å gå ned til hytta i bunnen av dalen. Det var også et herlig vinddrag oppe i høyden som jaget vekk blodsugerne. Jeg la meg til en kilometer fra hytta, med overblikk over det meste.

Jeg har gått 42 kilometer på 10 timer i dag. Bena imponerer meg, selv om det tidvis kan bli langt for resten av kroppen. Så lenge mastene holder kan skipet seile, men hva med seilene og skroget? Skroget har nok blitt tynnere, men får noen nye bord hver dag. Det spørs bare om det får nok. Seilene varer nok ut sommeren.

Tirsdag 27. juli

Jeg hadde merket meg østavind i går kveld, noe som gjerne betyr dårligere vær. Skyene begynte også så smått å komme fram. Jeg luktet lunta på morgenen, og kom meg i marsj kvikkere enn min egen skygge.

Nede ved Rostahytta ble det en obligatorisk prat med turgåerne før jeg strøk oppover lia. Terrenget ble etterhvert temmelig brått. Jeg måtte klyve over et høyt pass før dalen igjen roet seg ned.

På vei nedover mot Gappohytta møtte jeg flust med folk, både tyskere og nordmenn. Trivelige alle som en. Jeg møtte også horder av andre, mindre trivelige organismer. Myggen var riktig ille der nede.

Tåken hadde ligget på lur i horisonten gjennom hele dagen, og plutselig tok den kvelertak på meg. Jeg hadde god sikt mot de neste tre vardene, og moroa varte heller ikke lenge. Kult med tåke når man ser langt nok foran seg.

Jeg fortsatte naturligvis forbi hytta, og ble enig med meg selv om å nå (Tr)eriksrøysa, et ikke altfor hårete mål. Terrenget var krevende, med rabber og kampesteiner hulter til bulter.

Regnet kom naturligvis fram like før jeg nådde Goldajávri. Jeg visste det. Godværet kunne ikke vare. Es regnet in strömen. Jeg tok vett til meg, og fikk satt opp teltet. Krysset mellom de tre landene fikk vente til i morgen, det lå bare en times tid unna.

Jeg rakk heldigvis å bli våt som en fisk før jeg smatt inn gjennom glidelåsen. I skrivende stund prøver jeg forgjeves å holde dråpene unna innerteltet, men det funker ikke. Det er godt det er sommer. I morgen når jeg trolig Helligskogen, så det spørs om det ikke blir en tørk der. Jeg har i alle fall funnet meg flere finske mobilnettverk, så stemningen er likevel på topp. Finnene har attpåtil 3,5G-dekning her oppe. To spark sendes herved til norske og svenske mobiloperatører.

De første bildene er fra Øvre Dividal Nasjonalpark. Bildene fra og med steinørkenen ble tatt etterpå. Legg merke til nesen til det nyoppdagede steinvillsvinet og reinen på snøbreen. De trekker dit opp for å kjøle seg ned, og er et merkverdig skue der de står tett sammen.

Bønnhørt

Jeg våknet til sol og avtagende skyer, men valgte å ikke ta det seriøst før jeg kom meg i marsj. Jeg har begynt å blande en slags barnemat-velling i frokosten, og den ble faktisk litt bedre av det.

På vei opp lia mot snaufjellet kom himmelen mer og mer for en dag, og jeg begynt å drømme om skyfritt hele dagen gjennom. Det torde jeg ikke i går, da jeg forbannet været nord og ned.

Terrenget der oppe var stort sett lettgått. Jeg møtte først to utlendinger, deretter en tysk familie. Hyggelige folk. Nå har jeg kommet inn i områder hvor det er få, og da er det enklere å komme i snakk. Senere på dagen, nede i Salvasskardet møtte jeg også noen nordmenn.

Nede i bunnen av skardet kom Altevatnet til syne. Vannet er stort og langt, regulert og demmet opp av store steinblokker. Mye finere enn betong. Jeg mener å ha fått med meg at steinblokker er den nye trenden innenfor konstruksjon av demninger. For dem som følger med på slikt.

Det tok tid å komme rundt vestenden og opp på nordsiden. Terrenget på nordsiden var kupert og fullt av bladtrær og alskens plantevekster. Skal det være trær på tur, så foretrekker jeg bartrær og helst skrinn bunn. Blad holder fukten mye lengre, og gjør klærne våtere når man presser seg forbi. Det var riktignok ikke et problem i dag.

Jeg kom meg omsider til Gaskashytta. Den lå fint til i sola, og gjorde det lett å ikke velge telt. Dagens etappe ble på 35-40 kilometer, en distanse som gjør meg ganske fornøyd. Klok av skade har jeg ingen tanker om morgendagens vær.

I morgen bærer det inn i Øvre Dividal Nasjonalpark. Jeg har hørt så mangt om den, blant annet angående rovdyr. Vi får se hva den har å by på, spennende blir det okke som.

Jeg ser for meg dårlige dekningsforhold de neste tre dagene.

Chorizopølser til potetmosen smaker forresten gromgodt. Reinsdyrpølser er riktignok best, men vanskeligere å få tak i. Putt mye meierismør i mosen, det betaler seg.

Ambivalent dag

Vinden hadde vært streng mot teltet gjennom hele natten. Jeg var kald i blant, men gadd ikke kle på meg. Morgenrutinene gikk raskt unna ettersom vinden fortsatt holdt luften kjølig.

Jeg kom meg raskt inn på en sti langs jernbanen mot nordvest. Før stien tok av mot den vestre enden av innsjøen Torneträsk måtte jeg krysse europaveien, som går innom Narvik. Vinden og regnet gjorde sitt til å bringe meg både i fysisk og mental ubalanse. De tvang meg ikke i kne i dag, men jeg må innrømme at begeret fylles for hver dag som går. Det er irriterende å ha dette helsikes drittværet hele tiden. Uvanlig sterk ordbruk, men det har ikke tørnet for meg enda.

Dagens etappe ble behagelig kort. Distansen fra veien og inn til Norge og Lappjordhytta tar ikke lenger tid enn et par-tre timer. Mens man er opptatt med den svært bratte stigningen opp til hytta, åpenbarer den seg raskere enn man tror og gir umiddelbart lønn for strevet. Det var en god del tåke i horisonten i dag, men utsikten viste seg likevel formidabel på en kjip dag som denne. Hytta er koselig og vel verdt et besøk, aller mest gjelder det gamlehytta.

Temperaturen har holdt seg godt under ti grader i dag. Det var nysnø på de høyeste toppene rundt meg.

Været blir glemt når jeg en gang i blant gir meg selv en hyttenatt. Siste gang var ved Sorjushytta i Norge. Det er herlig å få tørket det som er blitt vått og få oppleve ovnsvarme. Mikkjel Fønhus mente at vi setter større pris på ting når vi må slite for dem, i følge et av bladene i hytta. Når man er ute på langtur lærer man seg raskt betydningen av slike ord.

Jeg fikk spist meg tykk og feit i dag, ettersom jeg ankom så tidlig som klokken to, og fikk sydd litt selv om det meste av tiden gikk med til lesing av blader. Et av bladbildene konstaterte at fuglebildet jeg la ut for noen dager siden er en fjelljo. I tillegg har jeg lært at antioksidanter er viktige for å hindre at andre kjemiske stoffer i kroppen oksiderer. Uten dem dør vi nok stille hen, om enn smått om senn. Poesi på sitt beste.

Et av dagens bilder viser en moselue så sjarmerende at ikke engang en Eizo-skjerm gjør fremstillingen verdig. Jeg har koordinatene, for dem som vil se den selv. Det andre bildet viser en grensevarde og det tredje viser nærbildet av steinplaten på toppen. Legg merke til grensegaten i skogen bak varden.

Dagens bilder har nok lidd under regnet. Det er tidvis umulig å holde kameralinsen tørr. Da hjelper det lite at det er vanntett.

Utenfor vinduet flyter en rovfugl på vinden over dalen nedenfor. Den har morderiske hensikter. Jeg ser bare skjønnhet.

Den svenske sjokoladen Kex er forresten knallende god lunsj. Lett som en tung fjær og fristende som sprøstekt kyllingskinn.

Hviledag ved Björkliden

"Ingen dag uten regn." Én setning kan oppsummere sommeren nordpå.

Morgenen i dag ble en av turens mest behagelige, tross tromming mot duken. Jeg våknet uthvilt, kokte meg egg og spiste dem på brød med godt smør. Noen saltkorn og røkt skinke på toppen var egentlig unødvendig. Ved siden av meg sto en herlig stor juicekartong. Mens jeg planla dagen konverterte jeg en sjokoladeplate om til en ubestemmelig masse.

Siden jeg var så gjerrig at jeg valgte å gjemme teltet i skogen ovenfor hotellet, måtte jeg finne noen strømkilder i dag. Hviledagens viktigste oppgave er å lade batteriene, både kroppens og elektronikkens. Jeg saumfarte skianlegget etter kontakter, men endte til slutt ved serviceanlegget for campingen, hvor man må ha det irriterende campingkortet. Til alt hell sto døren på vidt gap, og jeg var ikke sen om å komme meg innenfor. Der inne var det heldigvis bare noen få småbarnsfamilier, og ikke flust med vegguttak. Løsningen var å sitte klint opp i bordtennisbordet i omtrent seks timer, mens barna spilte og hylte i kor. En og annen serviceansatt gav meg i blant noen små adrenalinkick da de viste seg. Passende nok var personalinngangen en meter fra stolen min.

Jeg fikk ladet opp alt til slutt, og var temmelig fornøyd. Neste oppgave var å handle mat. Det endte som i Sulitjelma. Jeg brukte en sum jeg ikke vil stå inne for.

Oppe i åsen fant jeg tilbake til teltet, tilsynelatende uberørt av langfingrede. Jeg er nøye med å legge flest mulig ekle klær i åpningen slik at folk ikke skal ønske å kikke videre.

Kvelden ble brukt til å spise og lytte til podcasts. Einsteins liv og virke var det mest interessante. Ved å si det bør jeg opptjene kredibilitet hos de intellektuelle. Det er vel også derfor jeg gjør det.

Av de mer dagligdagse hendelser kan nevnes at jeg nå har vært så lenge uten vask at ammoniakklukten har kommet, slik den gjorde i fjor sommer eller vinter. Den er ikke spesielt trivelig, og er verst når jeg tar av skoene i teltet. Lurer på om den sitter spesielt i sokkene. Jeg trodde den bare kom av gammel urin, men det kan se ut som om det er flere årsaker. Det kan høres ut som om jeg pisser i buksen til vanlig, men en dråpe på buksen fra tid til annen er umulig å unngå. Og flere dråper blir som kjent til små bekker, som igjen blir til en stor Å. I det jeg skrev dette slo det meg at man visuelt sett bør bruke en stor og ikke en liten å. Eller er det allmenn kjent? Kredibiliteten ovenfor står i fare.

Et av dagens bilder viser en del av verdens nordligste golfbane, som ligger 50 meter fra teltet. Enda nærmere ligger toppen av skiheisen. Det merkelige med banen er at den ligger i bratt terreng. Jeg trodde de bare ble lagt i flatt terreng. Et av de andre viser hvor langt opp og bredt Stordalens imperium strekker seg. Han har nå sitt eget naturreservat, samt togstasjon. Det forundrer meg ikke om han eier hotellet her også.

Før dette blir alt for morsomt, skal jeg fortelle litt om framtidsplanene. For hva skjer videre? Fortsatt tur! Iii-haaa! Ja, det er riktig. I morgen den dag tar jeg farvel med billig og svakt øl, og hilser på gode gamle Norge. Jeg setter kursen mot Lappjordhytta, langs Nordkalottleden. Om en ukes tid håper jeg å kunne hente ut depotpakker på Helligskogen. I verste fall blir det siste mål i sommer. Vel, det kan alltids skje verre ting, men jeg er ikke av typen som banker i bordet.

Til slutt; ikke kjøp Mentos Tropical Mix. Den smaker som vaskemiddel. I alle fall slik jeg forestiller meg at vaskemiddel smaker.

11 mil på tre dager

Mandag 19. juli

Jeg våknet opp til opphold og rimelig tørt telt. Når det er sommer og en god del varmegrader, riktignok under ti, men bra til å være fjellet, så tørker ting raskt. Det er verre på høsten.

Oppe i hytta var det sveitsiske paret allerede i gang med frokosten. Müslien jeg kjøpte i Sulitjelma er langt mer fristende enn 4-korn, og jeg gleder meg alltid til den annenhver dag, som er bytteintervallet mellom dem.

Det var solskinn høvelig lenge på morgenen, så jeg fikk tørket utstyret før marsjen. Så lenge jeg får tørket ting i ny og ne kan regnet strømme som det vil.

Jeg tok snart igjen paret, som hadde fått et forsprang. Hvis noen ligger foran meg, så må jeg alltid ta dem igjen, slik er det bare. Jeg klarer å slappe av hvis jeg må, men vanligvis lar jeg egoet få fritt spillerom. Jeg tok farvel med paret nok en gang. Samtidig kom regnet atter tilbake.

Terrenget var lettgått. Ganske likt Hardangervidda. Ved Kaisejaure strøk jeg østover mot Kungsleden, og fikk endelig oppleve urørt natur. Etter å ha gått ved siden av sølete spor etter firehjulinger hele dagen fikk jeg plutselig følelsen som jeg har savnet siden turen startet. Jeg følte meg i harmoni med fjellet. Turer til folketomme områder uten stier, hytter og annet glassknuseri er hva jeg vanligvis foretrekker, men i år har jeg satset på å gå effektivt. Det er herlig å kunne nyte det virkelige livet en gang i blant. Det skal sies at jeg hadde opphold da jeg gikk gjennom det uberørte området, og det hjelper stort.

Drømmen varte ikke særlig lenger enn fem kilometer. Jeg kom inn på stien igjen, og fant leirplass da jeg kom ut i dalen Tjäktjavagge litt sør for Sälkastugorna. Kebnekaise (2111), Sveriges høyeste fjell ligger en halv dagsmarsj unna.

Regnet hadde forlengst funnet meg igjen, men jeg nøt et kort opphold slik at jeg fikk slappet av og satt opp teltet. Etappen ble på såvidt over tre mil, og det er lengst hittil i sommer. Jeg ble inne resten av kvelden.

Tirsdag 20. juli

Jeg var i overraskende god form da jeg våknet, sett i forhold til den lange etappen i går. Ettersom jeg har lite tørrmelk, begynte morgenen med 4-korn og mandler utspedd i vann. Frokosten blir ikke tristere enn det.

Noen tunge svelg senere var jeg klar til å gå. De siste timene hadde vært uten regn, derfor var teltet tørt og fint. Jeg gjorde noe høyst nødvendig like ved broen over elva, i god tro om at det ikke var folk i nærheten. Etterpå gikk jeg over en kolle ti meter bak og ramlet nærmest over et telt med folk. Man kan aldri føle seg for trygg.

Jeg gikk langs reingjerdet for å finne en åpning nordover, men måtte helt opp til stien. Nå var jeg altså kommet inn på Kungsleden, og her var det flust med folk. Det vil i gjennomsnitt si én person per 100 meter, og det er mye i fjellet. Jeg nådde snart Sälkastugorna og gikk inn for å sjekke beholdningen. De hadde langt mer enn ved Ritsem, og dit inn er det attpåtil bilvei. Mange slag av brus, kjeks, sjokolade, hermetikk, turmat og andre ting, og dette midt inne på fjellet. Det meste fraktes inn med scooter, og det må bli pokkers mange turer. Historien er så og si den samme på de andre hyttene langs leden.

Himmelen bød stort sett på regn. Jeg hilste på mange trivelige folk, men også en del av det andre slaget. Fordelen med mange folk langs stien er at jeg har noen å jakte på foran meg. Det holder tempoet oppe. Like før Tjäktjastugan møtte jeg på to svenske ungdommer med sykler og sykkelklær. De var nok noe overmodige, og mente at de skulle komme fram til vei om noen mil. Lykke til før det. De er heldige som har mange stugor langs leden, men dagens moderne og tiltakende sportstrender gjør at mange tøyer grensene oppe i fjellene, i ført tynne, syntetiske tekstiler og dagstursekk med banan, sjokolade og mobiltelefon. De kan havne på tynn is hvis været svartner eller kroppen svikter. Man stoler for mye på gode lunger og ofrer sikkerheten.

Flatene nede i dalen Alisvággi var som rulletrapper for bena, men distansen likevel lang. Jeg nådde Alesjaurestugorna (jaure = innsjø) rundt klokken seks. Et fint sted. Vertinnen var hyggelig og spurte meg ut om turen min. Jeg endte opp med kioskvarer og en kaffekopp.

Innen klokken syv hadde jeg slått opp teltet etter å ha observert regn på vei mot meg. Jeg lå vel en kilometer nord for hytta, langs vannet. Et helikopter hadde nettopp tvunget et hundretalls rein inn i innhegningen på andre siden av vannet. Det er nok kalvmerking som står på tapetet.

Kvelden ble god, som så ofte ellers. Regnet viste seg fra sin milde side utover kvelden, selvfølgelig uten å slippe taket. Jeg forsøker en ny vri i teltlivet, og det er å pakke innerteltet for seg selv i en tett pose. Dermed blir det ikke bløtt, slik det ellers blir når jeg pakker det sammen med det våte ytterteltet. Min gamle lærer og gode venn Kjell Haugen har lært meg trikset, men jeg har ikke brukt det før nå. Dumt av meg, for det synes å være briljant.

Dagens etappe ble nok en gang over tre mil. Jeg takler ikke all denne nye selvtilliten.

I dag

Jeg fikk ikke sove før langt på natt, og jeg skylder på kaffen ved turisthytta jeg passerte. Liggende lys våken langt der nede i posen forbannet jeg meg på at jeg skulle stå opp tidlig. Som sagt så gjort.

Jeg kom meg i marsj klokken ni. Det var opphold og ganske fint. Sola kikket også fram fra tid til annet, og det regnet ikke før jeg var godt inne i Abisko nasjonalpark. Parken er ikke spesielt spennende for det blotte øyet. Stort sett skog og myr.

Etter to mil i marsj, nede i nasjonalparken begynte jeg å føle meg ganske sliten. Balansen ble litt dårlig, men jeg kom meg etterhvert. De siste to milene gikk jeg i en slags transe som ble sterkere og sterkere. Det skyldes nok at jeg har kjørt hardt i det siste.

Jeg møtte veien nede i Abisko, og fortsatte raskt mot Björkliden. Like greit å kjøre på når man først er i gang. Da jeg kom fram kjøpte jeg meg noe mat og lette etter campingen. Da jeg fant dem skulle de ha nesten 400 svenske kroner, inkludert et kort som man visstnok trenger ved alle campingsplasser i Skandinavia. Null verdt for meg. Teltplassene deres så rimelig triste ut også. Jeg fant meg i stedet en plass oppe i lia, og koste meg glugg i hæl.

Jeg har gått 45 kilometer i dag, og sammen med de to siste dagene har jeg totalt gått minst 110 kilometer. Bena føles ikke helt handikappede ut heller. Det skal sies at jeg de siste dagene har gått på Kungsleden, og den er stort sett lettgått. I dag har jeg i tillegg gått mye nedover. Uansett, jeg er storfornøyd. Målet for sommeren er nådd, nå gjenstår det å finne ut hva jeg skal gjøre videre.

Et av bildene viser en fugl jeg har sett mye, og som jeg gjerne vil vite litt om. Et av de andre, som er undereksponert viser en kjempelang plankeklopp rett før Alesjaurestugorna.

Kort og vått

Dagen i dag har stort sett vært en rask og kortvarig transportetappe. Jeg sto opp tidlig for å rekke fergen, kjøpte noe mat på butikken og gikk deretter langs veien i retning innsjøen Sitasjaure. De to milene tok omtrent fire timer.

Det har regnet i omtrent hele dag, og ettermiddagen har vært voldsom. Kraftig vind og regn. Jeg pratet lenge og vel med hytteverten ved Sitasjaurestugorna, og bestemte meg for å telte ved siden av slik at jeg kunne bruke hytta på ettermiddagen.

Kvelden ble fin, og jeg fikk etterhvert selskap av et sveitsisk par jeg hilste på tidligere på dagen. Vi fant tonen og pratet hele kvelden. De skal reise rundt i verden i et år framover, og ville se den flotte naturen her oppe.

Teltet står støtt, men er ikke akkurat tørt. Jeg ser fram til å legge meg ut i løpet av kvelden. Herlig med vannseng som lekker.

Nesten Ritsem

Jeg kom meg i gang så tidlig som klokken 10 i dag. Planen var å rekke båten over til Ritsem, som jeg trodde skulle gå også på kvelden.

Ferden ned fra fjellplatået gikk raskt, og stiene i bjørkeskogen langs elva Vuojatädno var flate og harde. De to milene ble gjort unna på fem timer. Jeg gikk innom en slags kafé før båtkaia, og fikk høre at båten nettopp var gått. Den går ikke på kvelden før neste uke. Jeg kjøpte meg noen kakestykker som trøst.

Nede ved kaia møtte jeg to karer fra Norge. De var også ute på NPL, og startet i nord rundt 20. juni. Sterk prestasjon å ha gått så langt på så kort tid. Nettsiden deres: www.nedoverbakke.net.

Å være på tur uten å ha dekning noen dager gjør at man tenker over hva man går glipp av. Alt kan ha skjedd i verden på denne korte tiden, og det er like spennende hver gang å sjekke mail og nyheter. Jeg blir faktisk litt skuffet når jeg ser at alt er som det var.

Strandkvelden ved Akkajaure er svært idyllisk. Her er mygg og stekende sol. Enten sitter jeg ute med jakke og svetter, ellers ligger jeg i teltet og svetter. Jeg vil tilbake til fjellet.

Jeg legger ved diverse bilder fra de siste dagene. På mange av Sveriges hytter er det hyttevakter, og de selger ofte noe mat og drikke, i noen tilfeller også eksotisk kaffe, som det ene bildet viser. Nødtelefon er det også på mange av dem. Stiene er ofte ikke merket, bortsett fra noe permanent vintermerking, noe flaggmaling her og der og noe oransje maling i skogen. Noen av doene er også mer liberalt utsmykket enn i Norge, selv om norske turistdoer gjerne har et Vi Menn liggende. Men hvem vil vel ta i det? Da er det vel bedre å gjøre som svenskene, å klistre bildene opp på veggene. To av de andre bildene viser kalkholdige bergarter og en samisk kirke.

For de som eventuelt lurer på hvorfor jeg ikke svarer på sms i dag selv om jeg blogger, så har det seg slik at jeg kun får tilgang til nettverket med den andre mobilen.