Finnmarksliv

Jeg startet dagen til Dire Straits' Sultans of Swing. Sangen har toppet listen i hodet min i flere dager, og nå var det på tide å høre den uten at det bare er hjernen som setter reprisen på repeat.

Solen stekte på duken mens jeg lå som et blekt rundstykke der inne og strevde med sportsteipen. Heten var heldigvis ikke uutholdelig. Formen var god, men kroppen treg. Rutinene seg unna som rennende kvae. Det hjalp å komme i marsj.

Jeg har nå gått over til å spise frokost gående, og sparer en del tid på det. Det handler bare om å få på sportsteip og klær om morgen, så er jeg klar. Jeg sparer ikke bare tid, men unngår å bli passiv og søvnig som jeg ellers kan bli når jeg ligger og spiser. Det blir gjerne til at jeg slapper av og tar det piano. I disse dager er det en slett holdning som ikke fører fram.

Jeg begynner å bli dritt lei vellingen som jeg blander ut i müslien. Det er et svensk produkt som jeg kjøpte i Björkliden, for barn fra seks måneder og oppover. Morsmelkerstatning er langt bedre, og inneholder den samme ekstreme blandingen av vitaminer og mineraler og andre vitenskapeligheter.

Noe annet som plager meg er heiloen. I begynnelsen var den en pen fugl med et vakkert pip som fulgte meg i et sett. Nå er den en plageånd av verste sort. Den har det med å være i nærheten av teltet, hvor den sitter og piper og piper og piper og piper. Snakk om ensformig låt. Når jeg begynner å tenke på den får jeg ikke lyden ut av hodet. Det verste er å våkne midt på natta og høre pipene. Da er det et sant helvete å få sove igjen. Hadde jeg hatt en hagle ville jeg vært farlig nær ved å skyte den, hvis jeg bare ikke hadde vært fuglevenn. Man ser i alle fall at livet på langtur er noe ganske annet enn en eneste lang dans på røde roser.

Myggen ble mye mer plagsom for noen dager siden, men i går var den ikke ille. I dag har den nok en gang summet rundt hodet mitt. De er mange, de er tørste og de er ville. Likevel driver de meg ikke til vanvidd, og det er trolig fordi de ikke setter seg i fjeset. Av en merkelig grunn har jeg sjelden blitt bitt der de siste ukene. De stikker gladelig gjennom trøya, men jakka har nå satt en stopper for det. Å gå med badstue rundt overkroppen er bedre enn tusener av nålestikk. Jeg tror det er jakken som gjør meg ekstra sliten og svimmel, fordi jeg ikke blir kjølt ned. Det er likevel verdt det.

Terrenget veksler mellom blokkur, uendelige myrer og lettgått vidde. Det tar lengre tid å gå her enn jeg hadde trodd. Finnmarksvidda øst for veien mellom Alta og Kautokeino skal være langt enklere å gå på, så vidt jeg har hørt. Jeg går i utkanten, noe jeg ble advart mot på forhånd.

Jeg dropper oftest å nevne stedsnavn i bloggen. De er vanskelige å lese riktig og umulige å sette i kontekst for kreti og pleti. Det er langt enklere i sør, hvor man gjerne har et forhold til mange fjellnavn fra før. Jeg ligger nå ved vannet Guhkes Hoalloluoppal i området Cuidnárlákhu, for den som lurer...

"Knas." Kna-knas." Plutselig hadde den minste stangbuen på teltet en annen form enn før. Jeg lå og plukket ut bilder til kveldens innlegg da jeg plutselig hørte den første lyden. Jeg skjønte ikke hvor det kom i fra, og trodde først det var noen utenfor. Deretter neste knaselyd, og plutselig hang duken litt innover. Ikke "knekk", men "knas". Merkelig. Det tok litt tid før jeg husket at jeg alltid har med reserveledd. Jeg kom meg ut, tok ned halve teltet, byttet ledd og fikk strukket duken igjen. Rett etter at stangen knakk begynte det passende nok å regne, men jeg rakk å ordne det før de verste dråpene tok til. Regnet ville gjort det særdeles kjipt hvis jeg ikke hadde hatt med reserveledd. Det samme skjedde i Snåsatraktene i fjor, og da holdt leddet noen strakser før det knakk igjen samme kveld. Jeg hadde heldigvis to.

Det første, dårlige bildet viser hva man kan finne i finske turistkoier. Det neste viser finnehytta Kopmajoki i idylliske omgivelser ved Somásjárvi. Deretter to bilder av en sjarmerende elv i Reisa Nasjonalpark. Neste viser strømgaten som tok meg ned i Reisadalen. Bildet med broen viser Nedrefosshytta ved Reisaelven. Fossebildet er naturlig nok av Imofossen. Hva den andre kalles aner jeg ikke. Imo er den til høyre - tror jeg. De neste viser bilder av vidda fra i går og i dag.

Lørdag til mandag

Lørdag 31. juli

Jeg kom meg i marsj fra Helligskogen like etter 08. Natten hadde ikke gitt den beste søvnen på grunn av noen som kom tilbake midt på natten med en skrikerunge. Klokken seks måtte jeg uansett gi opp ettersom Baalsrudgjengen skulle tidlig ut. Det var et svare leven. Hvis Jan Baalsrud hadde bråkt slik da han forsøkte å riste av seg tyskerne i fjæra utenfor Tromsø, hadde han blitt knepet på flekken.

Jeg gikk så vidt tilbake langs veien mot Finland, og tok inn på en vei opp til en liten demning. Derfra gikk det sti opp til Loassuhytta. Jeg klarte å gå feil slik at jeg rotet bort en time, men lærte kanskje noe av det.

Like før hytta møtte jeg en finne som virkelig var dårlig i engelsk, men som likevel ikke var gammel. Synd. Det kom lite ut av den samtalen.

Hytta var kjip, rett og slett. Det så ut som om den var solgt til samene, ettersom det ikke var tegn til DNT der. Noen senger og kokekar pluss en del krimskrams. Det spilte uansett liten trille, jeg kikket bare innom. Hytta ligger rett inntil finskegrensen. Jeg kom meg over gjerdet - som finnene er så nøye på å sette opp langs grensen - og kikket innom turisthytta til finnene. Den var nesten like trist. Ingen madrasser, noe kjøkkenutstyr, riktignok ved men ellers ittno. Det er til gjengjeld gratis å bo på slike hytter, og hytta er god som gull etter min standard. Jeg liker bare å være kritisk. Men; til min store forbauselse satt det en jente på min alder der inne! Hun var finsk, utadvendt med god engelsk flyt og hadde vært ute i to uker. Dette var hennes siste dag. Hun samlet prøver til noe biologigreier, ettersom det var jobben hennes. Vi pratet en stund før jeg skjerpet meg og gikk. Jeg er jo også i fjellet i embets medfør, på et vis. Hun var søt, noe som gjorde det vanskelig å gå. En modifisert bit fra Roxettes utsøkte univers kan passe inn her; "It could have been love, but it's over now." Åh, som jeg digger Roxette. De har tilført verden så mye. Hun nevnte forøvrig at han jeg nettopp hadde møtt, hadde fått fløyet ut sønnen på grunn av feber. Da jeg konfronterte henne med myten om at finner generelt virker innadvendte mente hun at det hadde mest med skyhet å gjøre. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Finland forblir mystisk for meg.

Videre nedover dalen skjedde det ikke stort annet enn værskifte. Himmelen var jevnt over grei dagen gjennom. Da jeg skulle krysse en litt dyp elv før jeg dreide av mot nord og vannet Pihtsusjärvi, klarte jeg å skli på en stein og plumpe med trekvart kropp. Det må jo skje i blant, men når hverken vannet eller luften er gørrkald går det som oftest med et smil. Jeg har det med å få latterkrampe når slike dumme ting skjer meg, og det er en mental styrke.

Oppe ved vannet var det både samehytter, "vannflyplass" og turisthytte. Jeg var så heldig å bevitne en flygning mens jeg var der, og passasjerene som lettet var de samme jeg hjalp med å finne seg selv rett før jeg ankom Helligskogen. På vei mot hytta ble jeg angrepet av tre måker, som stupte mot meg med en halvmeters avstand mens de skrek stygge, uforståelige gloser. Avstanden er faktisk ingen overdrivelse. Jeg har ikke opplevd maken til gjestfrihet før.

Jeg svingte av mot øst da jeg ankom hytta. Jeg skulle inn på en sti mot Somashytta, som ligger så vidt innenfor norsk territorium og Reisa Nasjonalpark. Det ble telt på impuls før jeg nådde så langt. Greit å starte opp igjen med bare en 90 %-dag etter hviledagene.

Søndag 1. august

Jeg var svak på morgenen og kom meg ikke opp før halv åtte. Det høres breialt ut, men jeg la meg jo halv elleve kvelden i forveien.

Været var skjønt som Aurlandsdalen selv etter regnskuren i går. Opphold og tørt telt på morgenen er luksus, ellers kan det regne som i Bergen.

Ferden gikk greit ned til finnehytta Kopmajoki, som ligger ved vannet Somájávri. Terrenget rundt er feiende flott. Jeg kom meg raskt bort til Somashytta, som ligger tre kilometer bortenfor. Hytta var godt brukt, for å si det sånt, helt grei. Jeg gikk raskt videre, og nå bar det ut i uvissheten. Det vil si orientering på egenhånd. Mye mer spennende enn å gå langs sti. Det holder hodet i kok i stedet for at jeg går rundt i koma.

Ved enden av vannet lå noen folk i telt, og jeg spurte om nedstigningen til Reisadalen. Ålreite nordlendinger. Tre voksne i et lite tomannstelt. Sprøtt. Man kan lure på hva slags forhold de hadde til hverandre.

Jeg kom inn i Reisa Nasjonalpark etter at jeg passerte riksgrensen, og snart var jeg på vei mot Geatkevuopmi. Dalen viste seg å være et særdeles fint sted, på nivå med Femundsmarka. Mye flat mark perfekt for telting, en sjarmerende elv og mye lav bjørk for båling. Jeg skremte opp en andefamilie jeg ikke kjenner navnet på, og strøk videre opp skogen i retning fjellovergangen som var siste post for Reisadalen. Dalen var selve høydepunktet ettersom jeg var usikker på om det var mulig å komme ned langs høyspentlinjen. Å gå nedenom Saraelv ville tatt en halv dag ekstra.

Fra fjellovergangen og ned mot høyspenten møtte jeg vanskelig terreng med tett vegetasjon, både av trær og undervegetasjon. Sansene var på topp ettersom jeg visste at det ferdes rovdyr i området. Resultatet ble riktignok null.

Jeg fant linjen etterhvert, og fulgte den mot nordvest. Det skulle være en sti der, men selv om jeg fant den hjalp den ikke. Terrenget ned mot Reisaelva var brattere enn noe hittil på turen. Med tung sekk var jeg avhengig av å konsentrere meg for å unngå overtråkk eller fall forover. Myggen var langt verre her enn tidligere på turen, og kombinert med tungt terreng, skalljakke som beskyttelse mot blodsugerne og varmegrader som aldri før var så jeg skyggen av en mental smell i periferien gjennom hele dagen. Jeg svevde mellom himmel og jord, og de siste kilometerne langs elva i retning Nedrefosshytta var tøffe, selv om terrenget nesten var som hjemme i hagen. Hvis hytta hadde vært nedbrent eller full av sure finner hadde jeg sannsynligvis lagt meg i elven. Med en stein bundet til halsen.

Ferden mot hytta bød på tett bladvegetasjon. På elva var det flust med elvebåter fulle av turister. Overraskende at dette er lov i en nasjonalpark. Jeg kom til tom hytte og fikk slappe av med vann og sjokolade før potetmosen med reinskjøtt. Litt senere fikk jeg selskap av fire snille nordlendinger som attpåtil gav meg en pils. Jeg var sliten som aldri før og svetten rant selv innendørs, men ølen gjorde godt.

Nedrefosshytta har fått badstue etter at dronning Sonja var her oppe noen år tidligere. Hun hadde visst uttalt at en sauna ville være på sin plass. Ordene fra Norges hellige er naturligvis lov, og svettebua ble bygget. Hytta blir naturlig nok brukt av mange båtturister, og derfor er det utvilsomt markedsgrunnlag selv om hytta ligger midt i huttiheita.

Det ble badstue på meg og de andre. Jeg fikk vasket meg for første gang på tre uker, og det gjorde virkelig susen. Å sitte i varmen og svette var en herlig bonus som jeg ellers går og drømmer om. På sett og vis har jeg badstue hver dag innenfor klærne mine, men det er merkelig nok ikke like behagelig. Det var også veldig fint å prate med de fire, hvor tre av fire var på min alder. Jeg møter vanligvis eldre folk på tur, og det er derfor fint å møte jevnaldrende.

Det var kommet flere til hytta da jeg kom inn etter badstua. Hyggelige folk, og vi snakket en god del om turen og turting generelt. På grunn av kveldens nytelser ble det en sen kveld. Jeg spratt til slutt en Lion-sjokkis, og den symboliserte hvordan en uvanlig slitsom dag plutselig kan gli over i en overnaturlig god kveld.

Mandag 2. juli

Jeg kom meg ikke i seng før halv ett i går, men klarte likevel å stå opp rundt syv. De andre lå og sov da jeg forlot hytta klokken ni. Det hadde nok jeg også gjort hvis jeg hadde visst bedre.

Morgenen hadde faktisk ikke så mange mygg å by på. Himmelen var skjult bak skyene og regnet ble slått av og på fra tid til annen. Bra gåvær.

Jeg skulle følge Reisaelva et stykke sørover før stien skulle lede meg oppetter dalsiden. Før oppstigningen var det skiltet til Imofossen, som er en kjent attraksjon for de som våger seg hit inn. Jeg stakk innom ettersom det ikke var så mye lengre. Sjelden har jeg sett noe så imponerende kraftfullt og vakkert som disse fossene, for det er faktisk to svære som ender i samme avgrunn. Den ene er Reisaelva selv mens den andre kommer fra vestsiden. Jeg sto om lag 30 meter ovenfor vannspeilet og hadde stupet en fotlengde unna. Den irrasjonelle dragningen mot å kaste seg ut for kanten var til stede, men jeg strittet i mot. Slitet og myggen i bakken oppover lia var mer fristende.

Ved høyspentledningen noen kilometer senere svingte jeg av stien. Hvis man følger stien kan man nå Kautokeino på et par dager. Slike kjente stedsnavn gjør at jeg forstår at jeg er langt nord. Jeg skulle altså mot nordøst, og fortsatte rett opp mot fjellet. Etterhvert kom jeg så høyt at vinden var sterk, og det var deilig med en pause fra myggen. Å se den dype og trerike Reisadalen langt der nede var herlig etter å ha opplevd hva som skal til for å komme seg fra den ene siden til den andre. Jeg må innrømme at jeg ble uhemmet glad der og da.

Det er alltid en befriende følelse å plutselig forlate stien for å friste lykken i ingenmannsland. Man er overlatt til seg selv, og følelsen av å mestre de enkle prøvelsene gir mer igjen enn hva man legger på bordet. Selvfølelsen får positivt fortegn.

Jeg dreide mot nord rundt fjellet Vuobararássa og fortsatte langsetter siden opp mot Mollejus, som er en av de høyeste toppene i området, riktignok under tusen høydemetere. Terrenget var steinete, men ble bedre etter hvert. Jeg var blitt overrumplet av regnskyll like før, så kraftig at jeg ikke kan huske sist det var i nærheten. Dråpene liknet hagl og var omtrent like drepende. Hastigheten og tettheten var også i en egen klasse. Heldigvis varte det ikke lenge. Straks etterpå skremte jeg opp noen fugler som hadde søkt ly under en bitteliten steinhammer. De hadde det nok verre enn meg, som har mer beskyttelse enn hva naturen utstyrer oss med.

Før jeg nådde opp til Mollejus passerte jeg en sameleir og to reingjerder. Kun det ene gjerdet var avmerket på kartet. Det er ofte slik, men så er de færreste kartene mine oppdatert de siste ti årene. Selv om man kjøper dem nye i dag må man ofte ta til takke med slikt. Jeg vet ikke hva det skyldes, men trolig er det gammel lagerbeholdning. Kartene er uansett mer enn gode nok. Jeg fikk nye på Helligskogen, og før det hadde jeg brukt et bilkart i målestokk 1:400000 siden Abisko i Sverige. Det gikk fint spesielt siden jeg fulgte merket sti, men man kan risikere å havne i uføre.

Jeg hadde gått delvis i svime de siste timene. Det skyldtes nok varmen. Jeg sjanglet tidvis der terrenget skjøv meg ut av balanse, og forsto snart at det var på tide med leir. Jeg fant plass nær elva Ruossalágojohka. Navnene her omkring er umulig å uttale for meg, og mobiltelefonen har ikke en gang alle tegnene slik at jeg får skrevet dem riktig. S med et lite v-liknende tegn over er en av de fraværende bokstavene. Området har vært bebodd av samer i uminnelige tider og er det fortsatt, og en søring som meg burde vel aldri ha innfunnet seg her oppe. I løpet av sommerens tur har det slått meg at jeg ville hatt langt mer utbytte av å ha lært noe samisk i grunnskolen i stedet for å ha "lært" nynorsk. Jeg får aldri tilbake min tapte ungdom, men kanskje jeg skal ta et kurs til høsten.

I dag

Jeg har ikke avsluttet dagen enda. Vi får se om jeg finner nett.i leiren. I så fall kommer det mer tekst og noen bilder.