Panoramabilder

En kompis av meg drasser rundt på 10 kilo med fotoutstyr på sine fjellturer. Mesteparten er utstyr som gjør ham i stand til å knipse andre bilder enn oss dødelige. Han tar panoramabilder i kuleform, og disse gjør at man får en følelse av å stå ute i terrenget mens man vender blikket i alle mulige retninger. Lev deg inn i dem via følgende lenke: http://www.360cities.net/search/@author-olaheloe.

Fanaråken og Dyrhaugsryggen

Lørdag 11. august

Fanaråken Opp stod på tapetet denne lørdagen, og jeg befant meg snart på startstreken sammen med de andre løpsnerdene. En god stund senere lå jeg 2068 meter over havet, fullstendig utkjørt. Det er ikke mye interessant å si om turen min, annet enn at den var et forbannet slit. Jeg har vært oppe på toppen før, og derfor ble det ingen ny topp å registrere. Turen opp er fin hvis man tar seg tid til å leve, og gir god utsikt til blant annet Storen og Maradalstindane. Oppe på toppen kan man overnatte i den høyeste sommeråpne hytta i Norge.

Vel nede igjen ble det maksimal avslapning på gresset utenfor Turtagrø. Solen farget godt, og jeg hadde som vanlig glemt solkrem. Det tok noen timer før jeg fikk i gang motoren, og plasserte teltet nær brua over Helgedalselva. Det var digg å nakenbade i elva etter alt slitet, noe jeg nøt spesielt godt da noen gikk forbi på brua fem meter bak ryggen min.

På kvelden ble det middag på hotellet. Det var diverse kjøtt og tilbehør, men kvaliteten skuffet. Jeg var glad til, men hadde regnet med noe bedre fra et hotell. Det ble visst noen øl også. Den beste sovemedisinen. Lysene slukket halv elleve.

Søndag

Fanaråk-løpet var årsaken til at jeg kom helt fra Stryn, men jeg ville naturligvis utnytte søndagen også. Jeg kom meg opp litt etter 06, og gikk oppover mot Dyrhaugsryggen en liten time senere. Veien opp gikk gjennom de verste vierkrattene, ettersom jeg ikke ante hvor stien befant seg. Jeg skulle finne den på veg ned, 10 timer senere.

Ved nedre Dyrhaug fylte jeg flasken. Solen stekte, og solkremen rant. Stemmer i hodet mitt fortalte meg at Ivar Dyrhaug en gang navngav området, vissnok før den første soloppgangen fant sted. Jeg tok til fornuften og gikk rolig videre, bit for bit.

Øvre Dyrhaug ble snart unnagjort, med lunsj ved nordre tjern. Austanbotntindane så ekstra spisse ut denne morgenen, mot knallblå himmel. Jeg har vært der borte før, men de røffeste gjenstår.

Snart lå også hele Dyrhaugsryggen under meg, og jeg stod igjen med tinderanglingen. Dette var selve indrefileten på turen. For flisespikkerne består massivet av fire topper, store- og søre Dyrhaugstind, samt søndre og nordre midt mellom de to førstnevnte. Livsnyterne teller kun en eller to topper. Topphøyden varierer fra 2072 til 2147 overhavsmetere.

Selve ranglingen er temmelig luftig hvis man kroner de fleste eggene, og mange vil derfor foretrekke å gå på vestsiden, litt under toppene. Jeg valgte det første, men vil ikke anbefale det for alle. Noen steder er man en hårsbredd fra døden.

Den blå himmelen og den forholdsvis stille luften skriver turen inn i historiebøkene. Jeg nøt dagen, selv om jeg la igjen mye svette der oppe. Borte på søre møtte jeg på en franskmann som nettopp hadde klatret opp fra bandet. Sistnevnte er stedet hvor Skagatølsbua ligger, eller Hytta på bandet, som mange sier. Her starter de fleste bestigningen av Storen. Jeremy satt og sikret kjæresten, og de skulle ned igjen samme veg. Jeg returnerte, og traff annet godtfolk tilbake ved hovedtoppen.

På vegen ned la jeg ruten innom tjernene ved øvre Dyrhaug, og tok en rask dukkert. Det er ikke mye som frisker opp på samme måte som et fjellbad under en svett og solbefengt tur, men alt for ofte går jeg forbi uten å gidde bryet.

Jeg fortsatte raskt nedover, og kom snart inn på stien ned mot Skagastølsbotnen. Stien slynger seg mellom meterhøye vierkratt, og sporet er velgått. Mang en klatrer har fulgt denne stien, de første for langt over hundre år siden. Dette er beiteområde, og kyrne later seg helst på de irrgrønne torvplettene innimellom gressingen. Pelsen glinser i solen, uten spor av gjørme. Her hersker idyll, og ingenting annet.

Jeg skulle forsøke å klappe en av kuene, men kom ikke nærmere enn to armlengder før den reiste seg. Hun var ikke interessert i fysisk kjærlighet. Stadig flere satser på kjøttproduksjon på bekostning av melkeproduksjon, og kyr for førstnevnte næring er gjerne mer aggressive. Det bør man ha i hodet når man forsøker å gjenskape et av barndommens minner, da man kunne stryke melkekua mens den tygde drøv.

Turtagrø kom snart til syne, i sin mørkerøde og særegne prakt. Menneskemengden fra gårsdagen var forduftet. Førerne og noen få desperate var de eneste som tviholdt på idyllen. Jeg lot meg steke i de siste strålene og gjorde ende på jordbærkake og rabarbrajuice. Snart føk bilen tilbake over Sognefjellet.

Flere bilder her.

Påske

Mandag 2. april

I påsken var jeg på tur med Anne, Jaran og Marit. Vi skulle gå på noen topper nær Sotaseter. Sistnevnte er en betjent turisthytte innenfor Skjåk, og blir ofte brukt som utgangspunkt for Josten (Jostedalsbreen) på langs.

Vi ankom området noe før 22 på mandag, og teltet på en parkeringsplass like før sætra. Jeg hadde med et latterlig antall kolli, etter en særdeles dårlig pakkeseanse hjemme i Stryn. Teltet kom likevel raskt opp, med bardunering i tilhengeren.

Tirsdag

Natten ble ikke av mine beste. Jeg våknet kald flere ganger. 10-15 minus ble for mye for tresesongsposen. Morgenen var enda kaldere, men solen gløttet snart fram fra klar himmel. Det gnistret i florlett snø, og luften var frisk som tyggis. Jeg hadde allerede blitt aklimatisert for vår i fjordlige Stryn, og derfor ble kalde og tørre Skjåk et lite helvete som skulle vare det meste av turen. Tresesongsutstyr gjorde ikke saken bedre.

Etter noen greie skjeer havregrøt sto de andre snart klare til avmarsj. Jeg vinket dem av sted, og pakket videre. Borte ved Sotaseter fant vi tilbake til hverandre, og begynte på bakkene i retning Nørstedalsseter.

Bakkene oppover fra Sotaseter er ikke av de lengste, men de suger krefter. Når man i tillegg trekker pulk river det ekstra i lungene. Skaren hjalp mye, og vi gikk stort sett på føttene. Frøya, huskyen som var med oss led ingen nød, og trakk den andre pulken opp og ned både to og tre ganger.

Vi lunsjet i ly av Vestfjellhaugan. Solen strålte og frosten kjentes. Jeg hadde kjøpt lunsj til meg og søsteren, og hun ble ikke videre glad for innholdet. Nøtter, rosiner og kokesjokolade er ikke det beste i alle tilfeller, særlig ikke på kosetur i påsken. Selv jeg innså det etterhvert.

Planen for dagen var å sette leir og bestige en topp eller tre. Vi fant raskt ut at det ville være nok med å finne leirplass, selv om toppabstinensen bet. Høyden sør for Sottjørnin egnet seg, med plan og steinhard snø.

Middagen for alle dagene var av den kjedeligste sort, altså Real Turmat. Godt, men bedrøvelig enkelt. Man har ofte mye tid på kvelden, og da er det ikke noe problem med tidkrevende retter. Noen vil nok ikke kalle potetmos med diverse tilbehør for en krevende rett, men det gir litt mer kos enn en plastpose med kvernet næring. Det gjelder i alle fall i mitt enkle sinn.

Jeg nøt en årgangs-torskepaté fra 2001. De gamle sølvposene smaker bedre enn dagens oransje.

Kveldshimmelen var tindrende klar, og vinden hadde funnet andre marker. Vi fant fram noen sjokolader og lagde fest i teltet. Festen varte vel en halvtime før frosten tvang oss ned i posene.

Onsdag

Anne skulle på død og liv stå opp klokken syv fordi hun var kald. Nattetempen må ha nærmet seg 15 kalde. Hun fikk bare noen grynt av oss andre, og måtte følgelig returnere til posen. Vi kom oss opp noe etter åtte, og solen hadde allerede stått på duken. Selv med kald uteluft ble det lunt i teltet.

Det var en drøm å smelte snø i forteltet. På denne tiden av året kan det like gjerne bli for varmt på påsketur, men her i området er temperaturen lavere enn mange steder.

Vi hadde sett for oss å gå i retning Holåtindan, enten for å bestige alle eller færre. Jeg hadde fått for meg å gå med pulk for å slippe sekk, og vi lastet derfor de tyngste gjenstandene oppi, mens de andre gikk med lette hoftesekker. Det ble et slit i mange av bakkene, og tempoet varierte fra de andres. Dette gjorde at jeg innså pulkens begrensning, og ble påminnet fordelen med at alle bærer sitt. Den late bikkja trakk lasten så lenge bakken ikke var brattere enn 10 grader, men det er den ofte i Jotunheimen. Jaran tok de fleste andre. Av en eller annen grunn var batteriene mine passe dårlig ladet, selv etter gode uker i Stryn.

Vel oppe på kammen før nedstigningen til Ytre Gjelåbreen bestemte vi oss for å gå alle tre 2000-meters-toppene, altså austre, midtre og vestre Holåtinden. På vei ned skulle jeg slippe pulken ned bakken mot breen, og gli etter. Etter nesten å ha truffet en stein, suste den nedover og ut på brefallet, hvor jeg regnet med at den ville stoppe. Vi hadde ikke brydd oss om den svake kurvingen ut mot venstre, men pulken svingte raskt i retning av denne. Frøya fulgte i hælene på pulken, og snart satte Jaran i en forbausende fart nedetter siden. Han måtte stanse like før vi mistet ham av syne. Pulken og bikkja hadde for lengst forsvunnet. Jeg fulgte like etter, og stanset ved Jaran. Vi speidet nedover breen. Frøya var på veg tilbake, mens pulken kunne skimtes som en prikk langt der nede på den nordre armen. Vi kunne bare glemme toppene.

Veien tilbake ble altså bestemt av pulken. Vi rundet foten av ytre Gjelhøi på nordsiden og fulgte sørover rundt fjellet mot passet i retning Tundradalsbandet. På vestsiden av fjellet passerte vi en reinsflokk, noe Frøya også forsto, men vi hadde henne i bånd. Solen var fremdeles fremme, og pleiet det knuste humøret.

Tilbake i leir var vi klare for middag og posen. Det ble tidlig kveld, etter å ha gått en liten tur for å sjekke mobilsignalene. De var til stede, men ikke sterke. Kveldshimmelen var rolig og tilskyet, med litt snø i anmarsj.

Torsdag

Denne natten var den beste. Jeg våknet få ganger. Temperaturen var den samme som gårsdagens, altså 10-15 kalde, men vi var blitt temperert.

Vi hadde lagt oss tidlig i går, rundt 22. Flere av oss hadde fått lite søvn de siste dagene, noe som gjorde at vi likevel ikke kom oss opp før åtte-ni.

Planen var å returnere til Sotaseter denne morgenen, men vi hadde ingen hast. Solen på duken gjorde morgenen prisverdig, og havregrøten levde opp til sitt dårlige rykte.

På vei opp fra Sotaseter hadde vi fulgt løypa, men på vei ned tenkte jeg at vi kunne følge strake veien ned langs bekken fra Sottjørnin. Et temmelig dårlig valg. Snøoverflaten hadde vært hard og glasert hele turen, og utforkjøringen ble dermed langt mer strabasiøs enn ved porøs snø.

Bakken var slak og fin de første hundre meterne nedenfor tjernene, og ble gradvis brattere inntil den gikk over i 30-40 graders helling før skoggrensen tok over. På det verste måtte jeg ta av skiene før å holde farten nede, men selv da var det tungt å holde igjen. Pulken ville det verre, og det hjalp ikke at jeg hadde valgt et Paris sklibrett med dårlig festet innhold. Før jeg visste ordet av det lå vesken og spaden i bunnen av bakken, mens plastbrettet hang bak meg. I så bratt terreng funker ingen pulker, men et akebrett uten stivt stag har sine svakheter. Det gjorde det riktignok ikke bedre at jeg ga blanke i å feste innholdet.

Vel nede på Sotaseter fikk vi betalt oss til vafler, is og kaffe. Sola sto høyt, og stemningen var god selv om turen ikke ble slik vi hadde tenkt.

Bildene viser dalen ved Sotaseter, Frøya, Vestre og Midtre Holåtinden og teltleiren. Flere bilder på Facebook.