Støvlene fulgte en av Børgefjells få stier. Jeg kom meg ned til bunnen av Susendalen på halvannen time, og rakk å møte to oppstigere.
Det flotte været gjentar seg. Jeg stoppet på gården hvor Ivarstua ligger, nettopp for å høre hva det er. Ivarstua er en liten tømmerkoie som ble oppført i 1834. Den har sitt navn etter Ivar Ivarson, som var den første nybyggeren i Susendalen. Det skal understrekes at samene allerede bodde der. Ivar kom helt fra Sel i Gudbrandsdalen. En lang marsj for en liten familie. Den stiller min tur i skyggen.
Jeg takket for fortellingen, som jeg fikk av kona på gården. Like etter valgte jeg å gå den gamle veien mot Hattfjelldal. Noe lengre og mer opp og ned, men desto mer fredfull. Kroppen gikk stort sett som en velsmurt maskin, men føttene ble temmelig såre mot slutten. Jeg kunne stolt gå forbi tettstedskiltet til Hattfjelldal etter seks timer på tre mil. Gjennomsnittsfarten hadde vært fem kilometer i timen, noe jeg er ganske nøgd med, derav dagens dype tittel. Sist gang jeg gikk 35 kilometere på en dag, var på asfalten etter Lindesnes. Jeg var i god form da, men brukte nok lengre tid. Formen er kanskje bedre nå, selv etter lungebetennelsen.
Jeg hentet ut postpakken min og handlet noen fornuftige varer, mer om førstnevnte i morgen. Jeg var tidvis svimmel mens jeg gikk på veien, og inne i butikken hadde jeg i blant følelsen av å sveve. Det betyr at jeg er svært sliten. Matinntaket har dessverre ikke vært så godt i dag, og har sin del av skylden.
Marmoren fra Jengelvatnet - som jeg omtalte i går - kan godt ha vært kalkstein. Lavasteinen kan også ha vært noe annet. Geologi er et av mine forkalkede felter.
Jeg tok en øl på et hotell og fant meg en hage å ligge i. Etter tillatelse, naturligvis.
Første bilde viser Ivarstua, bygget oppå en stein og på størrelse med en mager hybel, deretter en felle, sannsynligvis for mindre rovdyr enn bjørn, og til slutt noen små sorte får. Alle knipset ved veiens side.
