Påsken har passert.

Vi våknet en stund etter klokken 10. Været var litt lettere enn i går.

Frokosten ble droppet til fordel for snarere exit. Vi labbet over noen jorder og inn i et grustak før vi fant veien. Snøen satt som lim under pulken min, og minte meg på påskeværet til siste stavtak. Noe overdramatisert, naturligvis.

Vi fikk vite navnet på stedet av ei lokal barnevogntriller før vi ringte taxien. Turen opp til Beitostølen var ikke lang, men ville vært hard. En stereotyp barnefamilie på påskeferie underholdt oss i mellomtiden med stress, mas og kjeft. Det minte oss på hva som venter hjemme, og vi følte straks en sterk hjemlengsel.

Plutselig kom en svær minibusstaxi farende mot oss på slapseføret. Vi ante ufred og fare. Sjåføren viste seg lokal og grei, og svingte oss av der oppe i "byen" før vi rakk å telle til 30000, noe som normalt tar ti minutter.

Bussplassen, som vanligvis har plass til mang en buss, var dels sperret av en bod med gratis potetgull. Oppe ved skiheisen tok en svær kakaoballong mesteparten av oppmerksomheten. Det var deilig å komme tilbake til byen.

Jeg og Ola skilte lag på Fagernes. Påsken er over for denne gang, i alle fall den påsken som betyr mest. Selv om været ikke har vært typisk, har turen vært feiende flott likevel. Det blir uansett mindre enn seks måneder til neste tur.

Bildene viser Ola og grustaket, samt en siste hilsen fra oss begge. Sistnevnte har dessverre hvitbalansen i ubalanse.

Retrett

Jeg våknet klokken åtte, men orket ikke stå opp. Det var meningen at vi skulle komme oss tidligere i marsj. En time senere kom jeg igjen til bevissthet, og tok meg sammen.

Risgrøten kom raskt på kokern, men trengte kriminelt lang koketid. Jeg mistenker at det hadde sneket seg inn noen 45 minutters-korn i posen. Ola var klar for grøt, og fikk æren av å polere bollen til slutt.

Vi var rekordraske til å pakke, men sikten ute var nok en gang like dårlig som om vi skulle vært blinde. Et langt teltråd senere konkluderte vi med at det ville være hasardiøst å fortsette. Å gå tilbake samme vei ville være det tryggeste valget. Som sagt så gjort.

Av ymse årsaker valgte Ola å avslutte turen. Jeg lurte lenge på å fortsette turen mot Eidsbugarden fra øverst i Raudalen mens Ola gikk ned. Jeg tok en midlertidig beslutning om å dra ned sammen med ham. Jeg skal sove på saken.

Ferden ned fra fjellet ble lengre og tyngre enn antatt. Det hadde falt en halv meter snø i løpet av tiden i teltet, og denne skulle måkes bort over flere kilometere av tunge føtter og overvektige pulker. Det krevde sine menn.

Omsider var vi kommet et godt stykke ned langs kraftlinjen i retning Raudalen. Vi hev innpå med drivstoff mens solen glødet som en gammel døgnflue. Jeg koste meg med reinsdyrtunge mens Ola spiste selvlaget Delfiakake. Hva som inneholdt mest fett er høyst usikkert.

Været hadde vært greiere inntil lunsj, altså klokken fire, men skyet til nedover mot dalen. Snøen var ikke sen om å hive seg på.

Vi nådde bunnen av dalen omkring klokken seks og fant oss teltplass et stykke unna veien.

Like inne i skogen fikk vi øye på en jerv som yppet seg mot ei gaupe. Ved synet av oss forduftet de raskt som blå himmel i påsken. De er sjeldne syn i dette området.

Kvelden ble god med førsteklasses middag laget av Ola. Et eller annet med rødløk, kjøttdeig, bokskylling, ris og Carbonarapose. Jeg spanderte dengt sjokoladekake.

Natten tok meg ikke før halv to. Ola er mer fornuftig.

Dagens bilder kunne hengt på veggen hjemme. Snakk om blinkskudd.