søndag 30. januar 2011

Storlien






Fredag


Helgen gav atter en gang tid for tur med NTNUI. Denne gangen skulle jeg og Kristian Steen Wollen være turledere, en rolle jeg har hatt til gode å fylle. Ruten skulle egentlig gå langs Fosen-halvøya, men på grunn av en deprimerende værmelding ble den endret. Jeg gikk fra svenske Storlien til norske Tydal i fjor vår, en rute som derfor ville være en rask erstatter.


Bussen var sen som vanlig. Hasteløpingen ned fra Gløshaugen til busslommen ved Samfundet var derfor verdiløs, men vi kom i alle fall med. Like etter klokken 15 forlot vi Trondheim sentrum med kurs for Stjørdal. Busskiftet gikk fint, i motsetning til i fjor, hvor bussen allerede var på vei ut før vi tok til vettet. Skade gjør klok.


Mørket seg mer og mer på ettersom vi nærmet oss. Ved Meråker ble det lille gjenværende dagslyset fullstendig absorbert av skyene, og dråpene rant i strie strømmer nedover vinduene. Grunnlaget for noen timers vandring var strålende.


Oppe ved Storlien hadde vinden og snødrevet inntatt horisontalen mot vår tiltenkte marsjretning. Vi hastet inn på matbutikken og klargjorde feller, smurning og fordeling av fellesutstyr. Det ble så vidt tid til en visitt bakenfor kassadamen, uten at vi sved av kortene. Sekkene var allerede lastet til randen. Det siste jeg husker derfra var køen av trøndere ved tobakksdisken. Det er nok ingen engangshendelse.


Jeg gjorde regning for en pølsesnabb for å blidgjøre gruppa, noe som egentlig var helt unødvendig. Stemningen hadde vært høylydt hele veien fra Trondheim, forsåvidt uten takstbar skade på hørselen.


Vi gikk ikke lenger enn en time før vi satte leir. Snøen var nådeløs mot den røde sølvvoksen min, men de andre hadde heldigvis husket feller. Fiskeben reddet æren for meg. Det hadde ikke snødd siden vi forlot butikken, men vinden trente fortsatt til VM. Teltene kom omsider opp etter en god kamp med blesten.


Kvelden ble særdeles velkommen, med sosial middag i det store teltet. Vi brukte et femmanns og et tomanns selv om vi bare var fem personer. Teltprodusentene lover alltid for god plass, noe vi var vel kjent med på forhånd.


Vi gravde sitteplasser og koblet løs innerteltet, en løsning som er undervurdert i sosiale sammenhenger. Middagen besto av signaturretten min, potetmos med bogskinke, meierismør og krydder. Tørrmelken lå hjemme, men ingen klagde over det. Kvelden ble avsluttet med kakao, sjokolade og tullprat. Perfekt start på turen.



Lørdag


Vi hadde bestemt oss for vekking klokken 7. I motsetning til på forrige tur klarte jeg å våkne denne morgenen. Vinden utenfor gav oss enda mer luft enn i går, og serverte attpåtil mengder av snø. Jeg forsøkte uten hell å ringe Kristian i det andre teltet for å slippe å gå ut, men gjenoppdaget snart en eldgammel kommunikasjonsteknikk. Rop fungerte strålende. I vår tidsalder skal det flott gjøres, men i blant fungerer kun det elementære. Det er bra at ikke stemmen er avhengig av mobilnettet.


Vi hadde blitt enige om å se an været, og snurpet derfor igjen posene med det samme. Jeg våknet neste gang klokken 10, til lyden av glidelåsen på soveposen til Helge Tovslid, min teltkamerat. Snart kom tyske Sara von Kaminietz over, og maste om at frokosten allerede var inntatt i deres telt. Etter fikling med klærne i en halvtimes tid kom jeg meg ut i godværet.


Havregrøten ble godt mottatt av fordøyelsessystemet. De fleste andre hadde kalde brødskiver. De fikk intet misunnelig blikk av meg.


Den siste jeg ikke har nevnt er franske Matthieu Desbief. Vi har altså en god slump utvekslingsstudenter med, men de takler utfordringene godt. Gruppen kom sammen i krigsråd, og fant ut at det ville være håpløst å forsøke opprinnelig plan i slikt vær. Vi bestemte oss for å returnere på kvelden.


Etter tidlig middag i 14-tiden kom vi i gang med pakkingen, og returnerte omkring klokken 16. Mørket hadde begynt å sige inn, og gjorde turen tilbake temmelig spennende. Vi fulgte scooterleden, og øynet så vidt de neste pinnene framfor oss selv om snødrevet forsøkte å pløye oss ned. Litt etter litt så vi det svake lyset som forplanter seg på himmelen når man nærmer seg tettsteder. Det neste var lysmastene, og da var vi sikre på suksess. Matbutikken fikk atter besøk av oss.


Med hårfin margin og bæreposer i hendene gled vi inn på togstasjonen. Vi hadde nådd målet som kun vår egen fysikk kunne nekte oss. I år som i fjor ble jeg lurt til å kjøpe rådyre, lokalproduserte varer av den søte tjeien bak disken på togstasjonen. Historien fra i fjor gjentok seg, men tjeien var ny.


Snart satt vi på jernhesten tilbake til bartebyen. Stemningen var fortsatt på topp selv om vi måtte over på plan C. Fosen og Tydal får vente.

mandag 17. januar 2011

I Forollhogna Nasjonalpark







Fredag


I helgen var jeg på tur med NTNUI Ski og Fjellsport, og denne gangen skulle vi gli på ski gjennom Forollhogna nasjonalpark. Jeg krysset parken fra vest til øst under NPL, men denne gangen skulle det skje fra nord til sør. Røros var målet.


En kvalmende varm buss fraktet oss fra Trondheim til Kotsøy, hvor vi skiftet til lokalbussen. Den var deilig temperert. Sjåføren var svært vennlig, og kjørte oss et ekstra stykke innover Budalen. Vi var de eneste passasjerene, noe som forsåvidt ikke overrasket oss i et øde område som dette.


Vi la i vei fra Tovmoen etter klokken 18, og rakk et stykke opp langs Storbekken før vi fant leir noen hundre meter unna Tangvollen. Her var ly for den verste vinden. Luften var varmere enn ti kalde, og pudderet voldt oss ikke mer slit enn ankelhøydes motstand.


Ivar og Gunnhild ledet turen, og besto med glans. Selv i det hustrige været ble det bål og pasta med kjøttdeig. Maten ble riktignok kald etter hvert, men det er vel min egen skyld. Vi talte ni personer på tre telt, med ulike antall i hvert.



Lørdag


Denne dagen klarte jeg å skuffe gruppen to ganger, og i det ene tilfellet kunne det ha blitt fatalt. Det første som skjedde var at jeg forsov meg, slik at resten av gruppen måtte vente på meg og min teltgjeng. Jeg hadde lovt de andre vekking kvelden i forveien. Smått om senn kom vi i marsj, omkring 09.30.


Vinden ble stadig sterkere ettersom vi nærmet oss snaufjellet. Ansiktsmaske og snøbriller var nærmest nødvendig for å beholde forstanden. Kastene var i blant så sterke at vi hadde vansker med å holde oss oppe. Vi sneglet oss fremover, og turlederne innså etterhvert at noe måtte gjøres. Røros ville ikke være mulig i vårt tempo. I slikt vær ville også et uhell kunne belaste oss med langt større utfordringer enn i normalt vær. Etter noen kilometer oppover elva snudde vi.


Målet for lørdagen ble endret fra Dalbusjøen midt i parken til Taagaabu, som ligger ved Nordre Nysæterbekken, et par kilometer sør for Ytre Tåvåhøgda.


Under en pause på vei ned oppdaget jeg at teltstengene ikke lenger var med meg. Jeg toget oppetter sidene for å finne dem, men de var som sunket i snøen. Dette var dagens andre blemme. Hvis vi hadde fortsatt innover i parken ville natten blitt temmelig kjip, med tre personer stuet inn i de andre teltene.


Vel fremme på Taagaabu skremte vi opp et kjærestepar som for lengst hadde innlosjert seg. Bua er en såkalt NTNUI-koie, som studenter kan låne. Paret var svært vennlige, og lot oss få plass selv om de hadde leid den. Kvelden ble god, med potetmos og gryte, og annet godt. De fleste sov ute i de gjenværende teltene, mens synderen selv og noen andre brisket seg i hytta.



Søndag


Natten hadde gjort meg godt. De fleste andre virket også tilfredse. Ydmyket av gårsdagens blemmer sto jeg først opp og fikk i gang vannkokingen. Rutinene gikk som en drøm, og vi la i veg fra hytta før 10.


Planen var å nå Singsås, slik at vi kunne toge tilbake til Trondheim. Ruten gikk via Tåvåfjellet, som rager 1084 meter over havet. Vinden var sterk, men ikke plagsom. Kulden veide knappe 5 grader. Fjellet var stedvis bart, men det bød ikke på store utfordringer.


Etter noen knall og fall kom vi oss ned på veien til Forbygda. Veien gav lite friksjon, og kilometerne gikk radig unna. Det tok ikke stort mer enn en time før vi nådde Singsås kirke. Den siste strekningen ble tilbakelagt oppover Gaula, som knapt var flytende. Noen av oss nøt glass-Cola og en bedre middag på Arnolds kro, mens de fleste fyrte bål ved togstasjonen. Med en time igjen før toget skulle ankomme, fikk vi glede av flytende nedbør. Singsås fikk vist seg fra sin beste side.


Togturen gikk strålende. Jeg satt utenfor toalettet, som mot slutten av turen begynte å lekke vann utover i gangen. Sekken trakk til seg det den kunne, som om den ikke hadde drukket på to uker. Prikken over i'en en søndag ettermiddag.


Total lengde ble omkring tre mil. Se flere bilder på Facebook.