Jeg våknet til tåke og vått yttertelt. Det strålende været dagen i forveien hadde spikret fast smilet til munnvikene og tåken fremkalte således ikke mitt negative repertoar.
Med frokosten i hånden jog jeg nedetter dalen i retning E69. Jeg kunne småløpe i det steinete terrenget, men tåkedråpene ble snart så store at de satte spor etter seg. Friksjonen svant hen. Et fall forover gjorde meg voksen, og jeg tok det rolig deretter.
Rett før hovedveien traff jeg en halvgammel kall på vei oppover lia. Han jobbet med å kartlegge blant annet det biologiske mangfoldet innenfor et mindre geografisk område. Jeg fattet straks interesse for en dings han hadde hvor han kunne få et stereoskopisk inntrykk av terrenget. Dette skjedde ved hjelp av påmonterte briller og to like flyfotos ved siden av hverandre. Det er vel i praksis hva dagens opphausede 3D-teknologi handler om.
Vel nede på veien rev sjøluften i skjegget. Jeg var på havnivå og kunne skimte bratte klipper i det fjerne. Naturligvis ikke Nordkapplatået, men spektakulært likevel. Jeg hadde noen kilometere å gå før jeg måtte velge mellom terreng og vei. Det ble terreng, og jeg sparte en time eller to på det. For ikke å snakke om beina. Det ble igjen muligheter for småjogging og storsvetting.
Jeg dumpet snart ned i Kåfjord, hvorfra fergen gikk til Honningsvåg før den undersjøiske tunnelen ble bygget. Sistnevnte var også min vei, og noe jeg ikke hadde sett fram til.
I fem-tiden trasket jeg ned i tunnelen. Laveste punkt er om lag 200 meter under havoverflaten. Det var rart å gå nedover ettersom jeg allerede var på havnivå før tunnelen. Halvannen time senere var røret unnagjort. Jeg kunne puste lettet ut i frisk sjøluft. På grunn av lite trafikk var luften riktignok ganske bra der inne. Sikkerheten ble ivaretatt med refleksvest. Ørepropper var veldig behagelig, for dem som trenger tips.
Gående i tunnelen oppdaget jeg at lufttrykket fra forbipasserende lastebiler kommer motsatt vei av hva man skulle tro. Hvis bilen passerer i motsatt retning av din marsjretning - altså på samme side som deg hvis du følger venstreregelen for gående - kommer lufttrykket bakfra og vice versa. Jeg har ikke kommet fram til noen forklaring på fenomenet.
Jeg hadde egentlig tenkt å køye like etter tunnelen, men var allerede blitt fristet av Honningsvåg som lå nesten to mil unna. 7. august drømte jeg om å fullføre turen tre dager senere ettersom 10. er et rundt tall, men da jeg samme dag så skiltet med 150 kilometer igjen mistet jeg alt håp. Nå var håpet tilbake.
Jeg manglet kartene for både Honningsvåg og Skarsvåg og begynte etterhvert å drømme om å nå inn på Nordkappkartet før jeg tok kvelden, slik at jeg kunne markere av teltplassen. Det var et mål hinsides all fornuft, og derfor bare en utopisk drøm.
Det gjenstod en lang tunnel før Honningsvåg som jeg ikke visste om. Nordkapptunnelen var syv kilometer lang, Honningsvågtunnelen fire. Midt inne i tunnelen oppnådde jeg den deilige rusen man får hvis man kjører på lenge nok. Man føler ikke smerte og bryr seg ikke om omstendighetene. Omtrent som når man er passe full og sitter i sofaen og stirrer ut i luften med en herlig låt fra stereoen. Man føler seg god. Jeg kan delvis forstå hvorfor narkomane ruser seg. Følelsen av å sveve er herlig, og jeg har kjent den noen ganger før på turen. Jeg foretrekker likevel den tunge og sunne veien til rusen.
Vel framme i Honningsvåg kjøpte jeg meg påfyll på butikken og la i vei mot Nordkapp for å finne teltplass. Kvelden var rolig og kjølig, og kroppen fungerte utmerket. Føttene var de eneste som ville stoppe.
Det var fortsatt mange biler og busser ute selv om klokken hadde passert ni. Straks etter Honningsvåg så jeg de lange asfaltstripene som ledet opp langs fjellet foran meg, og ønsket meg dit. Jeg gikk og gikk, og klokken fulgte med. Halv tolv la jeg inn årene. Det hadde vært interessant å presse kroppen gjennom dagen, men jeg måtte stoppe hvis jeg skulle fungere dagen etter. Neste morgen skulle det vise seg at jeg hadde maktet å gå 80 kilometer på 15 timer. Jeg var innenfor Nordkappkartet med margin på under tusen meter. Sjumilsstøvler er ikke slitesterke nok for meg.
Tirsdag 10. august - den store dagen
Jeg våknet til uanstendig godt vær. Verden smilte til meg, som om jeg hadde fortjent noe ekstra godt. Gårsdagens ekstreme etappe lå godt i skrotten, men jeg var i overraskende god form. Jeg kom meg ikke i marsj før halv ett, ettersom jeg visste at sjarmøretappen ville bli kort. Ved kveldens slutt skulle den vise seg å bli på tre mil, som absolutt ikke er kort.
Kartmappen min var forresten deilig lett i dag. Jeg kan ikke huske sist jeg bare hadde ett kartblad i plastlommen. Det var jo ikke flere igjen.
Etter en halv mil droppet jeg innom Midnattssol Camping for å lade batterier. Det ble kaffe, øl og chilinøtter også. Vertskapet gav meg hyggelig selskap. Halv fem satte jeg inn sluttspurten.
Veien inn mot campingen ender forøvrig ved Skarsvåg. Stedet hevder å være verdens nordligste fiskevær. Jeg kjørte forbi i buss senere, og stedet virket trivelig nok.
Underveis gikk jeg forbi en steinrøys. En røyskatt eller snømus jagde fra hull til hull og skrek for å skremme meg vekk mens jeg foreviget den. Jeg så også mange harer i løpet av dagene på Magerøya. For ikke å snakke om rein, som er overalt.
Fem kilometer fra
Nordkapplatået styrte jeg ut mot vest. Jeg fant teltplass og la i vei mot Knivskjellodden med lett sekk. Dette er mitt Nordkapp, både fordi det ligger lengst nord og fordi det ikke er pløyet ned av campingturister. Det skal riktignok sies at stien dit ut er særdeles slitt og vond for såre føtter på grunn av alle de spisse steinene. Jeg tar min del av skylden for slitasjen.
På veien ned dalen mot stranden hadde jeg hatt hovedlåten til American Beauty på hjernen. Stemningsfull og svært passende, for dem som kjenner den.
Havet og horisonten der framme trakk meg utover. Jeg fikk lyst til å legge på svøm ut i evigheten. Hvis man svømmer til man ikke orker mer, har man et problem når man skal tilbake. I fjellet kan man bare legge seg ned og slappe av til formen er tilbake.
Vel ute på odden kunne jeg meddele verden min bragd. Jeg ble velsignet en feiende flott solnedgang, men følte ikke noe spesielt over denne siste dagen. Jeg har feiret i stillhet i hodet mitt de siste ukene ettersom sannsynligheten for at jeg ville klare det var høy. Dessuten er det ofte ikke noe spesielt over å nå slike langsiktige mål, fordi de store hendelsene skjer underveis - hver dag. Hver eneste dag er som å nå en liten bit av målet. Den siste dagen er ikke forskjellig fra de andre, den bringer bare den siste biten på plass.
Gårsdagens monsterbragd ble det store høydepunktet for meg, og satte på mange måter punktum før turens formelle endepunkt.
I dag
Jeg kom meg i gang mot platået før elleve. Bussen skulle gå sørover klokken 13, så jeg hadde god tid ettersom leiren lå fem kilometer unna.
Etter noen hundre meter ble jeg angrepet av et par aggressive fugler. De var mørke og hadde svømmeføtter. Jeg overlevde.
Jeg hadde beholdt sovesokkene på i dag. For første gang siden 23. juni gikk jeg i andre sokker. De var herlig myke og klebet ikke. Gåsokkene har riktignok blitt vasket to ganger i mellomtiden.
På vei opp den siste bakken møtte jeg to karer som skulle gå sørover i samme ærend som meg. De var veldig hyggelige, og vi ble stående en lang stund. Jeg må si at det føltes godt å være ferdig da. Samtidig har de mye fristende foran seg. Høsten er en flott tid, og bør brukes i fjellet. Jeg skal delvis leve opp til det. Bloggadressen deres: www.uteliggar.no.
Oppe ved senteret ville de ha inngangspenger av meg. Jeg visste om det på forhånd, og forsøkte å snike meg inn ved å late som ingenting. Det fungerte dårlig, men ettersom jeg bare skulle ta bussen derfra og hadde gått så langt lot kvinnen meg få slippe inn gratis. Hyggelig av henne. Samtidig synes jeg at området rundt bør være fritt. Å ta betaling ved museet og kinoen er naturlig, men selve platået bør være åpent for alle. I forhold til allemannsretten er sperringen like urimelig som å skulle kreve betaling for de siste hundre meterne av Galdhøpiggen.
Jeg kom meg inn og fikk tatt noen fotos. Moralsk som jeg er kikket jeg ikke innom museet eller kinoen. Utover utsikten var det ikke noe spennende ved stedet. Senteret var ellers bare en stor kafé og souvenirbutikk.
Bildene er fra de siste tre dagene. Det andre bildet viser en rein inne i en steintunnel ved siden av veien. Det neste er det foreløpig siste tilskuddet til verktøyserien min. Deretter de stive sokkene mine, min brune kropp, beistet i steinura, Skarsvåg, meg på Knivskjellodden seende mot vest og deretter mot platået, de to gutta som skulle mot sør, Knivskjellodden sett fra platået, standardfotografiet med meg og globusen og feiring med obligatorisk glass-Cola i Honningsvåg. Ikke alle er beskrevet, men det trenger jeg nok ikke.
Jeg kommer tilbake med ettertanker og annet senere. Utover det vil jeg fortsette å blogge om turene mine. Se heller ikke bort i fra at jeg kommer tilbake med nye sprell.
Takk til alle som har hjulpet meg på turen, og til dem som har fulgt med på bloggen! Kommentarer er alltid gull!
