Det tidligere gruvesamfunnet har ikke så mye å by på foruten golde dalsider, gamle, slitne fabrikkbygninger og billige, fraflyttede hus. Som et av bildene viser var det nettopp gruvedriften som gjorde dalsidene øde. Svovel fra smelteverket la seg på trærne og gjorde livet umulig for dem. Det grønne er riktignok på vei tilbake.
Jeg hentet ut kart på butikken og handlet masse tørrfór og godteri. Jeg ønsker ikke å nevne hvor mye penger jeg la igjen. På vei bort fra butikken ble jeg av en merkelig grunn tipset om en kafé borte i veien. Jeg stakk innom og fikk meg tre kakestykker og kaffe, etterfulgt av kvalme. Ingen vei utenom når man ikke er vant til slikt. Kaféen var liten, og foruten en eldre, vennlig vertinne var det bare en gjeng lokale som satt og kranglet om hvem som hadde det verst.
Etter et heseblesende tempo opp 400 høydemetere med fem kilo ny mat ankom jeg Ny-Sulitjelmahytta. Jeg hadde bare tenkt å kikke innom, men ble overbevist om å bli av en eldre dame som hadde ansvaret der oppe. Hun var tilfeldigvis innom, og kunne fortelle om fordums dager. Marit Sigvang ble født i en bygning ved siden av, før turisthytta ble reist. Tidligere var det et helt samfunn her oppe, men alle bygningene utenom en er revet. Hun fortalte om hvordan de hastet den lange veien opp hver dag etter skolen for å være kortest mulig i svovelluften langs dalsiden. Et tøft liv. Det må være en sterk opplevelse å komme tilbake og se terrenget hvor man hadde barndomshjemmet sitt. Et av dagens bilder viser interiøret på kjøkkenet i den andre, originale hytta. Friske farger fra glade dager.
Jeg ble som sagt værende. Det tar tid å ete alle godsakene. I alle fall skal mesteparten ned før jeg reiser. Et av bildene viser hva jeg må gjennom av kulinariske opplevelser.
Den korte dagen ble god. Regnet kom ikke tilbake etter butikkbesøket, og jeg fikk meg en kveldstur opp for å se på noen gruver. I alle fall utsiden, for de fleste er murt igjen.
Av de andre bildene kan man se to av Langvatnet, og de skal vise hele tettstedet Sulitjelma. Et annet viser noe som til forveksling er lik salt eller snø, men som er hvit stein. De bruker det på veiene om vinteren. Så vidt jeg vet tar de ut en god del hvit stein i nord, og det er vel årsaken til valget.
I morgen bærer det mot Sverige.
