Vassfjellet på langs

Lørdag

I rekken av mine mange tvangstanker må jeg gjennom alle tenkelige "på langs"-varianter i Norge. Det er bare fantasien som setter grenser, og hos meg er den særdeles velutviklet. Denne helgen har jeg gjennomført Vassfjellet på langs, en særdeles tung og lang tur på opp i mot to mil. Mye hard bålfyring, lange pauser og mat opp til ørene. En slik tur kan knekke en tøff stakkar.

Fra lørdag til søndag har jeg hatt gleden av å være på tur med Gunnhild Preus-Olsen. Ettersom ingen av oss ville bruke hele helgen på tur med NTNUI Ski og Fjellsport, fant vi på å lage vår egen. Den sto ikke noe tilbake for de andre.

Bussen skulle gå fra Samfundet klokken 08.30, og jeg stresset som vanlig. Hukommelsen min har omtrent samme kvalitet som mine besteforeldres, noe som førte til at jeg måtte innom instituttet på veg ned og printe kart. De ble særdeles vellykkede, rett fra nettleseren, sorte/hvite og uten målestokk.

Morgenen var fri for skyer, og solen lurte i det fjerne. På veg ned fra Gløs enset jeg Fosens snøkledde åser der ute i Trondheimsfjorden, med den duse fiolette og rosa horisonten over seg. Området har sin egen, horisontale tyngdekraft, men denne morgenen var jeg sterk. Jeg takket pent nei, og ble med bussen i motsatt retning.

Vi ankom snart Nyhus, et lite busskur sør for Melhus. Vi gikk de første kilometerne oppover en gårdsvei, med morgensolen i ryggen. Den bleknet i kampen mot en knapt merkbar, men isende kald vind. Ute i marka ble vi snart overrumplet av det svært kuperte terrenget sør for fjellet. Man må kjenne terrenget for å gå effektivt. Etter noen tunge tak befant vi oss snart i en scooterløype, og fulgte den nesten helt opp til toppen.

Et par timer før toppen ble det lunsjbål i solen. Vi hadde enda ikke truffet folk. Disse områdene er nok ikke de mest populære, men de går mange en høy gang. Krokete furuer, åpne myrområder med lettgått terreng og utsikt så langt øyet kan se.

Den siste timen gav oss utsikt til nesten alle kanter. Fuglene hadde kvitret hele dagen, og snart fikk vi øye på en hakkespett. Den var som vanlig svært opptatt med maskingeværet, og tok seg ikke tid til oss. Vi hilste arrogant tilbake.

Oppe på toppen var vi vitne til solnedgangen, med utsikt til alle kanter. Stasjonen med den gigantiske antennen ble vel dokumentert på minnekortet, og vi var fortsatt alene. Solen var nesten i havn, og klokken hadde passert 16. Kulden tvang oss til fornuft, og vi akte snart ned det første henget i alpintbakken på østsiden.

Nede ved øverste heisbu strøk vi av mot nord, og fant oss en leirplass borte i skogen. Teltet fôr opp, og bålgropa fant sin lyng. Gunnhild behøvde ikke mer enn én fyrstikk for å finne flammene, og tenkte nok at hun kunne ha spart seg for en hel pakke. Den er tross alt unødvendig tung.

Kvelden ble fin, med måneskinn og jaktgryte med biffkjøtt, bacon, tørrmelk, løk, sopp og potetmos. Retten var naturligvis ikke mitt verk, til det var den for avansert. Selv om jeg hadde tatt æren ville ingen ha trodd meg.

Soveposen fant sin make noe etter midnatt. Vi kastet ikke bort tiden, og sovnet snart hen.

Søndag

Jeg våknet bare én gang, og måtte derfor ha sovet godt. Kroppen og sinnet var likevel tregt resten av dagen. Tregere enn vanlig, vel og merke.

Vi fikk i gang bålet og havregrøten, og sved av tre-fire timer før vi tok til vettet. Ferden mot Klæbu-bussen begynte klokken 14. Himmelen var løst overskyet, men været ellers perfekt. Vi føk nordetter Reinslættdalsåsen, Reinslettåsen og Higeråsen før Damtjønna ble etterlatt med isen i behold. Bakkene nedover via Vassfjellkapellet og mot Skjøla gikk radig unna, og snart stod vi der nede og ventet på bussen. Ikke lenge etter oss kom en eldre herremann susende på langrennski, og tilbød oss skyss til Tiller. I neste øyeblikk stod vi ved City Syd og ventet på bussen hjem.

Nok en fortreffelig tur, selv om jeg hadde fått røykelunger etter noen tunge drag av bålet kvelden før. Man får sjelden noe uten å ofre.

Turen talte omtrent to mil. Absolutt verdt et forsøk for dem som ikke har noe nyttigere å ta seg til, og for dem som tør våge. Flere bilder på Facebook.

Bålnatt i Estenstadmarka

Fredag

Endelig fikk jeg tatt meg sammen og kommet meg ut igjen. Det er to uker siden sist, og det er jo alt for lenge. Vi skulle egentlig på lørdagstur med NTNUI Ski & Fjellsport til Snota, som med sine 1668 overhavsmetere er en av de høyeste toppene i Trollheimen. Slik ble det ikke, men det ble bålkveld i Estenstadmarka i stedet. Marka ligger østenfor Trondheim by, og er en av de sentrale utfartsmålene for beboerne i bartebyen.

Jeg og Frederik Duun Norberg hadde som mål å overnatte ute, og satte oppover lia fra Dragvoll klokken halv seks. Jeg møtte Frederik under Norge på langs i 2009, hvor han gjennomførte NPL i ett strekk. Turbloggen hans finnes her.

Vi fulgte veiene oppover, og kom oss snart sør for Estenstaddamman, med retning Styggedalen. Like deretter strøk vi av mot Tomsetåsen, som ligger på hele 414 overhavsmetere. Ingen av oss hadde vært her oppe før, og målet var derfor ikke fastsatt på forhånd. Etter en del sutring om våt mose fra min side fant vi en tørr plass ved et hogstfelt. Ved var det i lange baner, med tørrgraner både høyt og lavt. Himmelen ble skyfri mot kvelden, og hverken regn eller vind våget å utfordre tålmodigheten vår.

Til middag bød jeg på laksefilét med potetmos og meierismør, mens Frederik sto for de edlere varene. Potetmosen ble grå av sot, men sulten var verre. Snart satt vi der, gode og runde og stekte ansiktene i lyset fra bålet. Det ble mye mimring om NPL, men også et og annet om livet utenfor villmarken. Vi er nok nærmere knyttet til byen enn vi liker å innrømme.

I dag

Været holdt seg natten i gjennom. Jeg våknet noen få ganger, men var sjelden kald. Den mørke, prikkete himmelhvelvingen hjalp meg i søvn, og velsignet meg med en håndfull stjerneskudd, deriblant et av de største jeg noen gang har sett.

Solen reiste seg snart og jeg kom meg opp, lysten på å gjenopplive bålet. Frederik ante fred og ingen fare, og purket videre. Etter en stund måtte han også innse at det snart var slutt på drømmen. Frokosten ble herlig, med grillpølser, ost og Polarbrød signert Frederik.

Det intense bålet og den varme solen tviholdt på oss, som om de ønsket at vi skulle bli værende. Vi tok oss etterhvert sammen, og ruslet nedover etter elleve. Jeg sitter igjen med én huskelapp etter denne turen, og det er nettopp å dra ut oftere. Det skal så lite til.

Første bilde viser Trondheim by night, med Gråkallen som tredje kul fra høyre og Storheia nærmere solnedgangen i vest. Neste viser omtrent samme motiv morgenen etter, med soloppgangen fra øst. Neste viser leiren, deretter Frederik i posen og ved bålet.