mandag 31. august 2009

Natt ved Jonsvatnet

Sivilisasjonens alvor har satt seg i ryggmargen, og nå er det viktig å svinge av på hver rasteplass man kan finne.

Etter to ukers intens pengejobbing i Trondheim begynte turnervene mine å krible. Selv om det var søndag kveld - uke 34 - og urskiven viste 11 ble jeg trukket ut av hybelen. Kroppen er hodets slave, og denne anledningen gav intet fritak.

Ute var himmelen stjerneklar og vinden brakk. Natten handlet kun om meg og fotoapparatet. Alibiet var å forevige morgentåken over Jonsvatnet. Med en slik oppgave er det best å smyge seg i ett med omgivelsene i god tid før målet når siktemidlene.

Sykkelen gjorde ferden raskere, og jeg nådde vannet på under timen. I blant lurte jeg på hva jeg egentlig drev med. Tung sekk på ryggen, bar overkropp, mørk søndagsnatt og ensomme omgivelser. Jeg fant fram til en plass jeg før har besøkt. Fint for noen timers hvil.

Jeg våknet noen ganger før jeg stod opp, og ved flere anledninger kunne jeg knipset de ørsmå, saktefallende dråpene over vannspeilet. Ingen var fristende nok til å trekke meg ut av den narkotiske søvnen.

Det ble noen generelle bilder før hjulene rullet mot skolens plikter. Neste gang skal alltid bli bedre. Så man sier.

lørdag 1. august 2009

NPL er herved innstilt


Jeg har besluttet å ta pause fra NPL. Dette betyr at resten av NPL og hele NPT blir gjennomført etter 2009. I praksis betyr det også at SND - planen om å gjennomføre to lange turer i løpet av 2009 - er oppløst.

Tidligere har jeg skrevet at jeg måtte tilbake i slutten av august for å bli med på en studiestart. I mellomtiden har jeg fått tilbud om en annen studieplass. Sistnevnte studieplass er en mulighet jeg ikke hadde regnet med å få, og derfor har det åpnet seg en ny og overraskende virkelighet for meg.

SND ble ikke slik jeg hadde tenkt. Lungebetennelsen satte en effektiv stopper for topprosjektet. Jeg lar sjelden fortiden påvirke fremtiden i form av anger, men hvis jeg kunne valgt igjen, så ville jeg ha fullført NPL før noe annet. Mye har gått galt, og like mye har gitt lærdom. Jeg vil legge ut et erfaringsnotat senere, hvor jeg tar for meg ulike hendelser fra prosjektet.

I framtiden vil jeg trolig dele opp siste halvdel, ha et roligere tempo og i blant få med meg noen. Tidligste mulighet vil bli sommeren 2010, og det er stor sannsynlighet for at ikke turen vil ta slutt før om noen år.

Denne bloggen vil bli oppdatert når jeg begynner igjen. I tillegg til erfaringsnotatet som nevnt ovenfor vil jeg legge ut noen flere utstyrstester i høst samt en detaljert utstyrsliste som viser progresjonen fra starten og fram til nå. Jeg vil også snart opprette en egen blogg for fremtidige småturer, for dem som er interessert. Link vil ligge oppe til høyre på denne siden.

Det er lenge siden jeg begynte å drømme om en ny NPL, slik den opprinnelig skulle være. Det vil si sammenhengende - altså uten hjemreiser - og kun vinterstid. Andre ting kan innebære turfølge, noe marsj i Sverige, bikkjer og isfiske. Kjenner jeg meg rett blir det nok et kappløp med polardisiplin. Riktignok er dette først og fremst en drøm. Nå vet jeg i alle fall at jeg kan, både fysisk og mentalt.

Jeg vil takke for oppmerksomheten hittil fra mine lesere og for hjelp fra familie, venner, sponsorer og mennesker jeg har truffet på min ferd. Takkekort vil jeg vente med til jeg er ferdig, for dem som tenker tanken.

mandag 27. juli 2009

TEST: Exped Fold-Drybag


TEST: Exped Fold-Drybag

Denne testen omhandler flere av pakkposene i serien til Exped. Alle posene i serien har unike kombinasjoner av volum og farge.

Pakkposer generelt er noe man ikke vil være foruten etter første gangs bruk. Posene er fine fordi man enkelt kan holde ting tørre, samlet og kategorisert. Modellene varierer kraftig i kvalitet, men er temmelig like i funksjonalitet og utforming. Tyske Ortlieb var en av de første på dette markedet, med sine superkraftige og vanntette poser. De siste 5-10 årene har flere kommet på markedet, særlig med tynnere og lettere poser.

Form & funksjon
Jeg har brukt følgende modeller: small/gul/5 liter, medium/rød/8 liter og large/blå/13 liter. Det finnes totalt syv modeller å velge blant.

Posene har en sydd overlapping i posens høyde, samt kryssoverlapping i bunnen, omtrent slik skyggeluer er konstruert. Det finnes en bærereim i bunnen, i samme stoff som posen. Sømmene er teipet. I toppen finnes en klassisk, avstivet rullelukking med kvalitetsspenne. Innsiden er dekket av hvit polyuretan.

Prisen ligger rundt 100 kroner stykket, pluss eller minus avhengig av størrelse.

I bruk
Jeg stapper klær i den største, hodelykt+reparasjonsboks+alt-mulig-boks+Spot i den mellomstore og bjørkenever i den minste. Førstnevnte og sistnevnte vil jeg holde vanntett, mens den midterste kun brukes for å skape mest mulig orden i sekken.

Klesposen har holdt seg uten rifter, og er temmelig lufttett selv om jeg pakker mer enn beregnet i den. Man bør alltid ha litt plass øverst slik at man får rullet åpningen noen ganger, men den blir lufttett overraskende fort.

Den mellomstore posen har fått rifter flere steder, og en del av gummilaget på innsiden har blitt slitt bort. Dette skyldes dels tilfeldigheter og dels at tingene på innsiden er noe skarpe. Uansett, riftene kom ganske raskt og avkler posenes store svakhet: de er laget for å være lette, ikke for å være solide. Dette bør man tenke på i forkant. Vil man ha poser som er trygge, eller går man for lettest mulig sekk? Hvis vekt er viktigst må man ha med reparasjonsutstyr, noe man forsåvidt bør ha med uansett. Rifter kan komme selv om posen er laget for å tåle bomber og granater.

Den minste har holdt seg godt, men har heller ikke vært utsatt for hardt vær.

Det hvite belegget gjør posen vanntett og skaper mer lys for bedre oversikt. D-ringer på hver side av spennen i åpningen kunne vært kjekt, men jeg har ikke følt behov for det. Det er plass nok i løkkene hvor spennene er festet, hvis man vil feste en tråd for sikker lukking eller opphenging. Avstivningen på toppen gjør rulling til en lek.

Oppdatering: Posene har en svakhet i teipingen av sømmene. Noen av endene på teipremsene var ikke limt inntil posen, og er enkle å dra av hvis man skulle være uheldig. Dette viser hvor dårlig teipingen faktisk sitter. De som av ren nysgjerrighet har forsøkt å dra av gammel teiping fra en utbrukt membranjakke kjenner igjen problemet. Dette viser hvor dårlig feste teipingen faktisk har. Jeg kjenner det igjen fra flere andre produkter.

Konklusjon
I mine tidligere år fantes det kun en pakkpose i min verden, nemlig Ortlieb. Posene gikk aldri i stykker, men de var tunge og ble noe stive i kulda. Dagens vrimmel gjør godt for kroppen, da de nærmest er fjærlette. Man bør egentlig velge de mest solide posene av miljøhensyn, men samtidig er det ikke gunstig å bære helsen av seg. Å kjøpe en drøss med slike poser gjør at man ikke behøver å pakke i bæreposer eller brødposer som går i stykker før helgeturen er over. Jeg tror at det på lengre sikt tjener miljøet.

Posene fra Exped er gode, men riftene kommer raskt i denne vektklassen uansett merkenavn. Stoffene er ikke unike fra produsent til produsent, det er i realiteten ikke mange stoffer å velge blant. Tjener man én kvalitet, taper man en annen. Slik er det inntil en eller annen teknologi revolusjonerer markedet med kombinasjonen av evigvarende styrke og fjærlett vekt. Derfor gjenstår kun en setning:

Ta med reparasjonsutstyr hvis noe må holdes tørt.

tirsdag 21. juli 2009

Farlig ferd

Jeg kom meg fra campingplassen rundt halv tolv. Gjett hvordan været var.

Straks jeg var ute på E6 fikk jeg føle hvilken dårlig løsning det er å gå på rulleski langs halve Norge, og da snakker vi attpåtil den roligere halvdelen. Vogntog, minibusser og campingbiler suser ofte forbi med mindre enn en halv meters margin i 80-sonen. I tillegg kommer dragsuget som senker livsoddsen min før neste kjøretøy passerer. Å gjøre slikt en måned i strekk har en potensiell dødsrate som trolig kan sammenliknes med en bestigning av K2. Jeg gjorde noe liknende i vinter - E6 altså, ikke K2 -, da jeg gikk en mil eller to langs veien mellom Dombås og Hjerkinn. Følelsen var bedre da, mest fordi jeg ikke gikk på stylteski. Is og snø høyner derimot risikoen.

Det var befriende å ankomme Bjerka, hvor togstasjonen ligger. Vi snakker altså om et sted så vidt sør for Mo i Rana. Jeg brukte en time på distansen, noe som vil tilsi en hastighet på 10 kilometer i timen. Det går raskt langs veien.

Jeg lokaliserte veien til toget og gikk bort på bensinstasjonen for å trøstespise forfallsmat. Det ble noen timers venting på jernbanestasjonen, men været var topp og humøret likeså.

Jeg regner med å komme hjem i morgen. Bloggen oppdateres så snart jeg har ferske nyheter.

mandag 20. juli 2009

Avgjørende overraskelse

Jeg kom meg i marsj ganske sent, omkring halv ett. Været var godt som glass-Cola.

Etter noen timer på beina grunnet grusvei fikk jeg snart asfalt til skiene. Smak på ordene, "asfalt til skiene". Noe burde være fryktelig galt. Uansett, ferden gikk stort sett unna, og det var ikke veldig mange unnarenner hvor jeg måtte traske, noe jeg altså gjør fordi bremseteknikken ikke holder.

Jeg stakk innom noen steder for å fylle på vann, blant annet en kafé som heter Villmarksstua. Den viste seg riktignok stengt, og derfor snyltet jeg hos en nabo. Veien jeg går på kalles Villmarksveien, sikkert fordi strøket er grisgrendt.

Noe nærmere klokken 20 var jeg ankommet Korgen, som er tettstedet i bunnen nord for Korgenfjellet. Fjellet er en kjent, bratt passasje for dem som har kjørt E6 her nord.

Jeg fant meg en campingplass på tross av at jeg aller helst ville spørre om hageplass ved en bolig. Stedet var ok, men jeg følte meg ikke helt hjemme. Depresjonen begynte å sige inn, men jeg stanset den med erfaren tankekraft. Jeg ville ikke la det ødelegge kvelden.

I dag tidlig oppdaget jeg at det er sprekker i flere av leddene på den spinkleste teltstangen. Jeg har allerede byttet ut et ødelagt ledd med medbrakt reservestang, og nå har jeg ingen flere. Det er sprekker på to-tre ledd, og jeg frykter at alle snarlig kan gå. Sprekkene ligger i hunnendene, altså der man stapper inn det andre leddet. Jeg regner med at det minst vil ta en uke før jeg kan hente ut nye på Posten. Teltet har forlengst gått ut av produksjon, noe som ikke gjør saken bedre. Som tidligere sagt, det er ikke fra Nanok, som er min sponsor. (Årsaken til at Nanok-telt ikke er med nå kan leses i et tidligere innlegg, trolig 1. juli eller like deretter.)

Et alternativ er å få tilsendt et annet telt, men alle de andre jeg har veier minst det dobbelte, og er ikke fristende ekstravekt. Jeg gidder ikke ligge og vente i bebygde strøk i over en uke, og når framtiden attpåtil er slik at jeg må ned før midten av august sier det seg selv: Jeg er best tjent med å reise sørover nå.

Jeg har dessverre ingen bilder fra i dag. Lite spennende å finne langs veien. Sjekk følgende blogg hvis det visuelle behovet blir prekært: www.helenesfotoblogg.blogspot.com.

søndag 19. juli 2009

Ski-lsmisse

Jeg kom meg i gang omkring halv elleve. Været var flott. Hørt den før?

Det var en ny opplevelse med tung sekk og rulleski, og det var godt at veiene stort sett gikk opp, plant eller svakt nedover. Å bremse på rulleski fungerer bare til en viss grad og en kontrollert akutt stans er umulig, etter min erfaring. I kombinasjon med tung sekk, smal vei og lave sko kan det raskt gå galt. Jeg forstår virkelig ikke hvordan de som trener med slikt vil utsette seg for slik overhengende fare.

Jeg har kommet meg godt av sted, og er straks i Bleikvassli. Snakk om appetittdempende navn, forresten. Trafikken på denne lokalveien er ikke stor, det blir verre på E6.

Konklusjonen i dag er klar. Jeg sender skiene hjem igjen. Snakk om nitrist måte å ta seg fram på. Dagen har vært like spennende som formiddagen til et kjæledyr. Jeg går stort sett og gløtter mot fjellene når balansen tillater det. Fjellene lokker på meg, og har nådd inn. For noen dager siden tenkte jeg at det har en verdi for meg å fullføre uansett, noe jeg fortsatt står for. NPL på denne måten er derimot bak mål, det samme som å gå langs veien. Da er det bedre å heller sykle siste biten, og ta det som en ferie. Jeg skal naturligvis fullføre, men spørsmålet var om jeg ville rekke å fullføre i august siden jeg må sørover før september.

Opplevelsen står som viktigste årsak, men utstyret er også viktig, så vel som sikkerhet. Skoene og bindingene er godt brukt og har feiret minst ett tiårsjubileum. De er like stabile som et kuleformet krus. Videre har jeg svært liten kontroll i nedoverbakker, og må gå i alle sådanne langs E6.

Jeg skrev at jeg skal sende hjem skiene, og det betyr at jeg går videre på beina - selvsagt ute i skog og fjell. Hva jeg rekker er usikkert, men Narvik er nok senest mulige endestasjon.

Første bilde viser en nordlig del av Røssvatnet, og det andre viser middagen ved bålet. Tro ikke at jeg er gal og bærer på hermetikk. Den skulle egentlig fortæres i Hattfjelldal.

lørdag 18. juli 2009

Avslappende hviledag

Jeg hadde vondt i magen i går kveld og var slett ikke bedre. Derfor skulle jeg se an morgenen. Den begynte godt og fortsatte likeså.

Jeg stod opp etter ti en gang. Etter noen telefonsamtaler hørte jeg at noen var utenfor huset i hagen hvor jeg ligger, og jeg så etter siden jeg visste at ingen var hjemme. Kvinnene som banket på var fra Jehovas Vitner. Jeg var klar for en diskusjon, og forærte dem en time av min dyrebare hviledag. Det ble en interessant debatt, og de var svært hyggelige. Jeg håper jeg gav dem noe å tenke på. Etterpå fikk jeg vite av noen lokale at de er uønsket i nabolaget. Det finnes nok mindre hyggelige misjonærer som sverter sektens rykte, men tiden for omreisende misjonering burde være forbi. Det fantes en tid hvor misjonering var et godt hjelpemiddel for å bøte på fattigdom og fortvilelse. I dag er statlig velferd vår rådende religion, og Nav er vår gud.

Jeg brukte dagen til handling, telefonprating og spising. Herlig å få i seg noe mat når man har vært appetittløs de siste dagene.

I kveld fikk jeg for meg å gå til Hattfjellet, selvfølgelig ikke tidligere enn åtte. Det ville gå glatt på rulleski tenkte jeg, men etter ei stund kom grusveien. Jeg stoppet og snudde. Gadd ikke mer. Jeg ville vel kommet hjem etter midnatt, men det er godt med skikkelig søvn før jeg starter i morgen.

Jeg legger ved et bilde fra i dag. Det er meg på rulleski. Legg til 15 kilo mer i sekken, og du har meg i morgen. Hvis jeg fortsatt står, og ikke ligger i grøfta.
Bildet er forøvrig manipulert med softfilter for et nasjonalromantisk preg. Noen til kanskje tro at jeg er i slekt med Moe, kompanjongen til Asbjørnsen. Om det får de lærde stride.

fredag 17. juli 2009

Slitsom hviledag

Jeg slappet av så lenge jeg maktet i dag morges. Været var godt, og gjorde det snart uutholdelig å ligge innpakket i klær i teltet.

Mot slutten av kvelden i går var jeg kald, fikk stadige frysninger, manglet appetitt og var tidvis kvalm. Man skulle tro det kommer av noe mer enn den fysiske utskeielsen. Ikke vet jeg. Jeg gikk ut i skogen, stakk to fingre i halsen og så matbudsjettet gli ut blant gresstråene. Etter noe annet nødvendig følte jeg meg litt bedre, og gikk for å legge meg.

Formen var bedre fra morgenen, men jeg lå i ørska noen timer utover. Hodet og magen har hatt bedre dager.

Dagen har gått med til å pakke opp en pakke, sende en annen, kjøpe litt mat, lade opp diverse batterier og prøve rulleskiene.

Nettopp, rulleski. Dette er nyheten som vil gi en del rynkete neser der ute. Ting har på langt nær ikke gått som jeg trodde i år, og derfor har jeg fått et aldri så lite tidspress. Jeg skal rekke noe obligatorisk, samt etter planen gå Norge på tvers i høst. For å rekke dette må jeg ta skiene fått, altså langs veien. Dette gir ikke mye fjellfølelse, men i min unge alder er turens fysiske utfoldelse vel så viktig. Jeg vet at rulleski, lave skistøvler og tung sekk ikke er en idéel kombinasjon, men jeg skal i alle fall forsøke. Håpet er å butte mot havet i løpet av august.

Første bilde viser et skilt man sjelden ser ved veien. Hattfjelldal har nemlig flyplass. Siste bilde viser hvor Hattfjelldal har sitt navn i fra. Hattfjellet rager 1128 meter over havet. I tidligere tider ble det drevet koppergruve på toppen. Uvanlig posisjon for slikt.

torsdag 16. juli 2009

Hatten av

Jeg stod opp med vekkerklokke denne morgenen. Kvart over ni skar jeg ned dalen, etter å ha tatt farvel med Jan og de andre på hytta.

Støvlene fulgte en av Børgefjells få stier. Jeg kom meg ned til bunnen av Susendalen på halvannen time, og rakk å møte to oppstigere.

Det flotte været gjentar seg. Jeg stoppet på gården hvor Ivarstua ligger, nettopp for å høre hva det er. Ivarstua er en liten tømmerkoie som ble oppført i 1834. Den har sitt navn etter Ivar Ivarson, som var den første nybyggeren i Susendalen. Det skal understrekes at samene allerede bodde der. Ivar kom helt fra Sel i Gudbrandsdalen. En lang marsj for en liten familie. Den stiller min tur i skyggen.

Jeg takket for fortellingen, som jeg fikk av kona på gården. Like etter valgte jeg å gå den gamle veien mot Hattfjelldal. Noe lengre og mer opp og ned, men desto mer fredfull. Kroppen gikk stort sett som en velsmurt maskin, men føttene ble temmelig såre mot slutten. Jeg kunne stolt gå forbi tettstedskiltet til Hattfjelldal etter seks timer på tre mil. Gjennomsnittsfarten hadde vært fem kilometer i timen, noe jeg er ganske nøgd med, derav dagens dype tittel. Sist gang jeg gikk 35 kilometere på en dag, var på asfalten etter Lindesnes. Jeg var i god form da, men brukte nok lengre tid. Formen er kanskje bedre nå, selv etter lungebetennelsen.

Jeg hentet ut postpakken min og handlet noen fornuftige varer, mer om førstnevnte i morgen. Jeg var tidvis svimmel mens jeg gikk på veien, og inne i butikken hadde jeg i blant følelsen av å sveve. Det betyr at jeg er svært sliten. Matinntaket har dessverre ikke vært så godt i dag, og har sin del av skylden.

Marmoren fra Jengelvatnet - som jeg omtalte i går - kan godt ha vært kalkstein. Lavasteinen kan også ha vært noe annet. Geologi er et av mine forkalkede felter.

Jeg tok en øl på et hotell og fant meg en hage å ligge i. Etter tillatelse, naturligvis.

Første bilde viser Ivarstua, bygget oppå en stein og på størrelse med en mager hybel, deretter en felle, sannsynligvis for mindre rovdyr enn bjørn, og til slutt noen små sorte får. Alle knipset ved veiens side.

onsdag 15. juli 2009

Farvel Børgefjell

Mandag, 13. juli

Jeg våknet som vanlig til godvær. Marsjen startet vel 10-11.

Natten var litt kald, men jeg fikk stort sett sove. Grunnen er at jeg ikke har med sovepose. Jeg legger meg med ullundertøy, skallbukse, en lett dunjakke, balaklava, fingervanter, bomullsvotter og soveposesko. Skalljakken legger jeg over som dyne. Mye av det har jeg likevel med meg, derfor sparer jeg opp mot en kilo på det. Da får det bare være at nettene ikke blir som hjemme. Jeg savner posen, men har begynt å venne meg til det.

Jeg trasket opp forbi Jengelvatnet på leting etter et sted å krysse vassdraget. Der oppe stod ei gamme med lås på. Det er sjelden jeg finner dem låst.

Jeg fant ingen behagelig passasje før utoset av Jengelskardvatnet, men det var like greit, for der inne var det praktfullt. Det er også spennende geologi ved de to vannene, blant annet marmor og lavastein.

I retning lille Kjukkelvatnet støtte jeg på to hytter. Begge var låst, men hadde åpne forværelser for hjelp i dårlig vær.

Nesten oppe ved det nedre vannet traff jeg på en fluefisker fra Moss. Han het Steinar og ba meg stikke innom de andre i leiren for å tigge kaffeknekt. Som sagt, så gjort. Det var en hyggelig gjeng med to familier fra Østfold.

Jeg leiret et stykke bortenfor dem, og forsøkte fisket. Det gav intet resultat, men de andre fikk noen pinner. Jeg avsluttet et flott kveldsvær med bål, brennevin og østfoldingæne.

Kaffen holdt meg våken i mange timer etterpå.


Tirsdag, 14. juli

Jeg stod opp på slaget 9. Været var godt. Jeg takket for samværet før jeg dro, borti halv elleve.

Ferden gikk videre opp på vestsiden av vassdraget, og innom de to vannene oppunder Gaksfjellet. Der oppe traff jeg en trønder som også gikk alene.

Bisseggelva ble vadet uten
sko og bukse. Litt vondt for føttene, men det var verdt tørre sko. Jeg hadde rimelig kontroll, og bunnen var stort sett av sand. Generelt bør man ofre tørre sko, i alle fall når bunnen er steinete. Kaldt vann nedsetter følsomheten i føttene, som gjør at man ikke så lett føler hva man tråkker på. Når man plutselig tråkker på en spiss stein kan balansen raskt være tapt. Det kan stå om livet.

Jeg kom meg etterhvert bort til nordenden av store Kjukkelvatnet, hvor jeg leiret vis à vis hyttene. De er låst og brukes stort sett av samer, så vidt jeg vet. Jeg traff en der for noen år tilbake.

Jeg fikk forresten en fisk på veien, en lekker 200-grams. Den ble stekt i reinsfett og smakte godt med litt krydder.

Regnet har kommet, og det
virker mer bestemt denne gangen. Jeg koser meg i teltet til lyden av nylontrommer.


I dag

Klarværet var kommet tilbake. Jeg kom meg i marsj litt før elleve, men bare noen hundre meter bortenfor og bak et berg sto et annet telt. Fyren i teltet skulle være der i om lag to uker. Vi fikk en hyggelig prat i solskinnet.

Målet mitt var i alle fall å nå det vannet som ligger på høyden før man går ned til Susendalen. Det skjedde lite bortsett fra fortryllende utsikt. Jeg måtte krysse en stri elv, og var forberedt på å bli våt ned i støvlene. Til min store overraskelse holdt buksen tett nok rundt støvelbena, og jeg kunne fortsette min to uker lange tørre ferd.

Jeg nådde det nevnte vannet omkring halv fem, og traff på eierne av hytta i nordenden. Jeg fikk både kaffe, øl og kjeks. Trivelige folk.

Jeg la meg til på østsiden, og fant gode nettverk på en kolle like ved. En del fånyttes fisking senere hilste jeg på to lokale karer i en lavvu på vestsiden. De gav meg et fisketips som funket, selv om det bare ble noen små pinner.

I morgen skal jeg gå til Hattfjelldal, en halv mil i terrenget pluss tre mil på vei. Føttene gleder seg nok.

Første bilde viser marmoren ved Jengelvatnet, neste viser en utedo med typisk litteratur, deretter på snøbre over mot store Kjukkelvatnet, Kvigtind-massivet nærmere midnatt og kveldens himmel mot Hattfjelldal.

søndag 12. juli 2009

Blyvatnet

Jeg tok meg god tid i dag morges. Børgefjell skal nytes.

Turens første fisk kom raskt på land, og ble frokost sammen med en annen. Jeg hadde to til på kroken, men de slet seg av. Fine størrelser, omkring 300-400 gram.

Etter frokost tok jeg et bad, for første gang på snart to uker. Vannet var ikke så ille, men det var godt å komme på land til sol og bål.

Jeg gikk kort i dag, bare noen kilometere, og ligger nå ved Blyvatnet. Fisken her har ikke svart enda. Kanskje det er for mye bly i vannet...

Været har vært godt. Jeg kjente noe små dråper i stad, men de fallt alene. Jeg har hatt veldig godt vær så langt på turen. Grensen for hvor mye damp som kan holdes der oppe i himmelen må snart være nådd.

Jeg regner med å bruke litt ekstra tid gjennom Børgefjell, dels fordi det er et flott sted, og dels fordi jeg skal få tilsendt en pakke til Hattfjelldal. Ellers kunne man kommet unna med tre-fire dager på distansen.

I morgen går jeg til området ved lille Kjukkelvatnet. Der er mange små vann å velge blant. Jeg liker dem bedre enn de store.

Første bilde viser fisken, videre meg ved bålet, deretter utsikt mot Blyvatnet og til slutt noe det er flust av her oppe.

lørdag 11. juli 2009

Børgefjell

Jeg brukte god tid i dag tidlig. Brød og juice til frokost fortjener lang oppmerksomhet.

Jeg begynte å gå fra Røyrvik mellom 11 og 12. Kort tid etter ankom jeg et sted jeg minnes sommeren 2006. Jeg og min søster var på vei til Store Namsvatn, hvorfra jeg morgenen etter skulle inn i Børgefjell. Inne på bensinstasjonen ble vi fortalt at en kar nettopp hadde gått forbi. Han gikk Norge på langs. Jeg hadde allerede begynt å vurdere NPL, derfor ville jeg gjerne hilse på. Vi kjørte straks forbi, og jeg fikk en kort prat med ham. Der stod jeg med isen i hånden, nettopp kommet ut av en behagelig Golf, og der sto han, en kar over de 50 hvis klær og kropp hadde hatt renere og mer komfortable dager. Jeg følte meg litt dum, men praten ble fin. Jeg ytret mine framtidsplaner, og hvis jeg var han ville jeg kanskje tenkt "Atter en som drømmer, men som aldri kommer seg ut". Det er jo slik at de fleste som snakker - meg i dette tilfellet - aldri realiserer. Derfor smakte det godt å minnes denne plassen ved veien.

Jeg skulle egentlig dreie av etter ei stund for å gå mot østenden av Namsvatnet, men fortsatte til havna. Der oppe traff jeg en far og sønn som tilbød skyss rett over sundet. Jeg stod hardnakket på å gå rundt - i tråd med turens ånd. Det ble også en prat med en guttegjeng som skulle ta skyssbåten til Virmadalen, omtrent samme som jeg gjorde i nevnte år.

En stund etterpå satt jeg i båten på vei over sundet. Jeg verdsetter det å treffe nye mennesker svært høyt, og det å se nye områder, og det fikk jeg nå. Jeg ville kalt det juks noen timer tidligere, men så har jeg også fått hjelp før på turen. Man blir rundere med tiden, og det er godt.

De fraktet en sekshjuling på en flåte, og jeg hjalp så mye jeg kunne. Magnar Namsvatn med sønn og kone eier Vestre Rekarvatnet og driver utleie. Straks etter landgang kjørte de opp til hytta ved vatnet. Jeg spaserte, og kom dit opp en time senere, klokken 17. Som vanlig var jeg positiv til kaffe og kaker. Vi skilte lag omkring 20, etter en lang og fin prat.

Jeg kom meg snart til noen små vann nord for Østre Rekarvatnet, hvor jeg leirer for natten. Himmelen og været er fint, og det er herlig å ankomme Børgefjell. Mindre vegetasjon, ingen knott og idylliske vann og elver. I morgen skal jeg fiske for første gang på turen.

Første bilde viser familien Namsvatn med diverse fartøyer. Himmelen speiles deretter i Vestre Rekarvatnet, og er voldsom i siste bilde.

fredag 10. juli 2009

Røyrvik

Torsdag, 9. juli

Jeg kom meg i marsj til halv elleve. Før det hadde jeg tatt farvel med Leif Ditløv etter nystekte frokostpannekaker. Jeg fikk også med meg en nettinghette som holder ute knott.

Dagen foregikk uten rabalder. Jeg møtte to gutter ved veien, hvis sommerjobb gikk ut på å kontrollere elektriske installasjoner. Det virket som en behagelig jobb, der de kjørte rundt i bil og av og til måtte ut i skogen. De gav meg sjokolade, som jeg naturligvis tok imot uten større leven.

Jeg prøvde meg litt på munnspillet jeg fikk til jul, som var ment for turen. Nok om det.

Etter to mil la jeg meg til i Devika, som ligger litt sør for Røyrvik. Limingen er regulert, og derfor går strendene temmelig langt ut på sommeren. Etter å ha snakket med ei dame i et hus ovenfor, la jeg meg til på stranden. Knotten er nok ikke så ille her.

Kvelden ble fin, med idyllisk strandved på bålet og kakao til. Middagen ble som i vinter; potetmos, boksskinke, fett og krydder. Jeg kunne ha likt den bedre.


I dag

Klokken halv elleve begynte jeg på den siste biten inn til Røyrvik. Natten og morgenen hadde vært knottfri. Hvilken virkelighetsfjern glede.

Jeg gikk temmelig raskt og krysset etterhvert over fra Lierne til Røyrvik kommune. Veien hadde vært gruslagt siden noe etter Østnes, og gikk nå over i asfalt fra kommuneskillet. På veien pratet jeg med en sørsame, som driver rein oppe i Børgefjell.

Klokken 14 ankom jeg sentrum, og gled over i spising og sjekking av mobiltelefoner før jeg handlet mat. Etterhvert kom jeg meg til gjestegården som jeg hadde hørt om. Kostnaden for rom ble litt for stor, og derfor slo jeg opp teltet utenfor bygget. Jeg fikk bruke do og strøm mot en mindre skilling.

Etter butikkbesøket var det herlig å smake vanlig kost igjen. Rugbrød, Vossafår, majones, brunost, juice og allskens frukt ble dandert utover bunnen av teltduken. Pluss en liten pose smågodt. Skjønt, jeg har ikke vært stygglenge på tur, men maten blir raskt ensformig.

Nå sitter jeg i restauranten og spiser pommes frites og drikker øl. Sistnevnte var særlig velkommen her inne i varmen. I morgen håper jeg å nå Børgefjell.

Bildene viser en dass ved avkjøringen til et hus helt sør ved Limingen, meg i dag morges og Røyrvik sentrum. Jeg trengte ikke akkurat vidvinkel for å få med sistnevnte, men det finnes mindre steder.

onsdag 8. juli 2009

Frelsens fire vegger

Jeg gikk fra plattingen klokken halv ni i dag morges. Veien var klar, og så var jeg.

Det skjedde ikke stort før jeg kom til Kvelia, hvor jeg skulle stikke innom en kafé ved veien. Jeg var blitt fortalt at de hadde en besøksbok for slike som meg, og spanderte kaffe attpå. Jeg ankom Kvelibua, hilste på og skrev meg inn, og i tillegg til kaffe ble jeg skjenket et par ullsåler som var håndlaget av sjefen sjøl - Roland Aagård. Jeg takket snart for meg og travet videre - oppløftet av bygdisk gavmildhet.

Noen kilometere før Østnes - hvor jeg nå oppholder meg - var jeg inne på svensk side i noe over en time. Det var en veistubb som stort sett brukes av nordmenn. Veien var av grus, men asfaltert før og etter grensen, et lattermildt innslag av stivbent byråkrati.

Vel nede i Østnes hadde jeg tilbakelagt 25 kilometere. Det var tid for hvile. Der var ikke mange hus, og ingen mennesker før jeg ringte på i nærmeste hus. De hadde en saftig gresstubb godt utenfor huset som så fristende ut. Regnet var begynt å falle ned fra en himmel som hadde vært grå dagen lang.

Jeg ringte på og spurte om jeg kunne gjeste gresset. Familien Ditløv ba meg inn på middag, og det gled til slutt over i kaffe og cognac.

Ut på kvelden ble rekorden for knottangrep ytterligere flyttet. Jeg klarte ikke å eliminere dem i samme takt som de kom inn i innerteltet. Jeg kom meg ut, og der var det svart. En sky foran meg, en over sekken og en over teltet. Jeg har knapt sett verre, i så fall bare på fjernsyn uten antenne, hvis noen forstår. Når jeg trengte hodet gjennom skyene var det som å få damp i ansiktet, bortsett fra at dampen i dette tilfellet krøp og kravlet og trengte seg inn over alt. Jeg måtte holde pusten, ellers ville jeg hoste opp djeveldyr for hvert åndedrag.

De sier her at tiden og været er på sitt verste - juli, kveld og yr i lufta. Jeg tror dem så gjerne, men trodde også at det ikke kunne bli verre enn i går. Nå tror jeg det kan bli enda verre. Jeg begynner å bli lei av å skrive om at knotten stadig blir verre, og enda mer lei blir trolig mine lesere. Jeg må nok spørre om husly i morgen også. Å være ute slik går i to tilfeller - hvis man må eller blir tvunget. Jeg kan heldigvis velge, og innrømmer svakhet. Dette er verre en gnagsår på ryggen, lungebetennelse i høyfjellet og vannblemmer under halve foten. Jeg sover inne i natt.

Jeg legger ved to bilder fra i dag. Legg merke til hvordan asfalten slutter og begynner ved grenseovergangene.

tirsdag 7. juli 2009

Hviledag på Nordli

Jeg pisket meg opp i dag klokken 06. Jeg hadde tidligere bestemt meg for hviledag, og den ville jeg ha på Nordli. Jeg valgte å ta bussen de siste 15 kilometerne for å spare føttene. De er temmelig kjørt nå.

Uansett hvor ille knotten har vært, så var den enda verre denne morgenen. De som hang på fortsatte å plage meg inne på bussen.

Det var herlig å komme frem til Nordli. I alle fall for en kort stund. Intet sted var åpent, så derfor måtte jeg gå frem og tilbake i nesten to timer. Vind og tidvis regn gjorde det ikke bedre. Når det er sagt, så er det slikt ubehag som gjør komforten enda bedre. Det er ofte verdt å lide før glede.

Og hvilken glede! Først handlet jeg mat, deretter lappesaker for sykkelslange (hull i kartmappen) og så strøk jeg opp på den lokale kaféen, Li-Vert'n. Greie saker, men der oppe fikk jeg så klart høre om utallige andre som hadde vært innom. Og hva skjedde? Gratis lunsj! Og så, gratis middag! De har visst en slik politikk overfor vandrere av mitt slag. Jeg synes det blir verre og verre å ta i mot slikt, det føles ikke greit. Samtidig blir jeg naturligvis strålende blid og glad. Og det er godt.

Jeg satt i en krok for meg selv fra 10 til 16-17 og levde livets glade dager. Kartmappen ble ny og føttene fikk velfortjent hvile.

Teltet og meg har nå havnet på en platting nede ved vannet, sammen med Velforeningens båthus. Vogntogene haster forbi ti meter unna. Knotten er her tidvis, men ikke på langt nær som i går.

I morgen går jeg videre mot Røyrvik. Jeg vil gå veien ettersom terrenget i området ikke er spesielt interessant, det er tidkrevende å ferdes i, og det er smalt mellom veier og bebyggelse. Det får være grenser for stahet.

Det ble mange spennende bilder i dag, så mange at jeg nøyer meg med ett og slenger på to fra tidligere dager. På det ene pusser jeg sko på kveldens teltplass, et annet viser en stein som likner et ansikt, og til slutt restene av dyret jeg nevnte tidligere.

mandag 6. juli 2009

Velgjørende engler

Lørdag, 4. juli

Jeg karret meg opp litt etter åtte. Rutinene gikk som før, og jeg kom meg i marsj en time senere. Været var som ellers; nesten skyfritt, litt vind og varmt som på Kreta. På vei ned berget skremte jeg opp en elg på lang avstand.

Planen var å gå innom gården på Holderen før jeg svingte av nordover. Jeg ankom stedet etter noen timer, og ble møtt av Vigdis Moe, som holder kuer i juli. Vi fant ingen relasjon hva angår etternavn. Jeg fant noe annet, nemlig mobildekning, og fikk sendt av gårde innlegg til bloggen. Vi hadde en hyggelig prat, og hun gav meg hjemmebakte lefser med smør og kanel. Herlig supplement til mitt ensidige kosthold. Videre anbefalte hun meg å gå via Gjevsjøen. Holderen har forøvrig to Statskog-hytter og en for DNT i tillegg til Vigdis' seter.

Jeg kom meg snart i vei mot Gjevsjøen Fjellgård. Langs vannet opplevde jeg et av de verste angrepene fra klegg i nyere tid. Jeg ble nesten gal, og dro over myggnettet. Nettets luftige skjold føltes som å ankomme paradis, en erfaring jeg forøvrig har til gode.

Stien inn til gården ble stadig bedre, og noe før 16 sto jeg på tunet og forhørte eieren. De drev utleie og servering. Familien Gjefsjø er fastboende og driften gjøres i hovedsak av sønnen Nils Christian, som jeg fikk en lang prat med. Det er nok ikke mange gutter i 20-åra som driver gård der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Senere på kvelden ba jeg om å få kjøpe middag. Jammen fikk jeg ikke servert både elgkjøtt, kyllinglår, poteter, salat med fetaost, kokte grønnsaker og tyttebær. Dessert også, is med jordbær og blåbær. Da jeg ville betale sa de attpåtil at det var på huset. Snakk om godtfolk!

Vi pratet om masse rart etterpå, blant annet vindmøller og solceller, som de hadde i tillegg til dieselaggregat. Etterpå smakte jeg på kraftfôr, så på melking av ku og holdt en håndfull hønsekylling. Rett før leggetid ble jeg overrumplet av knott, men de klarte ikke å ødelegge en flott kveld.


Søndag, 5. juli

Jeg kom meg i marsj klokken ti, etter å ha takket farvel til familien Gjefsjø. Like etter så jeg en hare oppe i skogen.

Ferden gikk først gjennom skog og deretter vekslet det mellom myr og fjell resten av dagen. Jeg møtte på tidkrevende terreng mot slutten av dagen, det vil si bjørkekratt med steinblokker. Slikt tar tid å forsere, og er typiske steder hvor man raskt kan brekke en knokkel eller tre.

Når jeg er inne på bein, så kom jeg forbi et område hvor det lå et svært skjelett. Det lå spredt utover omtrent 100 kvm. Hodet virket for stort til å være rein, men hva vet jeg. Det var uansett planteeter og byttedyr. De to egenskapene henger vel ofte sammen. Stemningen ble litt trykket, og derfor strøk jeg snart "inn mellem fjellene", som Helge Ingstad ofte skrev.

Dagen foregikk uten særlig spenning utover all moroa ovenfor. Som noen kanskje tenker, så bruker jeg lite tid på annet enn gåing for tiden. Etter alle problemene i vår er jeg utålmodig etter tilbakelagte kilometre. I tillegg er jeg ikke særlig glad i myr, skog og flyvende bitedyr på varme sommerdager, og det har Trøndelag nok av. Fisking, bålkos og bading får komme senere.

I kveld kom ovenfravann for første gang på turen. Det er på sett og vis godt. Insektene som er skapt for at vi skal føle at vi lever holder seg borte, og temperaturen faller. Jeg blir nok snarlig lei, men man får ingen tørke uten regn før og etter.


I dag

Jeg kom i gang fra 10. Det regnet ikke på morgenen, men det fallt noen ganger utover dagen.

Jeg hadde ligget omtrent i hjertet av Gressånoen NP til i dag. Det er forøvrig mulig at Gressåmoen ikke lenger er en egen nasjonalpark, men at den ligger under Blåfjell-Skjækerfjella NP, hvor jeg har vært den siste uken.

Terrenget varierte kraftig i dag, fra snaufjell til storvokst skog. Fossdalens øvre deler har idylliske elvesvinger, men etter Ramnkrokan er det over en mil med tråkking i vasstrukken myr. Det tar tid og tålmod.

Ved flere anledninger skremte jeg opp rypekull. Det er sjarmerende å se hvordan mor og i blant far forsøker å lede meg vekk.

Jeg kom fram til enden av Holden omkring 18, og gikk opp for å tigge drikkevann på Kveaunet gård. De var hyggelige trøndere, og fortalte om flere andre som gjennom årene har gått forbi i samme ærend.

Jeg ligger i kanten av et jorde og skriver, mens jeg vekselsvis eliminerer knott som kommer inn gjennom myggnettingen. I morgen står Nordli for tur. Det blir nok noen unødvendige kjøp der oppe.

Jeg legger ved noen bilder, blant annet deler av Gjevsjøen Fjellgård, middagen der og en foss fra i dag. Noen som vet hvilket dyr sporene stammer fra? Jeg tipper jerv.

lørdag 4. juli 2009

En liten skuffelse

Fredag, 3. juli

Jeg sto opp klokken 09 og kom meg i marsj en time senere.

I forhold til i vinter, hvor kjapp betydde to timer om morgenen er dette noe helt annet. Jeg slipper å smelte vann, varme maten og ta på masse klær for å nevne noen få ting.

Gåingen gikk greit ned Ståggådalen. Jeg møtte på to elger som lå i den våte myra, under 200 meter unna. De gadd ikke bry seg, jeg måtte rope høyt og bryskt for at de i det hele tatt skulle vri på hodet.

Oppe på Ståggåfjellet fikk jeg det første glimtet av Gaundalen. Nok en gang møtte jeg på en elg, under ti meter unna. Jeg skremte den opp fra et vannhull.

Av ren nysgjerrighet la jeg igjen sekken - etter å ha krysset Grønlivassbekken som kommer fra Grønlivatnet - for å sjekke ut sistnevnte vatn. Vannet er stort i skjækerfjelsk målestokk, og driver et lite kraftverk for blant annet gården i Gaundalen.

Noe før 15 sto jeg på tunet på Gaundalen Fjellgård. Personen som åpnet var ikke den gamle damen som jeg har lest om, men et av hennes syv barn. Sønnen driver gården, og tjener penger på turisme. Moren så jeg ikke snurten av. Det skal nevnes at de ikke driver DNT-liknende turisme, men utleie av hytter i området.

Litt skuffet over at middagen uteble, vendte jeg nesen mot Holderen, og fulgte strømstolpene. Klokken 17 slo jeg meg ned oppe ved Gaundalklumpen. I det jeg skulle sette opp teltet knakk et rør på teltstangen. Trolig et trøtthetsbrudd. Dette har ikke hendt meg før, men reservestenger er likevel med, og jeg fikset biffen raskt. Bra at været var godt. Det skal nevnes at teltet ikke er fra Nanok, som er min sponsor. For å gjøre starten lettere har jeg valgt å pakke med et av typen en-persons-lettvektstelt, og i den kategorien lager ikke Nanok noe for tiden.

Kvelden ble fin. Middagen ble en pose potetmos med reinsfett og krydder. Jeg sparer den siste reinstungen i tilfellet fisket er dårlig. Været er såpass varmt, stille og tørt.

Det øvre bildet viser Gaundalen Fjellgård. Nedre bilde viser en flyktende elg midt på horisonten, hvis man ser nøye eller forstørrer.

torsdag 2. juli 2009

Kort dag

Dagen begynte omtrent klokken 09. Jeg spiser 4-korn om morgenen i stedet for havregrøt, fordi jeg da slipper å varme opp maten. Jeg sparer tid og foretrekker uansett kald frokost på sommeren.

Jeg begynte å gå klokken 10. Været var som gårsdagens; nesten skyfritt, lite vind og varmt.

Ruta gikk langs rødmerket sti et par kilometre før jeg fant min egen vei. Jeg nådde østenden på det største av Langtjønna klokken 12. To svaner satt der langt ute. Det er ensomt å være alene på tur.

De neste to timene fulgte jeg Tverråa opp til vannet Bierneloebpelh. Jeg jublet av full hals fordi jeg hadde gått lengre enn jeg trodde. Vannets navn ser jeg flere steder på kartet. Lurer på hva det betyr. Uansett, jeg nådde vannet før klokken fire. Normalt ville jeg gått lengre, men jeg tvang meg selv til tidlig kveld. Kroppen har godt av det i begynnelsen, og jeg skal også delvis snu døgnet etterhvert. Planen er frokost klokken 04.

Foruten å ha funnet en hytte som ikke var merket av, sett et par rødprikkete sommerfugler parre ved siden av en puppe og spist reinstunge for første gang, har det ikke skjedd stort. Jeg går naken under skallklærne, og det har gitt meg gnagsår her og der. Det blir nok boxer i morgen.

Jeg regner med å nå Gaundalen i morgen. Der bor en eldre dame som blant annet mottar turgåere. Det er ikke usannsynlig at jeg blir fattigere i morgen.

Jeg glemte dessverre å knipse bilder i liten oppløsning i dag, og derfor legger jeg bare ved et jeg nettopp tok ut fra teltåpningen.

onsdag 1. juli 2009

Irritabel start

Jeg kom meg omsider til Skjækerfossen, og bussjåføren ville instendig kjøre meg opp til Skjækermoen. Snakk om service. Jeg burde jo egentlig gå. Der oppe traff jeg onkelen til tømmerbilsjåføren. Begge bodde der.

De første steg gikk på vei, før en sti tok til etter noen kilometre. Stien ble etterhvert dårlig og var vanligvis umulig å finne. Spor etter firehjulinger var det nok av.

Kleggen fant meg ganske raskt, og ble etterhvert så plagsom at jeg måtte skifte fra shorts og trøye til bukse, jakke og myggnett. Nærmest uutholdelig når varmen er på de tredve.

Jeg kom over sau og et rypepar som forsøkte å forlede meg, men jeg tok med eggene for å koke dem. Neida. Jeg møtte også en kar på ei seter midt i dalen, og vi sladret kort. Han hadde sett bjørn mange ganger. Jeg så muligens et bjørnespor i dag, men bevisgrunnlaget var så sviktende at selv godvilje ikke er nok for å tro det.

Jeg ble svært sliten de siste timene, og vurderte en natt på Skjækerdalshytta. Det ble litt for dyrt, og derfor gjorde jeg det jeg hadde tenkt; jeg la meg oppe på snaufjellet ovenfor hytta. Fritt for insekter og deilig blest.

Kvelden ble fin, med nesten full blå himmel. Middagen var niste hjemmefra. Jeg har fortrengt de fleste savn til nå, men bølgen kommer nok snart.

Det ene bildet viser en klove som lå i veikanten etter Skjækermo. Tegn på bjørn? Bildekvaliteten blir dessverre laber i blant.
Det andre symboliserer at hele verden krysser sine fingre for meg. Høye tanker.

SPOT satellittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.9056
Longitude:12.2293
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:07/01/2009 21:25:04 (Europe/Oslo)
Kart

tirsdag 30. juni 2009

Re-re-re-re-re-retur i morgen.

Antallet returer tittelen viser til er omhyggelig utkalkulert og har ikke til hensikt å skape noen slags assosiasjon til oral kunst à la "Row, Row, Row Your Boat" eller liknende. Tittelen henspiller på antall returer jeg har foretatt siden jeg avsluttet løpet i Tydal senvinters, inkludert den forhåpentligvis siste returen i morgen.


Jeg vil altså starte i morgen, en gang utpå ettermiddagen. Lavprisekspressen frakter meg i natt fra Mjøsbrua til Trondheim, Norges Statsbaner skysser meg videre til Verdal og deretter ankommer jeg Skjækerfossen ved hjelp av et lokalt busselskap. Hvis alt går etter planen, vel å merke. Returene mine gjør det sjelden, men kollektivtrafikken har vært langt mer pålitelig.


Jeg regner med en ukes marsj til Nordli i Lierne, hvor jeg handler mat. Første postsending vil jeg hente ut i Hattfjelldal, som ligger like nord for Børgefjell. Et defensivt anslag tilsier at jeg når toppen av Norge etter tre til fire måneder.


Merkene på ryggen vitner fortsatt om at noe har skjedd, men sårene er tilsynelatende blitt til normal hud. Tre timer med sekk i lokal skog i går resulterte i et enstemmig klarsignal. Kroppen min - med hjerte og hjerne som opponenter - er lite demokratisk, men kampen mellom konkurrentene ender ofte med remis. Denne gangen vant begge.

torsdag 18. juni 2009

Tidkrevende onde

Jeg trenger fortsatt tid slik at sårene kan gjenvinne brukbar styrke. I forrige innlegg regnet jeg med å dra ut innen 20., men datoen vil altså bli noe forskjøvet.

Det er ikke bare jeg som er offer for egen kropp. Tonice - som jeg traff i vinter - har nettopp lidd en grufull skjebne. Det skal sies at hun har det langt verre enn jeg har hatt det, selv om jeg har mistet noen måneder. Mer om henne her.

Dagene mine brukes stort sett til hvile, både for hode og torso. Jeg tenker stadig på reduksjon av sekkens vekt. Dette er et område hvor man må kompromisse. Enten lett rygg eller materiell komfort. Jeg satser på en anorektisk første etappe.

Avmarsj blir i alle fall før juli. Byens komfort gjør meg sløv, men jeg skal makte å frembringe sulten etter øde skog og fjell. Tidens tann skal snart få konkurrenter.

tirsdag 9. juni 2009

Sårene gror

Jeg har nytt hjemmets luksus i flere dager. Sårene nyter godt av latmannslivet, og svarer med å gro raskt.

Det tar tid før huden er klar for belastning igjen. Jeg vet ikke hvor lenge, men jeg håper å kunne fortsette innen 20. juni.

Jeg lar høre fra meg med ujevne mellomrom.

tirsdag 2. juni 2009

Kroppen bestemmer

Jeg våknet til snøvær. Bakken utenfor teltet var hvit, men smeltet nesten grønn innen jeg kom meg ut.

Oppe på fjellet tok vinden tak og pisket meg med snø fra siden. Etterhvert stilnet det med innslag av sol. Været skiftet ofte utover dagen. Terrenget var tidvis spennende.

Jeg pådro meg gnagsår på ryggen etter Meråker, fordi jeg brukte nettingtrøye som eneste plagg. Sårene vil trolig ikke gro hvis ikke jeg bruker gnagsårplaster under marsj. Jeg kjøpte DuoDerm-plaster i går. I går kveld merket jeg at det ikke satt på huden ved svetting, selv med teip som forsterkning. Det virket greit i dag tidlig, selv om det hadde rynket seg i går. Etter noen timer kom smertene, slik det skjedde dagen etter Meråker. Plasterene viste seg verdiløse. Før Sul var sekken for tung, men vekten er levelig nå.

Jeg kom meg omsider ned Juldalen og frem til hovedveien. Opprinnelig skulle jeg gå i retning Vera, og så opp nord før Veressjøen. Plutselig kom en tømmerbil forbi, og sjåføren viste storsinn.

Nå er jeg altså på vei hjem. Jeg kan ikke gå med gnagsår på ryggen. Plaster fungerer ikke, og dagen opptas av smerte. Sårene må gro før jeg kan fortsette. Jeg ante at dette kunne skje, men jeg ville gi meg selv en siste sjans etter hjemreisen fra Sul.

Tidligere skrev jeg at siste tur ut var vinn eller forsvinn. Det gjaldt i tilfelle formen ikke fungerte selv med redusert vekt. Kroppen virker grei, det er gnagsårene som ødelegger.

Jeg fortsetter så snart sårene har grodd. Motstand gir økt kampvilje, derfor ser jeg frem til å pløye gjennom myrene i Trøndelag.

Noe av det verste med gjentatte avbrekk er uforutsigbarheten mine lesere utsettes for. Nettingtrøya blir nok ikke med neste gang.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.6993
Longitude:12.0356
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:06/02/2009 20:57:49 (Europe/Oslo)

Kart

mandag 1. juni 2009

Reddet ut av knipe

Jeg tok toget til Verdal i dag formiddag, og hadde god tid til å rekke skolebussen ut til Sul. Først kom det en buss med navn Levanger, og jeg spurte sjåføren selv om jeg visste at den ikke skulle min vei. Derfor gadd jeg ikke spørre i neste buss, som het Vuku. Det var riktignok mer lik retning, men likevel et annet sted. Like etterpå kom en bybuss, og min buss skulle nå være forsinket. Sjåføren sa det jeg fryktet, nemlig at jeg skulle ha blitt med Vuku-bussen. Jeg ble temmelig irritert på meg selv. Dette har skjedd en gang før, og jeg trodde jeg var blitt klok.

Jeg begynte å gå mens det knaket i hjernen. Plutselig fikk jeg en glimrende idé: hva med å ringe hun som skysset meg for noen dager siden? Som sagt, så gjort. Det ordnet seg heldigvis, hun var tilfeldigvis en tur i Verdal. Jeg måtte riktignok vente på stasjonen i fem timer, men det fikk jeg klare, dum som jeg var.

Jeg kom meg ut til Sul før syv, og begynte på veien opp mot fjellet. Jeg gikk ikke lenger enn til åtte. Leirstedet mitt er en gammel boplass med store hauger av skiferstein. Et merkelig og spennende område. Jeg legger ved et lyssvakt bilde av et gammelt hus i området.

Regnet har fosset siden jeg tok på meg sekken. Helt på slutten ble jeg hyllet med sludd mens jeg slo opp teltet. Nå er det opphold, men kaldt. Jeg ser for meg mange dager med regn. Det er i alle fall greit å begynne med et vær som nesten ikke kan bli verre.

Havregrøten varmet godt. Jeg gleder meg til en varm natt i posen.

søndag 31. mai 2009

Troen vender tilbake


I dag våknet jeg med optimisme. Det skyldtes at kroppen føltes bedre, mest fordi jeg fortsatt lå i sengen. Troen brast som forrige høsts verdensøkonomi da jeg stablet legemet på beina. Likevel, det lå noe og ulmet. Jeg hadde sett for meg hjemreise i går, men begynte nå å leke med rask retur til fjells.

Dagen gikk i rolig tempo. Sekken ble strippet for luksus. Jeg har lagt igjen videokamera, speilreflekskamera, solcellepanel, diverse batteriladere, røret til fiskestangen, fiskeristen og batterier og minnekort i tillegg til noen småting. Alt i alt snakker vi om fem kilo eller mer. Det merkes, og blir forhåpentligvis avgjørende.

Noen vil nok smile når de leser at jeg faktisk hadde med så mye, noe jeg godt kan forstå. Samtidig skal det sies at vi alle har ulike gleder på tur. Noen liker å ha med minst mulig for å føle seg i ett med naturen, mens andre liker å ta bilder og å fiske i stedet for å bære proteinene på ryggen. Jeg hører til siste gruppe, og må derfor ta konsekvensen i form av tyngre bør.

Jeg drar i veg på tirsdag, fordi bussen ut til Sul kun går på skoledager. Slik er det ofte på bygda.

Det blir vinn eller forsvinn denne gangen. Jeg har fått to stygge gnagsår på ryggen på grunn av sekken, og de tar all oppmerksomhet. Det er derfor ikke så lett å bedømme om kroppen virkelig er blitt så svak av lungebetennelsen som jeg frykter. Sårene gjør at jeg må gå med sekken på en litt spesiell måte, som igjen fører til verre belastning. Gnagsår er i utgangspunktet trivielt, men samtidig skaper de et helvete.

Jeg vil stå ut gnagesmerten for å se om kroppen er sterk nok. Hvis ikke bærer det hjem, med uvisst utfall. Rulleski eller sykkel er alternativer, men da snakker vi om å fortsette kun for å fullføre, noe som i utgangspunktet har liten verdi for meg.

Jeg legger ved et bilde av kveldens middag. Det er viktig å være god mot seg selv i motgangstider.

lørdag 30. mai 2009

Vond gjentakelse

Jeg kom meg opp klokken 06, noe som ikke er så aller verst. Solen stod allerede høyt på himmelen. Søvnen var ok.

Marsjen tok til klokken åtte. Jeg gikk stort sett i myrterreng i timene framover. Himmelen var skyfri og vinden fraværende. Det lå an til en varm dag.

Kroppen hadde kommet seg litt etter gårsdagen, men fikk raskt den slaveliknende krumningen. Sekken var ikke bare tung, den var skikkelig tung. Jeg maktet ikke å konsentrere meg om annet enn gåing.

Etter å ha tenkt lenge har jeg bestemt meg for å sende hjem utstyr eller dra til Trondheim og legge igjen noe der.
Kroppen trenger alltid noen dager på å komme seg i starten, men kroppen min synes ikke å være i normal stand i utgangspunktet.

Lungebetennelsen har gjort meg svakere enn antatt. Jeg trodde formen var god, men møter veggen nok en gang. Slit er uunngåelig, men dette slitet er for mye. Slik skal det ikke være, og jeg kommer meg ikke fram på dette viset. Jeg er heller ikke overbevist om at redusert vekt er nok.

Jeg ankom Sul klokken tolv, og forhørte meg om mulig skyss i nærmeste hus. Jeg ble tipset om en annen gård, hvor jeg fikk napp.
Sekkens vekt vurderte jeg til 35-40 kilo. Vekten på gården viste knappe 30. Ingen tvil om at kroppen har tapt seg når jeg tar så feil.

Etter å ha delt bil til Verdal med en snill dame og tatt toget til byen, sitter jeg nå og lurer. Det er ikke gøy at slikt skjer gang på gang, og verst er følelsen overfor mine trofaste lesere og sponsorer.

Tiden er tung, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til å gi opp, selv om motgangen kunne tilsi så.

Jeg vil oppdatere bloggen som normalt.

fredag 29. mai 2009

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.5669
Longitude:11.9555
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:05/29/2009 20:28:45 (Europe/Oslo)

Kart

torsdag 28. mai 2009

Elementære kompromisser

Jeg nå begynt på fortsettelsen av Norge på langs.

I dag har jeg gått en bra distanse, stort sett på vei. Jeg ankom Meråker tyve på ti og har holdt koken i syv timer. Kroppen og sinnet har det vondt, og det er nettopp hva jeg regnet med. Sistnevnte lider av savn etter sin bedre halvdel, og det å slappe av, noe jeg har blitt vant til i det siste. Nok en gang føler jeg hva jeg må ofre for dette.

Himmelen har vært grå i dag, med noen få regndrypp. Temperaturen blir derfor litt mer levelig. Fiskeutstyret har prøvd å forsvare sin vekt og pris, men til ingen nytte. Jeg må nok prøve meg på små vann. Overflaten er for kald til av fisken gidder å komme opp, og jeg når ikke ut til bunnen av store vann.

Årets vann smaker herlig, og fargen har sin sedvanlige brune nyanse, uten at det ødelegger noe.
Frokosten inntas fortsatt til middagstid, og i dag har den blitt kokt på bål, turens andre sådanne. Det første bålet ble tent av min kjære på Lindesnes. Fremover blir det mange.

Insektene er enda ikke i slaget, noe jeg takker våren for. Det er bare å nyte stundens komfort. Om kort tid vil de surre rundt og gjøre meg gal. Smart som jeg er, har jeg intet medbrakt unntatt myggnett, som jeg fester på sydvesten. Det er i verste fall originalt.

I perioden fremover skal jeg flytte døgnrytmen. Jeg tenker å stå opp klokken 04. Vi får se hvor vellykket det blir.

Jeg taster dette foran bålet. Fuglene skvaldrer og minner meg på hvor fint det skal bli å få oppleve senvåren i fjellet. Slikt er grunnlag for dagdrømming.

Fortsettelse fra Meråker

Jeg har hatt gode dager i Trondheim sammen med min kjære, og er nå klar for tur. Formen min er blitt bedre, og jeg regner med å unngå flere tilbakeslag.

I morgen den dag vil jeg ta toget fra Barteby til Meråker, hvor jeg fortsetter turen fra i vinter. Jeg kom meg strengt tatt til Bjørneggen for egen maskin, og ble hentet der. Slik sett burde jeg ha kommet meg inn dit for å gå distansen til Meråker, som ikke er veldig lang. I mine øyne er det småplukk og unødig bruk av ressurser ettersom jeg er avhengig av bil for å komme dit inn.

Jeg har planlagt å gå ut hele turen uten noen slags hjemreise underveis. Det er noe jeg savnet fra i vinter, i tillegg til å være lenge alene. I vinter gikk jeg opp i mot en uke uten å se folk, og det gir ikke nok villmarksfølelse. Apropos villmark, ved å se på dette kartet fra Direktoratet for naturforvaltning ser man hvor lite villmark vi har igjen i Norge. Det er trist, men man må ikke glemme at berørte områder fortsatt kan glede mange, også meg.

Jeg har i det siste lagt ut en mengde tester, slik jeg lovte. Jeg har som mål å legge ut flere mens jeg går. Fremover skal jeg blant annet benytte Arc'Teryx Bora 95 etter at min gamle sekk har jobbet i 10 år. Videre vil jeg skaffe meg en Klättermusen Brede, som erstatter min gamle Gore-tex-jakke fra 2000.

Bloggen vil oppdateres som før, det vil si hver dag, eller så ofte jeg finner nettverk.

onsdag 27. mai 2009

TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L


TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L

Førstehjelpsutstyr hører til standardutrustningen, men er samtidig det jeg bruker minst av alt – foruten sportsteipen. Jeg har med meg bandasje, plaster, pinsett, kamferdråper, bomullsdotter, smertestillende tabletter og mye annet. Slikt er livsviktig hvis noe sjeldent skulle inntreffe.

Det er også viktig å holde slikt utstyr rent og tørt. Esker og poser av mange slag kan benyttes, og jeg har i mange år brukt den samme posen. Den gamle posen er med meg uansett lengde på turen, og med samme innhold, bare i ulike mengder.

Ettersom førstehjelpsutstyr sjelden benyttes, kan det lønne seg å trene i blant. Å visualisere hendelser og hva man skal gjøre i hvert tilfelle er et godt hjelpemiddel før og under turer, og det gjelder ikke bare førstehjelp.

Form & funksjon
Den gamle posen min kommer fra tyske Ortlieb, og er laget i et plastmateriale. Den har rullelukking med spenner og D-ringer. På sidene og bak finnes ulike fester slik at posen kan monteres på sekken. På sidene finnes D-ringer for feste til medfølgende skulderreim.

Posen er rød, noe som vitner om innholdet, i samme stil som Spot. Innsiden er også rød, og holder i overkant av en liter. Forsiden har blant annet inskripsjonen ”First-aid-kit” og et kors som nok en gang symboliserer innholdet.

Årsaken til at jeg kan skrive om en gammel pose er at dagens oppfølger ikke har nevneverdige endringer. Prisen ligger mellom 300 og 500 kroner.

I bruk
Posen legges alltid lett tilgjengelig i sekken, altså ikke nederst og innerst mot ryggen. Den ligger ofte mot skarpe gjenstander, men stoffet har holdt stand i over fem år.

Åpningen er enkel og god, men jeg sikrer alltid spennen med en reim gjennom D-ringene som er montert bak spennedelene. Dette gjør jeg for å unngå fuktskader hvis posen skulle åpne seg. Sannsynligheten for slikt er svært liten, men førstehjelpsutstyret er hellig.
Posen er for øvrig vanntett ved normal bruk, men ikke tett under vann. Den må luftes i blant for å unngå at fukt trenger inn i posen, på linje med silikonposene.

Skulderreima har aldri blitt brukt. Jeg valgte raskt å klippe av D-ringene på hver side, fordi de bare var i veien. Løkkene sitter igjen og fungerer godt nok hvis man har behov for dem.
Posen kunne gjerne hatt lysere farge på innsiden for lettere oversikt i pressede situasjoner.

Førstehjelpsposen kan fint benyttes som vannpose hvis den vrenges, og sidene vil trolig stå oppreist på bakken. Jeg har ikke forsøkt dette selv.

Konklusjon
Førstehjelp er nødvendig, og fuktsikring like viktig. Denne posen har vist sin verdighet tro.

Jeg kjenner ikke til mange direkte konkurrenter, men man kan naturligvis benytte enhver vanntett pose. Det som gjør denne posen god er dens kraftige stoff og det at den står slik at innholdet er oversiktlig. Man må selv velge hvorvidt de nevnte egenskapene kan forsvare den høye kostnaden.

tirsdag 26. mai 2009

TEST: Silva kartmåler


TEST: Silva kartmåler

Hvor langt jeg har gått er alltid spennende å finne ut i teltet etter endt dag. Inntil nylig har jeg ikke benyttet annet enn mine fingre ved å telle ruter på kartet. Det har stort sett gått bra.

Hvorvidt man noen gang ender opp med godt resultat er sjelden godt å vite. Man har lenge kunnet lagre ruta ved å ha GPS’en påslått mens man går. Verre er det å addere opp- og nedstigninger, for ikke å si små skritt som navigatoren ikke tar med fordi den lider under en viss grad av unøyaktighet. For dem hvis resultat er avgjørende kan nevnes at dagens satelittnavigatorer med innlagte 3D-kart begynner å nærme seg en pertentlig total. Hvor gode disse 3D-kartene er, vites ikke. Når det er sagt, behøver man sjelden å vite hvor langt man har gått, utover hva man makter å finne ut med fingre og tankekraft.

Form & funksjon
Jeg valgte en mekanisk modell fra Silva som har vært på markedet i mange år. Den er tilvirket i plastikk, og har et hjul som man ruller langs kartet. Ikke ulikt gamlekaras distansehjul. På hver side finnes skalaer dekket av transparent plast, med ulike målestokker, fra 1:15000 og opp til 1:750000. Måleren veier omkring 50 gram. Håndtaket er et sort skaft på toppen. Prisen ligger i overkant av 200,-.

I bruk
I våre dager finnes ikke mange instrumenter som ikke er elektroniske. Det er fint å kunne bruke noen av gammeldags art, fordi produktene er mer tillitsfulle. Batteri er fraværende og de fungerer i kulde.

For en tid tilbake kom jeg tilfeldigvis over den aktuelle måleren på tilbud. Før denne turen har den i størst grad blitt brukt hjemme. Under planleggingen før NPL viste den seg svært nyttig.
Det tar litt tid før man blir vant til å kjøre måleren, fordi hjulet fort ruller ut en av veiene hvis man har for stort marktrykk. Samtidig kan det være kinkig å få med små svinger. Måleren er mer stabil når jeg holder utenpå den transparente plasten i stedet for i skaftet.

Plastmaterialet virker solid, men konstruksjon synes noe spinkel. Jeg oppbevarer den derfor i en vanntett plastboks.

Jeg har ikke kontrollert om den faktisk leverer riktige distanser. Dette kan enkelt utføres ved at hjulet føres over et visst antall ruter på kartet.

Konklusjon
Å bruke denne kartmåleren under planlegging av langtur forenkler arbeidet og sparer tid. Samtidig er den fin å ha med seg på tur, fordi man raskt ser hvor langt man går hver dag. Den veier ikke mye, og vil trolig vare i mange år hvis den behandles godt.

lørdag 23. mai 2009

TEST: Ortlieb silikon


TEST: Ortlieb silikon

Kartet er en av mine viktigste turkamerater. Før plastens inntreden ser jeg for meg at det var en utfordring å holde papiret tørt samtidig som man ønsket å ha oversikt.

Den typiske kartmappen er laget i stoff, har lommer, en halssnor og et vindu. Slike holder sjelden vannet ute uansett vær, og er klumpete og tunge.

Jeg har i mange år brukt en lomme av silikon, og ikke bare til kart. Materialet holder seg mykt i kulden, er vanntett og transparent. Det får en nyanse av gult med årene, men det er intet problem.

Form & funksjon
Mappene mine kommer fra tyske Ortlieb. De er alle laget av silikon, og er temmelig like hverandre. Forskjellen ligger i størrelsen.

Den største lommen er omtrent stor nok til å vise en hel avisside, kartmappen viser en fjerdedel av et M711/1:50000-kart, den nest minste holder nesten en hel pose av Bjørn havregryn, og minsten holder til to nyere mobiltelefoner. De har alle fester for halssnor og tettes ved at man ruller plasten noen ganger før den festes med borrelås.

I bruk
Jeg bruker den største til alle kartene jeg ikke benytter under marsj, det vil vanligvis si alle utenom et, to eller tre. Den har god plass til kart for en måned eller tre. I tillegg har jeg dagbøkene, lesebok, skissepapir og andre flate eventualiteter.

Jeg har med meg to poser til havregryn, og en liten til de to mobiltelefonene. Kartlommen er om lag 10 år gammel, men har kun blitt litt gul. Ellers er den god som ny.

Alle fungerer slik at jeg sjelden behøver å ofre en tanke. Plasten ligger tidvis mot skarpe gjenstander i sekken, men holder fint stand. Jeg har ikke behøvd å lappe plasten enda, men dette burde være enkelt, selv om man vil tape innsyn.

Lukkemekanismen er ikke vanntett under vann, og kan ta inn vann hvis den ligger i en våt sekk i lang tid. Man bør åpne lommene i blant for tørking. Det kan være kinkig å pakke lommene lufttette, men man lærer raskt.

Konklusjon
Det synes vanskelig å forbedre rullelukkingen slik at lommene kan bli tette under vann. I praksis holder mekanismen godt nok, selv om det perfekte alltid vil være et mål.

Så vidt meg bekjent har disse mappene få konkurrenter. SealLine lager en kartmappe, men den virker stiv og tung, samtidig som lukkingen synes skrøpelig. Ortlieb er trolig alene om å tilby god kvalitet i såpass mange størrelser.

Lommene hører til standardutrustningen min, og vil fortsette løpet i uoverskuelig framtid.

fredag 22. mai 2009

Test: Balaklava fra Forsvaret


TEST: Balaklava fra Forsvaret

I mine yngre år var jeg ikke så nøye på å bekle halsen. Den ble ofte overlatt til sin egen isolasjon, som er temmelig tynn fra naturens side.

Ved et punkt i livet får de fleste høre at man mister over halvparten av kroppstemperaturen gjennom topplokket. Man blir fasinert, og de fleste velger å kle seg med lue mens faktumet ennå blomstrer i hodet. Det man ofte ikke blir bevisstgjort, er at varmen i hodet sendes via halsen. Derfor er det så viktig å også kle halsen. Min erfaring er at lua er viktigst, mens å kle halsen handler om komfort. Viktig komfort.

Form og funksjon
Balaklavaen har sitt navn fra byen med samme navn i Krim, Ukraina. Britiske tropper brukte dette plagget som vern mot kulden under Krimkrigen. Min er også en militær modell, som jeg fikk med meg etter endt militærtjeneste. Jeg valgte å skaffe en ekstra, og den ble kjøpt gjennom et overskuddslager.

Plagget kan benyttes på vanlig måte, som hals ved å træ hodet gjennom ansiktsåpningen, eller som lue ved å brette opp hals- og ansiktsdelen. Det er tilvirket i tolags ull, med samme følelse som en klassisk ulltrøye. Fargen er todelt, og man kan vrenge den for å velge grønne eller hvit utside.

Man kan velge blant to størrelser: enten balaklava eller ikke balaklava, slik det ofte er i Forsvaret. Førstnevnte passet meg fint, og jeg har stort hode. Prisen ligger på under 100 kroner. Min ble kjøpt hos Forsvarsbrukt AS.

I bruk
Plagget har fungert godt, slik man forventer av ull. Det kan bli vått, men holder på varmen i en viss grad.

Åpningen til ansiktet er noe trang for mitt store hode. Enten ligger den litt for langt opp på haken, eller for langt ned i pannen. Små detaljer. Verre er det å bruke den som hals, ettersom hodet må gjennom den trange åpningen. Etter noen fødsler vil en del av sømmene ryke, men disse kan raskt sys. Når man syr bør man holde åpningen strukket, for å unngå gjentakelse.

Halsdelen når godt ned under ulltrøya, som bør være høyhalset. Jeg la den innenfor trøyehalsen, med godt resultat.

Konklusjon
Balaklavaen er velegnet som pauseplagg og når man vil ha ett plagg i stedet for to (lue og hals). I soveposen er den uerstattelig. Dette plagget tas sjelden av under vinterturer, i så fall kun ved intens aktivitet.

Jeg ser ikke for meg store muligheter til å forbedre dette produktet. Det eneste måtte være snittet, som er sydd for å passe alle.

Fra den tid jeg erfarte at en hals er et enestående plagg, har den alltid tilhørt standardutrustningen. Jeg har sjelden brukt balaklava før denne turen. Jeg kommer sjelden til å dra på tur igjen uten.