Siste dag

Natten ble ikke så god som dagen i forveien. Vinden rev løs presenningen, så vi tok den ned. Etter noen timer var blesten løyet og og regnet borte. Dråpene returnerte noen timer etterpå, men uten vind kunne vi bare legge duken over oss. Vi fire som lå ute var likevel godt fornøyde med valg av bopel. Telt er fint til sitt bruk, men helst skal det stå tomt som nødskjul.

Vi kom oss opp halv ni, lenge etter soloppgang. Myggen var fortsatt i live, og hadde besøkt oss alle i løpet av natten. Knotten var også frempå. Jeg observerte frosten dagen i forveien, og den er faretruende for blodsugende insekter. De får sin straff ganske snart. Godt er det.

Frokosten ble lang og god. Barnegrøten gjorde godt i min slunkne kasse. Solen stakk i gjennom nå og da, og gav oss ungdommelig optimisme. Temperaturen var uansett god og gjorde skyene blide når solen meldte pass.

Dagens mål var fossen innenfor Øyasetra, så vidt sørvest for Jølvatnet og leiren vår. Etter en knapp times tid kom vi frem til fossen. Den var overraskende høy, mellom 20 og 30 meter. Vi måtte selvfølgelig ta oss et bad i kulpen under. Vannet var isende kaldt, men været hadde vært relativt godt hele formiddagen. Det var ingen ispinner blant oss, bare blide fjes som gikk i ett med den hvite himmelen.

Straks etter badet ble jeg utålmodig, og kløv oppover lia mot toppen av fossen. Markeringsbehovet og draget mot det ukjente banket mot tinningen. Jeg knipset noen halvdårlige bilder på toppen mens jeg ventet på de andre.

På vei ned ble det kniving med hopping mellom myrøyer. Noen fikk bæsjebukse i møte med myra, men jeg og de fleste andre var allerede våte i ræva av undertøyet vi badet med, så det utgjorde ingen forskjell. Bevegelse gjør varm.

Vi kom oss snart i marsj bortetter kjerreveien mot leiren. Regnet gav oss snart noe å deppe over, men det varte ikke lenge. Før vi visste ordet av det kom godværet tilbake.

Det ble lang og god lunsj ved teltene før vi iførte oss striskjortene. Etter rydding av telt og pakking av sekker kom vi oss i vei langs kjerrestien mot parkeringsplassen. Vi stakk hodet innom Jøldalshytta og slo av en prat med vertinnen. Hun kunne fortelle om 110 gjester i går, med 80 sengeplasser til rådighet. Varm og svett atmosfære i matsalen, med andre ord. Klamme føtter og skjeve blikk hører med på turisthyttene.

Vel borte ved bilene fordelte vi oss og kom raskt i gang. Vi stoppet underveis på Berkåk for å kaste bort pengene på skvipmat før vi tok fatt på siste asfaltrest. Vi ankom bartebyen noe før seks. Den var naturligvis snudd på hodet på grunn av Rosenborg-kamp. Biler parkert her, der og opp i mente. Rosenborg er kongen, og selv politiet er underlagt dem når det er julaften og påske på samme kveld.

Jeg er storfornøyd med min første gruppetur med NTNUI's Ski & Fjellsport. Trivelige folk med godt humør, koselige turledere og nærmest strålende vær gjør det vanskelig å være festbrems. Selv for en ensom vandrer som meg frister det allerede til gjentakelse. Hvem vet hva høsten bringer.

Trollhetta

Vi hadde blitt enige om å stå tidlig opp ettersom turen til Trollhetta ville ta om lag ti timer. Jeg og to andre hadde vært gale nok til å sove under en presenning siden himmelen var stjerneklar, og søvnen ble uforskammet god. Klokken halv syv våknet jeg og sto like godt opp. Man skal ikke sove bort turnatta, lyder et gammelt ordtak.

Det var en halv time til resten skulle opp, så jeg labbet rundt i nærområdet. Været var optimalt. Fuglene kvitret mens det lille som var av rim måtte se seg slått av soloppgangen. Morgenlyset er spesielt og bør deles billedlig med dem som ikke er like priviligert som meg.

Frokosten for turen er barnegrøt i pulverform, et tips jeg fikk av Ola Helø. Smaken er grei og konsistensen svelgbar uten tygging. Det beste er havren og at det er mettet av allskens vitaminer og mineraler. De fleste andre spiste brødskiver. Enkelt, raskt og dørgende kjedelig.

Vi kom oss i marsj omkring halv ni. Ruta gikk raskt oppover etter et par kilometer. Vi tok snart igjen noen gamlinger og byttet led med dem flere ganger dagen igjennom. De sommerbleike kroppene våre ble stekt godt på vei opp, men sola skygget med sitt fravær straks vi hadde klatret den groveste biten. Godt inne på Langfjellet, mellom vannene på 1166 og en kolle med det fiffige navnet Piksteinhøa tok vi lunsjpause. Turlederne Anne Grimsbo og Hanne Strypet trakk fram svære sjokolader fra ermene, og det kunne ikke passet bedre. De passer på oss som hønemødre.

Etter pausen gikk ruta oppover et stykke før platået ledet oss fram til turens kritiske punkt. Den usle nedstigningen virket svakt som lettøl på gruppa, og vi kløv straks i gang med opptigningen til den nest høyeste toppen. Utsikten mot selve hetta var formidabel, for ikke å snakke om Litlhelvete - gryta inne i ringen som dannes av fjellkjeden fram til toppen.

Opp og ned, opp og ned, slik er oftest oppskriften når man skal bestige en topp. Det er langt triveligere når man er i lag med likesinnede, slik som nå. Snart sto vi overfor den siste ryggen, og den gikk raskt. Værforholdene på den padde flate toppen muliggjorde feiring med lunsj. Mens vi var der kom det flere, de fleste på tur fra Jøldalshytta. Den betjente hytta var fyllt til randen med folk under denne siste betjente helgen i 2010.

Etter pausen tok egoet mitt overhånd. Noen timer med sosialt slit tærer på nervene. Mens de andre snudde og begynte på hjemturen tok jeg fatt på min egen hjemtur. Jeg valgte eggen ned østsiden av toppen, etter å ha gått og sett på den hele dagen. Den var bratt, men ikke som jeg fryktet. Jeg kom omsider ned i bjørkekrattene ned mot Svartådalen. De var verre enn den verste egg.

Vel nede i dalen strøk jeg langsetter elva før jeg skred over flyene mot Bruholtsetra. Fyren der borte spurte om jeg var saueleter. Vel, det var jeg jo ikke. Koselig ble samtalen, og lang ble veien hjem. Jeg nådde leiren halv seks, en time før de andre - for skrytets skyld.

Kvelden ble fin, med potetmos, tikka masala og pølser. Jentene hadde fikset bål, og selv med kuling i kastene og en regndråpe hist og her ble det koselig som aldri før. Kvelden kom ikke før etter tolv.

Trollheimen

Høstens første tur er i gang. Kroppen er omtrent i slaget etter utmattelsen i begynnelsen av august. Jeg har fått konstatert senebetennelse i hånden, og det kommer trolig av tasting på mobilen. Av den grunn skal jeg forsøke å få sagt mest mulig med færrest mulige ord. Uvant for meg.

Jeg har blitt med turgruppen Ski & Fjellsport ved NTNU til Trollheimen. Fra før har jeg kun vært i Innerdalen, og således er det på sin plass med en ny tur.

Vi ligger i teltleir noen kilometere fra Jøldalshytta, som er betjent til og med denne helgen. Kvelden har vært flott, med optimalt vær. Folkene rundt meg er av beste sort.

Stjernehimmelen kaster sitt sterkeste lys over oss her nede i bjørkeskogen, og bekken synger oss i søvn. Pastagryta med bacon var kveldens sosiale klimaks og murrer stille og fredelig der nede i den sure magen. Alt ligger til rette for en fin tur på Trollhetta i morgen.