Fanaråken og Dyrhaugsryggen

Lørdag 11. august

Fanaråken Opp stod på tapetet denne lørdagen, og jeg befant meg snart på startstreken sammen med de andre løpsnerdene. En god stund senere lå jeg 2068 meter over havet, fullstendig utkjørt. Det er ikke mye interessant å si om turen min, annet enn at den var et forbannet slit. Jeg har vært oppe på toppen før, og derfor ble det ingen ny topp å registrere. Turen opp er fin hvis man tar seg tid til å leve, og gir god utsikt til blant annet Storen og Maradalstindane. Oppe på toppen kan man overnatte i den høyeste sommeråpne hytta i Norge.

Vel nede igjen ble det maksimal avslapning på gresset utenfor Turtagrø. Solen farget godt, og jeg hadde som vanlig glemt solkrem. Det tok noen timer før jeg fikk i gang motoren, og plasserte teltet nær brua over Helgedalselva. Det var digg å nakenbade i elva etter alt slitet, noe jeg nøt spesielt godt da noen gikk forbi på brua fem meter bak ryggen min.

På kvelden ble det middag på hotellet. Det var diverse kjøtt og tilbehør, men kvaliteten skuffet. Jeg var glad til, men hadde regnet med noe bedre fra et hotell. Det ble visst noen øl også. Den beste sovemedisinen. Lysene slukket halv elleve.

Søndag

Fanaråk-løpet var årsaken til at jeg kom helt fra Stryn, men jeg ville naturligvis utnytte søndagen også. Jeg kom meg opp litt etter 06, og gikk oppover mot Dyrhaugsryggen en liten time senere. Veien opp gikk gjennom de verste vierkrattene, ettersom jeg ikke ante hvor stien befant seg. Jeg skulle finne den på veg ned, 10 timer senere.

Ved nedre Dyrhaug fylte jeg flasken. Solen stekte, og solkremen rant. Stemmer i hodet mitt fortalte meg at Ivar Dyrhaug en gang navngav området, vissnok før den første soloppgangen fant sted. Jeg tok til fornuften og gikk rolig videre, bit for bit.

Øvre Dyrhaug ble snart unnagjort, med lunsj ved nordre tjern. Austanbotntindane så ekstra spisse ut denne morgenen, mot knallblå himmel. Jeg har vært der borte før, men de røffeste gjenstår.

Snart lå også hele Dyrhaugsryggen under meg, og jeg stod igjen med tinderanglingen. Dette var selve indrefileten på turen. For flisespikkerne består massivet av fire topper, store- og søre Dyrhaugstind, samt søndre og nordre midt mellom de to førstnevnte. Livsnyterne teller kun en eller to topper. Topphøyden varierer fra 2072 til 2147 overhavsmetere.

Selve ranglingen er temmelig luftig hvis man kroner de fleste eggene, og mange vil derfor foretrekke å gå på vestsiden, litt under toppene. Jeg valgte det første, men vil ikke anbefale det for alle. Noen steder er man en hårsbredd fra døden.

Den blå himmelen og den forholdsvis stille luften skriver turen inn i historiebøkene. Jeg nøt dagen, selv om jeg la igjen mye svette der oppe. Borte på søre møtte jeg på en franskmann som nettopp hadde klatret opp fra bandet. Sistnevnte er stedet hvor Skagatølsbua ligger, eller Hytta på bandet, som mange sier. Her starter de fleste bestigningen av Storen. Jeremy satt og sikret kjæresten, og de skulle ned igjen samme veg. Jeg returnerte, og traff annet godtfolk tilbake ved hovedtoppen.

På vegen ned la jeg ruten innom tjernene ved øvre Dyrhaug, og tok en rask dukkert. Det er ikke mye som frisker opp på samme måte som et fjellbad under en svett og solbefengt tur, men alt for ofte går jeg forbi uten å gidde bryet.

Jeg fortsatte raskt nedover, og kom snart inn på stien ned mot Skagastølsbotnen. Stien slynger seg mellom meterhøye vierkratt, og sporet er velgått. Mang en klatrer har fulgt denne stien, de første for langt over hundre år siden. Dette er beiteområde, og kyrne later seg helst på de irrgrønne torvplettene innimellom gressingen. Pelsen glinser i solen, uten spor av gjørme. Her hersker idyll, og ingenting annet.

Jeg skulle forsøke å klappe en av kuene, men kom ikke nærmere enn to armlengder før den reiste seg. Hun var ikke interessert i fysisk kjærlighet. Stadig flere satser på kjøttproduksjon på bekostning av melkeproduksjon, og kyr for førstnevnte næring er gjerne mer aggressive. Det bør man ha i hodet når man forsøker å gjenskape et av barndommens minner, da man kunne stryke melkekua mens den tygde drøv.

Turtagrø kom snart til syne, i sin mørkerøde og særegne prakt. Menneskemengden fra gårsdagen var forduftet. Førerne og noen få desperate var de eneste som tviholdt på idyllen. Jeg lot meg steke i de siste strålene og gjorde ende på jordbærkake og rabarbrajuice. Snart føk bilen tilbake over Sognefjellet.

Flere bilder her.

Påske

Mandag 2. april

I påsken var jeg på tur med Anne, Jaran og Marit. Vi skulle gå på noen topper nær Sotaseter. Sistnevnte er en betjent turisthytte innenfor Skjåk, og blir ofte brukt som utgangspunkt for Josten (Jostedalsbreen) på langs.

Vi ankom området noe før 22 på mandag, og teltet på en parkeringsplass like før sætra. Jeg hadde med et latterlig antall kolli, etter en særdeles dårlig pakkeseanse hjemme i Stryn. Teltet kom likevel raskt opp, med bardunering i tilhengeren.

Tirsdag

Natten ble ikke av mine beste. Jeg våknet kald flere ganger. 10-15 minus ble for mye for tresesongsposen. Morgenen var enda kaldere, men solen gløttet snart fram fra klar himmel. Det gnistret i florlett snø, og luften var frisk som tyggis. Jeg hadde allerede blitt aklimatisert for vår i fjordlige Stryn, og derfor ble kalde og tørre Skjåk et lite helvete som skulle vare det meste av turen. Tresesongsutstyr gjorde ikke saken bedre.

Etter noen greie skjeer havregrøt sto de andre snart klare til avmarsj. Jeg vinket dem av sted, og pakket videre. Borte ved Sotaseter fant vi tilbake til hverandre, og begynte på bakkene i retning Nørstedalsseter.

Bakkene oppover fra Sotaseter er ikke av de lengste, men de suger krefter. Når man i tillegg trekker pulk river det ekstra i lungene. Skaren hjalp mye, og vi gikk stort sett på føttene. Frøya, huskyen som var med oss led ingen nød, og trakk den andre pulken opp og ned både to og tre ganger.

Vi lunsjet i ly av Vestfjellhaugan. Solen strålte og frosten kjentes. Jeg hadde kjøpt lunsj til meg og søsteren, og hun ble ikke videre glad for innholdet. Nøtter, rosiner og kokesjokolade er ikke det beste i alle tilfeller, særlig ikke på kosetur i påsken. Selv jeg innså det etterhvert.

Planen for dagen var å sette leir og bestige en topp eller tre. Vi fant raskt ut at det ville være nok med å finne leirplass, selv om toppabstinensen bet. Høyden sør for Sottjørnin egnet seg, med plan og steinhard snø.

Middagen for alle dagene var av den kjedeligste sort, altså Real Turmat. Godt, men bedrøvelig enkelt. Man har ofte mye tid på kvelden, og da er det ikke noe problem med tidkrevende retter. Noen vil nok ikke kalle potetmos med diverse tilbehør for en krevende rett, men det gir litt mer kos enn en plastpose med kvernet næring. Det gjelder i alle fall i mitt enkle sinn.

Jeg nøt en årgangs-torskepaté fra 2001. De gamle sølvposene smaker bedre enn dagens oransje.

Kveldshimmelen var tindrende klar, og vinden hadde funnet andre marker. Vi fant fram noen sjokolader og lagde fest i teltet. Festen varte vel en halvtime før frosten tvang oss ned i posene.

Onsdag

Anne skulle på død og liv stå opp klokken syv fordi hun var kald. Nattetempen må ha nærmet seg 15 kalde. Hun fikk bare noen grynt av oss andre, og måtte følgelig returnere til posen. Vi kom oss opp noe etter åtte, og solen hadde allerede stått på duken. Selv med kald uteluft ble det lunt i teltet.

Det var en drøm å smelte snø i forteltet. På denne tiden av året kan det like gjerne bli for varmt på påsketur, men her i området er temperaturen lavere enn mange steder.

Vi hadde sett for oss å gå i retning Holåtindan, enten for å bestige alle eller færre. Jeg hadde fått for meg å gå med pulk for å slippe sekk, og vi lastet derfor de tyngste gjenstandene oppi, mens de andre gikk med lette hoftesekker. Det ble et slit i mange av bakkene, og tempoet varierte fra de andres. Dette gjorde at jeg innså pulkens begrensning, og ble påminnet fordelen med at alle bærer sitt. Den late bikkja trakk lasten så lenge bakken ikke var brattere enn 10 grader, men det er den ofte i Jotunheimen. Jaran tok de fleste andre. Av en eller annen grunn var batteriene mine passe dårlig ladet, selv etter gode uker i Stryn.

Vel oppe på kammen før nedstigningen til Ytre Gjelåbreen bestemte vi oss for å gå alle tre 2000-meters-toppene, altså austre, midtre og vestre Holåtinden. På vei ned skulle jeg slippe pulken ned bakken mot breen, og gli etter. Etter nesten å ha truffet en stein, suste den nedover og ut på brefallet, hvor jeg regnet med at den ville stoppe. Vi hadde ikke brydd oss om den svake kurvingen ut mot venstre, men pulken svingte raskt i retning av denne. Frøya fulgte i hælene på pulken, og snart satte Jaran i en forbausende fart nedetter siden. Han måtte stanse like før vi mistet ham av syne. Pulken og bikkja hadde for lengst forsvunnet. Jeg fulgte like etter, og stanset ved Jaran. Vi speidet nedover breen. Frøya var på veg tilbake, mens pulken kunne skimtes som en prikk langt der nede på den nordre armen. Vi kunne bare glemme toppene.

Veien tilbake ble altså bestemt av pulken. Vi rundet foten av ytre Gjelhøi på nordsiden og fulgte sørover rundt fjellet mot passet i retning Tundradalsbandet. På vestsiden av fjellet passerte vi en reinsflokk, noe Frøya også forsto, men vi hadde henne i bånd. Solen var fremdeles fremme, og pleiet det knuste humøret.

Tilbake i leir var vi klare for middag og posen. Det ble tidlig kveld, etter å ha gått en liten tur for å sjekke mobilsignalene. De var til stede, men ikke sterke. Kveldshimmelen var rolig og tilskyet, med litt snø i anmarsj.

Torsdag

Denne natten var den beste. Jeg våknet få ganger. Temperaturen var den samme som gårsdagens, altså 10-15 kalde, men vi var blitt temperert.

Vi hadde lagt oss tidlig i går, rundt 22. Flere av oss hadde fått lite søvn de siste dagene, noe som gjorde at vi likevel ikke kom oss opp før åtte-ni.

Planen var å returnere til Sotaseter denne morgenen, men vi hadde ingen hast. Solen på duken gjorde morgenen prisverdig, og havregrøten levde opp til sitt dårlige rykte.

På vei opp fra Sotaseter hadde vi fulgt løypa, men på vei ned tenkte jeg at vi kunne følge strake veien ned langs bekken fra Sottjørnin. Et temmelig dårlig valg. Snøoverflaten hadde vært hard og glasert hele turen, og utforkjøringen ble dermed langt mer strabasiøs enn ved porøs snø.

Bakken var slak og fin de første hundre meterne nedenfor tjernene, og ble gradvis brattere inntil den gikk over i 30-40 graders helling før skoggrensen tok over. På det verste måtte jeg ta av skiene før å holde farten nede, men selv da var det tungt å holde igjen. Pulken ville det verre, og det hjalp ikke at jeg hadde valgt et Paris sklibrett med dårlig festet innhold. Før jeg visste ordet av det lå vesken og spaden i bunnen av bakken, mens plastbrettet hang bak meg. I så bratt terreng funker ingen pulker, men et akebrett uten stivt stag har sine svakheter. Det gjorde det riktignok ikke bedre at jeg ga blanke i å feste innholdet.

Vel nede på Sotaseter fikk vi betalt oss til vafler, is og kaffe. Sola sto høyt, og stemningen var god selv om turen ikke ble slik vi hadde tenkt.

Bildene viser dalen ved Sotaseter, Frøya, Vestre og Midtre Holåtinden og teltleiren. Flere bilder på Facebook.

Nesten Skåla

Lørdag 29. oktober

Skåla er en av de mest kjente fjelltoppene i Sogn og Fjordane, og trekker årlig mange tusen turister opp de bratte bakkene mot 1848 meter. Jeg hadde vært der en gang før, nemlig under Skåla Opp, som er et av de mest populære motbakkeløpene i landet. Forrige gang gikk det mest i svette og tung pust, og derfor husker jeg ikke så mye av området utenfor stien. Nå ville jeg ta meg en tur til.

De fleste går opp fra Loen, og mange av dem er gjester ved ærverdige Hotell Alexandra. Stien slynger seg nær en frådende elv de første kilometerne, som stedvis slipper seg nedover høye stup og danner spektakulære fosser. Elven er severdig flomstor både titt og ofte, for her i vest er vi velsignet med god og saftig nedbør omtrent hver dag. Noen hevder at hver dag er en fest. Min erfaring er at hver dag er en test.

Oppe i bakkene kuttet jeg til noen granpinner for å bruke som snøplugger. Dette fant jeg på under Norge på langs, ettersom jeg innså å ha glemt plugger da jeg hadde ankommet Ljosland, hvor skigåingen skulle begynne. Jeg kan sterkt anbefale dette. Pinnene veier ikke mye mer enn aluminiumsplugger, de er gratis og er ikke for søppel å regne om man glemmer en og annen.

I forhold til sist gang holdt jeg nå en behagelig hastighet, men hadde samtidig 15 kilogram på ryggen. Ingen grunn til å bære lite hvis man ikke må.

Jeg tok meg en pause i høyde med Tjugensætra, som ligger på andre siden av elven. Der borte fant jeg en koselig plass med noen små bygg, som nyter en fabelaktig utsikt over Loen. Etter en alt for lang vurdering, bestemte jeg meg for å telte på en liten plass ovenfor sætra. Klokken nærmet seg den attende timen, og mørket ville raskt sige oppover fjellsidene.

Det var godt å atter ligge i teltet, selv om forrige helgs natt under åpen himmel var minneverdig. Kveldens middag var også av mine bedre på tur, med potetmos, kjøttboller av lam og meierismør. Som dessert fulgte mange timers dødtid, uten annen underholdning enn mine egne tanker og bruset fra elven.

Søndag

Jeg våknet noen ganger før jeg mekket grøt halv ti. På grunn av omstilling til vintertid var klokken egentlig halv ni, uten at jeg hadde oppdaget det. Det fikk merkelig nok ingen store konsekvenser.

Regnet trommet på duken fra tid til annen, og formildet ikke omstendighetene for å komme i gang med dagen. Det er ikke videre fristende å være ute i regn når man kun har bomull i ytterklærne, men jeg ville gi dem et forsøk.

Noen hundre høydemetere lenger opp var det snø nok for skiene. Det var temmelig glatt, og jeg hadde ikke medbrakt feller. Snøen var ikke særlig dyp, og skiene sank ofte igjennom og ned mellom steinene under. Det ville ha vært en pine uten plankene, men så fikk stålkantene også gjennomleve et mareritt oppetter bakkene.

Smått om senn kom jeg meg opp i skaret mellom Skåla og Rongjuvnibba. Føret hadde bedret seg den siste kilometeren, men været ble stadig mindre medgjørlig jo høyere jeg klatret. Jeg fulgte noen varder videre fra skaret, etter å ha satt igjen ski og sekk. Sistnevnte er noe jeg ikke liker å gjøre, så jeg ville se an oppover mens jeg fortsatt hadde en viss kontroll på vardene og mine egne spor. Jeg kom meg opp til den fjerde varden etter skaret, og kunne skimte den siste bakken før toppen. Sikten varierte, men ble dårligere mens jeg sto der oppe. Tåken kom og gikk, med stedvis tykk konsistens. Det diagonale regnet fra de siste timene var blitt til horisontal snø, og gjorde det mindre trivelig å stå der oppe våt til skinnet mens vinden snek oppunder jakkeryggen.

Jeg valgte å snu, selv om toppen var noen hundre meter unna. Det er ikke gøy å kave rundt i uværet uten livsnødvendigheter, attpåtil oppe på et bratt fjell. Skåla har riktignok en selvbetjent steinhytte på toppen, men slikt gir likevel ingen garanti.

Returen var spennende nok de første ti minuttene, med tiltagende uvær og kald kropp. Nedenfor skaret kom alt i balanse, og jeg kunne skli nervøst nedover på de smale skiene.

Nede ved Tjugensætra pakket jeg teltet som jeg hadde latt stå igjen, og fortsatte nedetter elva mot fjorden. Skåla får besøk senere.

Øverst ser man Loen, sett fra Tjugensetra. Dernest en enkel smørblomst som tviholder på livet. Det neste viser en av de mange steintrappene opp mot Skåla, som blir lagt av arbeidere fra Himalaya. Disse skal redusere slitasjen fra de mange turistene. Ellers er det verdt å merke seg refleksjonen i isen på Skålavatnet, et syn man kun ser ved overvann. Det siste viser Skålavatnet og Vesleskåla, med Loen og fjorden der bak.

Den tragiske dagen

Fredag 22. juli

Den første morgenen med regn var også starten på siste dag for turfølget mitt. Jeg skulle bli igjen, mens de andre skulle returnere.

Dagens mål var Storronden, en enkel topp i nærheten av hytta og teltet. Min søster sto først opp, og befalte en rask start. Vi hev i oss noen skiver og pakket sekkene. Amund valgte å passe teltene.

Regnet hadde stilnet, og vi labbet tilfredse oppetter lia. Det var kun en liten gruppe turgåere foran oss, som vi snart tok igjen.

Storronden har en slak og jevn profil, med to bratte partier, nederst og rett før toppen. Den er ganske kjedelig, men egner seg for alle. Dette gjaldt i særdeleshet i dag, hvor tåken og duskregnet regjerte himmelen. Med fritt utsyn blir det meste trivelig.

På grunn av været ble det få pauser. Vinden var tidvis sterk og tåken tykk, og kombinasjonen gjorde huden kald. Pausen på toppen ble ganske kort, men vi fikk med oss den stupbratte østsiden, hvis avgrunn besto av kritthvit tåke. Det gjorde den mindre fryktinngytende og desto mer spennende. Med fjeset ned i avgrunnen følte jeg at vinden blåste oppover, et fenomen som ikke er uvanlig på slike steder.

Returen gikk forholdsvis raskt, de fuktige forholdene tatt i betraktning. Vi møtte kun tre andre grupper på vei ned, så det var få turgåere ute i været. Amund kom oss etterhvert i møte, etter å ha fått mark i bena nede ved hytta.

De andre samlet raskt sakene før returen. En halvtimes tid i teltet var nok før de strøk i vei mot bilen. Jeg var nå overlatt til meg selv, som så ofte ellers.

De neste fem timene ble brukt til å lette samvittigheten for bloggen, samt å bøte på for tapt interaksjon med omverdenen.

I løpet av kvelden fikk jeg høre om de tragiske hendelsene lenger sør, og resten av turen ble farget av dette. Jeg reiste hjem dagen etter.

Veslesmeden

Torsdag 21. juli

Vi våknet til solskinn og kvalmende teltvarme. Luften stod nesten stille, så det var ikke mye som holdt meg fra å krype ut.

Det er sjelden jeg ikke spiser kjedelig frokost, men i dag var det annerledes. Vi hadde kjøpt med oss egg og bacon, noe som selvfølgelig ikke var min idé. De andre tenker alternativt, og får meg ut av den vante banen.

Med proteiner i bringa og sol i fjeset satte vi oppover lia langs Lonin og etterhvert Rondhalsbekken. Begge er leverandører til Rondvatnet, og finner flere av sine kilder oppunder tindene i vest. Blant disse fjellene var Veslesmeden det ydmyke målet for dagen. Toppen er lett tilgjengelig, med en lang, slak oppstigning fra Rondvassbu.

Ingen av oss er av den gode, gamle sorten som lar mobiltelefonen ligge igjen hjemme. Med utsyn helt ned til Furusjøen sørøst for Mysuseter fikk vi strålende gode signaler, bokstavelig talt. De livsviktige nyhetene fra Tour de France var førsteprioritet, dernest den høyst avgjørende e-posten.

I dag som i går glemte jeg å fylle på vann ved siste kilde, og måtte nøye meg med noe sandholdig. Jeg tror ofte at det stadig ligger en kilde enda høyere, og unngår å fylle for å spare vekt. I de verste tilfellene kan det bli rimelig tørt i kjeften.

Oppe på 1871, sørøst for Veslesmeden kan man spasere uhindret ganske lenge inntil den siste kneika før toppen. Med knallblå himmel så vi rett hjem hos alle Rondanes 2000-metere, foruten den navneløse tinden nordøst for Midtronden.

Etter en del knipsing slet vi oss opp til målet på 2015 overhavsmetere. Her var enda bedre utsikt, vindstille og flate sittesteiner. Som så ofte ellers fant vi noen buer av oppstablet stein, men de var unødvendige denne dagen.

Brød, nøtter, sjokolade og vann sto høyt i kurs, mens regnskyene nærmet seg fra nordøst. Etter å ha lagt alle toppene øst for Rondvatnet i blind vigør, kom de etter oss. Vi ble innhentet på vei ned, men dusjen varte kun ti minutter. Deretter stekende sol og vindstille. Været i fjellet lever sitt eget, upåvirkede liv.

Vi kostet på oss en pause i den sterke solen, og fortsatte deretter ned mot Kaldbekkbotn langs vestsiden av Svarthammaren. Blokkura var løs, men vi var forsiktige. Vel nede gjøv vi løs på flyene langs østsiden av Kaldbekken. Det går en gammel T-sti her, som ikke lenger blir vedlikeholdt. Den går forbi en dyregrav, og kan være spennende for folk som ikke har mer fornuftig fore.

Nede ved teltet ble det eldgammel Real turmat i sola, før vi kapret en salong på Rondvassbu mens de egentlige gjestene spiste middag. Det ble øl på øl, men ikke flere. Etter en del kortspilling med fremmede og et møte med en gammel kjenning kom vi oss tilbake til teltet før regnet satte inn.

En god avslutning på en heldig dag, hvor vi akkurat hadde gjestet fjelltoppen før den ble innhyllet i skodde.

Det siste bildet viser dyregraven. De andre er selvforklarende.

Vinjeronden og Rondeslottet

Onsdag 20. juli

Vekkerklokka gikk som vanlig i vasken. Vi våknet til samme vær som kvelden før, nemlig tåke med himmelglimt. Klokken viste 10.30 da vi la i vei. Målet for dagen var Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet.

Vi var ikke alene i dalen. På ingen måte. Før vi la i vei så vi folk som strømmet ut langs alle stiene fra hyttesentrumet. De fleste startet nok tidligere enn oss. Da vi kom i gang gikk vi etterhvert forbi flere grupper med turister, av ulikt kaliber. Hyggelige folk, som vanlig.

Dalen opp til Rondholet er lettgått, med slettemark flere steder. Her er altså ikke bare stein, men grønne lunger og sildrende bekker. Den er på ingen måte noen tropisk oase, men et frodig innslag i et ellers steinete terreng.

Tåken hadde ligget godt over toppene siden kvelden før, og da vi kom opp i passet sør for Vinjeronden tok vinden tak. Vi gjøv på oppover selv om været og tåken sparket oss ned. Oppe på toppen (2044) hadde vi 50 meters sikt, og ble enige om å gå for Slottet.

Veien fram var brått, våt og stedvis løs, men temmelig trygg. Før den siste stigningen i sørhellingen klarnet det plutselig opp, med sol og store hull i skylaget. På vei opp i ura gjorde skyene helomvending, og testet tålmodigheten vår nok en gang. Rondeslottet (2178) har en stor og velbygd varde, av typen man la opp i gamle dager. Det er vel slik det bør være på det høyeste fjellet her omkring.

Vi hev i oss noe mat bak en levegg, og kom oss ned igjen. Pausene blir ofte slik på høye topper hvor været er ullent.

Rondanes fjell har mange naturlige huler og overbygg i blokkura, noe som kan skyldes den skiferaktige lagdelingen her omkring. Det er mange fine steder å søke ly om været ikke skulle imponere.

Tilbake i passet sørøst for Vinjeronden vurderte vi å gå opp til Storronden fra nordvest, men droppet det på grunn av all den løse steinen. Ruta var fristende, men det får bli en annen gang.

Vi kom oss raskt ned dalen, og rakk et forbigående regnskyll like før teltet ble nådd. Noen dråper regn etterfulgt av stekende solskinn gir den beste kontrasten man kan få. Litt hat med etterfølgende nytelse.

Min middag besto av Real turmat produsert i 2001, fra Forsvaret. De gamle sølvpakningene slår dagens ned i støvlene. Etter en horisontal time i teltet besøkte vi Rondvassbu. Det smakte usannsynlig godt med Solo og Pepsi på glassflaske.

Sittegruppene var temmelig fulle. Vi fant oss noen små puter etterhvert, og tørrpratet med noen turister. En av ulempene med turisthytter er at man stues sammen og tvinges til å sosialisere med ukjente når man er sliten og egentlig vil slappe av i ro og mak. Man kommer naturligvis ikke utenom dette, men så kan det også bli overraskende koselig hvis man havner med de rette menneskene.

Hytta hadde sine spennende personligheter. En rødmusset, stivbent kar med ølmage som knapt kunne gå, og en kvinne i postbuduniform som fisket med flue. For ikke å nevne alle mennene med langt, mørkt hår.

Vi kjøpte oss en flaske lokalbrygget Atna-øl. Gjæren på bunnen ble dessverre med inn i munnen og ødela smaken. En tur bort i det lokale Jutulhogget reddet kvelden, og gav oss noe fint å tenke på før vi la oss. Severdigheten består av et ti meter dypt og hundre meter langt kutt i terrenget, med en foss innerst, for dem som våger seg inn langs bunnen.

Det er forresten flust med lemen i terrenget. De fleste er i levende live. Vi gambler med urenset vann så lenge flaksen rekker.

Topper i Rondane

Tirsdag kveld, 19. juli

Toppene i Rondane har lenge ligget i hodet for sommeren. Området er lett tilgjengelig med kollektivtrafikk, og fjellene er relativt enkle å bestige. Denne gangen har jeg med meg søsteren min og Amund.

Vi kom fram til Rondvassbu noe før midnatt. Hytta er betjent, og med sin beliggenhet i hjertet av nasjonalparken er den et naturlig mål for turer hit opp. De fleste av toppene ligger i umiddelbar nærhet, og nås enkelt i løpet av en dagsmarsj.

Vi kunne naturligvis ikke koste på oss hytteluksus, og hamret opp teltet i det store vierkrattet sør for bua. Mens vi skulte opp på forbipasserende, og passet på å vende hodet vekk før de kunne hilse på oss, fikk vi i oss noen blingser av Annes hjemmelagde brød.

Vi kom oss i posene noe etter ett, og hadde store planer om å stå opp tidlig.

Skredahøin og hjem

Fredag, 15. juli

Det ble vel fem-seks timers søvn før Jon kom og vekket meg klokken 06. Han er god på å stå opp tidlig, i motsetning til meg. Jeg vil, men har ikke sjangs.

Den umiskjennelige havregrøten gled ned i dag også, og når man står opp såpass tidlig er det fint med varm mat. Jeg foretrekker vanligvis kald frokost om sommeren, noe som delvis skyldes at jeg ligger til langt på dag, når lufttemperaturen er blitt kvalmende varm.

Vi kom oss i gang mot vest klokken 08. Målet var Skredahøin, Svånåtindane og Langvasstind. Ambisiøst, som vanlig, selv om de sistnevnte kan tas enkelt uten særlig opp- og nedstigning når man først er kommet opp i høyden.

Før vi knapt nok hadde kommet i marsj fant jeg en granat 50 meter fra leirplassen. Den så ikke ut til å ha detonert. Jeg merket av plassen, og rørte den ikke. Noen kilometere senere, på høyden øst for Bandranden fant vi detonerte granater i hopetall. Disse, i tillegg til overnevnte lå innenfor det markerte området hvor man ikke skal oppholde seg innenfor visse tidsrom. Forsvaret har muligens oversett en god del skrapjern, i verste fall også udetonerte bomber. I så fall er ikke området sikkert å ferdes i, selv om gutta i vaktbua hadde fått i oppgave å opplyse om at det var trygt.

Før Bandranden kom vi over en spurv som jaget en røyskatt, like ved en steinrøys. Uoverensstemmelsene hadde trolig rot i et eggtyveri.

Jon krysset Svoni barføtt på grunn av sine lave sko. Jeg hadde jaktstøvler, og labbet over. Det må ha vært kaldt for ham, men han skar ikke ansikt av den grunn.

Ferden opp til den høyeste av Skredahøin bar på blokker, urer, hauger, røyser og mye annet man kan sette "stein" foran. Vi så grått, men himmelen var blå med hvitt slør, og holdt motet oppe selv om øynene datt ned. Oppe på 2004-toppen var utsikten skandaløst bra, og vi kunne se det meste av ruten vår før oppstigningen hadde tatt til.

Før vi steg ned mot vestenden av Svånåvatnet tok vi en velfortjent hvil i den hvite ura. Store partier av fjellet var dekket av hvit stein, med spennende strukturer på de fleste av dem. Mange hadde også en lavflekker i overflaten, som om noen hadde sølt blekkdråper over dem.

Vi spiste og drakk, og kom fram til at vi skulle slappe av i det fine været og si oss fornøyde med dagens fangst, heller enn å gå for de andre toppene. Det er deilig å regelrett kunne drite i planene, uten å få dårlig samvittighet.

Etter pausen begynte returen. Vi ruslet ned dalen mot vestenden av Svånåvatnet. Jon ble bokstavelig talt bergtatt av de store kampesteinene, og begynte å buldre på dem. De fleste ville blitt dritt lei av en dal fylt av store steiner, men her rådet et ungdommelig engasjement som bare naturen fremkaller.

Vi ble snart lei den harmoniske tilstanden, og hoppet videre fra stein til stein langs vannet. Snøspurven var en av de få innfødte som viste seg frem, foruten en rype som forsøkte å lede oss bort. Førstnevnte fugl finner man sjeldent andre steder enn i høyfjellet eller lenger nord, og er således et kjærkomment bekjentskap på fjelltur.

Været hadde vært noe tilbakeholdent fra morgenen av, med et gjennomsiktig skylag som forgjeves forsøkte å stenge solen ute. Den kom likevel frem en gang i blant, og minte oss på hvor vi var brent.

På veg ned mot Fisketjønne gled vi ned en snøbakke så bratt at vi kunne ha satt helsen på spill. Vi var pinlig nøyaktige med stegene, og kom oss vel ned. Etter å ha rundet nok et vann dristet vi oss tilbake over Svoni, og jog opp mot nordsiden av Heimaste Svånåkollen. Vel oppe i høyden gjenstod sjarmøretappen mot teltet, men det ble langt med såre føtter og sultne kasser.

Vi hadde vært ute i over 12 timer da vi ankom teltet, og tilbakelagt tre mil foruten mange hundre høydemetere. Snurringen og potetmosen gled godt ned, og det tok ikke lang tid før Jon kom seg i posen. Jeg rotet rundt i en time til før jeg tok til fornuften.

Lørdag, 16. juli

Jon var i plagsomt godt humør da han sang meg opp klokken 04. Jeg hatet og hatet under frokosten og pakkingen, og så ikke lyset før vi ankom grusveien ved Snøheim, som skulle lede oss ut mot Hjerkinn. Vi måtte begynne tidlig for å rekke toget sørover.

Dagen begynte som gårsdagen sluttet, med et usannsynlig godt vær. Vi spaserte rolig nedover veien, og gjorde unna de fire første kilometerne på tre kvarter. Deretter ventet moskusene på oss fremme på veien, som måtte passeres ved å ta en avstikker ut i lyngen. De gadd knapt å vende seg mot oss, og forventet nok en stor porsjon respekt fra de tynne, spinkle legemene våre.

Lengre nedover kom vi over en moskuskalv, men den valgte å løpe foran oss i ren redsel. Vi følte oss svære, og spradet stolt nedover hakk i hæl på den stakkars kalven. Den fant snart en venn, og tok den med seg nedover veien før den galoperte ut i terrenget ved synet av dagens første bil.

Fotsålene ble stadig sårere, noe jeg har blitt godt vant med fra veigåing under NPL. Det gjør fortsatt minst like vondt selv om jeg har erfart det mang en gang. Vi haltet oss omsider fram til Hjerkinn stasjon, hvor det vanket åpen bygning med toalett og springvann. Det ligger et vandrerhjem like ved, og jeg var ikke sen om å spandere is på Jon. Han hadde det like vondt som meg, men smilet satt som stemplet.

Turen gav oss tre topper: Stortoppen og Midttoppen i Snøhettamassivet, samt den eneste over 2000 meter av Skredahøin. Det gikk ikke som planlagt, men vi gråt ikke nevneverdig av den grunn.

Bildene viser oppstigningen til Skredahøin, elvekryssing, fotavtrykket til en Måsåbjønn, Jon som utfordrer moskusene og den potensielt udetonerte granaten. Flere fotos kommer på Facebook.

Snøhetta

Vi våknet til strålende sol, stille og skyfritt, men frost på bakken. Vekkerklokken sto på 04, men jeg kom meg ikke opp før Jon begynte å mase to timer senere.

Vi hev i oss havregrøt og kom i marsj halv åtte. Fjellet var rolig, og ingen la foran i løypa. Ved nærmeste bekk bunkret vi opp vann og renset det best mulig. Harepesten har gjort oss varsomme, men den gir neppe like store konsekvenser som i 1349. Det hele er sannsynligvis overdrevet.

Vi nådde Snøhetta klokken 10, etter å ha svettet mer enn nødvendig på vei opp. I sedvanlig stil hadde jeg trumfet gjennom at vi skulle gå utenfor stien. Et stykke opp i siden klarte jeg å tryne etter å ha tråkket på en løs blokk, og kuttet opp kne, legg og hånd. Det var vel som fortjent. Man skal jo helst ikke gjøre uvanlige ting i Norge.

Oppe på toppen traff jeg overraskende nok en kamerat med kjæreste. De hadde ligget der over natten etter å ha kommet opp fra nordvest og Åmotdalsbu. Daniel og Sigrid startet fra Kristiansund, og har vært ute i over to uker. Målet er å nå Lillehammer. Original rute med sprekt tidsperspektiv.

Jeg og Jon hadde som mål å gå hele traversen mot Vesttoppen og videre mot Larseggen. Vi så raskt at klatringen ville blitt for tøff opp til Larstinden. Etter å ha passert Midttoppen sto Hettpiggen for tur. På vei ned i gjelet fikk vi snart mer enn én tanke i hodet, og de var ikke spesielt gode. Ruta så fryktinngytende ut, spesielt med det glatte og stupbratte svaet på venstre side, som ender i lufta over breen. Jeg har gått på naturlige sikringer flere ganger før, men det er noen år siden sist. Jon er blank. Litt snø og is i noen av sprekkene gjorde det ikke bedre. Vi bestemte oss for å snu, og øve mer før vi kommer tilbake. Surt, men det eneste fornuftige. Vil man oppnå suksess må man i blant være feig.

Det tok ikke lang tid før humøret var tilbake på topp. I optimalt vær skulle det bare mangle. Vi møtte en god del mennesker på returen. Snøhetta er en populær topp.

Nede på flatene traff vi på en gjeng damer som var med på nyinnspilling av Ingen grenser, serien med Lars Monsen. De var kule, og vi slo av en prat. Snøhetta er siste mål for dem, slik jeg forsto det. Serien skal være ferdig innspilt på tirsdag, med sending etter jul. Lenger nede i bakken så vi flere av deltakerne, noen filmcrew og selveste Monsemann. Kanskje vi får et glimt av oss selv etter jul, kjekke som vi var i bare torsoer.

Vel nede ved teltet lagde vi oss herlig pastagryte med Falukorv. Den ble langt bedre enn de fleste av mine middager, og var da også signert Jon. Desserten var et bad ved Snøheim, i vann som faktisk holdt levelig temperatur. Myggen er tidvis like ille her som i indre Trøndelag, men vi er stort sett fullt påkledd i leir, hvor den er verst. Etter badet var vi riktignok ikke påkledd, og fikk smake nålen.

Etter en turblås, toddy og Honningkamfer som visstnok var best før 2003 nedla vi virksomheten for dagen. Dagsturen ble på vel ti timer, og gav oss to høye topper.

Bildene viser meg foran toppene som viste seg for tøffe, meg ved militærstasjonen på Snøhetta, Monsen med turdeltakere samt en putt med ferskt islokk.

Dovrefjells topper

Det har blitt få turer det siste semesteret. Jeg er ferdig som student, og det har kostet. Nå ligger jeg ved Snøheim på Dovre, klar til å ta fatt på noen høye topper før hverdagen innhenter meg.

Jeg har med meg Jon Elvesæther, og sammen skal vi raske med oss så mange 2000-metere som mulig. Helst uten å stresse. Sistnevnte blir nok det vanskeligste.

Vi har funnet en fin plass noen hundre meter fra Snøheim. På grunn av oppryddingsarbeid i forbindelse med at Forsvaret har lagt ned øvingsområdet på Dovre, måtte vi bli kjørt omtrent inn til Snøheim på grunn av ferdselsforbud. Hytta blir for tiden pusset opp etter at DNT overtok den. I enkelte soner er det forbud mot ferdsel, men kun på grunn av selve oppryddingen. Det anses som trygt å ferdes i hele terrenget. Snøheim ligger kun 2-4 timer fra Snøhetta, og er et populært startpunkt for turer til toppen.

Været har vært fint i hele dag, og desto bedre på kvelden. Vi ligger i et rolig søkk, og har derfor blitt ofre for en gjeng sultne mygg. Koselig så lenge vi kan utøve vold mot dem, en konsekvens de bare må ta innover seg.

Jon har tatt kvelden under åpen himmel. Jeg ligger i teltet og håper at regnet snart skal komme.

Bildene viser Snøheim fra to vinkler, samt Jon som klatrer og lager mat.