Jeg våknet opp til opphold og rimelig tørt telt. Når det er sommer og en god del varmegrader, riktignok under ti, men bra til å være fjellet, så tørker ting raskt. Det er verre på høsten.
Oppe i hytta var det sveitsiske paret allerede i gang med frokosten. Müslien jeg kjøpte i Sulitjelma er langt mer fristende enn 4-korn, og jeg gleder meg alltid til den annenhver dag, som er bytteintervallet mellom dem.
Det var solskinn høvelig lenge på morgenen, så jeg fikk tørket utstyret før marsjen. Så lenge jeg får tørket ting i ny og ne kan regnet strømme som det vil.
Jeg tok snart igjen paret, som hadde fått et forsprang. Hvis noen ligger foran meg, så må jeg alltid ta dem igjen, slik er det bare. Jeg klarer å slappe av hvis jeg må, men vanligvis lar jeg egoet få fritt spillerom. Jeg tok farvel med paret nok en gang. Samtidig kom regnet atter tilbake.
Terrenget var lettgått. Ganske likt Hardangervidda. Ved Kaisejaure strøk jeg østover mot Kungsleden, og fikk endelig oppleve urørt natur. Etter å ha gått ved siden av sølete spor etter firehjulinger hele dagen fikk jeg plutselig følelsen som jeg har savnet siden turen startet. Jeg følte meg i harmoni med fjellet. Turer til folketomme områder uten stier, hytter og annet glassknuseri er hva jeg vanligvis foretrekker, men i år har jeg satset på å gå effektivt. Det er herlig å kunne nyte det virkelige livet en gang i blant. Det skal sies at jeg hadde opphold da jeg gikk gjennom det uberørte området, og det hjelper stort.
Drømmen varte ikke særlig lenger enn fem kilometer. Jeg kom inn på stien igjen, og fant leirplass da jeg kom ut i dalen Tjäktjavagge litt sør for Sälkastugorna. Kebnekaise (2111), Sveriges høyeste fjell ligger en halv dagsmarsj unna.
Regnet hadde forlengst funnet meg igjen, men jeg nøt et kort opphold slik at jeg fikk slappet av og satt opp teltet. Etappen ble på såvidt over tre mil, og det er lengst hittil i sommer. Jeg ble inne resten av kvelden.
Tirsdag 20. juli
Jeg var i overraskende god form da jeg våknet, sett i forhold til den lange etappen i går. Ettersom jeg har lite tørrmelk, begynte morgenen med 4-korn og mandler utspedd i vann. Frokosten blir ikke tristere enn det.
Noen tunge svelg senere var jeg klar til å gå. De siste timene hadde vært uten regn, derfor var teltet tørt og fint. Jeg gjorde noe høyst nødvendig like ved broen over elva, i god tro om at det ikke var folk i nærheten. Etterpå gikk jeg over en kolle ti meter bak og ramlet nærmest over et telt med folk. Man kan aldri føle seg for trygg.
Jeg gikk langs reingjerdet for å finne en åpning nordover, men måtte helt opp til stien. Nå var jeg altså kommet inn på Kungsleden, og her var det flust med folk. Det vil i gjennomsnitt si én person per 100 meter, og det er mye i fjellet. Jeg nådde snart Sälkastugorna og gikk inn for å sjekke beholdningen. De hadde langt mer enn ved Ritsem, og dit inn er det attpåtil bilvei. Mange slag av brus, kjeks, sjokolade, hermetikk, turmat og andre ting, og dette midt inne på fjellet. Det meste fraktes inn med scooter, og det må bli pokkers mange turer. Historien er så og si den samme på de andre hyttene langs leden.
Himmelen bød stort sett på regn. Jeg hilste på mange trivelige folk, men også en del av det andre slaget. Fordelen med mange folk langs stien er at jeg har noen å jakte på foran meg. Det holder tempoet oppe. Like før Tjäktjastugan møtte jeg på to svenske ungdommer med sykler og sykkelklær. De var nok noe overmodige, og mente at de skulle komme fram til vei om noen mil. Lykke til før det. De er heldige som har mange stugor langs leden, men dagens moderne og tiltakende sportstrender gjør at mange tøyer grensene oppe i fjellene, i ført tynne, syntetiske tekstiler og dagstursekk med banan, sjokolade og mobiltelefon. De kan havne på tynn is hvis været svartner eller kroppen svikter. Man stoler for mye på gode lunger og ofrer sikkerheten.
Flatene nede i dalen Alisvággi var som rulletrapper for bena, men distansen likevel lang. Jeg nådde Alesjaurestugorna (jaure = innsjø) rundt klokken seks. Et fint sted. Vertinnen var hyggelig og spurte meg ut om turen min. Jeg endte opp med kioskvarer og en kaffekopp.
Innen klokken syv hadde jeg slått opp teltet etter å ha observert regn på vei mot meg. Jeg lå vel en kilometer nord for hytta, langs vannet. Et helikopter hadde nettopp tvunget et hundretalls rein inn i innhegningen på andre siden av vannet. Det er nok kalvmerking som står på tapetet.
Kvelden ble god, som så ofte ellers. Regnet viste seg fra sin milde side utover kvelden, selvfølgelig uten å slippe taket. Jeg forsøker en ny vri i teltlivet, og det er å pakke innerteltet for seg selv i en tett pose. Dermed blir det ikke bløtt, slik det ellers blir når jeg pakker det sammen med det våte ytterteltet. Min gamle lærer og gode venn Kjell Haugen har lært meg trikset, men jeg har ikke brukt det før nå. Dumt av meg, for det synes å være briljant.
Dagens etappe ble nok en gang over tre mil. Jeg takler ikke all denne nye selvtilliten.
I dag
Jeg fikk ikke sove før langt på natt, og jeg skylder på kaffen ved turisthytta jeg passerte. Liggende lys våken langt der nede i posen forbannet jeg meg på at jeg skulle stå opp tidlig. Som sagt så gjort.
Jeg kom meg i marsj klokken ni. Det var opphold og ganske fint. Sola kikket også fram fra tid til annet, og det regnet ikke før jeg var godt inne i Abisko nasjonalpark. Parken er ikke spesielt spennende for det blotte øyet. Stort sett skog og myr.
Etter to mil i marsj, nede i nasjonalparken begynte jeg å føle meg ganske sliten. Balansen ble litt dårlig, men jeg kom meg etterhvert. De siste to milene gikk jeg i en slags transe som ble sterkere og sterkere. Det skyldes nok at jeg har kjørt hardt i det siste.
Jeg møtte veien nede i Abisko, og fortsatte raskt mot Björkliden. Like greit å kjøre på når man først er i gang. Da jeg kom fram kjøpte jeg meg noe mat og lette etter campingen. Da jeg fant dem skulle de ha nesten 400 svenske kroner, inkludert et kort som man visstnok trenger ved alle campingsplasser i Skandinavia. Null verdt for meg. Teltplassene deres så rimelig triste ut også. Jeg fant meg i stedet en plass oppe i lia, og koste meg glugg i hæl.
Jeg har gått 45 kilometer i dag, og sammen med de to siste dagene har jeg totalt gått minst 110 kilometer. Bena føles ikke helt handikappede ut heller. Det skal sies at jeg de siste dagene har gått på Kungsleden, og den er stort sett lettgått. I dag har jeg i tillegg gått mye nedover. Uansett, jeg er storfornøyd. Målet for sommeren er nådd, nå gjenstår det å finne ut hva jeg skal gjøre videre.
Et av bildene viser en fugl jeg har sett mye, og som jeg gjerne vil vite litt om. Et av de andre, som er undereksponert viser en kjempelang plankeklopp rett før Alesjaurestugorna.
