Storlien

Fredag

Helgen gav atter en gang tid for tur med NTNUI. Denne gangen skulle jeg og Kristian Steen Wollen være turledere, en rolle jeg har hatt til gode å fylle. Ruten skulle egentlig gå langs Fosen-halvøya, men på grunn av en deprimerende værmelding ble den endret. Jeg gikk fra svenske Storlien til norske Tydal i fjor vår, en rute som derfor ville være en rask erstatter.

Bussen var sen som vanlig. Hasteløpingen ned fra Gløshaugen til busslommen ved Samfundet var derfor verdiløs, men vi kom i alle fall med. Like etter klokken 15 forlot vi Trondheim sentrum med kurs for Stjørdal. Busskiftet gikk fint, i motsetning til i fjor, hvor bussen allerede var på vei ut før vi tok til vettet. Skade gjør klok.

Mørket seg mer og mer på ettersom vi nærmet oss. Ved Meråker ble det lille gjenværende dagslyset fullstendig absorbert av skyene, og dråpene rant i strie strømmer nedover vinduene. Grunnlaget for noen timers vandring var strålende.

Oppe ved Storlien hadde vinden og snødrevet inntatt horisontalen mot vår tiltenkte marsjretning. Vi hastet inn på matbutikken og klargjorde feller, smurning og fordeling av fellesutstyr. Det ble så vidt tid til en visitt bakenfor kassadamen, uten at vi sved av kortene. Sekkene var allerede lastet til randen. Det siste jeg husker derfra var køen av trøndere ved tobakksdisken. Det er nok ingen engangshendelse.

Jeg gjorde regning for en pølsesnabb for å blidgjøre gruppa, noe som egentlig var helt unødvendig. Stemningen hadde vært høylydt hele veien fra Trondheim, forsåvidt uten takstbar skade på hørselen.

Vi gikk ikke lenger enn en time før vi satte leir. Snøen var nådeløs mot den røde sølvvoksen min, men de andre hadde heldigvis husket feller. Fiskeben reddet æren for meg. Det hadde ikke snødd siden vi forlot butikken, men vinden trente fortsatt til VM. Teltene kom omsider opp etter en god kamp med blesten.

Kvelden ble særdeles velkommen, med sosial middag i det store teltet. Vi brukte et femmanns og et tomanns selv om vi bare var fem personer. Teltprodusentene lover alltid for god plass, noe vi var vel kjent med på forhånd.

Vi gravde sitteplasser og koblet løs innerteltet, en løsning som er undervurdert i sosiale sammenhenger. Middagen besto av signaturretten min, potetmos med bogskinke, meierismør og krydder. Tørrmelken lå hjemme, men ingen klagde over det. Kvelden ble avsluttet med kakao, sjokolade og tullprat. Perfekt start på turen.

Lørdag

Vi hadde bestemt oss for vekking klokken 7. I motsetning til på forrige tur klarte jeg å våkne denne morgenen. Vinden utenfor gav oss enda mer luft enn i går, og serverte attpåtil mengder av snø. Jeg forsøkte uten hell å ringe Kristian i det andre teltet for å slippe å gå ut, men gjenoppdaget snart en eldgammel kommunikasjonsteknikk. Rop fungerte strålende. I vår tidsalder skal det flott gjøres, men i blant fungerer kun det elementære. Det er bra at ikke stemmen er avhengig av mobilnettet.

Vi hadde blitt enige om å se an været, og snurpet derfor igjen posene med det samme. Jeg våknet neste gang klokken 10, til lyden av glidelåsen på soveposen til Helge Tovslid, min teltkamerat. Snart kom tyske Sara von Kaminietz over, og maste om at frokosten allerede var inntatt i deres telt. Etter fikling med klærne i en halvtimes tid kom jeg meg ut i godværet.

Havregrøten ble godt mottatt av fordøyelsessystemet. De fleste andre hadde kalde brødskiver. De fikk intet misunnelig blikk av meg.

Den siste jeg ikke har nevnt er franske Matthieu Desbief. Vi har altså en god slump utvekslingsstudenter med, men de takler utfordringene godt. Gruppen kom sammen i krigsråd, og fant ut at det ville være håpløst å forsøke opprinnelig plan i slikt vær. Vi bestemte oss for å returnere på kvelden.

Etter tidlig middag i 14-tiden kom vi i gang med pakkingen, og returnerte omkring klokken 16. Mørket hadde begynt å sige inn, og gjorde turen tilbake temmelig spennende. Vi fulgte scooterleden, og øynet så vidt de neste pinnene framfor oss selv om snødrevet forsøkte å pløye oss ned. Litt etter litt så vi det svake lyset som forplanter seg på himmelen når man nærmer seg tettsteder. Det neste var lysmastene, og da var vi sikre på suksess. Matbutikken fikk atter besøk av oss.

Med hårfin margin og bæreposer i hendene gled vi inn på togstasjonen. Vi hadde nådd målet som kun vår egen fysikk kunne nekte oss. I år som i fjor ble jeg lurt til å kjøpe rådyre, lokalproduserte varer av den søte tjeien bak disken på togstasjonen. Historien fra i fjor gjentok seg, men tjeien var ny.

Snart satt vi på jernhesten tilbake til bartebyen. Stemningen var fortsatt på topp selv om vi måtte over på plan C. Fosen og Tydal får vente.

Siste pust

Vi sto opp omkring klokken 09. Været var godt. Skyer, men ofte solgløtt.

Ettersom dette var siste dag, sløyfet vi frokosten for å spare tid. Vi hadde mål om å rekke bussen i Ås i Tydal klokken 18.30. Veien dit var lang.

Vi tok oss noe varm drikke og noen nøtter før vi begynte å pakke ut. Formen var fin. Været gjorde sitt for å løfte humøret vårt, men vi var allerede ved god mine.

Sekken ble fylt, og teltet pakket ned. Omkring klokken 11 sto vi klare til avmarsj. Ferden skulle gå omtrent langs kraftlinjen. Den forenkler marsjen betydelig, men på en dag som denne har det ikke like mye å si. Det fine været gir oss oversikt slik at vi kan orientere oss i forhold til omgivelsene.

Nede ved Sankåvollen i nordvestre ende av Esansjøen fikk vi øye på et par dvergspetter. De er et sikkert tegn på en vår i anmarsj, ettersom de trekker opp i fjellet når vær og temperatur gjør at insektene kommer fram. Rype ser vi flere ganger daglig.

Etter klokken 14 rundet vi Øfjellet og suste nedover scootersporet mot Ås. Det var fortsatt et godt stykke å gå. Vi passerte Gammelvollsjøen klokken 16, og sakket tempoet.

Været hadde vært svært skiftende i dag som i går. Det er ikke ofte det skifter såpass ofte som hver halve time. Sol, snødrev, sol, snødrev. Slik går dagen. Det gir en fin kontrast, ettersom gleden over solen blir større enn ved vedvarende solskinn.

Vi kom oss nedover jordene mot Ås, og bunnet dalen noe etter klokken 17.30. Vi hadde en knapp time på oss. Ås er heldigvis ikke stort, og vi fant raskt bussholdeplassen og bensinstasjonen. Jeg befant meg i en svak sinnsstilling, og kjøpte en flaske eplemost. Den ble spart til bussen. Odd Helge røyk på en muffin.

På bussen tilbake fikk vi selskap av en gjeng fjortisjenter. De maste og gnålte, og til min fortjeneste satt Odd Helge nærmest dem. Vi ankom et overskyet Trondheim rett før 21, akkurat slik vi forlot den.

Kontrastenes dag

Vi våknet til et forferdelig bråk. Vekkerklokken min var på uten at jeg visste det, og la gjemt nede i en plastboks. Svært dramatisk. Det satte en ekstra spiss på dagen.

Risgrøt til frokost var godt som gull. Vi kom oss ut av teltet omkring klokken 12, og hadde gleden av vått snødrev mens vi pakket sammen.

Den første delen av marsjen gikk motsatt vei av hva som var planlagt. Jeg gikk for lenge på magefølelsen, men Odd Helge kom heldigvis med et kritisk spørsmål etter en stund. Ydmykheten omfavnet meg, og resten av dagen gikk knirkefritt.

Været vekslet fra piskende snødrev til solgløtt hver halve time. Vi fikk gleden av sol, men ble heller ikke bortskjemt. De som advarte mot dårlig vær før vi skulle ut kan herved spise store mengder boller. Vi drar ikke på tur for å nyte godvær.

Omsider fant vi høyspentmastene, slik at vi slipper å navigere. Vi mener herved at staten bør sette opp strømmaster over alt i Norge, slik at vi kan gå på tur uten å ta ut kompasskurs. Vi fant samtidig et monument til minne om Armfelts hærtog. Hundrevis av soldater hadde altså dødd der for under 300 år siden. Vi følte ingen stor frykt.

Før vi slo leir hadde vi fått et halvt blikk av Sylanmassivet i det fjerne. Synd vi ikke skal opp dit. Det får bli en annen gang.

Odd Helge disket opp med spaghetti og kjøttdeig. Herlig mat. Kvelden ble fin og uten særlig vær utenfor.

Legger ved noen bilder. Er for trøtt til å nevne noe om dem.

Sylan i helgen

Vi trosset værmeldingene og satte oss på bussen mot Storlien. Helgens mål er skitur fra Storlien til Tydal. Denne gangen har jeg med meg Odd Helge Tunheim.

Bussen slapp oss av på Storlien så vidt over fem, fredag ettermiddag. Stedet var nærmest folketomt. Bak oss kunne vi skimte "Rea" gjennom butikkvinduet. Nok til å lure to gjerrige studenter. Vi skred inn i butikken, og ble møtt av en søt, svensk tjei. Odd Helge skulle se etter gamasjer. Hun hadde dessverre intet, men jeg endte opp med å kjøpe en gave og en rull med Polarbrød med reinsdyrkjøtt. Underbart.

Vi kom oss i marsj langs veien, og det tok ikke lang tid før vi fant en ny butikk. Det ble noe godis til turen. Vi er jo tross alt i Sverige. Som tjeien hadde sagt, så er det stort sett nordmenn som gjester Storlien. Dette skyldes trolig en kombinasjon av nærhet til både skianlegg og lavpris på alkohol. Det skal ikke mer til for å tekkes Ola Dunk. Uansett, butikk nummer to besto av mat, sprit og tobakk, og var således full av nordmenn.

Vi kom oss omsider opp fra metropolen, og la i vei inn mellom fjellene. Snøen var ny og løs, og lurte oss til å tro at det var midtvinters. Himmelen var ikke skyfri, men heller ikke mørk. Solen slapp tidvis nesten i gjennom. For anledningen har jeg et par utslitte ski kjøpt for ti kroner på et loppemarked. De hadde noe gammel smurning under som jeg valgte å prøve. Den viste seg å fungere perfekt. Trekjernen er blottlagt på flere steder, noe som gir gode vekstvilkår for råte. Råte er bra hvis man vil brekke skiene. Hvis jeg er heldig varer skiene halvveis.

Aftenen bød på vær av beste sort. Delvis skyet med litt vind. Noen knappe minusgrader. Utsynet inn over viddene var makeløst. Hvis noen ville kristne oss, var dette tidspunktet.

Vi fant leirplass bortenfor et lite tjern med en hytte. Lysene fra Blåhammarens Fjellstasjon strålte i det fjerne. Kvelden var sen. Skiven viste om lag ni. På tide å komme seg i telt.

Middagen ble mitt privilegie. En klassisk rett; bogskinke servert på en seng av potetmos med veldige strømmer av meierismør.

Vinden kom etter stengetid. Mon tro hva morgendagen bringer. Uansett, teltet er bedre enn hybelen. Vidda er bedre enn byen. Snødrev er bedre enn regnvær.

Det ene praktfulle bildet viser Odd Helge foran den siste butikken i Storlien. Jeg pryder det neste.