Jeg tog nattoget til Mo i Rana etter å ha inntatt en 300 grams burger og tre halvlitere før toget skulle gå. Turen ble et ork, men mest på grunn av at jeg begynner å bli lei nattog med sittekupé. De bør forbys, og sovekupé bør bli standard, naturlig nok hjulpet av en saftig statsstøtte. Utrolig hvilke verdensproblemer man kan løse på tur.
Jeg kom meg omsider med buss til Umbukta, og slo av en prat med eieren, Thor Inge. Han gikk NPL i fjor, og hadde mange tips å komme med til en skakkjørt stakkar.
Jeg startet omkring klokken 10. Terrenget var frydefullt lettgått. Jeg hadde sett for meg å rekke en DNT-bu langt der inne mellom fjellene.
Like etter start måtte jeg gå utenom en flokk reinsdyr med kalver. Jeg har tidligere måttet slakte en kalv i Jotunheimen, etter at vi gikk rett mot dem uten å skjønne at man skal gå utenom når de har kalver. Kalvene klarer ikke å følge med på rømmen, og blir derfor forlatt. Jeg var klokere denne gangen.
Jeg passerte en annen DNT-bu på veien, og der var vannet ved siden av fortsatt isdekt. Ned mot neste bu måtte jeg gå lange strekninger på snø. Det er greit så lenge man ikke faller gjennom til knes.
Jeg blir mektig sliten av sekken, selv om den "bare" veier 25 kilogram. Det høres teit ut, men jeg er vant med å bære tyngre. Jeg har ikke trent så mye på forhånd, ettersom jeg klarte å pådra meg gnagsår i korsryggen under turen på Fosen. Det ser ut til å gå greit nå, hjulpet av masse vaselin.
Noen kilometere før bua så jeg en rev like foran meg. Den forsvant raskt, og jeg ble stående og kikke. Rett etterpå hørte jeg vemmelige skrik fra samme retning. Den holdt på en stund. Ikke nok med det, men samtidig begynte en annen merkelig lyd å fremtre. Den kom bakfra, like bak en haug, og lød som når man fyller dekk med luft fra bensinstasjon, men ikke treffer ventilen. Høyfrekvent og varierende i styrke, og den kom og gikk med jevne mellomrom. Jeg forsto ingenting ettersom jeg hadde passert der bak to minutter før. Lyden var såpass vemmelig at jeg ble redd, samtidig som jeg var nysgjerrig. Jeg aner ikke hva det kan ha vært, men jeg beveget meg sakte og forsiktig bort da jeg bestemte meg for å la risikoen få siste stikk. Lyden fulgte ikke etter meg.
Jeg ble lettere sprø og paranoid resten av ettermiddagen, og mistenkte hvert eneste lille tegn. I skrivende stund er jeg mer avslappet. Merkelige greier. Jeg håper å finne ut av lyden. Sannsynligvis en gaupe som hveste mot en bjørn.
Kvelden ble god, med herlig potetmos og krydder. Jeg hadde fiskeutstyret i sekken, så det får vente til i morgen. Ser fram til noen uker med flatbrød, mandler, potetmos, 4-korn og en bitte liten fisk i ny og ne. For en ferie!
Det blir nok så som så med mobildekning framover. Nå har jeg få og svenske signaler, slik at jeg må kutte ut bilder. Teksten kommer i alle fall i fokus, og det er en god ting.
