mandag 27. juli 2009

TEST: Exped Fold-Drybag


TEST: Exped Fold-Drybag

Denne testen omhandler flere av pakkposene i serien til Exped. Alle posene i serien har unike kombinasjoner av volum og farge.

Pakkposer generelt er noe man ikke vil være foruten etter første gangs bruk. Posene er fine fordi man enkelt kan holde ting tørre, samlet og kategorisert. Modellene varierer kraftig i kvalitet, men er temmelig like i funksjonalitet og utforming. Tyske Ortlieb var en av de første på dette markedet, med sine superkraftige og vanntette poser. De siste 5-10 årene har flere kommet på markedet, særlig med tynnere og lettere poser.

Form & funksjon
Jeg har brukt følgende modeller: small/gul/5 liter, medium/rød/8 liter og large/blå/13 liter. Det finnes totalt syv modeller å velge blant.

Posene har en sydd overlapping i posens høyde, samt kryssoverlapping i bunnen, omtrent slik skyggeluer er konstruert. Det finnes en bærereim i bunnen, i samme stoff som posen. Sømmene er teipet. I toppen finnes en klassisk, avstivet rullelukking med kvalitetsspenne. Innsiden er dekket av hvit polyuretan.

Prisen ligger rundt 100 kroner stykket, pluss eller minus avhengig av størrelse.

I bruk
Jeg stapper klær i den største, hodelykt+reparasjonsboks+alt-mulig-boks+Spot i den mellomstore og bjørkenever i den minste. Førstnevnte og sistnevnte vil jeg holde vanntett, mens den midterste kun brukes for å skape mest mulig orden i sekken.

Klesposen har holdt seg uten rifter, og er temmelig lufttett selv om jeg pakker mer enn beregnet i den. Man bør alltid ha litt plass øverst slik at man får rullet åpningen noen ganger, men den blir lufttett overraskende fort.

Den mellomstore posen har fått rifter flere steder, og en del av gummilaget på innsiden har blitt slitt bort. Dette skyldes dels tilfeldigheter og dels at tingene på innsiden er noe skarpe. Uansett, riftene kom ganske raskt og avkler posenes store svakhet: de er laget for å være lette, ikke for å være solide. Dette bør man tenke på i forkant. Vil man ha poser som er trygge, eller går man for lettest mulig sekk? Hvis vekt er viktigst må man ha med reparasjonsutstyr, noe man forsåvidt bør ha med uansett. Rifter kan komme selv om posen er laget for å tåle bomber og granater.

Den minste har holdt seg godt, men har heller ikke vært utsatt for hardt vær.

Det hvite belegget gjør posen vanntett og skaper mer lys for bedre oversikt. D-ringer på hver side av spennen i åpningen kunne vært kjekt, men jeg har ikke følt behov for det. Det er plass nok i løkkene hvor spennene er festet, hvis man vil feste en tråd for sikker lukking eller opphenging. Avstivningen på toppen gjør rulling til en lek.

Oppdatering: Posene har en svakhet i teipingen av sømmene. Noen av endene på teipremsene var ikke limt inntil posen, og er enkle å dra av hvis man skulle være uheldig. Dette viser hvor dårlig teipingen faktisk sitter. De som av ren nysgjerrighet har forsøkt å dra av gammel teiping fra en utbrukt membranjakke kjenner igjen problemet. Dette viser hvor dårlig feste teipingen faktisk har. Jeg kjenner det igjen fra flere andre produkter.

Konklusjon
I mine tidligere år fantes det kun en pakkpose i min verden, nemlig Ortlieb. Posene gikk aldri i stykker, men de var tunge og ble noe stive i kulda. Dagens vrimmel gjør godt for kroppen, da de nærmest er fjærlette. Man bør egentlig velge de mest solide posene av miljøhensyn, men samtidig er det ikke gunstig å bære helsen av seg. Å kjøpe en drøss med slike poser gjør at man ikke behøver å pakke i bæreposer eller brødposer som går i stykker før helgeturen er over. Jeg tror at det på lengre sikt tjener miljøet.

Posene fra Exped er gode, men riftene kommer raskt i denne vektklassen uansett merkenavn. Stoffene er ikke unike fra produsent til produsent, det er i realiteten ikke mange stoffer å velge blant. Tjener man én kvalitet, taper man en annen. Slik er det inntil en eller annen teknologi revolusjonerer markedet med kombinasjonen av evigvarende styrke og fjærlett vekt. Derfor gjenstår kun en setning:

Ta med reparasjonsutstyr hvis noe må holdes tørt.

tirsdag 21. juli 2009

Farlig ferd

Jeg kom meg fra campingplassen rundt halv tolv. Gjett hvordan været var.

Straks jeg var ute på E6 fikk jeg føle hvilken dårlig løsning det er å gå på rulleski langs halve Norge, og da snakker vi attpåtil den roligere halvdelen. Vogntog, minibusser og campingbiler suser ofte forbi med mindre enn en halv meters margin i 80-sonen. I tillegg kommer dragsuget som senker livsoddsen min før neste kjøretøy passerer. Å gjøre slikt en måned i strekk har en potensiell dødsrate som trolig kan sammenliknes med en bestigning av K2. Jeg gjorde noe liknende i vinter - E6 altså, ikke K2 -, da jeg gikk en mil eller to langs veien mellom Dombås og Hjerkinn. Følelsen var bedre da, mest fordi jeg ikke gikk på stylteski. Is og snø høyner derimot risikoen.

Det var befriende å ankomme Bjerka, hvor togstasjonen ligger. Vi snakker altså om et sted så vidt sør for Mo i Rana. Jeg brukte en time på distansen, noe som vil tilsi en hastighet på 10 kilometer i timen. Det går raskt langs veien.

Jeg lokaliserte veien til toget og gikk bort på bensinstasjonen for å trøstespise forfallsmat. Det ble noen timers venting på jernbanestasjonen, men været var topp og humøret likeså.

Jeg regner med å komme hjem i morgen. Bloggen oppdateres så snart jeg har ferske nyheter.

mandag 20. juli 2009

Avgjørende overraskelse

Jeg kom meg i marsj ganske sent, omkring halv ett. Været var godt som glass-Cola.

Etter noen timer på beina grunnet grusvei fikk jeg snart asfalt til skiene. Smak på ordene, "asfalt til skiene". Noe burde være fryktelig galt. Uansett, ferden gikk stort sett unna, og det var ikke veldig mange unnarenner hvor jeg måtte traske, noe jeg altså gjør fordi bremseteknikken ikke holder.

Jeg stakk innom noen steder for å fylle på vann, blant annet en kafé som heter Villmarksstua. Den viste seg riktignok stengt, og derfor snyltet jeg hos en nabo. Veien jeg går på kalles Villmarksveien, sikkert fordi strøket er grisgrendt.

Noe nærmere klokken 20 var jeg ankommet Korgen, som er tettstedet i bunnen nord for Korgenfjellet. Fjellet er en kjent, bratt passasje for dem som har kjørt E6 her nord.

Jeg fant meg en campingplass på tross av at jeg aller helst ville spørre om hageplass ved en bolig. Stedet var ok, men jeg følte meg ikke helt hjemme. Depresjonen begynte å sige inn, men jeg stanset den med erfaren tankekraft. Jeg ville ikke la det ødelegge kvelden.

I dag tidlig oppdaget jeg at det er sprekker i flere av leddene på den spinkleste teltstangen. Jeg har allerede byttet ut et ødelagt ledd med medbrakt reservestang, og nå har jeg ingen flere. Det er sprekker på to-tre ledd, og jeg frykter at alle snarlig kan gå. Sprekkene ligger i hunnendene, altså der man stapper inn det andre leddet. Jeg regner med at det minst vil ta en uke før jeg kan hente ut nye på Posten. Teltet har forlengst gått ut av produksjon, noe som ikke gjør saken bedre. Som tidligere sagt, det er ikke fra Nanok, som er min sponsor. (Årsaken til at Nanok-telt ikke er med nå kan leses i et tidligere innlegg, trolig 1. juli eller like deretter.)

Et alternativ er å få tilsendt et annet telt, men alle de andre jeg har veier minst det dobbelte, og er ikke fristende ekstravekt. Jeg gidder ikke ligge og vente i bebygde strøk i over en uke, og når framtiden attpåtil er slik at jeg må ned før midten av august sier det seg selv: Jeg er best tjent med å reise sørover nå.

Jeg har dessverre ingen bilder fra i dag. Lite spennende å finne langs veien. Sjekk følgende blogg hvis det visuelle behovet blir prekært: www.helenesfotoblogg.blogspot.com.

søndag 19. juli 2009

Ski-lsmisse

Jeg kom meg i gang omkring halv elleve. Været var flott. Hørt den før?

Det var en ny opplevelse med tung sekk og rulleski, og det var godt at veiene stort sett gikk opp, plant eller svakt nedover. Å bremse på rulleski fungerer bare til en viss grad og en kontrollert akutt stans er umulig, etter min erfaring. I kombinasjon med tung sekk, smal vei og lave sko kan det raskt gå galt. Jeg forstår virkelig ikke hvordan de som trener med slikt vil utsette seg for slik overhengende fare.

Jeg har kommet meg godt av sted, og er straks i Bleikvassli. Snakk om appetittdempende navn, forresten. Trafikken på denne lokalveien er ikke stor, det blir verre på E6.

Konklusjonen i dag er klar. Jeg sender skiene hjem igjen. Snakk om nitrist måte å ta seg fram på. Dagen har vært like spennende som formiddagen til et kjæledyr. Jeg går stort sett og gløtter mot fjellene når balansen tillater det. Fjellene lokker på meg, og har nådd inn. For noen dager siden tenkte jeg at det har en verdi for meg å fullføre uansett, noe jeg fortsatt står for. NPL på denne måten er derimot bak mål, det samme som å gå langs veien. Da er det bedre å heller sykle siste biten, og ta det som en ferie. Jeg skal naturligvis fullføre, men spørsmålet var om jeg ville rekke å fullføre i august siden jeg må sørover før september.

Opplevelsen står som viktigste årsak, men utstyret er også viktig, så vel som sikkerhet. Skoene og bindingene er godt brukt og har feiret minst ett tiårsjubileum. De er like stabile som et kuleformet krus. Videre har jeg svært liten kontroll i nedoverbakker, og må gå i alle sådanne langs E6.

Jeg skrev at jeg skal sende hjem skiene, og det betyr at jeg går videre på beina - selvsagt ute i skog og fjell. Hva jeg rekker er usikkert, men Narvik er nok senest mulige endestasjon.

Første bilde viser en nordlig del av Røssvatnet, og det andre viser middagen ved bålet. Tro ikke at jeg er gal og bærer på hermetikk. Den skulle egentlig fortæres i Hattfjelldal.

lørdag 18. juli 2009

Avslappende hviledag

Jeg hadde vondt i magen i går kveld og var slett ikke bedre. Derfor skulle jeg se an morgenen. Den begynte godt og fortsatte likeså.

Jeg stod opp etter ti en gang. Etter noen telefonsamtaler hørte jeg at noen var utenfor huset i hagen hvor jeg ligger, og jeg så etter siden jeg visste at ingen var hjemme. Kvinnene som banket på var fra Jehovas Vitner. Jeg var klar for en diskusjon, og forærte dem en time av min dyrebare hviledag. Det ble en interessant debatt, og de var svært hyggelige. Jeg håper jeg gav dem noe å tenke på. Etterpå fikk jeg vite av noen lokale at de er uønsket i nabolaget. Det finnes nok mindre hyggelige misjonærer som sverter sektens rykte, men tiden for omreisende misjonering burde være forbi. Det fantes en tid hvor misjonering var et godt hjelpemiddel for å bøte på fattigdom og fortvilelse. I dag er statlig velferd vår rådende religion, og Nav er vår gud.

Jeg brukte dagen til handling, telefonprating og spising. Herlig å få i seg noe mat når man har vært appetittløs de siste dagene.

I kveld fikk jeg for meg å gå til Hattfjellet, selvfølgelig ikke tidligere enn åtte. Det ville gå glatt på rulleski tenkte jeg, men etter ei stund kom grusveien. Jeg stoppet og snudde. Gadd ikke mer. Jeg ville vel kommet hjem etter midnatt, men det er godt med skikkelig søvn før jeg starter i morgen.

Jeg legger ved et bilde fra i dag. Det er meg på rulleski. Legg til 15 kilo mer i sekken, og du har meg i morgen. Hvis jeg fortsatt står, og ikke ligger i grøfta.
Bildet er forøvrig manipulert med softfilter for et nasjonalromantisk preg. Noen til kanskje tro at jeg er i slekt med Moe, kompanjongen til Asbjørnsen. Om det får de lærde stride.

fredag 17. juli 2009

Slitsom hviledag

Jeg slappet av så lenge jeg maktet i dag morges. Været var godt, og gjorde det snart uutholdelig å ligge innpakket i klær i teltet.

Mot slutten av kvelden i går var jeg kald, fikk stadige frysninger, manglet appetitt og var tidvis kvalm. Man skulle tro det kommer av noe mer enn den fysiske utskeielsen. Ikke vet jeg. Jeg gikk ut i skogen, stakk to fingre i halsen og så matbudsjettet gli ut blant gresstråene. Etter noe annet nødvendig følte jeg meg litt bedre, og gikk for å legge meg.

Formen var bedre fra morgenen, men jeg lå i ørska noen timer utover. Hodet og magen har hatt bedre dager.

Dagen har gått med til å pakke opp en pakke, sende en annen, kjøpe litt mat, lade opp diverse batterier og prøve rulleskiene.

Nettopp, rulleski. Dette er nyheten som vil gi en del rynkete neser der ute. Ting har på langt nær ikke gått som jeg trodde i år, og derfor har jeg fått et aldri så lite tidspress. Jeg skal rekke noe obligatorisk, samt etter planen gå Norge på tvers i høst. For å rekke dette må jeg ta skiene fått, altså langs veien. Dette gir ikke mye fjellfølelse, men i min unge alder er turens fysiske utfoldelse vel så viktig. Jeg vet at rulleski, lave skistøvler og tung sekk ikke er en idéel kombinasjon, men jeg skal i alle fall forsøke. Håpet er å butte mot havet i løpet av august.

Første bilde viser et skilt man sjelden ser ved veien. Hattfjelldal har nemlig flyplass. Siste bilde viser hvor Hattfjelldal har sitt navn i fra. Hattfjellet rager 1128 meter over havet. I tidligere tider ble det drevet koppergruve på toppen. Uvanlig posisjon for slikt.

torsdag 16. juli 2009

Hatten av

Jeg stod opp med vekkerklokke denne morgenen. Kvart over ni skar jeg ned dalen, etter å ha tatt farvel med Jan og de andre på hytta.

Støvlene fulgte en av Børgefjells få stier. Jeg kom meg ned til bunnen av Susendalen på halvannen time, og rakk å møte to oppstigere.

Det flotte været gjentar seg. Jeg stoppet på gården hvor Ivarstua ligger, nettopp for å høre hva det er. Ivarstua er en liten tømmerkoie som ble oppført i 1834. Den har sitt navn etter Ivar Ivarson, som var den første nybyggeren i Susendalen. Det skal understrekes at samene allerede bodde der. Ivar kom helt fra Sel i Gudbrandsdalen. En lang marsj for en liten familie. Den stiller min tur i skyggen.

Jeg takket for fortellingen, som jeg fikk av kona på gården. Like etter valgte jeg å gå den gamle veien mot Hattfjelldal. Noe lengre og mer opp og ned, men desto mer fredfull. Kroppen gikk stort sett som en velsmurt maskin, men føttene ble temmelig såre mot slutten. Jeg kunne stolt gå forbi tettstedskiltet til Hattfjelldal etter seks timer på tre mil. Gjennomsnittsfarten hadde vært fem kilometer i timen, noe jeg er ganske nøgd med, derav dagens dype tittel. Sist gang jeg gikk 35 kilometere på en dag, var på asfalten etter Lindesnes. Jeg var i god form da, men brukte nok lengre tid. Formen er kanskje bedre nå, selv etter lungebetennelsen.

Jeg hentet ut postpakken min og handlet noen fornuftige varer, mer om førstnevnte i morgen. Jeg var tidvis svimmel mens jeg gikk på veien, og inne i butikken hadde jeg i blant følelsen av å sveve. Det betyr at jeg er svært sliten. Matinntaket har dessverre ikke vært så godt i dag, og har sin del av skylden.

Marmoren fra Jengelvatnet - som jeg omtalte i går - kan godt ha vært kalkstein. Lavasteinen kan også ha vært noe annet. Geologi er et av mine forkalkede felter.

Jeg tok en øl på et hotell og fant meg en hage å ligge i. Etter tillatelse, naturligvis.

Første bilde viser Ivarstua, bygget oppå en stein og på størrelse med en mager hybel, deretter en felle, sannsynligvis for mindre rovdyr enn bjørn, og til slutt noen små sorte får. Alle knipset ved veiens side.

onsdag 15. juli 2009

Farvel Børgefjell

Mandag, 13. juli

Jeg våknet som vanlig til godvær. Marsjen startet vel 10-11.

Natten var litt kald, men jeg fikk stort sett sove. Grunnen er at jeg ikke har med sovepose. Jeg legger meg med ullundertøy, skallbukse, en lett dunjakke, balaklava, fingervanter, bomullsvotter og soveposesko. Skalljakken legger jeg over som dyne. Mye av det har jeg likevel med meg, derfor sparer jeg opp mot en kilo på det. Da får det bare være at nettene ikke blir som hjemme. Jeg savner posen, men har begynt å venne meg til det.

Jeg trasket opp forbi Jengelvatnet på leting etter et sted å krysse vassdraget. Der oppe stod ei gamme med lås på. Det er sjelden jeg finner dem låst.

Jeg fant ingen behagelig passasje før utoset av Jengelskardvatnet, men det var like greit, for der inne var det praktfullt. Det er også spennende geologi ved de to vannene, blant annet marmor og lavastein.

I retning lille Kjukkelvatnet støtte jeg på to hytter. Begge var låst, men hadde åpne forværelser for hjelp i dårlig vær.

Nesten oppe ved det nedre vannet traff jeg på en fluefisker fra Moss. Han het Steinar og ba meg stikke innom de andre i leiren for å tigge kaffeknekt. Som sagt, så gjort. Det var en hyggelig gjeng med to familier fra Østfold.

Jeg leiret et stykke bortenfor dem, og forsøkte fisket. Det gav intet resultat, men de andre fikk noen pinner. Jeg avsluttet et flott kveldsvær med bål, brennevin og østfoldingæne.

Kaffen holdt meg våken i mange timer etterpå.


Tirsdag, 14. juli

Jeg stod opp på slaget 9. Været var godt. Jeg takket for samværet før jeg dro, borti halv elleve.

Ferden gikk videre opp på vestsiden av vassdraget, og innom de to vannene oppunder Gaksfjellet. Der oppe traff jeg en trønder som også gikk alene.

Bisseggelva ble vadet uten
sko og bukse. Litt vondt for føttene, men det var verdt tørre sko. Jeg hadde rimelig kontroll, og bunnen var stort sett av sand. Generelt bør man ofre tørre sko, i alle fall når bunnen er steinete. Kaldt vann nedsetter følsomheten i føttene, som gjør at man ikke så lett føler hva man tråkker på. Når man plutselig tråkker på en spiss stein kan balansen raskt være tapt. Det kan stå om livet.

Jeg kom meg etterhvert bort til nordenden av store Kjukkelvatnet, hvor jeg leiret vis à vis hyttene. De er låst og brukes stort sett av samer, så vidt jeg vet. Jeg traff en der for noen år tilbake.

Jeg fikk forresten en fisk på veien, en lekker 200-grams. Den ble stekt i reinsfett og smakte godt med litt krydder.

Regnet har kommet, og det
virker mer bestemt denne gangen. Jeg koser meg i teltet til lyden av nylontrommer.


I dag

Klarværet var kommet tilbake. Jeg kom meg i marsj litt før elleve, men bare noen hundre meter bortenfor og bak et berg sto et annet telt. Fyren i teltet skulle være der i om lag to uker. Vi fikk en hyggelig prat i solskinnet.

Målet mitt var i alle fall å nå det vannet som ligger på høyden før man går ned til Susendalen. Det skjedde lite bortsett fra fortryllende utsikt. Jeg måtte krysse en stri elv, og var forberedt på å bli våt ned i støvlene. Til min store overraskelse holdt buksen tett nok rundt støvelbena, og jeg kunne fortsette min to uker lange tørre ferd.

Jeg nådde det nevnte vannet omkring halv fem, og traff på eierne av hytta i nordenden. Jeg fikk både kaffe, øl og kjeks. Trivelige folk.

Jeg la meg til på østsiden, og fant gode nettverk på en kolle like ved. En del fånyttes fisking senere hilste jeg på to lokale karer i en lavvu på vestsiden. De gav meg et fisketips som funket, selv om det bare ble noen små pinner.

I morgen skal jeg gå til Hattfjelldal, en halv mil i terrenget pluss tre mil på vei. Føttene gleder seg nok.

Første bilde viser marmoren ved Jengelvatnet, neste viser en utedo med typisk litteratur, deretter på snøbre over mot store Kjukkelvatnet, Kvigtind-massivet nærmere midnatt og kveldens himmel mot Hattfjelldal.

søndag 12. juli 2009

Blyvatnet

Jeg tok meg god tid i dag morges. Børgefjell skal nytes.

Turens første fisk kom raskt på land, og ble frokost sammen med en annen. Jeg hadde to til på kroken, men de slet seg av. Fine størrelser, omkring 300-400 gram.

Etter frokost tok jeg et bad, for første gang på snart to uker. Vannet var ikke så ille, men det var godt å komme på land til sol og bål.

Jeg gikk kort i dag, bare noen kilometere, og ligger nå ved Blyvatnet. Fisken her har ikke svart enda. Kanskje det er for mye bly i vannet...

Været har vært godt. Jeg kjente noe små dråper i stad, men de fallt alene. Jeg har hatt veldig godt vær så langt på turen. Grensen for hvor mye damp som kan holdes der oppe i himmelen må snart være nådd.

Jeg regner med å bruke litt ekstra tid gjennom Børgefjell, dels fordi det er et flott sted, og dels fordi jeg skal få tilsendt en pakke til Hattfjelldal. Ellers kunne man kommet unna med tre-fire dager på distansen.

I morgen går jeg til området ved lille Kjukkelvatnet. Der er mange små vann å velge blant. Jeg liker dem bedre enn de store.

Første bilde viser fisken, videre meg ved bålet, deretter utsikt mot Blyvatnet og til slutt noe det er flust av her oppe.

lørdag 11. juli 2009

Børgefjell

Jeg brukte god tid i dag tidlig. Brød og juice til frokost fortjener lang oppmerksomhet.

Jeg begynte å gå fra Røyrvik mellom 11 og 12. Kort tid etter ankom jeg et sted jeg minnes sommeren 2006. Jeg og min søster var på vei til Store Namsvatn, hvorfra jeg morgenen etter skulle inn i Børgefjell. Inne på bensinstasjonen ble vi fortalt at en kar nettopp hadde gått forbi. Han gikk Norge på langs. Jeg hadde allerede begynt å vurdere NPL, derfor ville jeg gjerne hilse på. Vi kjørte straks forbi, og jeg fikk en kort prat med ham. Der stod jeg med isen i hånden, nettopp kommet ut av en behagelig Golf, og der sto han, en kar over de 50 hvis klær og kropp hadde hatt renere og mer komfortable dager. Jeg følte meg litt dum, men praten ble fin. Jeg ytret mine framtidsplaner, og hvis jeg var han ville jeg kanskje tenkt "Atter en som drømmer, men som aldri kommer seg ut". Det er jo slik at de fleste som snakker - meg i dette tilfellet - aldri realiserer. Derfor smakte det godt å minnes denne plassen ved veien.

Jeg skulle egentlig dreie av etter ei stund for å gå mot østenden av Namsvatnet, men fortsatte til havna. Der oppe traff jeg en far og sønn som tilbød skyss rett over sundet. Jeg stod hardnakket på å gå rundt - i tråd med turens ånd. Det ble også en prat med en guttegjeng som skulle ta skyssbåten til Virmadalen, omtrent samme som jeg gjorde i nevnte år.

En stund etterpå satt jeg i båten på vei over sundet. Jeg verdsetter det å treffe nye mennesker svært høyt, og det å se nye områder, og det fikk jeg nå. Jeg ville kalt det juks noen timer tidligere, men så har jeg også fått hjelp før på turen. Man blir rundere med tiden, og det er godt.

De fraktet en sekshjuling på en flåte, og jeg hjalp så mye jeg kunne. Magnar Namsvatn med sønn og kone eier Vestre Rekarvatnet og driver utleie. Straks etter landgang kjørte de opp til hytta ved vatnet. Jeg spaserte, og kom dit opp en time senere, klokken 17. Som vanlig var jeg positiv til kaffe og kaker. Vi skilte lag omkring 20, etter en lang og fin prat.

Jeg kom meg snart til noen små vann nord for Østre Rekarvatnet, hvor jeg leirer for natten. Himmelen og været er fint, og det er herlig å ankomme Børgefjell. Mindre vegetasjon, ingen knott og idylliske vann og elver. I morgen skal jeg fiske for første gang på turen.

Første bilde viser familien Namsvatn med diverse fartøyer. Himmelen speiles deretter i Vestre Rekarvatnet, og er voldsom i siste bilde.

fredag 10. juli 2009

Røyrvik

Torsdag, 9. juli

Jeg kom meg i marsj til halv elleve. Før det hadde jeg tatt farvel med Leif Ditløv etter nystekte frokostpannekaker. Jeg fikk også med meg en nettinghette som holder ute knott.

Dagen foregikk uten rabalder. Jeg møtte to gutter ved veien, hvis sommerjobb gikk ut på å kontrollere elektriske installasjoner. Det virket som en behagelig jobb, der de kjørte rundt i bil og av og til måtte ut i skogen. De gav meg sjokolade, som jeg naturligvis tok imot uten større leven.

Jeg prøvde meg litt på munnspillet jeg fikk til jul, som var ment for turen. Nok om det.

Etter to mil la jeg meg til i Devika, som ligger litt sør for Røyrvik. Limingen er regulert, og derfor går strendene temmelig langt ut på sommeren. Etter å ha snakket med ei dame i et hus ovenfor, la jeg meg til på stranden. Knotten er nok ikke så ille her.

Kvelden ble fin, med idyllisk strandved på bålet og kakao til. Middagen ble som i vinter; potetmos, boksskinke, fett og krydder. Jeg kunne ha likt den bedre.


I dag

Klokken halv elleve begynte jeg på den siste biten inn til Røyrvik. Natten og morgenen hadde vært knottfri. Hvilken virkelighetsfjern glede.

Jeg gikk temmelig raskt og krysset etterhvert over fra Lierne til Røyrvik kommune. Veien hadde vært gruslagt siden noe etter Østnes, og gikk nå over i asfalt fra kommuneskillet. På veien pratet jeg med en sørsame, som driver rein oppe i Børgefjell.

Klokken 14 ankom jeg sentrum, og gled over i spising og sjekking av mobiltelefoner før jeg handlet mat. Etterhvert kom jeg meg til gjestegården som jeg hadde hørt om. Kostnaden for rom ble litt for stor, og derfor slo jeg opp teltet utenfor bygget. Jeg fikk bruke do og strøm mot en mindre skilling.

Etter butikkbesøket var det herlig å smake vanlig kost igjen. Rugbrød, Vossafår, majones, brunost, juice og allskens frukt ble dandert utover bunnen av teltduken. Pluss en liten pose smågodt. Skjønt, jeg har ikke vært stygglenge på tur, men maten blir raskt ensformig.

Nå sitter jeg i restauranten og spiser pommes frites og drikker øl. Sistnevnte var særlig velkommen her inne i varmen. I morgen håper jeg å nå Børgefjell.

Bildene viser en dass ved avkjøringen til et hus helt sør ved Limingen, meg i dag morges og Røyrvik sentrum. Jeg trengte ikke akkurat vidvinkel for å få med sistnevnte, men det finnes mindre steder.

onsdag 8. juli 2009

Frelsens fire vegger

Jeg gikk fra plattingen klokken halv ni i dag morges. Veien var klar, og så var jeg.

Det skjedde ikke stort før jeg kom til Kvelia, hvor jeg skulle stikke innom en kafé ved veien. Jeg var blitt fortalt at de hadde en besøksbok for slike som meg, og spanderte kaffe attpå. Jeg ankom Kvelibua, hilste på og skrev meg inn, og i tillegg til kaffe ble jeg skjenket et par ullsåler som var håndlaget av sjefen sjøl - Roland Aagård. Jeg takket snart for meg og travet videre - oppløftet av bygdisk gavmildhet.

Noen kilometere før Østnes - hvor jeg nå oppholder meg - var jeg inne på svensk side i noe over en time. Det var en veistubb som stort sett brukes av nordmenn. Veien var av grus, men asfaltert før og etter grensen, et lattermildt innslag av stivbent byråkrati.

Vel nede i Østnes hadde jeg tilbakelagt 25 kilometere. Det var tid for hvile. Der var ikke mange hus, og ingen mennesker før jeg ringte på i nærmeste hus. De hadde en saftig gresstubb godt utenfor huset som så fristende ut. Regnet var begynt å falle ned fra en himmel som hadde vært grå dagen lang.

Jeg ringte på og spurte om jeg kunne gjeste gresset. Familien Ditløv ba meg inn på middag, og det gled til slutt over i kaffe og cognac.

Ut på kvelden ble rekorden for knottangrep ytterligere flyttet. Jeg klarte ikke å eliminere dem i samme takt som de kom inn i innerteltet. Jeg kom meg ut, og der var det svart. En sky foran meg, en over sekken og en over teltet. Jeg har knapt sett verre, i så fall bare på fjernsyn uten antenne, hvis noen forstår. Når jeg trengte hodet gjennom skyene var det som å få damp i ansiktet, bortsett fra at dampen i dette tilfellet krøp og kravlet og trengte seg inn over alt. Jeg måtte holde pusten, ellers ville jeg hoste opp djeveldyr for hvert åndedrag.

De sier her at tiden og været er på sitt verste - juli, kveld og yr i lufta. Jeg tror dem så gjerne, men trodde også at det ikke kunne bli verre enn i går. Nå tror jeg det kan bli enda verre. Jeg begynner å bli lei av å skrive om at knotten stadig blir verre, og enda mer lei blir trolig mine lesere. Jeg må nok spørre om husly i morgen også. Å være ute slik går i to tilfeller - hvis man må eller blir tvunget. Jeg kan heldigvis velge, og innrømmer svakhet. Dette er verre en gnagsår på ryggen, lungebetennelse i høyfjellet og vannblemmer under halve foten. Jeg sover inne i natt.

Jeg legger ved to bilder fra i dag. Legg merke til hvordan asfalten slutter og begynner ved grenseovergangene.

tirsdag 7. juli 2009

Hviledag på Nordli

Jeg pisket meg opp i dag klokken 06. Jeg hadde tidligere bestemt meg for hviledag, og den ville jeg ha på Nordli. Jeg valgte å ta bussen de siste 15 kilometerne for å spare føttene. De er temmelig kjørt nå.

Uansett hvor ille knotten har vært, så var den enda verre denne morgenen. De som hang på fortsatte å plage meg inne på bussen.

Det var herlig å komme frem til Nordli. I alle fall for en kort stund. Intet sted var åpent, så derfor måtte jeg gå frem og tilbake i nesten to timer. Vind og tidvis regn gjorde det ikke bedre. Når det er sagt, så er det slikt ubehag som gjør komforten enda bedre. Det er ofte verdt å lide før glede.

Og hvilken glede! Først handlet jeg mat, deretter lappesaker for sykkelslange (hull i kartmappen) og så strøk jeg opp på den lokale kaféen, Li-Vert'n. Greie saker, men der oppe fikk jeg så klart høre om utallige andre som hadde vært innom. Og hva skjedde? Gratis lunsj! Og så, gratis middag! De har visst en slik politikk overfor vandrere av mitt slag. Jeg synes det blir verre og verre å ta i mot slikt, det føles ikke greit. Samtidig blir jeg naturligvis strålende blid og glad. Og det er godt.

Jeg satt i en krok for meg selv fra 10 til 16-17 og levde livets glade dager. Kartmappen ble ny og føttene fikk velfortjent hvile.

Teltet og meg har nå havnet på en platting nede ved vannet, sammen med Velforeningens båthus. Vogntogene haster forbi ti meter unna. Knotten er her tidvis, men ikke på langt nær som i går.

I morgen går jeg videre mot Røyrvik. Jeg vil gå veien ettersom terrenget i området ikke er spesielt interessant, det er tidkrevende å ferdes i, og det er smalt mellom veier og bebyggelse. Det får være grenser for stahet.

Det ble mange spennende bilder i dag, så mange at jeg nøyer meg med ett og slenger på to fra tidligere dager. På det ene pusser jeg sko på kveldens teltplass, et annet viser en stein som likner et ansikt, og til slutt restene av dyret jeg nevnte tidligere.

mandag 6. juli 2009

Velgjørende engler

Lørdag, 4. juli

Jeg karret meg opp litt etter åtte. Rutinene gikk som før, og jeg kom meg i marsj en time senere. Været var som ellers; nesten skyfritt, litt vind og varmt som på Kreta. På vei ned berget skremte jeg opp en elg på lang avstand.

Planen var å gå innom gården på Holderen før jeg svingte av nordover. Jeg ankom stedet etter noen timer, og ble møtt av Vigdis Moe, som holder kuer i juli. Vi fant ingen relasjon hva angår etternavn. Jeg fant noe annet, nemlig mobildekning, og fikk sendt av gårde innlegg til bloggen. Vi hadde en hyggelig prat, og hun gav meg hjemmebakte lefser med smør og kanel. Herlig supplement til mitt ensidige kosthold. Videre anbefalte hun meg å gå via Gjevsjøen. Holderen har forøvrig to Statskog-hytter og en for DNT i tillegg til Vigdis' seter.

Jeg kom meg snart i vei mot Gjevsjøen Fjellgård. Langs vannet opplevde jeg et av de verste angrepene fra klegg i nyere tid. Jeg ble nesten gal, og dro over myggnettet. Nettets luftige skjold føltes som å ankomme paradis, en erfaring jeg forøvrig har til gode.

Stien inn til gården ble stadig bedre, og noe før 16 sto jeg på tunet og forhørte eieren. De drev utleie og servering. Familien Gjefsjø er fastboende og driften gjøres i hovedsak av sønnen Nils Christian, som jeg fikk en lang prat med. Det er nok ikke mange gutter i 20-åra som driver gård der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Senere på kvelden ba jeg om å få kjøpe middag. Jammen fikk jeg ikke servert både elgkjøtt, kyllinglår, poteter, salat med fetaost, kokte grønnsaker og tyttebær. Dessert også, is med jordbær og blåbær. Da jeg ville betale sa de attpåtil at det var på huset. Snakk om godtfolk!

Vi pratet om masse rart etterpå, blant annet vindmøller og solceller, som de hadde i tillegg til dieselaggregat. Etterpå smakte jeg på kraftfôr, så på melking av ku og holdt en håndfull hønsekylling. Rett før leggetid ble jeg overrumplet av knott, men de klarte ikke å ødelegge en flott kveld.


Søndag, 5. juli

Jeg kom meg i marsj klokken ti, etter å ha takket farvel til familien Gjefsjø. Like etter så jeg en hare oppe i skogen.

Ferden gikk først gjennom skog og deretter vekslet det mellom myr og fjell resten av dagen. Jeg møtte på tidkrevende terreng mot slutten av dagen, det vil si bjørkekratt med steinblokker. Slikt tar tid å forsere, og er typiske steder hvor man raskt kan brekke en knokkel eller tre.

Når jeg er inne på bein, så kom jeg forbi et område hvor det lå et svært skjelett. Det lå spredt utover omtrent 100 kvm. Hodet virket for stort til å være rein, men hva vet jeg. Det var uansett planteeter og byttedyr. De to egenskapene henger vel ofte sammen. Stemningen ble litt trykket, og derfor strøk jeg snart "inn mellem fjellene", som Helge Ingstad ofte skrev.

Dagen foregikk uten særlig spenning utover all moroa ovenfor. Som noen kanskje tenker, så bruker jeg lite tid på annet enn gåing for tiden. Etter alle problemene i vår er jeg utålmodig etter tilbakelagte kilometre. I tillegg er jeg ikke særlig glad i myr, skog og flyvende bitedyr på varme sommerdager, og det har Trøndelag nok av. Fisking, bålkos og bading får komme senere.

I kveld kom ovenfravann for første gang på turen. Det er på sett og vis godt. Insektene som er skapt for at vi skal føle at vi lever holder seg borte, og temperaturen faller. Jeg blir nok snarlig lei, men man får ingen tørke uten regn før og etter.


I dag

Jeg kom i gang fra 10. Det regnet ikke på morgenen, men det fallt noen ganger utover dagen.

Jeg hadde ligget omtrent i hjertet av Gressånoen NP til i dag. Det er forøvrig mulig at Gressåmoen ikke lenger er en egen nasjonalpark, men at den ligger under Blåfjell-Skjækerfjella NP, hvor jeg har vært den siste uken.

Terrenget varierte kraftig i dag, fra snaufjell til storvokst skog. Fossdalens øvre deler har idylliske elvesvinger, men etter Ramnkrokan er det over en mil med tråkking i vasstrukken myr. Det tar tid og tålmod.

Ved flere anledninger skremte jeg opp rypekull. Det er sjarmerende å se hvordan mor og i blant far forsøker å lede meg vekk.

Jeg kom fram til enden av Holden omkring 18, og gikk opp for å tigge drikkevann på Kveaunet gård. De var hyggelige trøndere, og fortalte om flere andre som gjennom årene har gått forbi i samme ærend.

Jeg ligger i kanten av et jorde og skriver, mens jeg vekselsvis eliminerer knott som kommer inn gjennom myggnettingen. I morgen står Nordli for tur. Det blir nok noen unødvendige kjøp der oppe.

Jeg legger ved noen bilder, blant annet deler av Gjevsjøen Fjellgård, middagen der og en foss fra i dag. Noen som vet hvilket dyr sporene stammer fra? Jeg tipper jerv.

lørdag 4. juli 2009

En liten skuffelse

Fredag, 3. juli

Jeg sto opp klokken 09 og kom meg i marsj en time senere.

I forhold til i vinter, hvor kjapp betydde to timer om morgenen er dette noe helt annet. Jeg slipper å smelte vann, varme maten og ta på masse klær for å nevne noen få ting.

Gåingen gikk greit ned Ståggådalen. Jeg møtte på to elger som lå i den våte myra, under 200 meter unna. De gadd ikke bry seg, jeg måtte rope høyt og bryskt for at de i det hele tatt skulle vri på hodet.

Oppe på Ståggåfjellet fikk jeg det første glimtet av Gaundalen. Nok en gang møtte jeg på en elg, under ti meter unna. Jeg skremte den opp fra et vannhull.

Av ren nysgjerrighet la jeg igjen sekken - etter å ha krysset Grønlivassbekken som kommer fra Grønlivatnet - for å sjekke ut sistnevnte vatn. Vannet er stort i skjækerfjelsk målestokk, og driver et lite kraftverk for blant annet gården i Gaundalen.

Noe før 15 sto jeg på tunet på Gaundalen Fjellgård. Personen som åpnet var ikke den gamle damen som jeg har lest om, men et av hennes syv barn. Sønnen driver gården, og tjener penger på turisme. Moren så jeg ikke snurten av. Det skal nevnes at de ikke driver DNT-liknende turisme, men utleie av hytter i området.

Litt skuffet over at middagen uteble, vendte jeg nesen mot Holderen, og fulgte strømstolpene. Klokken 17 slo jeg meg ned oppe ved Gaundalklumpen. I det jeg skulle sette opp teltet knakk et rør på teltstangen. Trolig et trøtthetsbrudd. Dette har ikke hendt meg før, men reservestenger er likevel med, og jeg fikset biffen raskt. Bra at været var godt. Det skal nevnes at teltet ikke er fra Nanok, som er min sponsor. For å gjøre starten lettere har jeg valgt å pakke med et av typen en-persons-lettvektstelt, og i den kategorien lager ikke Nanok noe for tiden.

Kvelden ble fin. Middagen ble en pose potetmos med reinsfett og krydder. Jeg sparer den siste reinstungen i tilfellet fisket er dårlig. Været er såpass varmt, stille og tørt.

Det øvre bildet viser Gaundalen Fjellgård. Nedre bilde viser en flyktende elg midt på horisonten, hvis man ser nøye eller forstørrer.

torsdag 2. juli 2009

Kort dag

Dagen begynte omtrent klokken 09. Jeg spiser 4-korn om morgenen i stedet for havregrøt, fordi jeg da slipper å varme opp maten. Jeg sparer tid og foretrekker uansett kald frokost på sommeren.

Jeg begynte å gå klokken 10. Været var som gårsdagens; nesten skyfritt, lite vind og varmt.

Ruta gikk langs rødmerket sti et par kilometre før jeg fant min egen vei. Jeg nådde østenden på det største av Langtjønna klokken 12. To svaner satt der langt ute. Det er ensomt å være alene på tur.

De neste to timene fulgte jeg Tverråa opp til vannet Bierneloebpelh. Jeg jublet av full hals fordi jeg hadde gått lengre enn jeg trodde. Vannets navn ser jeg flere steder på kartet. Lurer på hva det betyr. Uansett, jeg nådde vannet før klokken fire. Normalt ville jeg gått lengre, men jeg tvang meg selv til tidlig kveld. Kroppen har godt av det i begynnelsen, og jeg skal også delvis snu døgnet etterhvert. Planen er frokost klokken 04.

Foruten å ha funnet en hytte som ikke var merket av, sett et par rødprikkete sommerfugler parre ved siden av en puppe og spist reinstunge for første gang, har det ikke skjedd stort. Jeg går naken under skallklærne, og det har gitt meg gnagsår her og der. Det blir nok boxer i morgen.

Jeg regner med å nå Gaundalen i morgen. Der bor en eldre dame som blant annet mottar turgåere. Det er ikke usannsynlig at jeg blir fattigere i morgen.

Jeg glemte dessverre å knipse bilder i liten oppløsning i dag, og derfor legger jeg bare ved et jeg nettopp tok ut fra teltåpningen.

onsdag 1. juli 2009

Irritabel start

Jeg kom meg omsider til Skjækerfossen, og bussjåføren ville instendig kjøre meg opp til Skjækermoen. Snakk om service. Jeg burde jo egentlig gå. Der oppe traff jeg onkelen til tømmerbilsjåføren. Begge bodde der.

De første steg gikk på vei, før en sti tok til etter noen kilometre. Stien ble etterhvert dårlig og var vanligvis umulig å finne. Spor etter firehjulinger var det nok av.

Kleggen fant meg ganske raskt, og ble etterhvert så plagsom at jeg måtte skifte fra shorts og trøye til bukse, jakke og myggnett. Nærmest uutholdelig når varmen er på de tredve.

Jeg kom over sau og et rypepar som forsøkte å forlede meg, men jeg tok med eggene for å koke dem. Neida. Jeg møtte også en kar på ei seter midt i dalen, og vi sladret kort. Han hadde sett bjørn mange ganger. Jeg så muligens et bjørnespor i dag, men bevisgrunnlaget var så sviktende at selv godvilje ikke er nok for å tro det.

Jeg ble svært sliten de siste timene, og vurderte en natt på Skjækerdalshytta. Det ble litt for dyrt, og derfor gjorde jeg det jeg hadde tenkt; jeg la meg oppe på snaufjellet ovenfor hytta. Fritt for insekter og deilig blest.

Kvelden ble fin, med nesten full blå himmel. Middagen var niste hjemmefra. Jeg har fortrengt de fleste savn til nå, men bølgen kommer nok snart.

Det ene bildet viser en klove som lå i veikanten etter Skjækermo. Tegn på bjørn? Bildekvaliteten blir dessverre laber i blant.
Det andre symboliserer at hele verden krysser sine fingre for meg. Høye tanker.

SPOT satellittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.9056
Longitude:12.2293
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:07/01/2009 21:25:04 (Europe/Oslo)
Kart