Tilbake i Vanvikan

Presenningen bråkte verre i vinden, og gjorde at jeg ikke fikk sove på flere timer. Tåken kom også etterhvert, og dempet lysten til å fjerne den. Utpå morgenkvisten lettet tåken, og jeg fjernet duken. Søvnen kom straks.

Jeg følte meg uthvilt i åtte-tiden, og lagde meg noen nudler og tomatbønner. Merkelig turmat, men de ble i alle fall ikke kombinert i samme rett. Morgenen var flott, og feide bort nattens minner.

Jeg kom meg i marsj så vidt etter ni. Ruten jeg hadde sett for meg gikk i en bue om Sauheia, Mevatnet og Brattliklumpen. Det lå godt med snø i det ellers myrlendte terrenget, og jeg gikk omtrent like mye på dét som på opptint underlag.

Været var vennlig hele dagen, og akkurat ikke for varmt. Jeg fant noen Colabokser i en brønn ved Setersetran, men lot meg ikke friste. Flomvann med myrsmak danker ut det meste.

Utsikten fra Brattliklumpen var et verdig farvel. Det var godt med dis over fjorden, men Tautra, byen, Gråkallen og alt som bedre er kunne fortsatt skimtes i det fjerne.

Jeg gikk ned ved Seter. Interessant navn. Milen tilbake langs veien mot Vanvikan gikk på rekordraske 75 minutter. Jeg skulle prøve å rekke fergen, men den gikk typisk nok lenge etter at jeg trodde den skulle gå. Det ble i alle fall trening.

Legger ved noen bilder, blant annet av noen som sloss om å parre.

Fjellene på Fosen

Fjellene på Fosen-halvøya har fristet meg gjennom hele vinteren. De ligger der ute i den glitrende fjorden, steile som furutrær, og det er umulig å ikke hvile øynene på dem når man ferdes i bartebyen. Det var på tide at jeg kom meg dit ut.

På vei ned mot fergen rullet jeg forbi selveste Rema-Reitan. Han var kledd som en kjendis, med frakk og mørke briller. Trondheim har alt.

Jeg kom i land på andre siden halv fem, og kjøpte meg noen nudler på butikken. Godterihyllene var fristende, men jeg hadde Reitans Landlord melkesjokolade i sekken. Den er litt sur, men også billig.

Åssidene ble raskt besteget, men ikke uten dramatikk. Jeg rispet meg kraftig opp i et tornekratt og ble overfalt av flått. Det er på tide å passe seg. Jeg har nettopp blitt blodgiver, og har ikke mer å avse.

Før fjellene gikk jeg gjennom Bjørgan gård, og fikk hilse på får av alle slag. Gården drives økologisk, og lå trivelig til.

Veien tok snart slutt, men fortsatte som sti opp til Gammeldammen. Ute av stand til å avgjøre om dammen er eldre enn andre vann, la jeg løypa utenom. Jeg kom meg snart opp til ryggen sørøst for Grønliklumpen, områdets høyeste topp. Toppen så fristende ut, men får virke som incentiv for neste tur.

Etter en lengre lunsj kom jeg meg omsider ned i terrenget, og fant meg leirplass. Jeg ligger ved Lomtjønna, nordvest for Munken.

Plassen er fin og nudlene var en opplevelse av de sjeldne. Jeg skal legge meg under en presenning som er latterlig dårlig forankret. Det går enten bra, eller rett til helvete. Jeg ser i alle fall Gråkallen her i fra.

Været er knall og dagen har vært varm. Det ligger godt med snø her og der, men ski ville vært trasig. Jeg legger ved noen bilder som beskriver forholdene. Et av dem viser også Trondheim sett herfra, med sauer foran.

Siste pust

Vi sto opp omkring klokken 09. Været var godt. Skyer, men ofte solgløtt.

Ettersom dette var siste dag, sløyfet vi frokosten for å spare tid. Vi hadde mål om å rekke bussen i Ås i Tydal klokken 18.30. Veien dit var lang.

Vi tok oss noe varm drikke og noen nøtter før vi begynte å pakke ut. Formen var fin. Været gjorde sitt for å løfte humøret vårt, men vi var allerede ved god mine.

Sekken ble fylt, og teltet pakket ned. Omkring klokken 11 sto vi klare til avmarsj. Ferden skulle gå omtrent langs kraftlinjen. Den forenkler marsjen betydelig, men på en dag som denne har det ikke like mye å si. Det fine været gir oss oversikt slik at vi kan orientere oss i forhold til omgivelsene.

Nede ved Sankåvollen i nordvestre ende av Esansjøen fikk vi øye på et par dvergspetter. De er et sikkert tegn på en vår i anmarsj, ettersom de trekker opp i fjellet når vær og temperatur gjør at insektene kommer fram. Rype ser vi flere ganger daglig.

Etter klokken 14 rundet vi Øfjellet og suste nedover scootersporet mot Ås. Det var fortsatt et godt stykke å gå. Vi passerte Gammelvollsjøen klokken 16, og sakket tempoet.

Været hadde vært svært skiftende i dag som i går. Det er ikke ofte det skifter såpass ofte som hver halve time. Sol, snødrev, sol, snødrev. Slik går dagen. Det gir en fin kontrast, ettersom gleden over solen blir større enn ved vedvarende solskinn.

Vi kom oss nedover jordene mot Ås, og bunnet dalen noe etter klokken 17.30. Vi hadde en knapp time på oss. Ås er heldigvis ikke stort, og vi fant raskt bussholdeplassen og bensinstasjonen. Jeg befant meg i en svak sinnsstilling, og kjøpte en flaske eplemost. Den ble spart til bussen. Odd Helge røyk på en muffin.

På bussen tilbake fikk vi selskap av en gjeng fjortisjenter. De maste og gnålte, og til min fortjeneste satt Odd Helge nærmest dem. Vi ankom et overskyet Trondheim rett før 21, akkurat slik vi forlot den.

Kontrastenes dag

Vi våknet til et forferdelig bråk. Vekkerklokken min var på uten at jeg visste det, og la gjemt nede i en plastboks. Svært dramatisk. Det satte en ekstra spiss på dagen.

Risgrøt til frokost var godt som gull. Vi kom oss ut av teltet omkring klokken 12, og hadde gleden av vått snødrev mens vi pakket sammen.

Den første delen av marsjen gikk motsatt vei av hva som var planlagt. Jeg gikk for lenge på magefølelsen, men Odd Helge kom heldigvis med et kritisk spørsmål etter en stund. Ydmykheten omfavnet meg, og resten av dagen gikk knirkefritt.

Været vekslet fra piskende snødrev til solgløtt hver halve time. Vi fikk gleden av sol, men ble heller ikke bortskjemt. De som advarte mot dårlig vær før vi skulle ut kan herved spise store mengder boller. Vi drar ikke på tur for å nyte godvær.

Omsider fant vi høyspentmastene, slik at vi slipper å navigere. Vi mener herved at staten bør sette opp strømmaster over alt i Norge, slik at vi kan gå på tur uten å ta ut kompasskurs. Vi fant samtidig et monument til minne om Armfelts hærtog. Hundrevis av soldater hadde altså dødd der for under 300 år siden. Vi følte ingen stor frykt.

Før vi slo leir hadde vi fått et halvt blikk av Sylanmassivet i det fjerne. Synd vi ikke skal opp dit. Det får bli en annen gang.

Odd Helge disket opp med spaghetti og kjøttdeig. Herlig mat. Kvelden ble fin og uten særlig vær utenfor.

Legger ved noen bilder. Er for trøtt til å nevne noe om dem.

Sylan i helgen

Vi trosset værmeldingene og satte oss på bussen mot Storlien. Helgens mål er skitur fra Storlien til Tydal. Denne gangen har jeg med meg Odd Helge Tunheim.

Bussen slapp oss av på Storlien så vidt over fem, fredag ettermiddag. Stedet var nærmest folketomt. Bak oss kunne vi skimte "Rea" gjennom butikkvinduet. Nok til å lure to gjerrige studenter. Vi skred inn i butikken, og ble møtt av en søt, svensk tjei. Odd Helge skulle se etter gamasjer. Hun hadde dessverre intet, men jeg endte opp med å kjøpe en gave og en rull med Polarbrød med reinsdyrkjøtt. Underbart.

Vi kom oss i marsj langs veien, og det tok ikke lang tid før vi fant en ny butikk. Det ble noe godis til turen. Vi er jo tross alt i Sverige. Som tjeien hadde sagt, så er det stort sett nordmenn som gjester Storlien. Dette skyldes trolig en kombinasjon av nærhet til både skianlegg og lavpris på alkohol. Det skal ikke mer til for å tekkes Ola Dunk. Uansett, butikk nummer to besto av mat, sprit og tobakk, og var således full av nordmenn.

Vi kom oss omsider opp fra metropolen, og la i vei inn mellom fjellene. Snøen var ny og løs, og lurte oss til å tro at det var midtvinters. Himmelen var ikke skyfri, men heller ikke mørk. Solen slapp tidvis nesten i gjennom. For anledningen har jeg et par utslitte ski kjøpt for ti kroner på et loppemarked. De hadde noe gammel smurning under som jeg valgte å prøve. Den viste seg å fungere perfekt. Trekjernen er blottlagt på flere steder, noe som gir gode vekstvilkår for råte. Råte er bra hvis man vil brekke skiene. Hvis jeg er heldig varer skiene halvveis.

Aftenen bød på vær av beste sort. Delvis skyet med litt vind. Noen knappe minusgrader. Utsynet inn over viddene var makeløst. Hvis noen ville kristne oss, var dette tidspunktet.

Vi fant leirplass bortenfor et lite tjern med en hytte. Lysene fra Blåhammarens Fjellstasjon strålte i det fjerne. Kvelden var sen. Skiven viste om lag ni. På tide å komme seg i telt.

Middagen ble mitt privilegie. En klassisk rett; bogskinke servert på en seng av potetmos med veldige strømmer av meierismør.

Vinden kom etter stengetid. Mon tro hva morgendagen bringer. Uansett, teltet er bedre enn hybelen. Vidda er bedre enn byen. Snødrev er bedre enn regnvær.

Det ene praktfulle bildet viser Odd Helge foran den siste butikken i Storlien. Jeg pryder det neste.

Påsken har passert.

Vi våknet en stund etter klokken 10. Været var litt lettere enn i går.

Frokosten ble droppet til fordel for snarere exit. Vi labbet over noen jorder og inn i et grustak før vi fant veien. Snøen satt som lim under pulken min, og minte meg på påskeværet til siste stavtak. Noe overdramatisert, naturligvis.

Vi fikk vite navnet på stedet av ei lokal barnevogntriller før vi ringte taxien. Turen opp til Beitostølen var ikke lang, men ville vært hard. En stereotyp barnefamilie på påskeferie underholdt oss i mellomtiden med stress, mas og kjeft. Det minte oss på hva som venter hjemme, og vi følte straks en sterk hjemlengsel.

Plutselig kom en svær minibusstaxi farende mot oss på slapseføret. Vi ante ufred og fare. Sjåføren viste seg lokal og grei, og svingte oss av der oppe i "byen" før vi rakk å telle til 30000, noe som normalt tar ti minutter.

Bussplassen, som vanligvis har plass til mang en buss, var dels sperret av en bod med gratis potetgull. Oppe ved skiheisen tok en svær kakaoballong mesteparten av oppmerksomheten. Det var deilig å komme tilbake til byen.

Jeg og Ola skilte lag på Fagernes. Påsken er over for denne gang, i alle fall den påsken som betyr mest. Selv om været ikke har vært typisk, har turen vært feiende flott likevel. Det blir uansett mindre enn seks måneder til neste tur.

Bildene viser Ola og grustaket, samt en siste hilsen fra oss begge. Sistnevnte har dessverre hvitbalansen i ubalanse.

Retrett

Jeg våknet klokken åtte, men orket ikke stå opp. Det var meningen at vi skulle komme oss tidligere i marsj. En time senere kom jeg igjen til bevissthet, og tok meg sammen.

Risgrøten kom raskt på kokern, men trengte kriminelt lang koketid. Jeg mistenker at det hadde sneket seg inn noen 45 minutters-korn i posen. Ola var klar for grøt, og fikk æren av å polere bollen til slutt.

Vi var rekordraske til å pakke, men sikten ute var nok en gang like dårlig som om vi skulle vært blinde. Et langt teltråd senere konkluderte vi med at det ville være hasardiøst å fortsette. Å gå tilbake samme vei ville være det tryggeste valget. Som sagt så gjort.

Av ymse årsaker valgte Ola å avslutte turen. Jeg lurte lenge på å fortsette turen mot Eidsbugarden fra øverst i Raudalen mens Ola gikk ned. Jeg tok en midlertidig beslutning om å dra ned sammen med ham. Jeg skal sove på saken.

Ferden ned fra fjellet ble lengre og tyngre enn antatt. Det hadde falt en halv meter snø i løpet av tiden i teltet, og denne skulle måkes bort over flere kilometere av tunge føtter og overvektige pulker. Det krevde sine menn.

Omsider var vi kommet et godt stykke ned langs kraftlinjen i retning Raudalen. Vi hev innpå med drivstoff mens solen glødet som en gammel døgnflue. Jeg koste meg med reinsdyrtunge mens Ola spiste selvlaget Delfiakake. Hva som inneholdt mest fett er høyst usikkert.

Været hadde vært greiere inntil lunsj, altså klokken fire, men skyet til nedover mot dalen. Snøen var ikke sen om å hive seg på.

Vi nådde bunnen av dalen omkring klokken seks og fant oss teltplass et stykke unna veien.

Like inne i skogen fikk vi øye på en jerv som yppet seg mot ei gaupe. Ved synet av oss forduftet de raskt som blå himmel i påsken. De er sjeldne syn i dette området.

Kvelden ble god med førsteklasses middag laget av Ola. Et eller annet med rødløk, kjøttdeig, bokskylling, ris og Carbonarapose. Jeg spanderte dengt sjokoladekake.

Natten tok meg ikke før halv to. Ola er mer fornuftig.

Dagens bilder kunne hengt på veggen hjemme. Snakk om blinkskudd.