Frokosten ble droppet til fordel for snarere exit. Vi labbet over noen jorder og inn i et grustak før vi fant veien. Snøen satt som lim under pulken min, og minte meg på påskeværet til siste stavtak. Noe overdramatisert, naturligvis.
Vi fikk vite navnet på stedet av ei lokal barnevogntriller før vi ringte taxien. Turen opp til Beitostølen var ikke lang, men ville vært hard. En stereotyp barnefamilie på påskeferie underholdt oss i mellomtiden med stress, mas og kjeft. Det minte oss på hva som venter hjemme, og vi følte straks en sterk hjemlengsel.
Plutselig kom en svær minibusstaxi farende mot oss på slapseføret. Vi ante ufred og fare. Sjåføren viste seg lokal og grei, og svingte oss av der oppe i "byen" før vi rakk å telle til 30000, noe som normalt tar ti minutter.
Bussplassen, som vanligvis har plass til mang en buss, var dels sperret av en bod med gratis potetgull. Oppe ved skiheisen tok en svær kakaoballong mesteparten av oppmerksomheten. Det var deilig å komme tilbake til byen.
Jeg og Ola skilte lag på Fagernes. Påsken er over for denne gang, i alle fall den påsken som betyr mest. Selv om været ikke har vært typisk, har turen vært feiende flott likevel. Det blir uansett mindre enn seks måneder til neste tur.
Bildene viser Ola og grustaket, samt en siste hilsen fra oss begge. Sistnevnte har dessverre hvitbalansen i ubalanse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar