Sylan i helgen

Vi trosset værmeldingene og satte oss på bussen mot Storlien. Helgens mål er skitur fra Storlien til Tydal. Denne gangen har jeg med meg Odd Helge Tunheim.

Bussen slapp oss av på Storlien så vidt over fem, fredag ettermiddag. Stedet var nærmest folketomt. Bak oss kunne vi skimte "Rea" gjennom butikkvinduet. Nok til å lure to gjerrige studenter. Vi skred inn i butikken, og ble møtt av en søt, svensk tjei. Odd Helge skulle se etter gamasjer. Hun hadde dessverre intet, men jeg endte opp med å kjøpe en gave og en rull med Polarbrød med reinsdyrkjøtt. Underbart.

Vi kom oss i marsj langs veien, og det tok ikke lang tid før vi fant en ny butikk. Det ble noe godis til turen. Vi er jo tross alt i Sverige. Som tjeien hadde sagt, så er det stort sett nordmenn som gjester Storlien. Dette skyldes trolig en kombinasjon av nærhet til både skianlegg og lavpris på alkohol. Det skal ikke mer til for å tekkes Ola Dunk. Uansett, butikk nummer to besto av mat, sprit og tobakk, og var således full av nordmenn.

Vi kom oss omsider opp fra metropolen, og la i vei inn mellom fjellene. Snøen var ny og løs, og lurte oss til å tro at det var midtvinters. Himmelen var ikke skyfri, men heller ikke mørk. Solen slapp tidvis nesten i gjennom. For anledningen har jeg et par utslitte ski kjøpt for ti kroner på et loppemarked. De hadde noe gammel smurning under som jeg valgte å prøve. Den viste seg å fungere perfekt. Trekjernen er blottlagt på flere steder, noe som gir gode vekstvilkår for råte. Råte er bra hvis man vil brekke skiene. Hvis jeg er heldig varer skiene halvveis.

Aftenen bød på vær av beste sort. Delvis skyet med litt vind. Noen knappe minusgrader. Utsynet inn over viddene var makeløst. Hvis noen ville kristne oss, var dette tidspunktet.

Vi fant leirplass bortenfor et lite tjern med en hytte. Lysene fra Blåhammarens Fjellstasjon strålte i det fjerne. Kvelden var sen. Skiven viste om lag ni. På tide å komme seg i telt.

Middagen ble mitt privilegie. En klassisk rett; bogskinke servert på en seng av potetmos med veldige strømmer av meierismør.

Vinden kom etter stengetid. Mon tro hva morgendagen bringer. Uansett, teltet er bedre enn hybelen. Vidda er bedre enn byen. Snødrev er bedre enn regnvær.

Det ene praktfulle bildet viser Odd Helge foran den siste butikken i Storlien. Jeg pryder det neste.

Påsken har passert.

Vi våknet en stund etter klokken 10. Været var litt lettere enn i går.

Frokosten ble droppet til fordel for snarere exit. Vi labbet over noen jorder og inn i et grustak før vi fant veien. Snøen satt som lim under pulken min, og minte meg på påskeværet til siste stavtak. Noe overdramatisert, naturligvis.

Vi fikk vite navnet på stedet av ei lokal barnevogntriller før vi ringte taxien. Turen opp til Beitostølen var ikke lang, men ville vært hard. En stereotyp barnefamilie på påskeferie underholdt oss i mellomtiden med stress, mas og kjeft. Det minte oss på hva som venter hjemme, og vi følte straks en sterk hjemlengsel.

Plutselig kom en svær minibusstaxi farende mot oss på slapseføret. Vi ante ufred og fare. Sjåføren viste seg lokal og grei, og svingte oss av der oppe i "byen" før vi rakk å telle til 30000, noe som normalt tar ti minutter.

Bussplassen, som vanligvis har plass til mang en buss, var dels sperret av en bod med gratis potetgull. Oppe ved skiheisen tok en svær kakaoballong mesteparten av oppmerksomheten. Det var deilig å komme tilbake til byen.

Jeg og Ola skilte lag på Fagernes. Påsken er over for denne gang, i alle fall den påsken som betyr mest. Selv om været ikke har vært typisk, har turen vært feiende flott likevel. Det blir uansett mindre enn seks måneder til neste tur.

Bildene viser Ola og grustaket, samt en siste hilsen fra oss begge. Sistnevnte har dessverre hvitbalansen i ubalanse.

Retrett

Jeg våknet klokken åtte, men orket ikke stå opp. Det var meningen at vi skulle komme oss tidligere i marsj. En time senere kom jeg igjen til bevissthet, og tok meg sammen.

Risgrøten kom raskt på kokern, men trengte kriminelt lang koketid. Jeg mistenker at det hadde sneket seg inn noen 45 minutters-korn i posen. Ola var klar for grøt, og fikk æren av å polere bollen til slutt.

Vi var rekordraske til å pakke, men sikten ute var nok en gang like dårlig som om vi skulle vært blinde. Et langt teltråd senere konkluderte vi med at det ville være hasardiøst å fortsette. Å gå tilbake samme vei ville være det tryggeste valget. Som sagt så gjort.

Av ymse årsaker valgte Ola å avslutte turen. Jeg lurte lenge på å fortsette turen mot Eidsbugarden fra øverst i Raudalen mens Ola gikk ned. Jeg tok en midlertidig beslutning om å dra ned sammen med ham. Jeg skal sove på saken.

Ferden ned fra fjellet ble lengre og tyngre enn antatt. Det hadde falt en halv meter snø i løpet av tiden i teltet, og denne skulle måkes bort over flere kilometere av tunge føtter og overvektige pulker. Det krevde sine menn.

Omsider var vi kommet et godt stykke ned langs kraftlinjen i retning Raudalen. Vi hev innpå med drivstoff mens solen glødet som en gammel døgnflue. Jeg koste meg med reinsdyrtunge mens Ola spiste selvlaget Delfiakake. Hva som inneholdt mest fett er høyst usikkert.

Været hadde vært greiere inntil lunsj, altså klokken fire, men skyet til nedover mot dalen. Snøen var ikke sen om å hive seg på.

Vi nådde bunnen av dalen omkring klokken seks og fant oss teltplass et stykke unna veien.

Like inne i skogen fikk vi øye på en jerv som yppet seg mot ei gaupe. Ved synet av oss forduftet de raskt som blå himmel i påsken. De er sjeldne syn i dette området.

Kvelden ble god med førsteklasses middag laget av Ola. Et eller annet med rødløk, kjøttdeig, bokskylling, ris og Carbonarapose. Jeg spanderte dengt sjokoladekake.

Natten tok meg ikke før halv to. Ola er mer fornuftig.

Dagens bilder kunne hengt på veggen hjemme. Snakk om blinkskudd.

Værfast

Vi våknet rundt klokken ti. Soveposen var som limt til kroppen. Den lot seg ikke gli av før timeviseren hadde danset hensynsløst rundt på urskiven. Jeg skylder på været, som ikke hadde bedret seg.

Havregrøten kom etterhvert på bordet. Den var herrens god, signert Ola. Store mengder tørrmelk og meierismør er to av hemmelighetene.

Etter frokost planla vi dagens rute. Vi så for oss å nå Yksendalsbu innen kvelden.

Utenfor teltet var virkeligheten en annen. Vi så ingenting annet enn noen få steinknatter her og der. Teltet var nærmest klart til å rives, men beslutningen var egentlig tatt på forhånd. Terrenget foran oss er kupert og krever sin mann eller kvinne. Vi er bare noen guttevalper med god selvinnsikt, og ble derfor enige om å ligge værfast.

Utover dagen bygde Ola utedass av snøblokker mens jeg lå i teltet og passet mine egne saker. Etterhvert hørte vi podcast av Radioresepsjonen og sov fram til syv-åtte. Deretter ventet en herlig blanding av bogskinke, Snurring, en boks erter og gulrøtter, fett og den uimotståelige potetmosen. Et måltid forbeholdt de få.

På tampen av kvelden serverte jeg herlig Toro Fruktsuppe med best før-dato 1999, mens Ola sto for radioen. Jahn Teigen med "Det vakreste som finnes" hamret seg inn i hjernebarken. Jahn skrev visst denne sangen etter skilsmissen med Anita Skorgan, for å vise henne hva han virkelig følte. Så vidt meg bekjent er de to perlevenner den dag i dag. På vegne av Norges befolkning takker jeg ham for slik en praktfull sang. Jeg er faktisk ikke bare ironisk nå. Selv turfolk har et mykt fettlag under huden.

Jeg føler at forrige avsnitt markerer dagens høydepunkt. Det er best å gi seg på topp.

Vedlagt følger praktfotos av lovende norsk ungdom i megetsigende, naturskjønne omgivelser.

Påskesnø

Natten ble god for meg, men kald for Ola. Han mener at posen er dårlig, mens jeg holder en knapp på snorkingen hans.

Vi satte over risgrøten noe etter klokken ti. Solen fikk teltet til å koke av ungdommelig optimisme. Den skulle vise seg å gi oss falske forhåpninger. Vi er heldigvis gamle nok til å ta oss inn igjen raskt. Til sammen har vi over femti års erfaring. I alle fall livserfaring.

Vi kom oss i marsj halv ett. Det var søndagstravere over alt hvor blikket gikk. Ola var pratesjuk og holdt den sosiale koken oppe. Jeg må fortsatt være på tur noen dager før jeg får behov for å prate med nysgjerrige påsketurister, og holder meg i bakgrunnen inntil videre.

Oppe på fjellet vekslet terrenget mellom oppover- og nedoverbakker og plant terreng. Det er enkelt å holde stø kurs rett forut når man følger rygg, selv om den er svært bred. Etterhvert ble vi velsignet med tett snødrev som gjorde sikten mindre god. Vi gikk på kompasskurs resten av dagen. Det var vel riktignok under to timer igjen til vi stoppet.

Leiren ble lagt ved et lite vann (for dem som ikke vet; trykk på "Posisjoner" oppe til høyre på siden for å se hvor vi befinner oss) mellom to åser. Et fint sted. Været var hustrig, og vi var begge lettkledde og våte av svette og smeltet snø. Teltet kom opp i rekordfart.

Middagen ble todelt. Først pastagryte med kjøttdeig, deretter spaghetti med saus og bogskinke. Sistnevnte ble laget på impuls fordi vi var ekstra sultne. Gode greier, som det alltid er når Ola er kokken.

I skrivende stund er været ganske greit. Vi har et forsiktig håp om god sikt i morgen. Det er et ydmykt ønske, men fjellet gjør ikke forskjell på noen.

Målet for turen var først å gå via Fondsbu til Olavsbu, Leirvassbu og ut Gjende. Etter været å regne rekker vi å gå ut Gjende via Fondsbu hvis vi er raske. Pulkene går tregt i snøen og været hjelper oss ikke. Tyinkrysset via Fondsbu kan være det mest realistiske. Å starte så sent som vi gjør er heller ikke det beste, men man skal ikke være hard i påsken. Vi får se etter i morgen. Humøret er i alle fall på topp. Humoren er derimot på bunn, men vi er jo tross alt bare to enkle mannfolk.

Legger ved to bilder. Det ene sier noe om været, det andre viser to vakre morratryner.

Klatring med pulk

Natten ble god. Soveposene tålte den ene minusgraden med glans. Ikke verst.

Vi sov til nærmere ti. Deretter ble det bare prat og slumring en halvtimes tid. Frokosten gav herlig kost i form av kalde brødskiver.

Været var lovende i det vi la i marsj kvart over tolv. Snøen gjorde pulkene trege som klister i 20 minus.

Et stykke bort på en skogsbilvei skar vi ut i skogen for å vinne høydemetere. Vi måtte ta av skiene og klatre opp noen heng i råtten, hoftedyp snø. Pulkene gjorde alt de kunne for å ødelegge oppstigningen, mens grangreinene utførte tvangsakupunktur.

Oppe på toppen kunne vi puste ut og ta for oss av ny skog med påfølgende heng. De ble ikke på langt nær så ille som først, og vi kom oss raskt opp på en rygg.

Vi stod ved foten av Slettefjell i fem-tiden etter å ha lagt bak oss et forrykende snøvær. Der oppe var alt i sin skjønneste orden. Treg snø og sydenvarme.

Leiren ble lagt rett før oppstigningen til fjellet, slik at vi har noe å glede oss til. Temperaturen sank nesten ned til fem kalde grader i løpet av kvelden. Jeg sto for menyen, og kunne by på reinsdyrballer (selges under det fordekkende navnet "Joikaboller"), tomatbønner og god gammeldags potetmos fra Euroshopper. Det smakte fortreffelig, og utkonkurrerte selv brødskivene fra i går.

Kvelden ble som vanlig sen. Når dette sendes har jeg til gode å skrive dagbok. Den blir nok ikke lang.

Dagens bilder er til ære for Ola. Det siste viser kveldens leir.

Påsken 2010 - første dag.

Turporten er oppe og går etter over seks måneder med turtørke.
Anledningen gjelder påsketur i Jotunheimen.

Jeg og Ola Helø skal dele telt i et uvisst antall dager. Å dele telt
er ikke hverdagskost for meg, men jeg skal undertrykke vanene mine så
lenge jeg kan.

Vi møttes på Fagernes og kom oss av bussen ved Skammestein like
nedenfor Beitostølen noe før halv seks. Pulkene har veid mer før,
men det betyr ikke nødvendigvis noe positivt. Ola har med 12 kilogram
mat, noe jeg raskt brukte for å mobbe ham og forhøye meg selv. Da vi
sammenliknet veide min betraktelig mer, uten at jeg vet hvorfor. Det
er sikkert fuktighet i utstyret. I morgen veier den nok halvparten.

Kvelden ble fin. Jeg trumfet i gjennom bålbrenning i skogen før
fjellet begynner i morgen. Vi ligger like ved en elv som bruser
kraftig, noe som er mindre vanlig om vinteren. Vinteren i år har
riktignok heller ikke vært vanlig.

Jeg nøt lunkne brødskiver ved bålet, mens Ola disket opp med
spaghetti, kjøttdeig og pastasaus. Han må jobbe hardt for å redusere
de 12 kilogrammene. Det manglet ikke på godteri etter maten.

Det har vært solgløtt blant skyene i dag. På kvelden fikk vi besøk
av månen, noen stjerner og noen ensomme snøfnugg. Temperaturen ligger rundt null, kaldt nok til at snøen danner et tynt lag skare.

Vi kom oss i posene like etter midnatt. I morgen skal vi trave
langsetter ryggen på Slettefjell, som forøvrig er en eneste lang rygg
og lite annet. Jeg har lenge hatt en drøm om å gå langs denne, fordi
den trolig gir fin utsikt og er lite begått. Kanskje jeg tar feil. Den
er i alle fall fin når man betrakter den på lang avstand.