Den tragiske dagen

Fredag 22. juli

Den første morgenen med regn var også starten på siste dag for turfølget mitt. Jeg skulle bli igjen, mens de andre skulle returnere.

Dagens mål var Storronden, en enkel topp i nærheten av hytta og teltet. Min søster sto først opp, og befalte en rask start. Vi hev i oss noen skiver og pakket sekkene. Amund valgte å passe teltene.

Regnet hadde stilnet, og vi labbet tilfredse oppetter lia. Det var kun en liten gruppe turgåere foran oss, som vi snart tok igjen.

Storronden har en slak og jevn profil, med to bratte partier, nederst og rett før toppen. Den er ganske kjedelig, men egner seg for alle. Dette gjaldt i særdeleshet i dag, hvor tåken og duskregnet regjerte himmelen. Med fritt utsyn blir det meste trivelig.

På grunn av været ble det få pauser. Vinden var tidvis sterk og tåken tykk, og kombinasjonen gjorde huden kald. Pausen på toppen ble ganske kort, men vi fikk med oss den stupbratte østsiden, hvis avgrunn besto av kritthvit tåke. Det gjorde den mindre fryktinngytende og desto mer spennende. Med fjeset ned i avgrunnen følte jeg at vinden blåste oppover, et fenomen som ikke er uvanlig på slike steder.

Returen gikk forholdsvis raskt, de fuktige forholdene tatt i betraktning. Vi møtte kun tre andre grupper på vei ned, så det var få turgåere ute i været. Amund kom oss etterhvert i møte, etter å ha fått mark i bena nede ved hytta.

De andre samlet raskt sakene før returen. En halvtimes tid i teltet var nok før de strøk i vei mot bilen. Jeg var nå overlatt til meg selv, som så ofte ellers.

De neste fem timene ble brukt til å lette samvittigheten for bloggen, samt å bøte på for tapt interaksjon med omverdenen.

I løpet av kvelden fikk jeg høre om de tragiske hendelsene lenger sør, og resten av turen ble farget av dette. Jeg reiste hjem dagen etter.

Veslesmeden

Torsdag 21. juli

Vi våknet til solskinn og kvalmende teltvarme. Luften stod nesten stille, så det var ikke mye som holdt meg fra å krype ut.

Det er sjelden jeg ikke spiser kjedelig frokost, men i dag var det annerledes. Vi hadde kjøpt med oss egg og bacon, noe som selvfølgelig ikke var min idé. De andre tenker alternativt, og får meg ut av den vante banen.

Med proteiner i bringa og sol i fjeset satte vi oppover lia langs Lonin og etterhvert Rondhalsbekken. Begge er leverandører til Rondvatnet, og finner flere av sine kilder oppunder tindene i vest. Blant disse fjellene var Veslesmeden det ydmyke målet for dagen. Toppen er lett tilgjengelig, med en lang, slak oppstigning fra Rondvassbu.

Ingen av oss er av den gode, gamle sorten som lar mobiltelefonen ligge igjen hjemme. Med utsyn helt ned til Furusjøen sørøst for Mysuseter fikk vi strålende gode signaler, bokstavelig talt. De livsviktige nyhetene fra Tour de France var førsteprioritet, dernest den høyst avgjørende e-posten.

I dag som i går glemte jeg å fylle på vann ved siste kilde, og måtte nøye meg med noe sandholdig. Jeg tror ofte at det stadig ligger en kilde enda høyere, og unngår å fylle for å spare vekt. I de verste tilfellene kan det bli rimelig tørt i kjeften.

Oppe på 1871, sørøst for Veslesmeden kan man spasere uhindret ganske lenge inntil den siste kneika før toppen. Med knallblå himmel så vi rett hjem hos alle Rondanes 2000-metere, foruten den navneløse tinden nordøst for Midtronden.

Etter en del knipsing slet vi oss opp til målet på 2015 overhavsmetere. Her var enda bedre utsikt, vindstille og flate sittesteiner. Som så ofte ellers fant vi noen buer av oppstablet stein, men de var unødvendige denne dagen.

Brød, nøtter, sjokolade og vann sto høyt i kurs, mens regnskyene nærmet seg fra nordøst. Etter å ha lagt alle toppene øst for Rondvatnet i blind vigør, kom de etter oss. Vi ble innhentet på vei ned, men dusjen varte kun ti minutter. Deretter stekende sol og vindstille. Været i fjellet lever sitt eget, upåvirkede liv.

Vi kostet på oss en pause i den sterke solen, og fortsatte deretter ned mot Kaldbekkbotn langs vestsiden av Svarthammaren. Blokkura var løs, men vi var forsiktige. Vel nede gjøv vi løs på flyene langs østsiden av Kaldbekken. Det går en gammel T-sti her, som ikke lenger blir vedlikeholdt. Den går forbi en dyregrav, og kan være spennende for folk som ikke har mer fornuftig fore.

Nede ved teltet ble det eldgammel Real turmat i sola, før vi kapret en salong på Rondvassbu mens de egentlige gjestene spiste middag. Det ble øl på øl, men ikke flere. Etter en del kortspilling med fremmede og et møte med en gammel kjenning kom vi oss tilbake til teltet før regnet satte inn.

En god avslutning på en heldig dag, hvor vi akkurat hadde gjestet fjelltoppen før den ble innhyllet i skodde.

Det siste bildet viser dyregraven. De andre er selvforklarende.

Vinjeronden og Rondeslottet

Onsdag 20. juli

Vekkerklokka gikk som vanlig i vasken. Vi våknet til samme vær som kvelden før, nemlig tåke med himmelglimt. Klokken viste 10.30 da vi la i vei. Målet for dagen var Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet.

Vi var ikke alene i dalen. På ingen måte. Før vi la i vei så vi folk som strømmet ut langs alle stiene fra hyttesentrumet. De fleste startet nok tidligere enn oss. Da vi kom i gang gikk vi etterhvert forbi flere grupper med turister, av ulikt kaliber. Hyggelige folk, som vanlig.

Dalen opp til Rondholet er lettgått, med slettemark flere steder. Her er altså ikke bare stein, men grønne lunger og sildrende bekker. Den er på ingen måte noen tropisk oase, men et frodig innslag i et ellers steinete terreng.

Tåken hadde ligget godt over toppene siden kvelden før, og da vi kom opp i passet sør for Vinjeronden tok vinden tak. Vi gjøv på oppover selv om været og tåken sparket oss ned. Oppe på toppen (2044) hadde vi 50 meters sikt, og ble enige om å gå for Slottet.

Veien fram var brått, våt og stedvis løs, men temmelig trygg. Før den siste stigningen i sørhellingen klarnet det plutselig opp, med sol og store hull i skylaget. På vei opp i ura gjorde skyene helomvending, og testet tålmodigheten vår nok en gang. Rondeslottet (2178) har en stor og velbygd varde, av typen man la opp i gamle dager. Det er vel slik det bør være på det høyeste fjellet her omkring.

Vi hev i oss noe mat bak en levegg, og kom oss ned igjen. Pausene blir ofte slik på høye topper hvor været er ullent.

Rondanes fjell har mange naturlige huler og overbygg i blokkura, noe som kan skyldes den skiferaktige lagdelingen her omkring. Det er mange fine steder å søke ly om været ikke skulle imponere.

Tilbake i passet sørøst for Vinjeronden vurderte vi å gå opp til Storronden fra nordvest, men droppet det på grunn av all den løse steinen. Ruta var fristende, men det får bli en annen gang.

Vi kom oss raskt ned dalen, og rakk et forbigående regnskyll like før teltet ble nådd. Noen dråper regn etterfulgt av stekende solskinn gir den beste kontrasten man kan få. Litt hat med etterfølgende nytelse.

Min middag besto av Real turmat produsert i 2001, fra Forsvaret. De gamle sølvpakningene slår dagens ned i støvlene. Etter en horisontal time i teltet besøkte vi Rondvassbu. Det smakte usannsynlig godt med Solo og Pepsi på glassflaske.

Sittegruppene var temmelig fulle. Vi fant oss noen små puter etterhvert, og tørrpratet med noen turister. En av ulempene med turisthytter er at man stues sammen og tvinges til å sosialisere med ukjente når man er sliten og egentlig vil slappe av i ro og mak. Man kommer naturligvis ikke utenom dette, men så kan det også bli overraskende koselig hvis man havner med de rette menneskene.

Hytta hadde sine spennende personligheter. En rødmusset, stivbent kar med ølmage som knapt kunne gå, og en kvinne i postbuduniform som fisket med flue. For ikke å nevne alle mennene med langt, mørkt hår.

Vi kjøpte oss en flaske lokalbrygget Atna-øl. Gjæren på bunnen ble dessverre med inn i munnen og ødela smaken. En tur bort i det lokale Jutulhogget reddet kvelden, og gav oss noe fint å tenke på før vi la oss. Severdigheten består av et ti meter dypt og hundre meter langt kutt i terrenget, med en foss innerst, for dem som våger seg inn langs bunnen.

Det er forresten flust med lemen i terrenget. De fleste er i levende live. Vi gambler med urenset vann så lenge flaksen rekker.

Topper i Rondane

Tirsdag kveld, 19. juli

Toppene i Rondane har lenge ligget i hodet for sommeren. Området er lett tilgjengelig med kollektivtrafikk, og fjellene er relativt enkle å bestige. Denne gangen har jeg med meg søsteren min og Amund.

Vi kom fram til Rondvassbu noe før midnatt. Hytta er betjent, og med sin beliggenhet i hjertet av nasjonalparken er den et naturlig mål for turer hit opp. De fleste av toppene ligger i umiddelbar nærhet, og nås enkelt i løpet av en dagsmarsj.

Vi kunne naturligvis ikke koste på oss hytteluksus, og hamret opp teltet i det store vierkrattet sør for bua. Mens vi skulte opp på forbipasserende, og passet på å vende hodet vekk før de kunne hilse på oss, fikk vi i oss noen blingser av Annes hjemmelagde brød.

Vi kom oss i posene noe etter ett, og hadde store planer om å stå opp tidlig.