Balvatnet

Jeg stekte reinskjøtt til frokost, noe som var langt bedre enn 4-korn. Planen var å starte grytidlig, men som vanlig slår det feil. Jeg kom meg i gang klokken ti, og været var på topp.

Dalen fra Skaiti til Balvatnet er usedvanlig vakker, spesielt når man er ferdig med løvskogen. Terrenget er lettgått, med broer over de groveste elvene.

Jeg nådde Argaladhytta to timer senere. Den består av to bygninger, og gamlehytta er den koseligste jeg har sett så langt i Norge. Gammel lafting med lavt tak og spisebord hvor man bruker sengene som stoler gjør hytta svært intim. Interiøret mangler den rød tråden, og har detaljer fra mange epoker. Slik skal en hytte være. Den nye har naturlig nok ikke den samme sjarmen, men er omtrent like intim. Det har sin fordel at fjellhytter er små, da oppvarmingen på vinteren går langt raskere. På sommeren kan de raskt bli varme bare av menneskene der inne. Høye møner hører hjemme nærmere ekvator.

Oppe ved Hedningvollen, like nord for hytta hadde vårflommen satt sine spor. Grus og stein som elva har ført med seg lå som et teppe rundt i terrenget ned mot dalbunnen. Broen over den største elva var halvveis ødelagt, men farbar. Snøsmeltingen har utvilsomt vært kraftig i år.

Like etter passeringen møtte jeg et par i 40-50-årene. De skulle egentlig opp mot Balvatnet, men snudde ved en av elvene. De mente likevel at jeg kunne komme over. Jeg nådde den like etterpå, og fant den heldigvis overkommelig.

Noen kilometere før Balvasshytta var det skiltet til en DNT-gamme, men den lå hjelpeløs som en plyndret gravhaug i terrenget. Lenger opp var det en koie av den distinkte formen som samene bruker, altså åttekantet, lav og med skrå takflater. Den var naturligvis låst. Akkurat mens jeg kikket på den fløy et helikopter over meg, og ned dalen jeg hadde kommet opp.

Regnet hadde holdt på en stund, og jeg var bare noen tusenmetere fra hytta. Terrenget var interessant, med små sandhauger av ulik geometri rundt omkring. Nede ved Balvatnet kunne jeg skimte Blåmannsisen i det fjerne. Broen over elva var ødelagt også her, så jeg måtte klatre over noen vaiere, dog uten dramatikk. Vatnet var neddemt, så stranden var temmelig avkledd. Jeg fant en teleskopstang med snelle i vannkanten som sikkert er brukbar.

Balvasshytta var koselig som få, og med god utsikt over vannet. Solen kom utover kvelden, og jeg nøt mengder av kokt reinskjøtt og potetmos.

Legg spesielt merke til den herlig grelle, regnbuefargede persiennen blant dagens bilder. Den hører til utedoen på Balvasshytta.

I gang igjen

Etter å ha hvilt ut i et halvt års tid hos familien Oskal i Lønsdal, har jeg nå endelig tatt på meg støvlene igjen. Jeg har ingen vannblemmer under føttene og akillesen føles fin. Det eneste som kan felle meg nå er venstrehånden som jeg lot myggen spise på i går. Over 50 mygg fikk sitt herremåltid, og derfor har hånden svulmet opp og blitt stiv. Jeg kan fint bruke den, men det var interessant å teste ut.

I dag har jeg gått fra Lønsdal til Skaiti, og ligger inne på Trygvebu. Turen var ikke så lang, og varte fra halv elleve til halv fire. Jeg gikk forbi Viskisvatna og ned i Junkerdalen. Terrenget er som et drømmeland med sine små, blinkende vann, klukkende bekker, værbitte furuer, tørre svaberg og utsikt til alle kanter. Den spektakulære Solvågtind blir stadig kvassere når man nærmer seg Junkerdalen, og minner i grunn om Innerdalstårnets østside, som likner en skjev pigg.

På veg ned fra flyene under Viskisfjellet møtte jeg på en tysker som staket seg opp bakken. Han het Sven og skal gå den originale distansen Nordkapp-Italia. Følg ham på www.thelongwalk.de. En halv time senere, nede ved Junkerdal Turistsenter - forøvrig stengt - traff jeg to kvinner på veg mot Lindesnes. Bente og Unni kan følges på www.norgeplangs2010.blogspot.com. Det kryr av turfolk, og lite er bedre enn det.

Jeg valgte å gå langs vestsiden av dalen opp mot Skaiti, ettersom det ville blitt en lang omvei oppom Graddis og østsiden av dalen. Stien jeg valgte var temmelig bratt og utrast flere steder, og vil trolig ikke være farbar om noen år. Før jeg kom meg ut på vegen som etterhvert kommer over elva fra øst hadde jeg måkt vei gjennom mange hundre meter med tett og regnvåt jungelvegetasjon. Man blir knapt nok våtere av noen runder i Saltstraumen.

Oppe ved Trygvebu kikket jeg innom og skrev i hytteboka. Like før jeg tok på sekken for å fortsette mot Argaladhytta tok det til å lyne og tordne rett over hodet mitt, og regnet fosset ned. Brakværet fortsatte noen timer, så jeg installerte meg likeså godt hos Trygve i bua. Det ristet i hytta flere ganger, så nærme var uværet. Lyn er ikke til å spøke med. (Fotbalklubben Lyn derimot...)

Kvelden ble fin, mest på grunn av den spontane avgjørelsen om å bli. Det er deilig å overraske seg selv i blant. Jeg spiste reinkjøtt og -fett med potetmos, etter å ha fått rikelige mengder av Per Ole og Nina hos Saltfjell Reinprodukter. De har førsteklasses kjøtt, noe jeg har erfart i en ukes tid hos dem.

Været bedret seg utover kvelden. Føttene føles fine, men de neste dagene vil vise om akillesen holder. Jeg er ikke overbevist etter dagens etappe, men humøret er der det bør være.

Dagens bilder viser stampen som jeg hjalp Lena med å bygge, dagens middag og Trygvebu. Bildene er tatt med mobilkamera, derfor er kvaliteten noe lavere enn vanlig.

Fra tur til fast jobb

De siste dagene har jeg snekret platting og stamp i Lønsdal. Fotsålene er nå rimelig friske, men det gjenstår å se om akillesen tåler normal belastning.

"Normal" vil i dette tilfellet si gåing med 25 kilogram på ryggen flere timer daglig. Jeg skal snart ta meg en testtur. Hvis jeg får vondt bør jeg ikke fortsette. Å gå i fjellet slik jeg vanligvis gjør vil være mulig selv med betennelse, men jeg vil ganske sikkert dra på meg kroniske plager. Få ting i verden er verdt livsvarig betennelse.

Jeg har vært forbausende heldig med å havne på et sted hvor jeg kan oppholde meg mens plagene forsvinner. Å kunne bo hos familien Oskal er svært behagelig, selv om jeg snekrer hele dagen. Snekring i sola sammen med gode venner, iblandet gode pauser med velsmakende mat er ingen jobb, men en ferie.

Dagene varer vanligvis fra 10 til 02, mye på grunn av midnattssola. På kveldene er det pilsing mens vi jobber, en vane som trolig vil føre til avhengighet for mitt vedkommede. Det finnes verre ismer enn alkoholisme. Riktignok ikke mange.

Bildene viser et sprøtt insekt, jernkvinnen Lena og huskyene Rago og Shari.

Arbeidsdag

Jeg sto opp relativt sent, og spiste en relativ spinkel frokost i den relativt enkle hytta jeg bor i.

Min mentale tilstand balanserte hele tiden mellom avgrunn og normaltilstand ettersom føttene ikke var gode, til særdeleshet akillesen. En gang ut på dagen ringte Nina fra familien Oskal som jeg etterhvert har blitt godt kjent med. Jeg ble tilbudt å være midlertidig håndverker, noe jeg naturligvis er for smart til å avslå. Å jobbe fysisk er faktisk et privilegium når man ellers er ansatt hos Lånekassen. Min alternative hverdag er å stirre i veggen, noe øynene kan bli stive av i lengden.

Jeg samlet meg sammen i en fart og haltet ned til huset deres. Det første jeg gjorde var å drikke kaffe, det andre å bære jernbanesviller. Det skulle vise seg å bli en lang dag, kun avbrutt av herlig middag. Myggen var ikke altfor plagsom, og solen var langt mer fremtredende enn regnet. Vi var vel ferdige litt før midnatt. Forøvrig er midnatt som dag her oppe, derfor mister man lett oversikten.

Jeg trenger fortsatt litt tid til å avgjøre framtiden for føttene mine. Vi får se hva morgendagen bringer.

Bildene viser - foruten arbeidsfolk - også en rein som har blitt merket.

Alt for Rognan og meg

Jeg sto opp før ti etter å ha sovet godt. I løpet av natten drømte jeg om alt mulig rart, blant annet ble jeg nummer fire på sprint i NM på ski, foran selveste Northug. Jeg ble hele Norges snakkis i lang tid etterpå.

Føttene tvang meg til å ta det med ro i dag. I skrivende stund har de det ikke mye bedre, og i tillegg er akillesen litt stiv. Mulig jeg slapper av også i morgen.

Jeg ble med familien Oskal - fra gårsdagens middag - til Rognan for å gjøre noe småtteri, og det gjorde dagen litt større for meg. Jeg fikk kikket meg rundt i sentrum før det ble kaffe hos Lena, som også var på middagen i går. Været var faktisk optimalt i dag, sjokkerende nok.

Rognan var ikke spesielt harry, faktisk ganske koselig. Nede på havnen fant jeg den beroligende lukten av tang & tare og salt, og oppe blant husene glimret de fleste innbyggerne med sitt fravær. De få jeg møtte var hyggelige som bygdefolk flest, spesielt hos Lena. Åssidene rundt var kledt med kraftlinjer. Ståltårnene gir meg en fornemmelse av noe majestetisk, så lenge jeg klarer å befri meg fra tanken om inngrep i naturen.

Tilbake på hytta fikk jeg selskap av en familie fra Bodø som skulle ligge over noen dager, og etterhvert et par eldre herremenn. Det var fint med noen andre stemmer rundt meg enn dem inne i hodet mitt, selv om vi også er gode venner.

Det blir vel en tidligere kveld enn i går, og et kortere innlegg. Begge deler kan jo være godt for noen og enhver.

Jeg legger ved noen fattige bilder. Det ene viser hytta bak noen trær, det andre en reinsskrott jeg fant i veikanten i går kveld. Den vitner om at jeg ikke er den eneste kjøtteteren her omkring.

Nordkapp!?

Hoho, nei. Polarsirkelen. Mange lar seg nok lure av det første bildet.

Jeg kom meg opp halv ti etter å ha prøvd å stå opp flere ganger. Kroppen hadde nok behov for hvile etter den lange dagen i går. Jeg gikk jo hele åtte kilometer.

Ettersom dagens mål var Lønsstua i Lønsdal, som lå over tre mil unna måtte jeg få kroppen i gir. Jeg droppet frokosten, støvsugde meg ut, pakket og skrev i hytteprotokollen raskere enn noen kan lese alle blogginnleggene mine tilsammen. Beina ble plantet på E6 før kvart på 11.

Ferden gikk etterhvert langs den gamle veien ved siden av E6. Langt mer behagelig. Med flatbrød i jakkelommen, myrvann i flasken og kaffepenger til Polarsirkelsenteret skinte jeg som månen. Straks fikk jeg øye på senteret, med alle bobilene utenfor. Det første som møtte meg var naturligvis en japaner som myste bak et kamera.

Jeg fant meg snart et ledig bord i kaféen, og kjøpte meg kaffe og Daimkake. Kaffe for tøffe menn skal ha mye fløte og sukker, ellers forblir man innadvendt. Det tok likevel ikke lang tid før jeg strøk på dør. Kultursjokket ble for stort. Jeg tok meg en tur i souvenirsjappa før jeg forlot stedet. Juggelbutikken må være det store klimaks for tyske bussturister. Slik overflod av troll og elger har jeg knapt sett maken til. Likevel, det fantes knapt nok krus eller glorete t-skjorter med reinsdyr på, og det er jo selve særpreget for nordområdene. Elg og troll hører til sør for Børgefjell. Det later til at alle slike sjapper handler inn standardvarer. Den som produserer slikt bør i alle fall ikke få statlig kunstnerstøtte. Men altså, jeg skulle mene noe om kaféen. Den var lys og luftig, men de hadde ikke så mye å by på. Av kioskvarer så jeg ikke annet enn Kvikk Lunsj, men is hadde de i mange varianter, ikke bare på pinne. Kaffen var god, og Daimkaken likeså, men begge er standardvarer uten personlig preg. Foruten en ikke-smilende kafémann ble jeg møtt av blide, søte og serviceinnstilte jenter som trekker opp totalsummen. De drar opp stedet til en femmer. Jeg er ikke hardere på krava.

Arkitektonisk sett var bygningen vulgær, men festlig. Midt i blinken for bussturister, som ofte mangler estetisk sans. Jeg kom meg vekk etter en times tid.

Ferden gikk nå kun langs E6. Noen få biler tutet, og de fleste virket positive. Fra en av dem hang det ut en halv overkropp, som attpåtil vinket som besatt. Slikt gjør meg glad.

Med halvannen mil igjen møtte jeg på en galning på sykkel. Han het Kjell Sunde, og hadde syklet fra Stryn i midten av mai. Nå var han på vei tilbake fra Grense-Jakobselv. I fjor syklet han fra Nordkapp til Lindesnes på racersykkel. Jeg tipper at han var i 60-åra. Noen ganger lurer jeg på hva som driver folk. Det er ikke ofte, men han satte meg ut. Det jeg gjør er peanøtter, kanskje linfrø sett i forhold til å sykle langs hele Norges E6. All honnør til ham.

Med fem kilometer igjen var føttene mine som pløsete mandariner. Det er som å gå på et sviende hett svaberg. Glødende kull sier noen, men det blir å dra det langt. Å gå på vannblemmer burde jo være omtrent som å gå med Nike Air-joggesko, men så feil kan man ta. Dette gjorde jeg til gangs i januar i fjor, omtrent fra Lindesnes. Da var det mye verre, og i dag er det allerede ille. Føttene mine er ikke herdet, og det kan jeg skylde meg selv for. Jeg går ikke videre i morgen.

Da jeg hadde det som verst, med en kilometer igjen, fikk jeg øye på noe som snudde ankomsten til Lønsdal på hodet. Nysgjerrig som jeg er, snudde jeg meg og fikk øye på en bygning med et skilt på; Saltfjell Reinprodukter. Reinskjøtt og lokale bedrifter er to av mine bedre erfaringer, og ettersom jeg mangler kjøtt kikket jeg innom. Uten å tenke på at det var søndag kveld braste jeg inn i gården. Jeg møtte snart noen blikk fra et kjøkken, og ut kom far i huset. Per Ole, en snill og flegmatisk same fra Finnmark bød meg inn på kaffe. Jeg nølte ikke lenge.

Der inne var middagen i gjære, med gjester og det hele. Heldigvis var de ikke så nøye på klær og lukt. Hehe.

Rune og Grete, Liv, Lena og ikke minst Per Ole og Nina overtalte meg straks til å bli middagen over. Jeg prøvde å være tøff, men ble for svak.

Måltidet besto av surret reinsdyrstek, poteter, soppstuing, tyttebær, grønnsaker og en aldeles nydelig saus. Bedre tilberedte ingredienser har jeg ikke smakt på lenge. De er ikke noe serveringssted, men står glatt til en sekser. Hva med å begynne servering av hjemmelaget mat?

Jeg fikk med meg kjøtt og fett attpå, selv om jeg egentlig var kommet for å kjøpe. Jeg skylder dem en stor takk. Nina og Per Ole holder egne rein, og tilbyr både kjøtt og andre produkter. Se saltfjell-reinprodukter.no.

Jeg kom meg omsider opp til hytta. En av blemmene må ha sprukket, for jeg måtte plutselig halte. Jeg klarte ellers ikke å gå uten å stønne eller banne. Hytta var fin, og jeg kom meg straks inn. Etter å ha skrevet et blogginnlegg så langt at trolig ingen gidder å lese hele, får jeg vel lagt meg snart.

Komfort

Jeg var særdeles lat i dag morges, og stod ikke opp før ti. Det skyldtes nok den lange marsjen i går. Jeg hadde våknet flere ganger i løpet av natten, og det skjer gjerne når regnet begynner å tromme mot duken, eller hvis jeg blir kald. Temperaturmessig besørger posen at kroppen akkurat er innenfor komfortgrensen, men ikke mer.

Jeg sov nok litt for lenge, noe som gjorde at jeg somlet og ikke kom i gang før tolv. Noen gjesp på veien nedover beviste oversovingen.

Planen var å nå Polarsirkelsenteret i løpet av dagen. Grusveien jeg lå ved viste seg etterhvert å være ufarbar for andre enn turgåere, som vist på bildet.

Oppe i bakken hadde jeg på forhånd sett jernbanen og E6, og det første kjøretøyet som viste seg var naturligvis en bobil. De hvite, uproporsjonerte kassene er ikke til å ta feil av selv om man har glemt igjen brillene med styrke -9.

Nede ved veien var det varmere. Vinden var fraværende. Et minnesmerke i veikanten minte meg på at jeg bør hoppe i grøfta hver gang en bil passerer. Jeg fant straks noen solbriller av den moteriktige og hjernetomme typen, hvor krav til form har fått spille fritt på bekostning av funksjon. Det lekre modellbildet viser hva slags typer som bruker dem.

Jeg stakk innom Bolnastua, en av de utallige ubetjente hyttene til Rana Turlag. Et spark til dem fordi de har så få selvbetjente hytter, hvor jeg i så fall kunne ha ødslet ut drøssevis av penger på mat. Hytta ligger forøvrig rett ved E6. Det var fint der inne, og ettersom jeg hadde gått så lenge som halvannen time stoppet jeg opp for kvelden. Hytten hadde elektrisitet i strie strømmer, og ikke noe er bedre enn det etter å ha vært på tur så lenge som jeg har vært nå. Villmarkingen i meg forsvinner så fort jeg får ferten av mobilmast og stikkontakt.

På tross av hytte uten mat disket jeg opp med et herremåltid uten sidestykke. Bergensk fiskesuppe, potetmos, Natvigs krydder og tørrmelk. Posesuppen gjorde susen. Krydderet fant jeg i skapet, og er det beste som er å oppdrive.

Det gjorde seg med en kortere dag. Kroppen har ytt god innsats de siste dagene. I morgen står Saltfjellet for tur, med en kikk innom Polarsirkelsenteret. Det er best at kaféen deres holder topp standard, ellers gir jeg dem en saftig smell i anmeldelsen i morgendagens innlegg. Med så mange lesere som jeg har kan det få store konsekvenser.