Min mentale tilstand balanserte hele tiden mellom avgrunn og normaltilstand ettersom føttene ikke var gode, til særdeleshet akillesen. En gang ut på dagen ringte Nina fra familien Oskal som jeg etterhvert har blitt godt kjent med. Jeg ble tilbudt å være midlertidig håndverker, noe jeg naturligvis er for smart til å avslå. Å jobbe fysisk er faktisk et privilegium når man ellers er ansatt hos Lånekassen. Min alternative hverdag er å stirre i veggen, noe øynene kan bli stive av i lengden.
Jeg samlet meg sammen i en fart og haltet ned til huset deres. Det første jeg gjorde var å drikke kaffe, det andre å bære jernbanesviller. Det skulle vise seg å bli en lang dag, kun avbrutt av herlig middag. Myggen var ikke altfor plagsom, og solen var langt mer fremtredende enn regnet. Vi var vel ferdige litt før midnatt. Forøvrig er midnatt som dag her oppe, derfor mister man lett oversikten.
Jeg trenger fortsatt litt tid til å avgjøre framtiden for føttene mine. Vi får se hva morgendagen bringer.
Bildene viser - foruten arbeidsfolk - også en rein som har blitt merket.
Hva med å satse på kortere etapper for å skåne beina litt mer?!
SvarSlettMen det er kanskje vanskelig å hodle igjen? borti 3 mil på asfalt, og med den oppakninga høres en smule galskap ut..
Ellers: Ser gøy ut å være på den gården og ta del i hverdagen der!
Jeg har aldri vært så smart at jeg vet hva som er best for meg i slike situasjoner. Men jeg er til gjengjeld veldig etterpåklok. Bare synd det ikke hjelper.
SvarSlettDet er fint her på gården. Godt å gjøre noe nyttig med kroppen, til en forandring.