TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L

TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L

Førstehjelpsutstyr hører til standardutrustningen, men er samtidig det jeg bruker minst av alt – foruten sportsteipen. Jeg har med meg bandasje, plaster, pinsett, kamferdråper, bomullsdotter, smertestillende tabletter og mye annet. Slikt er livsviktig hvis noe sjeldent skulle inntreffe.

Det er også viktig å holde slikt utstyr rent og tørt. Esker og poser av mange slag kan benyttes, og jeg har i mange år brukt den samme posen. Den gamle posen er med meg uansett lengde på turen, og med samme innhold, bare i ulike mengder.

Ettersom førstehjelpsutstyr sjelden benyttes, kan det lønne seg å trene i blant. Å visualisere hendelser og hva man skal gjøre i hvert tilfelle er et godt hjelpemiddel før og under turer, og det gjelder ikke bare førstehjelp.

Form & funksjon
Den gamle posen min kommer fra tyske Ortlieb, og er laget i et plastmateriale. Den har rullelukking med spenner og D-ringer. På sidene og bak finnes ulike fester slik at posen kan monteres på sekken. På sidene finnes D-ringer for feste til medfølgende skulderreim.

Posen er rød, noe som vitner om innholdet, i samme stil som Spot. Innsiden er også rød, og holder i overkant av en liter. Forsiden har blant annet inskripsjonen ”First-aid-kit” og et kors som nok en gang symboliserer innholdet.

Årsaken til at jeg kan skrive om en gammel pose er at dagens oppfølger ikke har nevneverdige endringer. Prisen ligger mellom 300 og 500 kroner.

I bruk
Posen legges alltid lett tilgjengelig i sekken, altså ikke nederst og innerst mot ryggen. Den ligger ofte mot skarpe gjenstander, men stoffet har holdt stand i over fem år.

Åpningen er enkel og god, men jeg sikrer alltid spennen med en reim gjennom D-ringene som er montert bak spennedelene. Dette gjør jeg for å unngå fuktskader hvis posen skulle åpne seg. Sannsynligheten for slikt er svært liten, men førstehjelpsutstyret er hellig.
Posen er for øvrig vanntett ved normal bruk, men ikke tett under vann. Den må luftes i blant for å unngå at fukt trenger inn i posen, på linje med silikonposene.

Skulderreima har aldri blitt brukt. Jeg valgte raskt å klippe av D-ringene på hver side, fordi de bare var i veien. Løkkene sitter igjen og fungerer godt nok hvis man har behov for dem.
Posen kunne gjerne hatt lysere farge på innsiden for lettere oversikt i pressede situasjoner.

Førstehjelpsposen kan fint benyttes som vannpose hvis den vrenges, og sidene vil trolig stå oppreist på bakken. Jeg har ikke forsøkt dette selv.

Konklusjon
Førstehjelp er nødvendig, og fuktsikring like viktig. Denne posen har vist sin verdighet tro.

Jeg kjenner ikke til mange direkte konkurrenter, men man kan naturligvis benytte enhver vanntett pose. Det som gjør denne posen god er dens kraftige stoff og det at den står slik at innholdet er oversiktlig. Man må selv velge hvorvidt de nevnte egenskapene kan forsvare den høye kostnaden.

TEST: Silva kartmåler

TEST: Silva kartmåler

Hvor langt jeg har gått er alltid spennende å finne ut i teltet etter endt dag. Inntil nylig har jeg ikke benyttet annet enn mine fingre ved å telle ruter på kartet. Det har stort sett gått bra.

Hvorvidt man noen gang ender opp med godt resultat er sjelden godt å vite. Man har lenge kunnet lagre ruta ved å ha GPS’en påslått mens man går. Verre er det å addere opp- og nedstigninger, for ikke å si små skritt som navigatoren ikke tar med fordi den lider under en viss grad av unøyaktighet. For dem hvis resultat er avgjørende kan nevnes at dagens satelittnavigatorer med innlagte 3D-kart begynner å nærme seg en pertentlig total. Hvor gode disse 3D-kartene er, vites ikke. Når det er sagt, behøver man sjelden å vite hvor langt man har gått, utover hva man makter å finne ut med fingre og tankekraft.

Form & funksjon
Jeg valgte en mekanisk modell fra Silva som har vært på markedet i mange år. Den er tilvirket i plastikk, og har et hjul som man ruller langs kartet. Ikke ulikt gamlekaras distansehjul. På hver side finnes skalaer dekket av transparent plast, med ulike målestokker, fra 1:15000 og opp til 1:750000. Måleren veier omkring 50 gram. Håndtaket er et sort skaft på toppen. Prisen ligger i overkant av 200,-.

I bruk
I våre dager finnes ikke mange instrumenter som ikke er elektroniske. Det er fint å kunne bruke noen av gammeldags art, fordi produktene er mer tillitsfulle. Batteri er fraværende og de fungerer i kulde.

For en tid tilbake kom jeg tilfeldigvis over den aktuelle måleren på tilbud. Før denne turen har den i størst grad blitt brukt hjemme. Under planleggingen før NPL viste den seg svært nyttig.
Det tar litt tid før man blir vant til å kjøre måleren, fordi hjulet fort ruller ut en av veiene hvis man har for stort marktrykk. Samtidig kan det være kinkig å få med små svinger. Måleren er mer stabil når jeg holder utenpå den transparente plasten i stedet for i skaftet.

Plastmaterialet virker solid, men konstruksjon synes noe spinkel. Jeg oppbevarer den derfor i en vanntett plastboks.

Jeg har ikke kontrollert om den faktisk leverer riktige distanser. Dette kan enkelt utføres ved at hjulet føres over et visst antall ruter på kartet.

Konklusjon
Å bruke denne kartmåleren under planlegging av langtur forenkler arbeidet og sparer tid. Samtidig er den fin å ha med seg på tur, fordi man raskt ser hvor langt man går hver dag. Den veier ikke mye, og vil trolig vare i mange år hvis den behandles godt.

TEST: Ortlieb silikon

TEST: Ortlieb silikon

Kartet er en av mine viktigste turkamerater. Før plastens inntreden ser jeg for meg at det var en utfordring å holde papiret tørt samtidig som man ønsket å ha oversikt.

Den typiske kartmappen er laget i stoff, har lommer, en halssnor og et vindu. Slike holder sjelden vannet ute uansett vær, og er klumpete og tunge.

Jeg har i mange år brukt en lomme av silikon, og ikke bare til kart. Materialet holder seg mykt i kulden, er vanntett og transparent. Det får en nyanse av gult med årene, men det er intet problem.

Form & funksjon
Mappene mine kommer fra tyske Ortlieb. De er alle laget av silikon, og er temmelig like hverandre. Forskjellen ligger i størrelsen.

Den største lommen er omtrent stor nok til å vise en hel avisside, kartmappen viser en fjerdedel av et M711/1:50000-kart, den nest minste holder nesten en hel pose av Bjørn havregryn, og minsten holder til to nyere mobiltelefoner. De har alle fester for halssnor og tettes ved at man ruller plasten noen ganger før den festes med borrelås.

I bruk
Jeg bruker den største til alle kartene jeg ikke benytter under marsj, det vil vanligvis si alle utenom et, to eller tre. Den har god plass til kart for en måned eller tre. I tillegg har jeg dagbøkene, lesebok, skissepapir og andre flate eventualiteter.

Jeg har med meg to poser til havregryn, og en liten til de to mobiltelefonene. Kartlommen er om lag 10 år gammel, men har kun blitt litt gul. Ellers er den god som ny.

Alle fungerer slik at jeg sjelden behøver å ofre en tanke. Plasten ligger tidvis mot skarpe gjenstander i sekken, men holder fint stand. Jeg har ikke behøvd å lappe plasten enda, men dette burde være enkelt, selv om man vil tape innsyn.

Lukkemekanismen er ikke vanntett under vann, og kan ta inn vann hvis den ligger i en våt sekk i lang tid. Man bør åpne lommene i blant for tørking. Det kan være kinkig å pakke lommene lufttette, men man lærer raskt.

Konklusjon
Det synes vanskelig å forbedre rullelukkingen slik at lommene kan bli tette under vann. I praksis holder mekanismen godt nok, selv om det perfekte alltid vil være et mål.

Så vidt meg bekjent har disse mappene få konkurrenter. SealLine lager en kartmappe, men den virker stiv og tung, samtidig som lukkingen synes skrøpelig. Ortlieb er trolig alene om å tilby god kvalitet i såpass mange størrelser.

Lommene hører til standardutrustningen min, og vil fortsette løpet i uoverskuelig framtid.

Test: Balaklava fra Forsvaret

TEST: Balaklava fra Forsvaret

I mine yngre år var jeg ikke så nøye på å bekle halsen. Den ble ofte overlatt til sin egen isolasjon, som er temmelig tynn fra naturens side.

Ved et punkt i livet får de fleste høre at man mister over halvparten av kroppstemperaturen gjennom topplokket. Man blir fasinert, og de fleste velger å kle seg med lue mens faktumet ennå blomstrer i hodet. Det man ofte ikke blir bevisstgjort, er at varmen i hodet sendes via halsen. Derfor er det så viktig å også kle halsen. Min erfaring er at lua er viktigst, mens å kle halsen handler om komfort. Viktig komfort.

Form og funksjon
Balaklavaen har sitt navn fra byen med samme navn i Krim, Ukraina. Britiske tropper brukte dette plagget som vern mot kulden under Krimkrigen. Min er også en militær modell, som jeg fikk med meg etter endt militærtjeneste. Jeg valgte å skaffe en ekstra, og den ble kjøpt gjennom et overskuddslager.

Plagget kan benyttes på vanlig måte, som hals ved å træ hodet gjennom ansiktsåpningen, eller som lue ved å brette opp hals- og ansiktsdelen. Det er tilvirket i tolags ull, med samme følelse som en klassisk ulltrøye. Fargen er todelt, og man kan vrenge den for å velge grønne eller hvit utside.

Man kan velge blant to størrelser: enten balaklava eller ikke balaklava, slik det ofte er i Forsvaret. Førstnevnte passet meg fint, og jeg har stort hode. Prisen ligger på under 100 kroner. Min ble kjøpt hos Forsvarsbrukt AS.

I bruk
Plagget har fungert godt, slik man forventer av ull. Det kan bli vått, men holder på varmen i en viss grad.

Åpningen til ansiktet er noe trang for mitt store hode. Enten ligger den litt for langt opp på haken, eller for langt ned i pannen. Små detaljer. Verre er det å bruke den som hals, ettersom hodet må gjennom den trange åpningen. Etter noen fødsler vil en del av sømmene ryke, men disse kan raskt sys. Når man syr bør man holde åpningen strukket, for å unngå gjentakelse.

Halsdelen når godt ned under ulltrøya, som bør være høyhalset. Jeg la den innenfor trøyehalsen, med godt resultat.

Konklusjon
Balaklavaen er velegnet som pauseplagg og når man vil ha ett plagg i stedet for to (lue og hals). I soveposen er den uerstattelig. Dette plagget tas sjelden av under vinterturer, i så fall kun ved intens aktivitet.

Jeg ser ikke for meg store muligheter til å forbedre dette produktet. Det eneste måtte være snittet, som er sydd for å passe alle.

Fra den tid jeg erfarte at en hals er et enestående plagg, har den alltid tilhørt standardutrustningen. Jeg har sjelden brukt balaklava før denne turen. Jeg kommer sjelden til å dra på tur igjen uten.

TEST: Norrøna Amundsen Klatregamasjer og Fjellvotter

TEST: Norrøna Amundsen Klatregamasjer og Fjellvotter

For noen år siden bestemte jeg meg for et drastisk standpunkt. Jeg hadde fått nyss om at PTFE-
baserte stoffer, som Gore-tex (Gtx) kan være skadelig for levende organismer, og valgte derfor å love
meg selv at jeg aldri igjen skulle kjøpe klær i dette nesten uungåelige stoffet.

Vottene og gamasjene til denne turen ble valgt i bomull, primært fordi det vinterstid puster
overlegent bedre enn membraner og sekundært av første avsnitts årsak.

Valget falt på Norrønas linje. De har tradisjonelt tilbudt god passform, minimalisme og varighet. På
tross av de senere års falitt, henger enkelte kvaliteter igjen i småvarene.

Form og funksjon
Gamasjene tilvirkes i en blanding av bomull og polyester, som gir økt varighet på bekostning av
pusteegenskaper og patina. Stoffet er forsterket med Cordura på anklenes innside. Fronten har
glidelås, det er strikkstramming øverst og strikker for feste under støvelen.

Vottene er laget i bomull og har Gtx i grepet (markedsføres ikke med merkenavnet fordi plagget ikke kan garanteres vanntett). Jeg skulle egentlig ikke ha Gtx, men stoffet - som kan skade formeringsevnen - er vanskelig å komme utenom. Dessverre. Strikkstramming øverst på armen, strammebånd over håndleddet, håndleddsstropper for sikring av vottene i sterk vind og børstet stoff på tommelen for renneneser.

I bruk
Begge plagg har utmerket passform. I lavere kuldegrader dannes is på innsiden av begge plagg, noe som er umulig å unngå. Dette skjer fordi dampen ikke rekker ut før den blir avkjølt. Gamasjene har dog dårligere pusteegenskaper enn ren bomull.
Gtx'en delaminerte (lag på innsiden løsner) på under én måned, og ytterstoffet får raskt hull som må lappes. Et godt eksempel på at Gtx er oppskrytt ekstravaganse.
Bomullen i votten fikk også raskt hull. Stoffet i gamasjene har holdt seg.
Sistnevnte har plastikkfester nede for strikken som skal gå under skoen. Tre av fire fester løsnet da jeg prøvde dem før turen. Slikt skjer for ofte med dagens masseproduksjon. Klok av skade syr jeg på bånd og lager eget system med ståltråd.
Foruten det nevnte fungerer produktene godt.

Konklusjon
Denne testen er ikke en heksejakt på PTFE-membraner, men det er viktig å opplyse om hva man utsetter miljø og helse for på tur. Friluftsliv, som er uløselig knyttet til miljøvennlighet og helsevennlighet hører ikke sammen med et stoff som åpenbart kan lede til kreft. Mange vil argumentere med at bomull, som er det opplagte naturvennlige valg samtidig sluker brorparten av verdens plantevernmidler. Da må man ikke glemme at fossil olje - hvor Gtx stammer fra - trolig er den største årsaken til dagens fokus på miljøet.
Utvikling av klær kan være bra, men det er synd å se at ny og bedre teknologi - som eVent - også er basert på PTFE/Teflon, som er den største årsaken til det negative ved membraner.
Jeg håper å få testet ut den miljøvennligere membranen til Klättermusen på turen, så får vi se om det finnes et godt alternativ i kunststoff.

Produktene ovenfor fungerer godt når man får gjort noen små endringer. Jeg kunne ønske at Norrøna kutter ut Gtx i vottene, til fordel for et vanntett stoff som ikke puster. Bruk av Gtx for pusting i håndflaten er en gimmick, og ettersom håndflaten utsettes for stor slitasje vil det være en fordel med et stoff som ikke slites i stykker såpass raskt, og som samtidig er vanntett.

Flere bilder her.

TEST: Termometer fra Clas Ohlson

TEST: Termometer fra Clas Ohlson

Det finnes svært få der ute som legger sin sjel i å skape et godt termometer, i alle fall et som egner seg for turbruk. Jeg håper at noen kan motbevise det.
Egenskaper som lav vekt, god byggekvalitet, bred skala, ikke kvikksøl(v), ikke glass og annet havner sjelden i samme produkt. For ikke å nevne en selvfølgelighet som Celsiusgradering.

Å måle temperaturen er luksus, så lenge man ikke drar på tur i forskningens navn. På den annen side, en slik innretning koster vanligvis noe tilnærmet lik null, og veier det samme. Det vil muligens skape mening å kunne lese ut eksakt temperatur fra dagboken når man en gang ligger på dødsleiet.

Erfaring viser at temperaturen helst ikke måles om morgenen på vinteren, og i alle fall ikke før man har maktet seg ut av posen. Årsaken er naturligvis at resultatet gjerne har en dempende effekt på motivasjonen.

Form
Turens termometer kommer fra Clas Ohlson og er laget i sprø plast, noe man nærmest kan lukte utenfor butikken. Jeg innså raskt at det var like greit å bli ferdig med kjøpet ettersom alle eksemplarene skuffet.
Valget falt på et produkt med en noe ukonvensjonell form. Det er lett og kan enkelt pakkes ned i en eske for høyst nødvendig beskyttelse.
Termometeret er fritt for kvikksøl(v). Dette er viktig for meg, fordi jeg ønsker å ta hensyn til naturen. Teknologien er basert på bimetall. Det er et interessant fenomen, som utdypes her. Det beste med kvikksølvets erstatter er at effekten ikke blir så stor hvis jeg mister termometeret i naturen. I tillegg risikerer jeg ikke alvorlig tilsølt utstyr.

Prisen er lav. Et sted under 50 kroner.

Funksjoner
Skalaen dekker fra 50 kalde til 50 varme, og viser naturligvis Celsiusgrader.
Produktet leveres med en holder for festing utenfor husvinduet, men dette ble lagt igjen. Jeg har nå skåret bort festet fra baksiden, for enklest mulig overflate. Egentlig litt dumt, fordi det kunne brukes til opphenging.

I bruk
Termometeret har vist seg som en god turkamerat, så fremt det behandles med respekt. Det vil si at det må ligge i en boks under transport. Ellers bør man forberede seg på å måtte stole på sansene.
Jeg har ikke opplevd dugg på innsiden av den transparente plasten, men det kan trolig forekomme. Kassen er tilsynelatende ikke en vanntett konstruksjon.
Det hendte at jeg nesten mistet termometeret, fordi jeg glemte det oppe i telttaket. Ved en anledning lå det igjen i teltet til neste kveld, men en annen gang mistet jeg det under pakking om morgenen. Jeg måtte lete godt i en nærmest gjengravd kuldegrop for å finne det, mye på grunn av dens hvite farve.

Konklusjon
Det var ingen anbudsrunde før innkjøpet, noe som kan bety at andre butikker kan ha utgaver hvor flere av egenskapene ovenfor er til stede. Når det er sagt er dette termometeret et godt alternativ hvis man tar seg bryet med beskyttelse.

TEST: Tradex Blå Comfort

TEST: Tradex Blå Comfort

Mang en gang har jeg blitt møtt av høylytt latter når jeg - med engasjert røst - taler dette liggeunderlagets sak. Jeg forstår det godt. Navnet «Tradex Blå Comfort» kan høres ut som «Durex Extra Safe» eller noe liknende, og mer enn antyder hva dette egentlig kan handle om. Og - når alt kommer til alt - dette handler jo om ligging, så hvorfor ikke. Morsomt skal man ha det, og humør er spesielt viktig når stormen gjør de 20 blå gradene dobbelt så effektive, uten at undertegnede har erfart noe slikt.

Tilbake til start. Statistikken forteller oss at vi tilbringer 30 % av våre liv liggende på et eller annet. Dette produktet, som synes å alltid bli nedtrykt av mennesker, blir ofte undervurdert. Enten vi ligger i et hus, telt, hustelt eller telthus, så er det sjelden noen putter så store summer i madrassen som den fortjener. Vel, noen putter mange penger i madrassen, men med det sannsynlige resultat at liggekomforten blir dårlig. Uansett om talen er bokstavelig, så handler det ikke alltid om penger. Tradex Blå Comfort er trolig det rimeligste liggeunderlaget på markedet, i kategorien «Celleplast med tykkelse 15 millimeter».

Mange glemmer at liggeunderlaget er svært viktig, ikke bare å ha en tykk sovepose. Et dårlig underlag kan blekne inntrykket av en knallgod pose. Husk at du ligger på snø, at den er kald og gjerne vil varme seg på din potetmosbaserte kroppsenergi.

Form
Tradex Blå Comfort kommer i én størrelse. Lengde 1800 millimeter, bredde 550 og tykkelse 15. Overflaten er glatt og med et slags mini-vaffelmønster. Trolig benytter fabrikken gigantiske vaffeljern når disse ryggdelikatessene skal bakes. Hvert eksemplar er tydeligvis kuttet ut av en enda større bit, noe som vitner om et enda større vaffeljern. Trolig enorme vaffelhjerter som er kuttet opp, etter at de forsto at et underlag med form som et hjerte ikke er særlig praktisk, hverken på tur eller for en lønnsom produksjon. Nå er vel ikke vaffelteorien morsom lenger. Sidene er altså «grove» etter kuttingen. Fargen er nydelig blå, og underlaget er rullet sammen med en strikk for samhold. Mer er ikke å fortelle.

Dette underverket har en vidunderlig pris: 200 norske kroner. De to siste nullene kan forekomme som andre sifre i noen butikker, men jeg har aldri sett noen som har bikket «2» som midterste tall.

Funksjoner
Kinkig avsnitt. Hva kan man si om noe så enkelt? Tradex Blå Comfort kan rulles sammen til noe som likner en lompe, eller lefse ettersom den er firkantet. Praktisk og velkjent transportform.
Man kan ikke si at det er utstyrt med antisklibelegg, men den glatte overflaten er bedre enn man kanskje vil tro. Legemet mitt ender ikke opp nederst i teltet mot slutten av søvnen.
Brannteppe, i praksis. Dette underlaget har reddet meg fra en begynnende teltbrann. Underlaget var så godt som nytt etterpå, dog ikke av utseende. Hvis jeg den gang hadde brukt et ekstravagant, «selvoppblåsbart» liggeunderlag ville jeg måttet kjøpe et nytt, og etter å ha brukt altfor mange daler på seng ville jeg ikke hatt råd til annet enn - nettopp - et Tradex Blå Comfort etterpå. Og godt er det.

I bruk
Jeg har i lang tid, også før 1. januar, brukt dette lyseblå liggeunderlaget. Det har vært min partner gjennom mang en tur, så også på turen som foregår nå for tiden. Nok en gang er jeg fornøyd. Dette liggeunderlaget punkterer ikke, det forblir ikke vått, snøen og is sklir av, det veier «ingenting», det er klart til bruk når som helst, det holder spensten lenge, det er i følge merkelappen - en enkel, glanset papirlapp som faller av før man er kommet hjem fra butikken - miljøvennlig, hva enn det i praksis betyr, det har god bredde og lengde, det kan enkelt forlenges og «forbredes» hvis man kan bruke hendene til annet enn tasting, og man kan kjøpe to for dobbelt bredde eller tykkelse til prisen av ett fra en annen produsent! Som om ikke alt dette var nok, så støtter man norsk industri ved kjøpet. Det kan man høste skryt for i disse dager. Jeg føler at denne testen allerede er ferdig.

Strikken som følger med må raskt knytes mindre, hvis man vil ha minst mulig diameter på lefseformen.

Konklusjon
Her kommer en god, gammel markedsklisjé til nytte: løp og kjøp!

Hvis du vil ha utstyr, og ha råd til buss-/ togbillett til fjellet etterpå, så bør valget være enkelt. Turen er jo tross alt viktigst, nok en gang i følge en gammel klisjé. Som jeg pleier å si til forsvar av min gode partner; «Man må spare inn noen steder, og da ryker søvnen først.» Etterfulgt av en løgnaktig latter, for dette mener jeg naturligvis ikke. De fleste vet jo ikke at dette er et knallprodukt, og da nytter det ikke å være ærlig.