Endelig Alta

Jeg maktet å stå opp klokken syv til tross for sen kveld i går. Når jeg finner nettverk går det merkelig nok mer tid. Luften ute var fylt av tåke. Jeg var halvveis i ørska, men kom meg i marsj en time senere. Frokosten var klar i hånden. Jeg måtte bare finne en bekk.

Terrenget hadde begynt å kjede meg, med sine myrer, koller og steinblokker. Etter at frokosten var unnasvelget fikk jeg lyst til å dra på for å komme bort fra ensformigheten. Jeg kjørte på med tidvis småløping i et par timer, og rakk bortenfor Sandåsvannet godt før elleve. Sekken veier nå under 20 kilogram, og det føles som ingenting når man har båret og gått i lang tid.

Etter vannet var det bare å komme seg over et høydedrag før slutten av vidda åpenbarte seg. Jeg fant snart spor etter firehjulinger som ledet meg inn på stien jeg hadde sett på kartet. Den skulle gå helt til riksvei 93, som binder sammen Alta og Kautokeino.

Stien gav meg tid til å sakke farten. Underlaget var steinete, så det var uansett ubehagelig å gå raskt. Været var blitt bedre utover dagen og myggen var bare tidvis plagsom.

Jeg ligger nå på en campingplass noen kilometere utenfor Alta sentrum. I morgen skal jeg inn dit for å proviantere og hente en pakke.

Jeg hadde først Abisko/Narvik som ydmykt mål for sommeren. Ettersom kroppen fungerte overraskende bra skjønte jeg snart at jeg kanskje kunne kjøre rett i mål. De siste ukene har kroppen gått som vinkelsliper i kjøttdeig, så det er ingen vits i å hemmeligholde de åpenbare planene; jeg går for Nordkapp!

Dagens bilder viser mange motorspor. Jeg har også fått med et hjemmelaget vindskur. Samene er mestere til å finne nye bruksområder for gammelt skrap, noe som er en veldig god egenskap. Det estetiske er en helt annen sak. Veibildet viser hva som straks møtte meg da jeg skred ut i fra skogsbilveien. Det tok meg 40 minutter å gå til enden, som man så vidt kan skimte. Dagens siste bilde er en verdig vinner av konkurransen om Norges styggeste låve. Her er stilkrasj på stilkrasj. Det ser ut som om de faktisk har lagt ned en del arbeid for å gjøre den stygg. Den kan trolig fungere både som fugleskremsel og menneskeskremsel. Tyvene holder seg nok på god avstand.

Solen har snart gått ned her oppe i midnattssolens land, og klokken er bare 22. Turen begynte rundt sankthans. Nok en gang kan jeg bruke mitt enorme bibliotek av høykvalitetslåter for å understreke poenget, og siterer Morten Harket; "Summer moved on.".

Finnmarksliv

Jeg startet dagen til Dire Straits' Sultans of Swing. Sangen har toppet listen i hodet min i flere dager, og nå var det på tide å høre den uten at det bare er hjernen som setter reprisen på repeat.

Solen stekte på duken mens jeg lå som et blekt rundstykke der inne og strevde med sportsteipen. Heten var heldigvis ikke uutholdelig. Formen var god, men kroppen treg. Rutinene seg unna som rennende kvae. Det hjalp å komme i marsj.

Jeg har nå gått over til å spise frokost gående, og sparer en del tid på det. Det handler bare om å få på sportsteip og klær om morgen, så er jeg klar. Jeg sparer ikke bare tid, men unngår å bli passiv og søvnig som jeg ellers kan bli når jeg ligger og spiser. Det blir gjerne til at jeg slapper av og tar det piano. I disse dager er det en slett holdning som ikke fører fram.

Jeg begynner å bli dritt lei vellingen som jeg blander ut i müslien. Det er et svensk produkt som jeg kjøpte i Björkliden, for barn fra seks måneder og oppover. Morsmelkerstatning er langt bedre, og inneholder den samme ekstreme blandingen av vitaminer og mineraler og andre vitenskapeligheter.

Noe annet som plager meg er heiloen. I begynnelsen var den en pen fugl med et vakkert pip som fulgte meg i et sett. Nå er den en plageånd av verste sort. Den har det med å være i nærheten av teltet, hvor den sitter og piper og piper og piper og piper. Snakk om ensformig låt. Når jeg begynner å tenke på den får jeg ikke lyden ut av hodet. Det verste er å våkne midt på natta og høre pipene. Da er det et sant helvete å få sove igjen. Hadde jeg hatt en hagle ville jeg vært farlig nær ved å skyte den, hvis jeg bare ikke hadde vært fuglevenn. Man ser i alle fall at livet på langtur er noe ganske annet enn en eneste lang dans på røde roser.

Myggen ble mye mer plagsom for noen dager siden, men i går var den ikke ille. I dag har den nok en gang summet rundt hodet mitt. De er mange, de er tørste og de er ville. Likevel driver de meg ikke til vanvidd, og det er trolig fordi de ikke setter seg i fjeset. Av en merkelig grunn har jeg sjelden blitt bitt der de siste ukene. De stikker gladelig gjennom trøya, men jakka har nå satt en stopper for det. Å gå med badstue rundt overkroppen er bedre enn tusener av nålestikk. Jeg tror det er jakken som gjør meg ekstra sliten og svimmel, fordi jeg ikke blir kjølt ned. Det er likevel verdt det.

Terrenget veksler mellom blokkur, uendelige myrer og lettgått vidde. Det tar lengre tid å gå her enn jeg hadde trodd. Finnmarksvidda øst for veien mellom Alta og Kautokeino skal være langt enklere å gå på, så vidt jeg har hørt. Jeg går i utkanten, noe jeg ble advart mot på forhånd.

Jeg dropper oftest å nevne stedsnavn i bloggen. De er vanskelige å lese riktig og umulige å sette i kontekst for kreti og pleti. Det er langt enklere i sør, hvor man gjerne har et forhold til mange fjellnavn fra før. Jeg ligger nå ved vannet Guhkes Hoalloluoppal i området Cuidnárlákhu, for den som lurer...

"Knas." Kna-knas." Plutselig hadde den minste stangbuen på teltet en annen form enn før. Jeg lå og plukket ut bilder til kveldens innlegg da jeg plutselig hørte den første lyden. Jeg skjønte ikke hvor det kom i fra, og trodde først det var noen utenfor. Deretter neste knaselyd, og plutselig hang duken litt innover. Ikke "knekk", men "knas". Merkelig. Det tok litt tid før jeg husket at jeg alltid har med reserveledd. Jeg kom meg ut, tok ned halve teltet, byttet ledd og fikk strukket duken igjen. Rett etter at stangen knakk begynte det passende nok å regne, men jeg rakk å ordne det før de verste dråpene tok til. Regnet ville gjort det særdeles kjipt hvis jeg ikke hadde hatt med reserveledd. Det samme skjedde i Snåsatraktene i fjor, og da holdt leddet noen strakser før det knakk igjen samme kveld. Jeg hadde heldigvis to.

Det første, dårlige bildet viser hva man kan finne i finske turistkoier. Det neste viser finnehytta Kopmajoki i idylliske omgivelser ved Somásjárvi. Deretter to bilder av en sjarmerende elv i Reisa Nasjonalpark. Neste viser strømgaten som tok meg ned i Reisadalen. Bildet med broen viser Nedrefosshytta ved Reisaelven. Fossebildet er naturlig nok av Imofossen. Hva den andre kalles aner jeg ikke. Imo er den til høyre - tror jeg. De neste viser bilder av vidda fra i går og i dag.

Lørdag til mandag

Lørdag 31. juli

Jeg kom meg i marsj fra Helligskogen like etter 08. Natten hadde ikke gitt den beste søvnen på grunn av noen som kom tilbake midt på natten med en skrikerunge. Klokken seks måtte jeg uansett gi opp ettersom Baalsrudgjengen skulle tidlig ut. Det var et svare leven. Hvis Jan Baalsrud hadde bråkt slik da han forsøkte å riste av seg tyskerne i fjæra utenfor Tromsø, hadde han blitt knepet på flekken.

Jeg gikk så vidt tilbake langs veien mot Finland, og tok inn på en vei opp til en liten demning. Derfra gikk det sti opp til Loassuhytta. Jeg klarte å gå feil slik at jeg rotet bort en time, men lærte kanskje noe av det.

Like før hytta møtte jeg en finne som virkelig var dårlig i engelsk, men som likevel ikke var gammel. Synd. Det kom lite ut av den samtalen.

Hytta var kjip, rett og slett. Det så ut som om den var solgt til samene, ettersom det ikke var tegn til DNT der. Noen senger og kokekar pluss en del krimskrams. Det spilte uansett liten trille, jeg kikket bare innom. Hytta ligger rett inntil finskegrensen. Jeg kom meg over gjerdet - som finnene er så nøye på å sette opp langs grensen - og kikket innom turisthytta til finnene. Den var nesten like trist. Ingen madrasser, noe kjøkkenutstyr, riktignok ved men ellers ittno. Det er til gjengjeld gratis å bo på slike hytter, og hytta er god som gull etter min standard. Jeg liker bare å være kritisk. Men; til min store forbauselse satt det en jente på min alder der inne! Hun var finsk, utadvendt med god engelsk flyt og hadde vært ute i to uker. Dette var hennes siste dag. Hun samlet prøver til noe biologigreier, ettersom det var jobben hennes. Vi pratet en stund før jeg skjerpet meg og gikk. Jeg er jo også i fjellet i embets medfør, på et vis. Hun var søt, noe som gjorde det vanskelig å gå. En modifisert bit fra Roxettes utsøkte univers kan passe inn her; "It could have been love, but it's over now." Åh, som jeg digger Roxette. De har tilført verden så mye. Hun nevnte forøvrig at han jeg nettopp hadde møtt, hadde fått fløyet ut sønnen på grunn av feber. Da jeg konfronterte henne med myten om at finner generelt virker innadvendte mente hun at det hadde mest med skyhet å gjøre. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Finland forblir mystisk for meg.

Videre nedover dalen skjedde det ikke stort annet enn værskifte. Himmelen var jevnt over grei dagen gjennom. Da jeg skulle krysse en litt dyp elv før jeg dreide av mot nord og vannet Pihtsusjärvi, klarte jeg å skli på en stein og plumpe med trekvart kropp. Det må jo skje i blant, men når hverken vannet eller luften er gørrkald går det som oftest med et smil. Jeg har det med å få latterkrampe når slike dumme ting skjer meg, og det er en mental styrke.

Oppe ved vannet var det både samehytter, "vannflyplass" og turisthytte. Jeg var så heldig å bevitne en flygning mens jeg var der, og passasjerene som lettet var de samme jeg hjalp med å finne seg selv rett før jeg ankom Helligskogen. På vei mot hytta ble jeg angrepet av tre måker, som stupte mot meg med en halvmeters avstand mens de skrek stygge, uforståelige gloser. Avstanden er faktisk ingen overdrivelse. Jeg har ikke opplevd maken til gjestfrihet før.

Jeg svingte av mot øst da jeg ankom hytta. Jeg skulle inn på en sti mot Somashytta, som ligger så vidt innenfor norsk territorium og Reisa Nasjonalpark. Det ble telt på impuls før jeg nådde så langt. Greit å starte opp igjen med bare en 90 %-dag etter hviledagene.

Søndag 1. august

Jeg var svak på morgenen og kom meg ikke opp før halv åtte. Det høres breialt ut, men jeg la meg jo halv elleve kvelden i forveien.

Været var skjønt som Aurlandsdalen selv etter regnskuren i går. Opphold og tørt telt på morgenen er luksus, ellers kan det regne som i Bergen.

Ferden gikk greit ned til finnehytta Kopmajoki, som ligger ved vannet Somájávri. Terrenget rundt er feiende flott. Jeg kom meg raskt bort til Somashytta, som ligger tre kilometer bortenfor. Hytta var godt brukt, for å si det sånt, helt grei. Jeg gikk raskt videre, og nå bar det ut i uvissheten. Det vil si orientering på egenhånd. Mye mer spennende enn å gå langs sti. Det holder hodet i kok i stedet for at jeg går rundt i koma.

Ved enden av vannet lå noen folk i telt, og jeg spurte om nedstigningen til Reisadalen. Ålreite nordlendinger. Tre voksne i et lite tomannstelt. Sprøtt. Man kan lure på hva slags forhold de hadde til hverandre.

Jeg kom inn i Reisa Nasjonalpark etter at jeg passerte riksgrensen, og snart var jeg på vei mot Geatkevuopmi. Dalen viste seg å være et særdeles fint sted, på nivå med Femundsmarka. Mye flat mark perfekt for telting, en sjarmerende elv og mye lav bjørk for båling. Jeg skremte opp en andefamilie jeg ikke kjenner navnet på, og strøk videre opp skogen i retning fjellovergangen som var siste post for Reisadalen. Dalen var selve høydepunktet ettersom jeg var usikker på om det var mulig å komme ned langs høyspentlinjen. Å gå nedenom Saraelv ville tatt en halv dag ekstra.

Fra fjellovergangen og ned mot høyspenten møtte jeg vanskelig terreng med tett vegetasjon, både av trær og undervegetasjon. Sansene var på topp ettersom jeg visste at det ferdes rovdyr i området. Resultatet ble riktignok null.

Jeg fant linjen etterhvert, og fulgte den mot nordvest. Det skulle være en sti der, men selv om jeg fant den hjalp den ikke. Terrenget ned mot Reisaelva var brattere enn noe hittil på turen. Med tung sekk var jeg avhengig av å konsentrere meg for å unngå overtråkk eller fall forover. Myggen var langt verre her enn tidligere på turen, og kombinert med tungt terreng, skalljakke som beskyttelse mot blodsugerne og varmegrader som aldri før var så jeg skyggen av en mental smell i periferien gjennom hele dagen. Jeg svevde mellom himmel og jord, og de siste kilometerne langs elva i retning Nedrefosshytta var tøffe, selv om terrenget nesten var som hjemme i hagen. Hvis hytta hadde vært nedbrent eller full av sure finner hadde jeg sannsynligvis lagt meg i elven. Med en stein bundet til halsen.

Ferden mot hytta bød på tett bladvegetasjon. På elva var det flust med elvebåter fulle av turister. Overraskende at dette er lov i en nasjonalpark. Jeg kom til tom hytte og fikk slappe av med vann og sjokolade før potetmosen med reinskjøtt. Litt senere fikk jeg selskap av fire snille nordlendinger som attpåtil gav meg en pils. Jeg var sliten som aldri før og svetten rant selv innendørs, men ølen gjorde godt.

Nedrefosshytta har fått badstue etter at dronning Sonja var her oppe noen år tidligere. Hun hadde visst uttalt at en sauna ville være på sin plass. Ordene fra Norges hellige er naturligvis lov, og svettebua ble bygget. Hytta blir naturlig nok brukt av mange båtturister, og derfor er det utvilsomt markedsgrunnlag selv om hytta ligger midt i huttiheita.

Det ble badstue på meg og de andre. Jeg fikk vasket meg for første gang på tre uker, og det gjorde virkelig susen. Å sitte i varmen og svette var en herlig bonus som jeg ellers går og drømmer om. På sett og vis har jeg badstue hver dag innenfor klærne mine, men det er merkelig nok ikke like behagelig. Det var også veldig fint å prate med de fire, hvor tre av fire var på min alder. Jeg møter vanligvis eldre folk på tur, og det er derfor fint å møte jevnaldrende.

Det var kommet flere til hytta da jeg kom inn etter badstua. Hyggelige folk, og vi snakket en god del om turen og turting generelt. På grunn av kveldens nytelser ble det en sen kveld. Jeg spratt til slutt en Lion-sjokkis, og den symboliserte hvordan en uvanlig slitsom dag plutselig kan gli over i en overnaturlig god kveld.

Mandag 2. juli

Jeg kom meg ikke i seng før halv ett i går, men klarte likevel å stå opp rundt syv. De andre lå og sov da jeg forlot hytta klokken ni. Det hadde nok jeg også gjort hvis jeg hadde visst bedre.

Morgenen hadde faktisk ikke så mange mygg å by på. Himmelen var skjult bak skyene og regnet ble slått av og på fra tid til annen. Bra gåvær.

Jeg skulle følge Reisaelva et stykke sørover før stien skulle lede meg oppetter dalsiden. Før oppstigningen var det skiltet til Imofossen, som er en kjent attraksjon for de som våger seg hit inn. Jeg stakk innom ettersom det ikke var så mye lengre. Sjelden har jeg sett noe så imponerende kraftfullt og vakkert som disse fossene, for det er faktisk to svære som ender i samme avgrunn. Den ene er Reisaelva selv mens den andre kommer fra vestsiden. Jeg sto om lag 30 meter ovenfor vannspeilet og hadde stupet en fotlengde unna. Den irrasjonelle dragningen mot å kaste seg ut for kanten var til stede, men jeg strittet i mot. Slitet og myggen i bakken oppover lia var mer fristende.

Ved høyspentledningen noen kilometer senere svingte jeg av stien. Hvis man følger stien kan man nå Kautokeino på et par dager. Slike kjente stedsnavn gjør at jeg forstår at jeg er langt nord. Jeg skulle altså mot nordøst, og fortsatte rett opp mot fjellet. Etterhvert kom jeg så høyt at vinden var sterk, og det var deilig med en pause fra myggen. Å se den dype og trerike Reisadalen langt der nede var herlig etter å ha opplevd hva som skal til for å komme seg fra den ene siden til den andre. Jeg må innrømme at jeg ble uhemmet glad der og da.

Det er alltid en befriende følelse å plutselig forlate stien for å friste lykken i ingenmannsland. Man er overlatt til seg selv, og følelsen av å mestre de enkle prøvelsene gir mer igjen enn hva man legger på bordet. Selvfølelsen får positivt fortegn.

Jeg dreide mot nord rundt fjellet Vuobararássa og fortsatte langsetter siden opp mot Mollejus, som er en av de høyeste toppene i området, riktignok under tusen høydemetere. Terrenget var steinete, men ble bedre etter hvert. Jeg var blitt overrumplet av regnskyll like før, så kraftig at jeg ikke kan huske sist det var i nærheten. Dråpene liknet hagl og var omtrent like drepende. Hastigheten og tettheten var også i en egen klasse. Heldigvis varte det ikke lenge. Straks etterpå skremte jeg opp noen fugler som hadde søkt ly under en bitteliten steinhammer. De hadde det nok verre enn meg, som har mer beskyttelse enn hva naturen utstyrer oss med.

Før jeg nådde opp til Mollejus passerte jeg en sameleir og to reingjerder. Kun det ene gjerdet var avmerket på kartet. Det er ofte slik, men så er de færreste kartene mine oppdatert de siste ti årene. Selv om man kjøper dem nye i dag må man ofte ta til takke med slikt. Jeg vet ikke hva det skyldes, men trolig er det gammel lagerbeholdning. Kartene er uansett mer enn gode nok. Jeg fikk nye på Helligskogen, og før det hadde jeg brukt et bilkart i målestokk 1:400000 siden Abisko i Sverige. Det gikk fint spesielt siden jeg fulgte merket sti, men man kan risikere å havne i uføre.

Jeg hadde gått delvis i svime de siste timene. Det skyldtes nok varmen. Jeg sjanglet tidvis der terrenget skjøv meg ut av balanse, og forsto snart at det var på tide med leir. Jeg fant plass nær elva Ruossalágojohka. Navnene her omkring er umulig å uttale for meg, og mobiltelefonen har ikke en gang alle tegnene slik at jeg får skrevet dem riktig. S med et lite v-liknende tegn over er en av de fraværende bokstavene. Området har vært bebodd av samer i uminnelige tider og er det fortsatt, og en søring som meg burde vel aldri ha innfunnet seg her oppe. I løpet av sommerens tur har det slått meg at jeg ville hatt langt mer utbytte av å ha lært noe samisk i grunnskolen i stedet for å ha "lært" nynorsk. Jeg får aldri tilbake min tapte ungdom, men kanskje jeg skal ta et kurs til høsten.

I dag

Jeg har ikke avsluttet dagen enda. Vi får se om jeg finner nett.i leiren. I så fall kommer det mer tekst og noen bilder.

Full ferie

Jeg bevilget meg en dag ekstra ved Helligskogen. Kroppen har fortjent en liten ferie. Magen fikk riktignok jobbe på høygir i hele dag.

Jeg kom meg faktisk opp like etter åtte, og spiste frokost til kappgang på tv.

Jo mer jeg ser kappgang, desto mindre forstår jeg hvorfor noen velger å bruke tiden sin på å motarbeide kroppens naturlige bevegelsesmønster. Enkelte kappgangeksperter mener at vi er skapt for å gå, ikke for å løpe, og at kappgang slik sett er mer naturlig for oss. Har vi noen gang sett urbefolkning holde på med dette? Nei! Men løping? Ja! Man kan gjerne liste opp mange unaturlige ting mennesker gjør i hverdagen som motargument. Å gå i fjellet med sekk på 30 kilogram er også motstridende, for ikke å si direkte skadelig, noe kappgang riktignok ikke er selv om det ser slik ut. Men hva med estetikk? Hvorfor bruke livet på å se ut som en tulling? Det ser også ut som om de virkelig ønsker å løpe mer enn alt på jord, men at de hindres av et handikap og slik sett regnes som funksjonshemmede. Men slik er det heller ikke, og hvis det skulle vært slik måtte avviket hatt rot i forstanden. Historien forteller at kappgang ble funnet opp av den britiske overklassen på 1600-tallet, visstnok fordi de led av kjedsomhet. I dag har man flere alternativer, men kappgang består like så vel. De fleste andre idretter er i mine øyne like meningsløse, som tresteg og diskos, men utøverne framstår i alle fall ikke som treskaller. Eller handler det bare om at jeg ikke er vant til å se kappgjengerne? Det kvernes vel ned til at vi mennesker lett blir oppslukt av ting som virker totalt meningsløst for andre. Det er bare det at estetikken i kappgang er til å spy av...

Jeg har brukt dagen til spising, eliminering av utstyr, forbedringer, vasking av klær og pakking av postpakke. Som i går har jeg nesten fått med meg en full episode av Dynastiet. Interessant nok så jeg denne dessverre udødelige serien da jeg pleiet føttene mine på Ljosland i januar i fjor, etter å ha gått asfalten opp fra Vigeland. Alexis forsøker å ødelegge for Blake, noe som var tema også den gang, men da hadde han nettopp blitt kjent med Krystle. De har nå fått barn, men utover det har det ikke skjedd mangt. At kanalene sender serier fra 80-tallet sier vel noe om det som har blitt laget i senere tid, eller kanskje mest om budsjettene de opererer med for sendinger på dagtid. Jeg foretrekker MacGyver, men det blir vel i dyreste laget for dem. MacGyver er en av de få ting i verden som ikke kan prissettes. Slike ting er likevel laget for å omsettes, og blir derfor alltid svimlende kostbare. Utsøkt amerikansk høykultur som lett danker ut de syv underverker.

I kveld har jeg spist middag med en gjeng som har gått Baalsrudmarsjen. Marsjen gjøres til minne om Jan Baalsrud, som levde ut en av de mest spennende fortellingene fra andre verdenskrig. Gjengen går veien hvor den utrolige historien utspant seg. De starter ved kysten og ender ved Treriksrøysa. Jeg har selv lest boken om historien, Ni Liv og kan anbefale den. Hendelsen er mer spennende enn selv de beste neglebiterne fra Hollywood.

Jeg ønsker å utdype noe fra gårsdagens innlegg som kanskje var i gråsonen av hva som er forståelig. Da jeg blant annet skrev "Det er fint å vite hva man sloss mot." mente jeg at klarvær gir sikt, mens de siste dagers tåke gjør blind. I blant glemmer jeg at jeg skriver for andre enn meg selv.

Hviledag på Helligskogen

Dagen i dag har vært som en eneste lang drøm. Jeg måtte bite meg i øret flere ganger for å tro hva øyet så.

Morgenen startet med en type frokost jeg ikke har hatt på lenge. Brød, egg, syltetøy, juice og melk var bare noen av bestanddelene. Like deretter ble jeg med bestyrer John til Skibotn. Jeg hadde en avtale med noen pakker og noen handleposer med unødvendig innhold.

Tilbake på Helligskogen studerte jeg kartene jeg hadde fått, mens jeg trosset mattilsynets anbefalinger på groveste vis. Noen timer senere ble jeg med bestyrerinne Guri til Kilpisjärvi. Jeg fikk endelig muligheten til å oppleve Finsk høykultur. Butikkene jeg hadde bommet på dagen i forveien inneholdt riktignok mye av hva jeg ikke vil ha. Gipstroll, t-skjorter med vikingmotiv og annet finsk håndverk. Varene jeg ville ha var beskrevet på et språk hvor den røde tråden er totalt fraværende. Det eneste finsk har til felles med norsk er at ordene stort sett inneholder samme bokstaver. Jeg endte blant annet opp med Lapin Kulta, is med multesmak og en minnekortleser som ikke fungerer. Isen var god. Ølen spretter jeg etterpå. Å skrive i rus er som å lese med bind for øynene.

Været har vært uvirkelig flott i dag. Det er fint å vite hva man sloss mot. Terrenget er veldig passende, med noe trevegetasjon, svaberg og til dels kupert terreng. Et fint turterreng. Vandrerhjemmet har gode priser, selv for studenter. Hotell er på tryne når man har slikt i nærheten.

Dagens bilder omhandler stort sett nærområdet og en av mine mange myke sider. Jeg håper i alle fall noen av dem er i fokus, noe som kan være vanskelig ved nærfotografering.

Det var forresten interessant å smake Cherry Coke i Finland. Den er faktisk ikke så gal. Ellers hadde de ølbokser som inneholdt én hel liter øl. Bare i Finland. Og trolig USA.

Treriksrøysa og Helligskogen

Noen ganger er det deilig å tenke på at regnet lakk inn i innerteltet kvelden i forveien. En av gangene er når man våkner opp til tørt telt etter at vinden, varmen og noen timer med opphold har gjort jobben. Det er som å våkne til nybakt brød fra brødbakemaskinen, noe jeg riktignok aldri har opplevd, men det holder med tanken.

Ikke så rent sjelden kan dyrene i fjellet irritere meg. Skrikende fugler, fjelljoer som stuper mot hodet mitt og suser to meter over og heiloen som piper intenst ved teltet midt på natten. Dyr er ikke alltid romantisk uimotståelige. Når man er så lenge på tur som jeg, så blir fjellet hverdagen og dyrene hverdagslige. Ting gjentar seg, og man får nok. Tur er en romantisk affære i kortere tidsrom. I det lange perspektiv ser man nye sider. Hverdagen i byen er plutselig ikke så ulik likevel.

Ettersom bekken var hundre meter unna gadd jeg ikke hente vann til frokosten. Det ble frokost on the run, noe som fungerer utrolig bra. Jeg skal gjøre det mer. Man sparer sikkert 20 minutter hver morgen, som tilsvarer nesten to kilometer lengre marsj per dag. Etter fem dager vil man ha gått inn én mil, og det er utrolig flott å tenke på. Ta det med et snev av ironi, men bare et lite snev.

Jeg kom meg til Treriksrøysa på en times tid. Selve røysa er temmelig stygg. Den ville vært mye penere om man hadde vektlagt estetikk mer enn økonomi, og laget en skikkelig steinrøys á la den jeg viste bilde av for noen dager siden. Området rundt var også ganske nedslitt, men slik må det jo bli. Jeg er jo selv en av årsakene. Uansett, det var trivelig å se den. Det var en god del folk ute selv om tåken hang lavt.

Jeg gikk videre mot Kilpisjärvi av ren nysgjerrighet. Terrenget var som i Norge og Sverige, overraskende nok. Jeg møtte mange stereotype finner langs stien, altså folk som mumlet lavmælt eller så deprimerte ut. De mest livlige var kvinnene, uten at det sjokkerte meg. Mennene er vel mest opptatt av å komme hjem til spriten og hopprennet.

Møtet med Kilpisjärvi var et av de tristeste på turen. Det jeg trodde var en bensinstasjon var i virkeligheten en tollstasjon, hvor de attpåtil sa at matbutikken lå noen kilometre lenger sør. Jeg er ikke særlig interessert i sørlige anliggender nå for tiden, som leseren sikkert forstår. Jeg endte opp med striskjorta, havrelefsa og katta i sekken og to mil igjen med asfalt før Helligskogen. Skjegget havnet også i postkassen, for den som trenger teskjeer.

Jeg er vant til å gå på vei. Fingrene i ørene og fjeset bort når motorene farer forbi. Et stykke før grensen lå en reinkalv i veikanten. Den var pen og så ikke ut til å være skadet. Vi får håpe at døden inntraff momentant.

Grensen kom raskere enn forventet. Jeg øynet håp. Like før Helligskogen møtte jeg noen finner som trengte hjelp, og fikk nytte av GPS'en for første gang på turen. Da jeg endelig kom fram var det fortsatt en time igjen til de skulle stenge kaféen. John og Guri ved Helligskogen Vandrerhjem er selve personifiseringen av gjestfrihet. De vartet opp med stor middag, påfyll og kake til dessert. Jeg ble stappmett.

Vi fikk en lang prat om alle tidligere NPL'ere de har huset. De første var Lars Monsen og Trond Strømdahl i 89/90. Jeg bor nå på samme rom som de hadde den gang. Det suser i veggene. Kjenningsmelodien fra Monsens mange tv-program dirrer i hodet mitt. Jeg får den ikke bort. Nei, det er faktisk løgn, diktet opp fordi det passet inn. Jeg har hatt Ace of Base på hjernen i dag. For dem som er sjokkert over min overraskende gode musikksmak; ja, jeg hører faktisk på dem i blant. I blant.

Det blir hviledager inntil jeg har mottatt begge pakkene på posten. Den ene har visst kommet, den andre aner jeg intet om. De som tjener mest på dette er først og fremst bena mine, dernest Helligskogen. Men det fortjener de begge to. De har begge imponert meg stort.

Omstendighetene rundt dagens bilder har stort sett blitt forklart. Husene og måltidet er fra Helligskogen. Skiltet med det liflige navnet er fra Finland. Det er alltid gøy å gjøre narr av andre språk.

Strålende, strålende, mindre strålende

Søndag 25. juli

Været var optimalt for andre dag på rad. Skal dette fortsette? Jeg tør ikke leke med tanken.

Jeg kom meg i marsj halv ni, etter å ha stått opp syv. Planen er å få sparket litt disiplin inn i meg, slik at jeg ikke dasser rundt på kvelden uten mål og mening. Søvn har løst mange problemer opp gjennom historien.

Jeg følger Nordkalottruta og skal innom Treriksrøysa før Helligskogen. Første mål i dag var Vuomahytta etter 17 kilometer. Starten var ikke så tullete rask som i går, men jeg ble skikkelig sliten da jeg bikket over passet ned dalen mot hytta. Jeg møtte snart en finne som hadde gått fra Kautokeino. Han var lik de andre finnene jeg har sett, blek og med pistrete skjegg, men hans mentale utseende stred mot stereotypien; han var utadvendt og snakkesalig. Jeg klarte å lire av meg "I'm getting tired, I better keep walking." før vi tok farvel, noe han muligens tolket som at han kjedet meg. Jeg var som sagt sliten, derfor uberegnelig i munnen, men mente det ikke slik. De neste jeg møtte var et tysk par, og starten på samtalen ble en masse mumling fra min side. Jeg tok tak i meg selv etterpå, og nektet meg selv mer prat før jeg følte meg tilregnelig. En pause med kjeks og sjokolade fungerte som en turboladet hjertestarter, og snart jog jeg nedetter de steinete flyene.

Nede ved hytta var omgivelsene til å grine av. Noen ganger blir jeg overveldet av hvor flott fjellet kan være. I disse dager har jeg riktignok ikke salt nok i kroppen til tårer.

Nedenfor hytta var det et lite vann, med en bekk som endte i et enda mindre vann - og ingen bekk derfra. Det lille vannet hadde tydeligvis et sluk i bunnen. Sprøtt. Jeg har ikke sett slikt før.

Ruta fortsatte ned Anjavassdalen. Jeg hadde bjørnesansene i helspenn. Dalen var flott som få, men hadde bare fugler å by på. Jeg møtte etterhvert noen koselige lokale. De fortalte om masser av bjørn i Dividalen, som jeg snart skulle krysse.

Det tok ti lange år å komme seg ned. Dalen var smykket med tykk bladvegetasjon, og en stor, men rolig elv. Elva ned Anjavassdalen var noe helt annet, med juv i canyon-klassen. Øvre Dividal Nasjonalpark har alt fra elvegrus til furumoer og breer, og området er relativt kompakt.

Jeg hadde satt øynene mine på Dividalshytta, som lå oppe i lia på andre siden av dalen. Der oppe møtte jeg en utsikt jeg sent vil glemme, og fornemmet samtidig hvor barskt det må være her på vinteren. Vindutsatt til tusen.

Jeg kom meg inn og kickstartet tarmsystemet med en Kex. Gamlehytta var koselig, som de pleier å være. Nyhytta var fin, men manglet sjel. Den kommer med årene.

Jeg har gått litt over 35 kilometer nok en gang, og er over meg av begeistring. Det hele tok ni og en halv time. Sliten og støl, men stolt av meg sjøl, det er jeg til gangs. Med to tidligere betennelser i akillesen er jeg vidunderlig glad for hver dag den fungerer når forholdene er som nå.

"Sliten og støl, og fy faen for et høl." utbryter noen når de kommer fram til Oslo etter å ha syklet Den Store Styrkeprøven. Mye visdom der. Solen skinner på den, som i Øvre Dividal har gået.

Mandag 26. juli

Nok en dag med flott vær. Jeg kan vende meg til dette, men jeg vet bedre. Regnet lurer nok bak neste blåne.

Jeg klarte å komme meg ut av hytta klokken 08, og ble straks møtt av en nordmann som bodde i nyhytta. Han hadde gått fra Kilpisjärvi i Finland, og det har påfallende mange av de andre jeg har møtt. Resten har begynt i Kautokeino. Begge er gode distanser. I sør er det annerledes, der er gjerne folk ute på kortere distanser, og kan attpåtil kjøpe mat på mange hytter (alle DNT-hytter nord for Trøndelag er ubetjente). Nord er noe for seg selv.

Dagens distanse bød på mange stigninger og nedstigninger. Jeg gikk blant annet tvers over Skakterdalen, som er en flott dal med rolige fiskevann i den innerste halvdelen. Deretter bar det rett mot Dærtahytta. Jeg møtte flere utlendinger på veien. De fleste jeg har møtt på turen er tyske. Noen mener at folk generelt kommer fra Asia, min erfaring er at folk generelt er tyske.

Noen ganger møter jeg merkverdige folk, som den siste jeg så før den nevnte hytta. Jeg hilste, han nikket forsiktig, og vi skred raskt forbi hverandre. Han hadde sorte solbriller, agentfjes deluxe og siste fjellmote fra Patagonia, inkludert rutete, tofarget skjorte med korte ermer, bukse med zip-off ben, staver, liten sekk og strandhatt. Fjeset minnet meg om Arnold i Terminator. Noen ganger lurer jeg på om slike har helt ren samvittighet. Man vet aldri. Jeg ble i alle fall bittelitt redd ham.

Jeg var sliten da jeg ankom hytta, etter 24 kilometer. Mannen fra morgenen mente at denne distansen burde være nok, så jeg hadde allerede forbannet meg på å gå 17 kilometer til, altså til Rostahytta. Han burde ikke sagt slik når han ikke visste hvem han hadde med å gjøre.

En Kex og noen kjeks senere var jeg i vei. Terrenget var tungt, med klyving og steinete terreng de første kilometerne. Jeg tok farvel med Øvre Dividal Nasjonalpark, og braste i vei mot Rostadalen. På vei ned møtte jeg mange, og totalt har jeg nå møtt overraskende mange i nasjonalparken. Jeg trodde på forhånd at jeg ville få være i fred i så ville trakter, men det er visst mange flere enn meg som har noen kromosomer til overs.

Det høye folketallet i området reduserte lysten på å gå ned til hytta i bunnen av dalen. Det var også et herlig vinddrag oppe i høyden som jaget vekk blodsugerne. Jeg la meg til en kilometer fra hytta, med overblikk over det meste.

Jeg har gått 42 kilometer på 10 timer i dag. Bena imponerer meg, selv om det tidvis kan bli langt for resten av kroppen. Så lenge mastene holder kan skipet seile, men hva med seilene og skroget? Skroget har nok blitt tynnere, men får noen nye bord hver dag. Det spørs bare om det får nok. Seilene varer nok ut sommeren.

Tirsdag 27. juli

Jeg hadde merket meg østavind i går kveld, noe som gjerne betyr dårligere vær. Skyene begynte også så smått å komme fram. Jeg luktet lunta på morgenen, og kom meg i marsj kvikkere enn min egen skygge.

Nede ved Rostahytta ble det en obligatorisk prat med turgåerne før jeg strøk oppover lia. Terrenget ble etterhvert temmelig brått. Jeg måtte klyve over et høyt pass før dalen igjen roet seg ned.

På vei nedover mot Gappohytta møtte jeg flust med folk, både tyskere og nordmenn. Trivelige alle som en. Jeg møtte også horder av andre, mindre trivelige organismer. Myggen var riktig ille der nede.

Tåken hadde ligget på lur i horisonten gjennom hele dagen, og plutselig tok den kvelertak på meg. Jeg hadde god sikt mot de neste tre vardene, og moroa varte heller ikke lenge. Kult med tåke når man ser langt nok foran seg.

Jeg fortsatte naturligvis forbi hytta, og ble enig med meg selv om å nå (Tr)eriksrøysa, et ikke altfor hårete mål. Terrenget var krevende, med rabber og kampesteiner hulter til bulter.

Regnet kom naturligvis fram like før jeg nådde Goldajávri. Jeg visste det. Godværet kunne ikke vare. Es regnet in strömen. Jeg tok vett til meg, og fikk satt opp teltet. Krysset mellom de tre landene fikk vente til i morgen, det lå bare en times tid unna.

Jeg rakk heldigvis å bli våt som en fisk før jeg smatt inn gjennom glidelåsen. I skrivende stund prøver jeg forgjeves å holde dråpene unna innerteltet, men det funker ikke. Det er godt det er sommer. I morgen når jeg trolig Helligskogen, så det spørs om det ikke blir en tørk der. Jeg har i alle fall funnet meg flere finske mobilnettverk, så stemningen er likevel på topp. Finnene har attpåtil 3,5G-dekning her oppe. To spark sendes herved til norske og svenske mobiloperatører.

De første bildene er fra Øvre Dividal Nasjonalpark. Bildene fra og med steinørkenen ble tatt etterpå. Legg merke til nesen til det nyoppdagede steinvillsvinet og reinen på snøbreen. De trekker dit opp for å kjøle seg ned, og er et merkverdig skue der de står tett sammen.