Full ferie

Jeg bevilget meg en dag ekstra ved Helligskogen. Kroppen har fortjent en liten ferie. Magen fikk riktignok jobbe på høygir i hele dag.

Jeg kom meg faktisk opp like etter åtte, og spiste frokost til kappgang på tv.

Jo mer jeg ser kappgang, desto mindre forstår jeg hvorfor noen velger å bruke tiden sin på å motarbeide kroppens naturlige bevegelsesmønster. Enkelte kappgangeksperter mener at vi er skapt for å gå, ikke for å løpe, og at kappgang slik sett er mer naturlig for oss. Har vi noen gang sett urbefolkning holde på med dette? Nei! Men løping? Ja! Man kan gjerne liste opp mange unaturlige ting mennesker gjør i hverdagen som motargument. Å gå i fjellet med sekk på 30 kilogram er også motstridende, for ikke å si direkte skadelig, noe kappgang riktignok ikke er selv om det ser slik ut. Men hva med estetikk? Hvorfor bruke livet på å se ut som en tulling? Det ser også ut som om de virkelig ønsker å løpe mer enn alt på jord, men at de hindres av et handikap og slik sett regnes som funksjonshemmede. Men slik er det heller ikke, og hvis det skulle vært slik måtte avviket hatt rot i forstanden. Historien forteller at kappgang ble funnet opp av den britiske overklassen på 1600-tallet, visstnok fordi de led av kjedsomhet. I dag har man flere alternativer, men kappgang består like så vel. De fleste andre idretter er i mine øyne like meningsløse, som tresteg og diskos, men utøverne framstår i alle fall ikke som treskaller. Eller handler det bare om at jeg ikke er vant til å se kappgjengerne? Det kvernes vel ned til at vi mennesker lett blir oppslukt av ting som virker totalt meningsløst for andre. Det er bare det at estetikken i kappgang er til å spy av...

Jeg har brukt dagen til spising, eliminering av utstyr, forbedringer, vasking av klær og pakking av postpakke. Som i går har jeg nesten fått med meg en full episode av Dynastiet. Interessant nok så jeg denne dessverre udødelige serien da jeg pleiet føttene mine på Ljosland i januar i fjor, etter å ha gått asfalten opp fra Vigeland. Alexis forsøker å ødelegge for Blake, noe som var tema også den gang, men da hadde han nettopp blitt kjent med Krystle. De har nå fått barn, men utover det har det ikke skjedd mangt. At kanalene sender serier fra 80-tallet sier vel noe om det som har blitt laget i senere tid, eller kanskje mest om budsjettene de opererer med for sendinger på dagtid. Jeg foretrekker MacGyver, men det blir vel i dyreste laget for dem. MacGyver er en av de få ting i verden som ikke kan prissettes. Slike ting er likevel laget for å omsettes, og blir derfor alltid svimlende kostbare. Utsøkt amerikansk høykultur som lett danker ut de syv underverker.

I kveld har jeg spist middag med en gjeng som har gått Baalsrudmarsjen. Marsjen gjøres til minne om Jan Baalsrud, som levde ut en av de mest spennende fortellingene fra andre verdenskrig. Gjengen går veien hvor den utrolige historien utspant seg. De starter ved kysten og ender ved Treriksrøysa. Jeg har selv lest boken om historien, Ni Liv og kan anbefale den. Hendelsen er mer spennende enn selv de beste neglebiterne fra Hollywood.

Jeg ønsker å utdype noe fra gårsdagens innlegg som kanskje var i gråsonen av hva som er forståelig. Da jeg blant annet skrev "Det er fint å vite hva man sloss mot." mente jeg at klarvær gir sikt, mens de siste dagers tåke gjør blind. I blant glemmer jeg at jeg skriver for andre enn meg selv.