Omvei

Jeg våknet til sterk vind over Balvatnet. Det var litt regn i den varme luften, men det gav seg snart. Jeg var treg og kom ikke i gang før halv tolv.

Nede ved elva forserte jeg den ødelagte broen nok en gang, og fortsatte bortover de halvtørre moene. Jeg måtte gå rundt halve vatnet, en distanse som sikkert er over dobbelt så langt som å gå på ski rett over. Når det ikke finnes alternativer er det ingen grunn til å irritere seg.

Veien rundt var temmelig ensformig, og jeg måtte over flere myrer. Å stampe i myr har jeg gjort mye, og jeg begynner bli mektig lei. Sånn er det når man absolutt skal slenge rundt i skog og fjell. Det skal sies at Nordland ikke er ille på dette området. Trøndelag derimot.

Etter å ha passert midten av vatnet ble terrenget bedre. Mye opp og ned, men underlaget var fast. I et lite tjern lå et helt reinsskjelett, med et svært gevir. Trolig tatt av rovdyr.

Jeg fant en liten steinhytte etterhvert, og den var ikke merket av på kartet. Slike finnes det et utall av i fjellet. De er ikke særlige tette, men er langt bedre enn ingenting når været er ille.

Et svært skiftende skydekke gav meg fine motiver av vatnet og fjellene rundt. Jeg møtte på en barnefamilie på fisketur like før jeg nådde Tjoarvvesivvun, som ligger ved nordenden av Balvatnet. Her er mange fiskebuer, og det går bilvei opp fra Sulitjelma.

Jeg fulgte veien ned et stykke, til jeg ankom Coarvihytta. Her møtte jeg to gutter på 19, som var ute på månedstur fra Hamarøy til Saltfjellet. Sterkt. I den alderen hadde jeg knapt nok vært ute en uke.

Dagens bilder viser blant annet et kveldsbilde fra i går og en båt med et sprøtt merkenavn.

Innlegget er forøvrig blodfattig som en sulten mygg. Jeg er litt trøtt, og føler meg lite kreativ. Det er nok myggen som er skylden, den har drukket mye av meg i det siste.

Balvatnet

Jeg stekte reinskjøtt til frokost, noe som var langt bedre enn 4-korn. Planen var å starte grytidlig, men som vanlig slår det feil. Jeg kom meg i gang klokken ti, og været var på topp.

Dalen fra Skaiti til Balvatnet er usedvanlig vakker, spesielt når man er ferdig med løvskogen. Terrenget er lettgått, med broer over de groveste elvene.

Jeg nådde Argaladhytta to timer senere. Den består av to bygninger, og gamlehytta er den koseligste jeg har sett så langt i Norge. Gammel lafting med lavt tak og spisebord hvor man bruker sengene som stoler gjør hytta svært intim. Interiøret mangler den rød tråden, og har detaljer fra mange epoker. Slik skal en hytte være. Den nye har naturlig nok ikke den samme sjarmen, men er omtrent like intim. Det har sin fordel at fjellhytter er små, da oppvarmingen på vinteren går langt raskere. På sommeren kan de raskt bli varme bare av menneskene der inne. Høye møner hører hjemme nærmere ekvator.

Oppe ved Hedningvollen, like nord for hytta hadde vårflommen satt sine spor. Grus og stein som elva har ført med seg lå som et teppe rundt i terrenget ned mot dalbunnen. Broen over den største elva var halvveis ødelagt, men farbar. Snøsmeltingen har utvilsomt vært kraftig i år.

Like etter passeringen møtte jeg et par i 40-50-årene. De skulle egentlig opp mot Balvatnet, men snudde ved en av elvene. De mente likevel at jeg kunne komme over. Jeg nådde den like etterpå, og fant den heldigvis overkommelig.

Noen kilometere før Balvasshytta var det skiltet til en DNT-gamme, men den lå hjelpeløs som en plyndret gravhaug i terrenget. Lenger opp var det en koie av den distinkte formen som samene bruker, altså åttekantet, lav og med skrå takflater. Den var naturligvis låst. Akkurat mens jeg kikket på den fløy et helikopter over meg, og ned dalen jeg hadde kommet opp.

Regnet hadde holdt på en stund, og jeg var bare noen tusenmetere fra hytta. Terrenget var interessant, med små sandhauger av ulik geometri rundt omkring. Nede ved Balvatnet kunne jeg skimte Blåmannsisen i det fjerne. Broen over elva var ødelagt også her, så jeg måtte klatre over noen vaiere, dog uten dramatikk. Vatnet var neddemt, så stranden var temmelig avkledd. Jeg fant en teleskopstang med snelle i vannkanten som sikkert er brukbar.

Balvasshytta var koselig som få, og med god utsikt over vannet. Solen kom utover kvelden, og jeg nøt mengder av kokt reinskjøtt og potetmos.

Legg spesielt merke til den herlig grelle, regnbuefargede persiennen blant dagens bilder. Den hører til utedoen på Balvasshytta.

I gang igjen

Etter å ha hvilt ut i et halvt års tid hos familien Oskal i Lønsdal, har jeg nå endelig tatt på meg støvlene igjen. Jeg har ingen vannblemmer under føttene og akillesen føles fin. Det eneste som kan felle meg nå er venstrehånden som jeg lot myggen spise på i går. Over 50 mygg fikk sitt herremåltid, og derfor har hånden svulmet opp og blitt stiv. Jeg kan fint bruke den, men det var interessant å teste ut.

I dag har jeg gått fra Lønsdal til Skaiti, og ligger inne på Trygvebu. Turen var ikke så lang, og varte fra halv elleve til halv fire. Jeg gikk forbi Viskisvatna og ned i Junkerdalen. Terrenget er som et drømmeland med sine små, blinkende vann, klukkende bekker, værbitte furuer, tørre svaberg og utsikt til alle kanter. Den spektakulære Solvågtind blir stadig kvassere når man nærmer seg Junkerdalen, og minner i grunn om Innerdalstårnets østside, som likner en skjev pigg.

På veg ned fra flyene under Viskisfjellet møtte jeg på en tysker som staket seg opp bakken. Han het Sven og skal gå den originale distansen Nordkapp-Italia. Følg ham på www.thelongwalk.de. En halv time senere, nede ved Junkerdal Turistsenter - forøvrig stengt - traff jeg to kvinner på veg mot Lindesnes. Bente og Unni kan følges på www.norgeplangs2010.blogspot.com. Det kryr av turfolk, og lite er bedre enn det.

Jeg valgte å gå langs vestsiden av dalen opp mot Skaiti, ettersom det ville blitt en lang omvei oppom Graddis og østsiden av dalen. Stien jeg valgte var temmelig bratt og utrast flere steder, og vil trolig ikke være farbar om noen år. Før jeg kom meg ut på vegen som etterhvert kommer over elva fra øst hadde jeg måkt vei gjennom mange hundre meter med tett og regnvåt jungelvegetasjon. Man blir knapt nok våtere av noen runder i Saltstraumen.

Oppe ved Trygvebu kikket jeg innom og skrev i hytteboka. Like før jeg tok på sekken for å fortsette mot Argaladhytta tok det til å lyne og tordne rett over hodet mitt, og regnet fosset ned. Brakværet fortsatte noen timer, så jeg installerte meg likeså godt hos Trygve i bua. Det ristet i hytta flere ganger, så nærme var uværet. Lyn er ikke til å spøke med. (Fotbalklubben Lyn derimot...)

Kvelden ble fin, mest på grunn av den spontane avgjørelsen om å bli. Det er deilig å overraske seg selv i blant. Jeg spiste reinkjøtt og -fett med potetmos, etter å ha fått rikelige mengder av Per Ole og Nina hos Saltfjell Reinprodukter. De har førsteklasses kjøtt, noe jeg har erfart i en ukes tid hos dem.

Været bedret seg utover kvelden. Føttene føles fine, men de neste dagene vil vise om akillesen holder. Jeg er ikke overbevist etter dagens etappe, men humøret er der det bør være.

Dagens bilder viser stampen som jeg hjalp Lena med å bygge, dagens middag og Trygvebu. Bildene er tatt med mobilkamera, derfor er kvaliteten noe lavere enn vanlig.

Fra tur til fast jobb

De siste dagene har jeg snekret platting og stamp i Lønsdal. Fotsålene er nå rimelig friske, men det gjenstår å se om akillesen tåler normal belastning.

"Normal" vil i dette tilfellet si gåing med 25 kilogram på ryggen flere timer daglig. Jeg skal snart ta meg en testtur. Hvis jeg får vondt bør jeg ikke fortsette. Å gå i fjellet slik jeg vanligvis gjør vil være mulig selv med betennelse, men jeg vil ganske sikkert dra på meg kroniske plager. Få ting i verden er verdt livsvarig betennelse.

Jeg har vært forbausende heldig med å havne på et sted hvor jeg kan oppholde meg mens plagene forsvinner. Å kunne bo hos familien Oskal er svært behagelig, selv om jeg snekrer hele dagen. Snekring i sola sammen med gode venner, iblandet gode pauser med velsmakende mat er ingen jobb, men en ferie.

Dagene varer vanligvis fra 10 til 02, mye på grunn av midnattssola. På kveldene er det pilsing mens vi jobber, en vane som trolig vil føre til avhengighet for mitt vedkommede. Det finnes verre ismer enn alkoholisme. Riktignok ikke mange.

Bildene viser et sprøtt insekt, jernkvinnen Lena og huskyene Rago og Shari.

Arbeidsdag

Jeg sto opp relativt sent, og spiste en relativ spinkel frokost i den relativt enkle hytta jeg bor i.

Min mentale tilstand balanserte hele tiden mellom avgrunn og normaltilstand ettersom føttene ikke var gode, til særdeleshet akillesen. En gang ut på dagen ringte Nina fra familien Oskal som jeg etterhvert har blitt godt kjent med. Jeg ble tilbudt å være midlertidig håndverker, noe jeg naturligvis er for smart til å avslå. Å jobbe fysisk er faktisk et privilegium når man ellers er ansatt hos Lånekassen. Min alternative hverdag er å stirre i veggen, noe øynene kan bli stive av i lengden.

Jeg samlet meg sammen i en fart og haltet ned til huset deres. Det første jeg gjorde var å drikke kaffe, det andre å bære jernbanesviller. Det skulle vise seg å bli en lang dag, kun avbrutt av herlig middag. Myggen var ikke altfor plagsom, og solen var langt mer fremtredende enn regnet. Vi var vel ferdige litt før midnatt. Forøvrig er midnatt som dag her oppe, derfor mister man lett oversikten.

Jeg trenger fortsatt litt tid til å avgjøre framtiden for føttene mine. Vi får se hva morgendagen bringer.

Bildene viser - foruten arbeidsfolk - også en rein som har blitt merket.

Alt for Rognan og meg

Jeg sto opp før ti etter å ha sovet godt. I løpet av natten drømte jeg om alt mulig rart, blant annet ble jeg nummer fire på sprint i NM på ski, foran selveste Northug. Jeg ble hele Norges snakkis i lang tid etterpå.

Føttene tvang meg til å ta det med ro i dag. I skrivende stund har de det ikke mye bedre, og i tillegg er akillesen litt stiv. Mulig jeg slapper av også i morgen.

Jeg ble med familien Oskal - fra gårsdagens middag - til Rognan for å gjøre noe småtteri, og det gjorde dagen litt større for meg. Jeg fikk kikket meg rundt i sentrum før det ble kaffe hos Lena, som også var på middagen i går. Været var faktisk optimalt i dag, sjokkerende nok.

Rognan var ikke spesielt harry, faktisk ganske koselig. Nede på havnen fant jeg den beroligende lukten av tang & tare og salt, og oppe blant husene glimret de fleste innbyggerne med sitt fravær. De få jeg møtte var hyggelige som bygdefolk flest, spesielt hos Lena. Åssidene rundt var kledt med kraftlinjer. Ståltårnene gir meg en fornemmelse av noe majestetisk, så lenge jeg klarer å befri meg fra tanken om inngrep i naturen.

Tilbake på hytta fikk jeg selskap av en familie fra Bodø som skulle ligge over noen dager, og etterhvert et par eldre herremenn. Det var fint med noen andre stemmer rundt meg enn dem inne i hodet mitt, selv om vi også er gode venner.

Det blir vel en tidligere kveld enn i går, og et kortere innlegg. Begge deler kan jo være godt for noen og enhver.

Jeg legger ved noen fattige bilder. Det ene viser hytta bak noen trær, det andre en reinsskrott jeg fant i veikanten i går kveld. Den vitner om at jeg ikke er den eneste kjøtteteren her omkring.

Nordkapp!?

Hoho, nei. Polarsirkelen. Mange lar seg nok lure av det første bildet.

Jeg kom meg opp halv ti etter å ha prøvd å stå opp flere ganger. Kroppen hadde nok behov for hvile etter den lange dagen i går. Jeg gikk jo hele åtte kilometer.

Ettersom dagens mål var Lønsstua i Lønsdal, som lå over tre mil unna måtte jeg få kroppen i gir. Jeg droppet frokosten, støvsugde meg ut, pakket og skrev i hytteprotokollen raskere enn noen kan lese alle blogginnleggene mine tilsammen. Beina ble plantet på E6 før kvart på 11.

Ferden gikk etterhvert langs den gamle veien ved siden av E6. Langt mer behagelig. Med flatbrød i jakkelommen, myrvann i flasken og kaffepenger til Polarsirkelsenteret skinte jeg som månen. Straks fikk jeg øye på senteret, med alle bobilene utenfor. Det første som møtte meg var naturligvis en japaner som myste bak et kamera.

Jeg fant meg snart et ledig bord i kaféen, og kjøpte meg kaffe og Daimkake. Kaffe for tøffe menn skal ha mye fløte og sukker, ellers forblir man innadvendt. Det tok likevel ikke lang tid før jeg strøk på dør. Kultursjokket ble for stort. Jeg tok meg en tur i souvenirsjappa før jeg forlot stedet. Juggelbutikken må være det store klimaks for tyske bussturister. Slik overflod av troll og elger har jeg knapt sett maken til. Likevel, det fantes knapt nok krus eller glorete t-skjorter med reinsdyr på, og det er jo selve særpreget for nordområdene. Elg og troll hører til sør for Børgefjell. Det later til at alle slike sjapper handler inn standardvarer. Den som produserer slikt bør i alle fall ikke få statlig kunstnerstøtte. Men altså, jeg skulle mene noe om kaféen. Den var lys og luftig, men de hadde ikke så mye å by på. Av kioskvarer så jeg ikke annet enn Kvikk Lunsj, men is hadde de i mange varianter, ikke bare på pinne. Kaffen var god, og Daimkaken likeså, men begge er standardvarer uten personlig preg. Foruten en ikke-smilende kafémann ble jeg møtt av blide, søte og serviceinnstilte jenter som trekker opp totalsummen. De drar opp stedet til en femmer. Jeg er ikke hardere på krava.

Arkitektonisk sett var bygningen vulgær, men festlig. Midt i blinken for bussturister, som ofte mangler estetisk sans. Jeg kom meg vekk etter en times tid.

Ferden gikk nå kun langs E6. Noen få biler tutet, og de fleste virket positive. Fra en av dem hang det ut en halv overkropp, som attpåtil vinket som besatt. Slikt gjør meg glad.

Med halvannen mil igjen møtte jeg på en galning på sykkel. Han het Kjell Sunde, og hadde syklet fra Stryn i midten av mai. Nå var han på vei tilbake fra Grense-Jakobselv. I fjor syklet han fra Nordkapp til Lindesnes på racersykkel. Jeg tipper at han var i 60-åra. Noen ganger lurer jeg på hva som driver folk. Det er ikke ofte, men han satte meg ut. Det jeg gjør er peanøtter, kanskje linfrø sett i forhold til å sykle langs hele Norges E6. All honnør til ham.

Med fem kilometer igjen var føttene mine som pløsete mandariner. Det er som å gå på et sviende hett svaberg. Glødende kull sier noen, men det blir å dra det langt. Å gå på vannblemmer burde jo være omtrent som å gå med Nike Air-joggesko, men så feil kan man ta. Dette gjorde jeg til gangs i januar i fjor, omtrent fra Lindesnes. Da var det mye verre, og i dag er det allerede ille. Føttene mine er ikke herdet, og det kan jeg skylde meg selv for. Jeg går ikke videre i morgen.

Da jeg hadde det som verst, med en kilometer igjen, fikk jeg øye på noe som snudde ankomsten til Lønsdal på hodet. Nysgjerrig som jeg er, snudde jeg meg og fikk øye på en bygning med et skilt på; Saltfjell Reinprodukter. Reinskjøtt og lokale bedrifter er to av mine bedre erfaringer, og ettersom jeg mangler kjøtt kikket jeg innom. Uten å tenke på at det var søndag kveld braste jeg inn i gården. Jeg møtte snart noen blikk fra et kjøkken, og ut kom far i huset. Per Ole, en snill og flegmatisk same fra Finnmark bød meg inn på kaffe. Jeg nølte ikke lenge.

Der inne var middagen i gjære, med gjester og det hele. Heldigvis var de ikke så nøye på klær og lukt. Hehe.

Rune og Grete, Liv, Lena og ikke minst Per Ole og Nina overtalte meg straks til å bli middagen over. Jeg prøvde å være tøff, men ble for svak.

Måltidet besto av surret reinsdyrstek, poteter, soppstuing, tyttebær, grønnsaker og en aldeles nydelig saus. Bedre tilberedte ingredienser har jeg ikke smakt på lenge. De er ikke noe serveringssted, men står glatt til en sekser. Hva med å begynne servering av hjemmelaget mat?

Jeg fikk med meg kjøtt og fett attpå, selv om jeg egentlig var kommet for å kjøpe. Jeg skylder dem en stor takk. Nina og Per Ole holder egne rein, og tilbyr både kjøtt og andre produkter. Se saltfjell-reinprodukter.no.

Jeg kom meg omsider opp til hytta. En av blemmene må ha sprukket, for jeg måtte plutselig halte. Jeg klarte ellers ikke å gå uten å stønne eller banne. Hytta var fin, og jeg kom meg straks inn. Etter å ha skrevet et blogginnlegg så langt at trolig ingen gidder å lese hele, får jeg vel lagt meg snart.