En liten skuffelse

Fredag, 3. juli

Jeg sto opp klokken 09 og kom meg i marsj en time senere.

I forhold til i vinter, hvor kjapp betydde to timer om morgenen er dette noe helt annet. Jeg slipper å smelte vann, varme maten og ta på masse klær for å nevne noen få ting.

Gåingen gikk greit ned Ståggådalen. Jeg møtte på to elger som lå i den våte myra, under 200 meter unna. De gadd ikke bry seg, jeg måtte rope høyt og bryskt for at de i det hele tatt skulle vri på hodet.

Oppe på Ståggåfjellet fikk jeg det første glimtet av Gaundalen. Nok en gang møtte jeg på en elg, under ti meter unna. Jeg skremte den opp fra et vannhull.

Av ren nysgjerrighet la jeg igjen sekken - etter å ha krysset Grønlivassbekken som kommer fra Grønlivatnet - for å sjekke ut sistnevnte vatn. Vannet er stort i skjækerfjelsk målestokk, og driver et lite kraftverk for blant annet gården i Gaundalen.

Noe før 15 sto jeg på tunet på Gaundalen Fjellgård. Personen som åpnet var ikke den gamle damen som jeg har lest om, men et av hennes syv barn. Sønnen driver gården, og tjener penger på turisme. Moren så jeg ikke snurten av. Det skal nevnes at de ikke driver DNT-liknende turisme, men utleie av hytter i området.

Litt skuffet over at middagen uteble, vendte jeg nesen mot Holderen, og fulgte strømstolpene. Klokken 17 slo jeg meg ned oppe ved Gaundalklumpen. I det jeg skulle sette opp teltet knakk et rør på teltstangen. Trolig et trøtthetsbrudd. Dette har ikke hendt meg før, men reservestenger er likevel med, og jeg fikset biffen raskt. Bra at været var godt. Det skal nevnes at teltet ikke er fra Nanok, som er min sponsor. For å gjøre starten lettere har jeg valgt å pakke med et av typen en-persons-lettvektstelt, og i den kategorien lager ikke Nanok noe for tiden.

Kvelden ble fin. Middagen ble en pose potetmos med reinsfett og krydder. Jeg sparer den siste reinstungen i tilfellet fisket er dårlig. Været er såpass varmt, stille og tørt.

Det øvre bildet viser Gaundalen Fjellgård. Nedre bilde viser en flyktende elg midt på horisonten, hvis man ser nøye eller forstørrer.

Kort dag

Dagen begynte omtrent klokken 09. Jeg spiser 4-korn om morgenen i stedet for havregrøt, fordi jeg da slipper å varme opp maten. Jeg sparer tid og foretrekker uansett kald frokost på sommeren.

Jeg begynte å gå klokken 10. Været var som gårsdagens; nesten skyfritt, lite vind og varmt.

Ruta gikk langs rødmerket sti et par kilometre før jeg fant min egen vei. Jeg nådde østenden på det største av Langtjønna klokken 12. To svaner satt der langt ute. Det er ensomt å være alene på tur.

De neste to timene fulgte jeg Tverråa opp til vannet Bierneloebpelh. Jeg jublet av full hals fordi jeg hadde gått lengre enn jeg trodde. Vannets navn ser jeg flere steder på kartet. Lurer på hva det betyr. Uansett, jeg nådde vannet før klokken fire. Normalt ville jeg gått lengre, men jeg tvang meg selv til tidlig kveld. Kroppen har godt av det i begynnelsen, og jeg skal også delvis snu døgnet etterhvert. Planen er frokost klokken 04.

Foruten å ha funnet en hytte som ikke var merket av, sett et par rødprikkete sommerfugler parre ved siden av en puppe og spist reinstunge for første gang, har det ikke skjedd stort. Jeg går naken under skallklærne, og det har gitt meg gnagsår her og der. Det blir nok boxer i morgen.

Jeg regner med å nå Gaundalen i morgen. Der bor en eldre dame som blant annet mottar turgåere. Det er ikke usannsynlig at jeg blir fattigere i morgen.

Jeg glemte dessverre å knipse bilder i liten oppløsning i dag, og derfor legger jeg bare ved et jeg nettopp tok ut fra teltåpningen.

Irritabel start

Jeg kom meg omsider til Skjækerfossen, og bussjåføren ville instendig kjøre meg opp til Skjækermoen. Snakk om service. Jeg burde jo egentlig gå. Der oppe traff jeg onkelen til tømmerbilsjåføren. Begge bodde der.

De første steg gikk på vei, før en sti tok til etter noen kilometre. Stien ble etterhvert dårlig og var vanligvis umulig å finne. Spor etter firehjulinger var det nok av.

Kleggen fant meg ganske raskt, og ble etterhvert så plagsom at jeg måtte skifte fra shorts og trøye til bukse, jakke og myggnett. Nærmest uutholdelig når varmen er på de tredve.

Jeg kom over sau og et rypepar som forsøkte å forlede meg, men jeg tok med eggene for å koke dem. Neida. Jeg møtte også en kar på ei seter midt i dalen, og vi sladret kort. Han hadde sett bjørn mange ganger. Jeg så muligens et bjørnespor i dag, men bevisgrunnlaget var så sviktende at selv godvilje ikke er nok for å tro det.

Jeg ble svært sliten de siste timene, og vurderte en natt på Skjækerdalshytta. Det ble litt for dyrt, og derfor gjorde jeg det jeg hadde tenkt; jeg la meg oppe på snaufjellet ovenfor hytta. Fritt for insekter og deilig blest.

Kvelden ble fin, med nesten full blå himmel. Middagen var niste hjemmefra. Jeg har fortrengt de fleste savn til nå, men bølgen kommer nok snart.

Det ene bildet viser en klove som lå i veikanten etter Skjækermo. Tegn på bjørn? Bildekvaliteten blir dessverre laber i blant.
Det andre symboliserer at hele verden krysser sine fingre for meg. Høye tanker.

SPOT satellittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.9056
Longitude:12.2293
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:07/01/2009 21:25:04 (Europe/Oslo)
Kart

Re-re-re-re-re-retur i morgen.

Antallet returer tittelen viser til er omhyggelig utkalkulert og har ikke til hensikt å skape noen slags assosiasjon til oral kunst à la "Row, Row, Row Your Boat" eller liknende. Tittelen henspiller på antall returer jeg har foretatt siden jeg avsluttet løpet i Tydal senvinters, inkludert den forhåpentligvis siste returen i morgen.

Jeg vil altså starte i morgen, en gang utpå ettermiddagen. Lavprisekspressen frakter meg i natt fra Mjøsbrua til Trondheim, Norges Statsbaner skysser meg videre til Verdal og deretter ankommer jeg Skjækerfossen ved hjelp av et lokalt busselskap. Hvis alt går etter planen, vel å merke. Returene mine gjør det sjelden, men kollektivtrafikken har vært langt mer pålitelig.

Jeg regner med en ukes marsj til Nordli i Lierne, hvor jeg handler mat. Første postsending vil jeg hente ut i Hattfjelldal, som ligger like nord for Børgefjell. Et defensivt anslag tilsier at jeg når toppen av Norge etter tre til fire måneder.

Merkene på ryggen vitner fortsatt om at noe har skjedd, men sårene er tilsynelatende blitt til normal hud. Tre timer med sekk i lokal skog i går resulterte i et enstemmig klarsignal. Kroppen min - med hjerte og hjerne som opponenter - er lite demokratisk, men kampen mellom konkurrentene ender ofte med remis. Denne gangen vant begge.

Tidkrevende onde

Jeg trenger fortsatt tid slik at sårene kan gjenvinne brukbar styrke. I forrige innlegg regnet jeg med å dra ut innen 20., men datoen vil altså bli noe forskjøvet.

Det er ikke bare jeg som er offer for egen kropp. Tonice - som jeg traff i vinter - har nettopp lidd en grufull skjebne. Det skal sies at hun har det langt verre enn jeg har hatt det, selv om jeg har mistet noen måneder. Mer om henne her.

Dagene mine brukes stort sett til hvile, både for hode og torso. Jeg tenker stadig på reduksjon av sekkens vekt. Dette er et område hvor man må kompromisse. Enten lett rygg eller materiell komfort. Jeg satser på en anorektisk første etappe.

Avmarsj blir i alle fall før juli. Byens komfort gjør meg sløv, men jeg skal makte å frembringe sulten etter øde skog og fjell. Tidens tann skal snart få konkurrenter.

Sårene gror

Jeg har nytt hjemmets luksus i flere dager. Sårene nyter godt av latmannslivet, og svarer med å gro raskt.

Det tar tid før huden er klar for belastning igjen. Jeg vet ikke hvor lenge, men jeg håper å kunne fortsette innen 20. juni.

Jeg lar høre fra meg med ujevne mellomrom.