Kort dag

Dagen begynte omtrent klokken 09. Jeg spiser 4-korn om morgenen i stedet for havregrøt, fordi jeg da slipper å varme opp maten. Jeg sparer tid og foretrekker uansett kald frokost på sommeren.

Jeg begynte å gå klokken 10. Været var som gårsdagens; nesten skyfritt, lite vind og varmt.

Ruta gikk langs rødmerket sti et par kilometre før jeg fant min egen vei. Jeg nådde østenden på det største av Langtjønna klokken 12. To svaner satt der langt ute. Det er ensomt å være alene på tur.

De neste to timene fulgte jeg Tverråa opp til vannet Bierneloebpelh. Jeg jublet av full hals fordi jeg hadde gått lengre enn jeg trodde. Vannets navn ser jeg flere steder på kartet. Lurer på hva det betyr. Uansett, jeg nådde vannet før klokken fire. Normalt ville jeg gått lengre, men jeg tvang meg selv til tidlig kveld. Kroppen har godt av det i begynnelsen, og jeg skal også delvis snu døgnet etterhvert. Planen er frokost klokken 04.

Foruten å ha funnet en hytte som ikke var merket av, sett et par rødprikkete sommerfugler parre ved siden av en puppe og spist reinstunge for første gang, har det ikke skjedd stort. Jeg går naken under skallklærne, og det har gitt meg gnagsår her og der. Det blir nok boxer i morgen.

Jeg regner med å nå Gaundalen i morgen. Der bor en eldre dame som blant annet mottar turgåere. Det er ikke usannsynlig at jeg blir fattigere i morgen.

Jeg glemte dessverre å knipse bilder i liten oppløsning i dag, og derfor legger jeg bare ved et jeg nettopp tok ut fra teltåpningen.

Irritabel start

Jeg kom meg omsider til Skjækerfossen, og bussjåføren ville instendig kjøre meg opp til Skjækermoen. Snakk om service. Jeg burde jo egentlig gå. Der oppe traff jeg onkelen til tømmerbilsjåføren. Begge bodde der.

De første steg gikk på vei, før en sti tok til etter noen kilometre. Stien ble etterhvert dårlig og var vanligvis umulig å finne. Spor etter firehjulinger var det nok av.

Kleggen fant meg ganske raskt, og ble etterhvert så plagsom at jeg måtte skifte fra shorts og trøye til bukse, jakke og myggnett. Nærmest uutholdelig når varmen er på de tredve.

Jeg kom over sau og et rypepar som forsøkte å forlede meg, men jeg tok med eggene for å koke dem. Neida. Jeg møtte også en kar på ei seter midt i dalen, og vi sladret kort. Han hadde sett bjørn mange ganger. Jeg så muligens et bjørnespor i dag, men bevisgrunnlaget var så sviktende at selv godvilje ikke er nok for å tro det.

Jeg ble svært sliten de siste timene, og vurderte en natt på Skjækerdalshytta. Det ble litt for dyrt, og derfor gjorde jeg det jeg hadde tenkt; jeg la meg oppe på snaufjellet ovenfor hytta. Fritt for insekter og deilig blest.

Kvelden ble fin, med nesten full blå himmel. Middagen var niste hjemmefra. Jeg har fortrengt de fleste savn til nå, men bølgen kommer nok snart.

Det ene bildet viser en klove som lå i veikanten etter Skjækermo. Tegn på bjørn? Bildekvaliteten blir dessverre laber i blant.
Det andre symboliserer at hele verden krysser sine fingre for meg. Høye tanker.

SPOT satellittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.9056
Longitude:12.2293
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:07/01/2009 21:25:04 (Europe/Oslo)
Kart

Re-re-re-re-re-retur i morgen.

Antallet returer tittelen viser til er omhyggelig utkalkulert og har ikke til hensikt å skape noen slags assosiasjon til oral kunst à la "Row, Row, Row Your Boat" eller liknende. Tittelen henspiller på antall returer jeg har foretatt siden jeg avsluttet løpet i Tydal senvinters, inkludert den forhåpentligvis siste returen i morgen.

Jeg vil altså starte i morgen, en gang utpå ettermiddagen. Lavprisekspressen frakter meg i natt fra Mjøsbrua til Trondheim, Norges Statsbaner skysser meg videre til Verdal og deretter ankommer jeg Skjækerfossen ved hjelp av et lokalt busselskap. Hvis alt går etter planen, vel å merke. Returene mine gjør det sjelden, men kollektivtrafikken har vært langt mer pålitelig.

Jeg regner med en ukes marsj til Nordli i Lierne, hvor jeg handler mat. Første postsending vil jeg hente ut i Hattfjelldal, som ligger like nord for Børgefjell. Et defensivt anslag tilsier at jeg når toppen av Norge etter tre til fire måneder.

Merkene på ryggen vitner fortsatt om at noe har skjedd, men sårene er tilsynelatende blitt til normal hud. Tre timer med sekk i lokal skog i går resulterte i et enstemmig klarsignal. Kroppen min - med hjerte og hjerne som opponenter - er lite demokratisk, men kampen mellom konkurrentene ender ofte med remis. Denne gangen vant begge.

Tidkrevende onde

Jeg trenger fortsatt tid slik at sårene kan gjenvinne brukbar styrke. I forrige innlegg regnet jeg med å dra ut innen 20., men datoen vil altså bli noe forskjøvet.

Det er ikke bare jeg som er offer for egen kropp. Tonice - som jeg traff i vinter - har nettopp lidd en grufull skjebne. Det skal sies at hun har det langt verre enn jeg har hatt det, selv om jeg har mistet noen måneder. Mer om henne her.

Dagene mine brukes stort sett til hvile, både for hode og torso. Jeg tenker stadig på reduksjon av sekkens vekt. Dette er et område hvor man må kompromisse. Enten lett rygg eller materiell komfort. Jeg satser på en anorektisk første etappe.

Avmarsj blir i alle fall før juli. Byens komfort gjør meg sløv, men jeg skal makte å frembringe sulten etter øde skog og fjell. Tidens tann skal snart få konkurrenter.

Sårene gror

Jeg har nytt hjemmets luksus i flere dager. Sårene nyter godt av latmannslivet, og svarer med å gro raskt.

Det tar tid før huden er klar for belastning igjen. Jeg vet ikke hvor lenge, men jeg håper å kunne fortsette innen 20. juni.

Jeg lar høre fra meg med ujevne mellomrom.

Kroppen bestemmer

Jeg våknet til snøvær. Bakken utenfor teltet var hvit, men smeltet nesten grønn innen jeg kom meg ut.

Oppe på fjellet tok vinden tak og pisket meg med snø fra siden. Etterhvert stilnet det med innslag av sol. Været skiftet ofte utover dagen. Terrenget var tidvis spennende.

Jeg pådro meg gnagsår på ryggen etter Meråker, fordi jeg brukte nettingtrøye som eneste plagg. Sårene vil trolig ikke gro hvis ikke jeg bruker gnagsårplaster under marsj. Jeg kjøpte DuoDerm-plaster i går. I går kveld merket jeg at det ikke satt på huden ved svetting, selv med teip som forsterkning. Det virket greit i dag tidlig, selv om det hadde rynket seg i går. Etter noen timer kom smertene, slik det skjedde dagen etter Meråker. Plasterene viste seg verdiløse. Før Sul var sekken for tung, men vekten er levelig nå.

Jeg kom meg omsider ned Juldalen og frem til hovedveien. Opprinnelig skulle jeg gå i retning Vera, og så opp nord før Veressjøen. Plutselig kom en tømmerbil forbi, og sjåføren viste storsinn.

Nå er jeg altså på vei hjem. Jeg kan ikke gå med gnagsår på ryggen. Plaster fungerer ikke, og dagen opptas av smerte. Sårene må gro før jeg kan fortsette. Jeg ante at dette kunne skje, men jeg ville gi meg selv en siste sjans etter hjemreisen fra Sul.

Tidligere skrev jeg at siste tur ut var vinn eller forsvinn. Det gjaldt i tilfelle formen ikke fungerte selv med redusert vekt. Kroppen virker grei, det er gnagsårene som ødelegger.

Jeg fortsetter så snart sårene har grodd. Motstand gir økt kampvilje, derfor ser jeg frem til å pløye gjennom myrene i Trøndelag.

Noe av det verste med gjentatte avbrekk er uforutsigbarheten mine lesere utsettes for. Nettingtrøya blir nok ikke med neste gang.