søndag 18. juli 2010

Kort og vått

Dagen i dag har stort sett vært en rask og kortvarig transportetappe. Jeg sto opp tidlig for å rekke fergen, kjøpte noe mat på butikken og gikk deretter langs veien i retning innsjøen Sitasjaure. De to milene tok omtrent fire timer.

Det har regnet i omtrent hele dag, og ettermiddagen har vært voldsom. Kraftig vind og regn. Jeg pratet lenge og vel med hytteverten ved Sitasjaurestugorna, og bestemte meg for å telte ved siden av slik at jeg kunne bruke hytta på ettermiddagen.

Kvelden ble fin, og jeg fikk etterhvert selskap av et sveitsisk par jeg hilste på tidligere på dagen. Vi fant tonen og pratet hele kvelden. De skal reise rundt i verden i et år framover, og ville se den flotte naturen her oppe.

Teltet står støtt, men er ikke akkurat tørt. Jeg ser fram til å legge meg ut i løpet av kvelden. Herlig med vannseng som lekker.

lørdag 17. juli 2010

Nesten Ritsem

Jeg kom meg i gang så tidlig som klokken 10 i dag. Planen var å rekke båten over til Ritsem, som jeg trodde skulle gå også på kvelden.

Ferden ned fra fjellplatået gikk raskt, og stiene i bjørkeskogen langs elva Vuojatädno var flate og harde. De to milene ble gjort unna på fem timer. Jeg gikk innom en slags kafé før båtkaia, og fikk høre at båten nettopp var gått. Den går ikke på kvelden før neste uke. Jeg kjøpte meg noen kakestykker som trøst.

Nede ved kaia møtte jeg to karer fra Norge. De var også ute på NPL, og startet i nord rundt 20. juni. Sterk prestasjon å ha gått så langt på så kort tid. Nettsiden deres: www.nedoverbakke.net.

Å være på tur uten å ha dekning noen dager gjør at man tenker over hva man går glipp av. Alt kan ha skjedd i verden på denne korte tiden, og det er like spennende hver gang å sjekke mail og nyheter. Jeg blir faktisk litt skuffet når jeg ser at alt er som det var.

Strandkvelden ved Akkajaure er svært idyllisk. Her er mygg og stekende sol. Enten sitter jeg ute med jakke og svetter, ellers ligger jeg i teltet og svetter. Jeg vil tilbake til fjellet.

Jeg legger ved diverse bilder fra de siste dagene. På mange av Sveriges hytter er det hyttevakter, og de selger ofte noe mat og drikke, i noen tilfeller også eksotisk kaffe, som det ene bildet viser. Nødtelefon er det også på mange av dem. Stiene er ofte ikke merket, bortsett fra noe permanent vintermerking, noe flaggmaling her og der og noe oransje maling i skogen. Noen av doene er også mer liberalt utsmykket enn i Norge, selv om norske turistdoer gjerne har et Vi Menn liggende. Men hvem vil vel ta i det? Da er det vel bedre å gjøre som svenskene, å klistre bildene opp på veggene. To av de andre bildene viser kalkholdige bergarter og en samisk kirke.

For de som eventuelt lurer på hvorfor jeg ikke svarer på sms i dag selv om jeg blogger, så har det seg slik at jeg kun får tilgang til nettverket med den andre mobilen.

Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag.

13. juli

Jeg kom meg ut av hytta klokken tolv, og la i vei opp bakkene. Målet var svenskegrensen via Sorjushytta.

En kilometer før veien slutter ved Storelvvatnan strøk jeg ut på stien mot Sorjus, og møtte snart to damer i 40-åra på vei ned. De var dansk-norske og hadde loffet rundt på norsk side i en ukes tid.

Terrenget likner Jotunheimen i all sin golde framtoning. Her er lite liv, men jeg fikk i alle fall besøk av snøspurven noen ganger. Like før hytta passerte jeg vannet Bajep Sårjåsjávrásj (bajep = øvre), som var halvveis islagt. Det var dessverre overskyet, ellers ville jeg kanskje sett Blåmannsisen, som ligger like i nærheten.

Jeg møtte flere snøbakker, og den siste, rett før hytta var temmelig bratt. Den eldre damen som jeg skrev om i går tipset meg om hvordan jeg burde gå fram. En mann hadde visst omkommet i fjor etter at han mistet fotfestet i snøbakken.

Jeg hadde kjent noe i akillesen tidligere på dagen, og bestemte meg raskt for å ta en kort dag. Nyhytta var feiende flott, nesten som hjemme. Jeg installerte meg i gamlehytta, hvor jeg kjente meg langt mer hjemme.

Dagen gikk med til å spise ekstra mye, lese noe lokal litteratur og tygge hardt smågodt fra butikken i Sulitjelma. Det er ikke til å ta feil av; smågodtet er oftest hardt ved butikker på små steder. Jeg lukter lunta når hylleboksen jeg forsyner meg av bare inneholder bunnslam og noen hår av ulik farge, men hjertet bestemmer like så vel. Et spark sendes til bygdefolk generelt fordi de ikke spiser nok smågodt, slik at hylleboksene ikke blir fylt opp med ferskt godteri. Jeg er likevel overbevist om at det hele er en konspirasjon, hvor byfolk som meg kommer inn og kjøper restene. Når jeg har reist fyller de opp med nytt.

"Tåken og regnet lå godt i dalen denne dagen. Solen når sjelden ned til dette gudsforlatte stedet, foruten i form av lys. Jeg tenkte "Faen for et sted...", og kokte meg nytt tevann. Den slitne gasskomfyren under vinduet har sett bedre tider, men den funker som ingenting annet. Hvem tør drømme om strøm i disse tider? Krakket setter sine spor i alle, men steile vi står, rake som fjell. Heller dau enn judas. Heller jord enn et liv i løgn. Myggen i vinduskarmen flyr rundt i utmattende tempo. Den vil ut, men jeg aner ikke hvorfor. Hva skal den ut etter? Det er jo ingenting der ute. Ikke noe annet enn stein og vann. Og tåke. Jeg får ikke puste, jeg må ha luft. Ute kan jeg ikke være. Jeg fomler etter røykpakken. Fingrene er ømme, men jeg kjenner fortsatt konturer. Pakken er tom." Utdrag fra Tanker i Taushet.


14. juli

Jeg fikk en god natts søvn og drømte mange sprøe ting. Vi hadde kickoff på masteroppgavene, og presenterte temaene i rom fylt av blått, fiolett og rosa lys. Som vanlig blandes hendelsene med folk som ikke har noe med saken å gjøre. Sprøtt.

Jeg kom meg i marsj klokken elleve, og hadde bare flate flyer foran meg. Noe kupert var det jo, i tillegg til nedoverbakker. Jeg skal ned 4-500 meter i løpet av de nærmeste dagene. Forøvrig ikke noe spesielt.

Foruten snøspurven har jeg stadig følge av heilo, rødstilk og en måke-liknende fugl jeg ikke kjenner. Fine venner alle som en, selv om de helst vil skremme meg bort.

Rett før jeg skulle krysse riksgrensen måtte jeg vade over en 100 meter bred elv, tidvis knedyp og ganske stri. Jeg endte opp med gjennomvåte støvler, men også et adrenalinkick jeg savner til vanlig. Noen kilometre senere møtte jeg to tyskere, før jeg ankom Sårjåsjaurestugan, som tilhører den svenske turistforeningen. Koselig hytte. Det som skiller den fra mange norske er at den har to like, separate rom. Man oppfordres altså til å være asosial.

Jeg hadde ikke noe konkret mål for dagen, men ville gjerne gå lenger enn i går, hvor etappen ble på 12000 meter. Neste hytte var Staddajåkkåstugorna, og dit var det nedoverbakke. Jeg unnagjorde distansen på rekordtid, og passerte et svensk par. Hyggelige og blide folk.

Jeg slo meg til noen hundre meter fra hyttene, så tidlig som klokken tre. Dagens etappe ble oppunder to mil. Etter middag sov jeg to timer. Deretter lagde jeg te, fortærte godteri og hørte på Röyksopp med This Must Be It og Black Eyed Peas med Where Is The Love. Jeg har hatt dem på hjernen de siste dagene, og det var på tide å slippe dem fri.

"Fuglene synger rundt teltet. Regndråpene danser på duken. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Skal jeg ikke bære livets last etter alle disse årene? Er det ikke slik at livet blir tyngre ettersom årene går? Røttene blir sterkere, men treet mindre grønt. Det er ikke så tett som det en gang var. Vil løvet komme tilbake til våren? Vil jeg fortsatt høre fuglene? Kan gammel bli ung? Der regnet ikke faller synger ikke spurven. Uten trær, ingen fugler, sier de. Da har de ikke vært i fjellet. Ingenting er gammelt, ingenting er ungt. Det skifter bare skikkelse." Utdrag fra Tanker i Taushet.


15. juli

Jeg våknet til varmt telt. Solen stekte på duken. I en fei fikk jeg av meg de fleste fillene slik at jeg ikke skulle svette. Hvis jeg gjør det blir det verre å feste sportsteipen på hælene.

Ellers var det herlig å våkne opp til slike forhold. Været var optimalt, og skulle være slik hele dagen gjennom. Jeg kom meg i marsj på under en time, noe som må være ny rekord. Jeg følte meg ikke engang stresset.

På vei nedover dalen mot Staloluokta og Virihaure møtte jeg mange mennesker. Dalen var vakker som norske fjelldaler, med interessante morenehauger der den viet seg ut. Nede ved Stalo var det mange folk og stor bebyggelse. Det var hele fire flygninger med helikoptre mens jeg var der, og det var godt under en time. Stedet ble et lite kultursjokk. Menneskene var heller ikke like åpne som de jeg møter på bortgjemte steder.

Jeg kom meg raskt i marsj videre mot Árasluokta. På veien møtte jeg stadig flere folk, men snakket mindre enn før. Det er ikke bare slik at man lukker seg når stedet blir større og menneskene flere. Man går også trøtt av å snakke om det samme stadig vekk, og det er en ærlig sak.

Árasluokta var litt mindre enn Stalo. På begge steder finner man turisthytter, men jeg var ikke innom dem. De har gjerne flere små hytter i Sverige, i stedet for en eller to store som det oftere er i Norge. Jeg gikk rett gjennom stedet, og snakket bare kort med noen samer. Jeg spurte om det bor folk i disse traktene på vinteren også, men det er visst bare sommerboliger.

Jeg fant meg leirplass en kilometer unna, med utsikt over Virihaure og retning Norge. Jeg ser for meg Rago der bak de snøkledde fjellene i nordøst. Et flott, norsk sted.

Kvelden ble nydelig, mye på grunn av været. Det har riktignok blåst kraftig i hele dag, men det gjør meg mindre varm under marsj og holder borte myggen.

Jeg kjøpte meierismør i Sulitjelma, og det hever kvelden mange hakk. Kjøttet fra reinen på Saltfjellet likeså.


16. juli

Jeg har tidligere lært at man ikke skal sovne med for stor væroptimisme når kveldshimmelen er flott. I dag morges bøttet vannet ned over teltet. Det gjorde at jeg sov litt ekstra.

Marsjen kom i gang klokken 12. På vei over vannskillet mellom Virihaure og Vastenjaure, to av de største vannene her inne møtte jeg flust med folk. De fleste bruker trolig hytter, ettersom sekkene deres ikke er så store.

Ved Låddejåkkåstugan pratet jeg så vidt med hytteverten og gav ham en jakke jeg hadde funnet i fjellet. Jeg begynte straks på oppstigningen etter hytta. Den var lang og hard.

Oppe på fjellet valgte jeg en sti som er mindre brukt enn den vanlige turiststien, og det var en befrielse. Færre folk, ingen plankeklopper og færre spor. Noen kilometre inn på fjellet fant jeg leirplass etter å ha avrundet tidligere enn planlagt. Akillesen føltes litt for godt. Jeg kan fortsatt ikke si noe om hvorvidt betennelsen er på vei.

Plassen var fin, og jeg ble belønnet med opphold og solgløtt utover kvelden. Terrenget her oppe på platået likner Børgefjell. Stien nede i dalen gjør at man ser mindre og byr på mer søle og gørr.

I morgen regner jeg med å komme fram til det store vannet Akkajaure, hvor jeg skal ta båt over til Ritsem. Det går bilvei inn til Ritsem, og de skal visst ha en kiosk der. Interessant.


I dag

Bilder og innlegg kommer senere i dag.

mandag 12. juli 2010

Forlystelsens dag

Jeg kom meg i vei fra campingen klokken ti, og regnet begynte snart å dette ned i hodet mitt. Himmelen serverte meg godt, gammelt pissregn til jeg var fremme ved butikken i Sulitjelma.

Det tidligere gruvesamfunnet har ikke så mye å by på foruten golde dalsider, gamle, slitne fabrikkbygninger og billige, fraflyttede hus. Som et av bildene viser var det nettopp gruvedriften som gjorde dalsidene øde. Svovel fra smelteverket la seg på trærne og gjorde livet umulig for dem. Det grønne er riktignok på vei tilbake.

Jeg hentet ut kart på butikken og handlet masse tørrfór og godteri. Jeg ønsker ikke å nevne hvor mye penger jeg la igjen. På vei bort fra butikken ble jeg av en merkelig grunn tipset om en kafé borte i veien. Jeg stakk innom og fikk meg tre kakestykker og kaffe, etterfulgt av kvalme. Ingen vei utenom når man ikke er vant til slikt. Kaféen var liten, og foruten en eldre, vennlig vertinne var det bare en gjeng lokale som satt og kranglet om hvem som hadde det verst.

Etter et heseblesende tempo opp 400 høydemetere med fem kilo ny mat ankom jeg Ny-Sulitjelmahytta. Jeg hadde bare tenkt å kikke innom, men ble overbevist om å bli av en eldre dame som hadde ansvaret der oppe. Hun var tilfeldigvis innom, og kunne fortelle om fordums dager. Marit Sigvang ble født i en bygning ved siden av, før turisthytta ble reist. Tidligere var det et helt samfunn her oppe, men alle bygningene utenom en er revet. Hun fortalte om hvordan de hastet den lange veien opp hver dag etter skolen for å være kortest mulig i svovelluften langs dalsiden. Et tøft liv. Det må være en sterk opplevelse å komme tilbake og se terrenget hvor man hadde barndomshjemmet sitt. Et av dagens bilder viser interiøret på kjøkkenet i den andre, originale hytta. Friske farger fra glade dager.

Jeg ble som sagt værende. Det tar tid å ete alle godsakene. I alle fall skal mesteparten ned før jeg reiser. Et av bildene viser hva jeg må gjennom av kulinariske opplevelser.

Den korte dagen ble god. Regnet kom ikke tilbake etter butikkbesøket, og jeg fikk meg en kveldstur opp for å se på noen gruver. I alle fall utsiden, for de fleste er murt igjen.

Av de andre bildene kan man se to av Langvatnet, og de skal vise hele tettstedet Sulitjelma. Et annet viser noe som til forveksling er lik salt eller snø, men som er hvit stein. De bruker det på veiene om vinteren. Så vidt jeg vet tar de ut en god del hvit stein i nord, og det er vel årsaken til valget.

I morgen bærer det mot Sverige.

søndag 11. juli 2010

Sjarmøretappe

Jeg sov bra i natt og tok det rolig på morgenen. Dagens jobb var bare veigåing i to mil. Veien tok tak halv tolv.

Været var alle tiders og utsikten formidabel. Det ble varmt og slitsomt, men motbakkene tok slutt etter en mil. Jeg hadde planer om å nå Sulitjelma, men var usikker på hvor jeg kunne sove eller hente vann. Jeg har vanligvis ikke vansker med å spørre hos noen, men det er greit å velge en campingplass i tettere strøk. Da det gjensto en mil oppdaget jeg plutselig en campingplass på kartet. Jeg sjekket den ut da jeg kom fram, og den var fin som få. Sulitjelma Turistsenter ligger fint til ved et vann, og for bare 30 kroner fikk jeg full losji på gressbakken. De tjente naturligvis langt mer på meg, noe bildene viser...

Jeg brukte bare 3-4 timer på gåingen, og kunne derfor hvile ut i mange timer. Sola stekte og myggen var døv. Jeg slo i hjel en svær og plagsom klegg, og måtte jobbe for å få bort den dårlige samvittigheten.

Det er mange hytter her oppe i terrenget. Mange av dem ligger i åpenbare mygghøl. De funker nok best når det ikke er sommer, men folk klamrer seg fast okke som.

Middagen ble lokal ørret, og den smakte nydelig. Jeg fant meg snart strømkontakter og trådløst nettverk, og sikret dermed kvelden.

Beina føles fortsatt brukbare. Jeg har kjempet mot gnagsår i korsryggen siden første etappe fra Lønsdal, men har klart å holde de i sjakk så langt. Jeg har begynt å smøre på elgspekk etter marsj, som jeg vanligvis bruker på støvlene. Det synes faktisk å fungere. Spekket er blitt harskt, men det gjør nok ikke kroppslukten min verre. Den er tilbake på lavmålet fra i fjor.

Framover kan det bli snaut med blogginnlegg ettersom jeg snart skal inn i Sverige. Det skjer sannsynligvis på onsdag. Jeg satser på å bruke opp i mot to uker før jeg kommer på høyde med Narvik, som er sommerens ydmyke mål.

Dagens bilder er en hyllest til meg selv, til øl og til teltet.

lørdag 10. juli 2010

Omvei

Jeg våknet til sterk vind over Balvatnet. Det var litt regn i den varme luften, men det gav seg snart. Jeg var treg og kom ikke i gang før halv tolv.

Nede ved elva forserte jeg den ødelagte broen nok en gang, og fortsatte bortover de halvtørre moene. Jeg måtte gå rundt halve vatnet, en distanse som sikkert er over dobbelt så langt som å gå på ski rett over. Når det ikke finnes alternativer er det ingen grunn til å irritere seg.

Veien rundt var temmelig ensformig, og jeg måtte over flere myrer. Å stampe i myr har jeg gjort mye, og jeg begynner bli mektig lei. Sånn er det når man absolutt skal slenge rundt i skog og fjell. Det skal sies at Nordland ikke er ille på dette området. Trøndelag derimot.

Etter å ha passert midten av vatnet ble terrenget bedre. Mye opp og ned, men underlaget var fast. I et lite tjern lå et helt reinsskjelett, med et svært gevir. Trolig tatt av rovdyr.

Jeg fant en liten steinhytte etterhvert, og den var ikke merket av på kartet. Slike finnes det et utall av i fjellet. De er ikke særlige tette, men er langt bedre enn ingenting når været er ille.

Et svært skiftende skydekke gav meg fine motiver av vatnet og fjellene rundt. Jeg møtte på en barnefamilie på fisketur like før jeg nådde Tjoarvvesivvun, som ligger ved nordenden av Balvatnet. Her er mange fiskebuer, og det går bilvei opp fra Sulitjelma.

Jeg fulgte veien ned et stykke, til jeg ankom Coarvihytta. Her møtte jeg to gutter på 19, som var ute på månedstur fra Hamarøy til Saltfjellet. Sterkt. I den alderen hadde jeg knapt nok vært ute en uke.

Dagens bilder viser blant annet et kveldsbilde fra i går og en båt med et sprøtt merkenavn.

Innlegget er forøvrig blodfattig som en sulten mygg. Jeg er litt trøtt, og føler meg lite kreativ. Det er nok myggen som er skylden, den har drukket mye av meg i det siste.

fredag 9. juli 2010

Balvatnet

Jeg stekte reinskjøtt til frokost, noe som var langt bedre enn 4-korn. Planen var å starte grytidlig, men som vanlig slår det feil. Jeg kom meg i gang klokken ti, og været var på topp.

Dalen fra Skaiti til Balvatnet er usedvanlig vakker, spesielt når man er ferdig med løvskogen. Terrenget er lettgått, med broer over de groveste elvene.

Jeg nådde Argaladhytta to timer senere. Den består av to bygninger, og gamlehytta er den koseligste jeg har sett så langt i Norge. Gammel lafting med lavt tak og spisebord hvor man bruker sengene som stoler gjør hytta svært intim. Interiøret mangler den rød tråden, og har detaljer fra mange epoker. Slik skal en hytte være. Den nye har naturlig nok ikke den samme sjarmen, men er omtrent like intim. Det har sin fordel at fjellhytter er små, da oppvarmingen på vinteren går langt raskere. På sommeren kan de raskt bli varme bare av menneskene der inne. Høye møner hører hjemme nærmere ekvator.

Oppe ved Hedningvollen, like nord for hytta hadde vårflommen satt sine spor. Grus og stein som elva har ført med seg lå som et teppe rundt i terrenget ned mot dalbunnen. Broen over den største elva var halvveis ødelagt, men farbar. Snøsmeltingen har utvilsomt vært kraftig i år.

Like etter passeringen møtte jeg et par i 40-50-årene. De skulle egentlig opp mot Balvatnet, men snudde ved en av elvene. De mente likevel at jeg kunne komme over. Jeg nådde den like etterpå, og fant den heldigvis overkommelig.

Noen kilometere før Balvasshytta var det skiltet til en DNT-gamme, men den lå hjelpeløs som en plyndret gravhaug i terrenget. Lenger opp var det en koie av den distinkte formen som samene bruker, altså åttekantet, lav og med skrå takflater. Den var naturligvis låst. Akkurat mens jeg kikket på den fløy et helikopter over meg, og ned dalen jeg hadde kommet opp.

Regnet hadde holdt på en stund, og jeg var bare noen tusenmetere fra hytta. Terrenget var interessant, med små sandhauger av ulik geometri rundt omkring. Nede ved Balvatnet kunne jeg skimte Blåmannsisen i det fjerne. Broen over elva var ødelagt også her, så jeg måtte klatre over noen vaiere, dog uten dramatikk. Vatnet var neddemt, så stranden var temmelig avkledd. Jeg fant en teleskopstang med snelle i vannkanten som sikkert er brukbar.

Balvasshytta var koselig som få, og med god utsikt over vannet. Solen kom utover kvelden, og jeg nøt mengder av kokt reinskjøtt og potetmos.

Legg spesielt merke til den herlig grelle, regnbuefargede persiennen blant dagens bilder. Den hører til utedoen på Balvasshytta.