Værfast

Vi våknet rundt klokken ti. Soveposen var som limt til kroppen. Den lot seg ikke gli av før timeviseren hadde danset hensynsløst rundt på urskiven. Jeg skylder på været, som ikke hadde bedret seg.

Havregrøten kom etterhvert på bordet. Den var herrens god, signert Ola. Store mengder tørrmelk og meierismør er to av hemmelighetene.

Etter frokost planla vi dagens rute. Vi så for oss å nå Yksendalsbu innen kvelden.

Utenfor teltet var virkeligheten en annen. Vi så ingenting annet enn noen få steinknatter her og der. Teltet var nærmest klart til å rives, men beslutningen var egentlig tatt på forhånd. Terrenget foran oss er kupert og krever sin mann eller kvinne. Vi er bare noen guttevalper med god selvinnsikt, og ble derfor enige om å ligge værfast.

Utover dagen bygde Ola utedass av snøblokker mens jeg lå i teltet og passet mine egne saker. Etterhvert hørte vi podcast av Radioresepsjonen og sov fram til syv-åtte. Deretter ventet en herlig blanding av bogskinke, Snurring, en boks erter og gulrøtter, fett og den uimotståelige potetmosen. Et måltid forbeholdt de få.

På tampen av kvelden serverte jeg herlig Toro Fruktsuppe med best før-dato 1999, mens Ola sto for radioen. Jahn Teigen med "Det vakreste som finnes" hamret seg inn i hjernebarken. Jahn skrev visst denne sangen etter skilsmissen med Anita Skorgan, for å vise henne hva han virkelig følte. Så vidt meg bekjent er de to perlevenner den dag i dag. På vegne av Norges befolkning takker jeg ham for slik en praktfull sang. Jeg er faktisk ikke bare ironisk nå. Selv turfolk har et mykt fettlag under huden.

Jeg føler at forrige avsnitt markerer dagens høydepunkt. Det er best å gi seg på topp.

Vedlagt følger praktfotos av lovende norsk ungdom i megetsigende, naturskjønne omgivelser.

Påskesnø

Natten ble god for meg, men kald for Ola. Han mener at posen er dårlig, mens jeg holder en knapp på snorkingen hans.

Vi satte over risgrøten noe etter klokken ti. Solen fikk teltet til å koke av ungdommelig optimisme. Den skulle vise seg å gi oss falske forhåpninger. Vi er heldigvis gamle nok til å ta oss inn igjen raskt. Til sammen har vi over femti års erfaring. I alle fall livserfaring.

Vi kom oss i marsj halv ett. Det var søndagstravere over alt hvor blikket gikk. Ola var pratesjuk og holdt den sosiale koken oppe. Jeg må fortsatt være på tur noen dager før jeg får behov for å prate med nysgjerrige påsketurister, og holder meg i bakgrunnen inntil videre.

Oppe på fjellet vekslet terrenget mellom oppover- og nedoverbakker og plant terreng. Det er enkelt å holde stø kurs rett forut når man følger rygg, selv om den er svært bred. Etterhvert ble vi velsignet med tett snødrev som gjorde sikten mindre god. Vi gikk på kompasskurs resten av dagen. Det var vel riktignok under to timer igjen til vi stoppet.

Leiren ble lagt ved et lite vann (for dem som ikke vet; trykk på "Posisjoner" oppe til høyre på siden for å se hvor vi befinner oss) mellom to åser. Et fint sted. Været var hustrig, og vi var begge lettkledde og våte av svette og smeltet snø. Teltet kom opp i rekordfart.

Middagen ble todelt. Først pastagryte med kjøttdeig, deretter spaghetti med saus og bogskinke. Sistnevnte ble laget på impuls fordi vi var ekstra sultne. Gode greier, som det alltid er når Ola er kokken.

I skrivende stund er været ganske greit. Vi har et forsiktig håp om god sikt i morgen. Det er et ydmykt ønske, men fjellet gjør ikke forskjell på noen.

Målet for turen var først å gå via Fondsbu til Olavsbu, Leirvassbu og ut Gjende. Etter været å regne rekker vi å gå ut Gjende via Fondsbu hvis vi er raske. Pulkene går tregt i snøen og været hjelper oss ikke. Tyinkrysset via Fondsbu kan være det mest realistiske. Å starte så sent som vi gjør er heller ikke det beste, men man skal ikke være hard i påsken. Vi får se etter i morgen. Humøret er i alle fall på topp. Humoren er derimot på bunn, men vi er jo tross alt bare to enkle mannfolk.

Legger ved to bilder. Det ene sier noe om været, det andre viser to vakre morratryner.

Klatring med pulk

Natten ble god. Soveposene tålte den ene minusgraden med glans. Ikke verst.

Vi sov til nærmere ti. Deretter ble det bare prat og slumring en halvtimes tid. Frokosten gav herlig kost i form av kalde brødskiver.

Været var lovende i det vi la i marsj kvart over tolv. Snøen gjorde pulkene trege som klister i 20 minus.

Et stykke bort på en skogsbilvei skar vi ut i skogen for å vinne høydemetere. Vi måtte ta av skiene og klatre opp noen heng i råtten, hoftedyp snø. Pulkene gjorde alt de kunne for å ødelegge oppstigningen, mens grangreinene utførte tvangsakupunktur.

Oppe på toppen kunne vi puste ut og ta for oss av ny skog med påfølgende heng. De ble ikke på langt nær så ille som først, og vi kom oss raskt opp på en rygg.

Vi stod ved foten av Slettefjell i fem-tiden etter å ha lagt bak oss et forrykende snøvær. Der oppe var alt i sin skjønneste orden. Treg snø og sydenvarme.

Leiren ble lagt rett før oppstigningen til fjellet, slik at vi har noe å glede oss til. Temperaturen sank nesten ned til fem kalde grader i løpet av kvelden. Jeg sto for menyen, og kunne by på reinsdyrballer (selges under det fordekkende navnet "Joikaboller"), tomatbønner og god gammeldags potetmos fra Euroshopper. Det smakte fortreffelig, og utkonkurrerte selv brødskivene fra i går.

Kvelden ble som vanlig sen. Når dette sendes har jeg til gode å skrive dagbok. Den blir nok ikke lang.

Dagens bilder er til ære for Ola. Det siste viser kveldens leir.

Påsken 2010 - første dag.

Turporten er oppe og går etter over seks måneder med turtørke.
Anledningen gjelder påsketur i Jotunheimen.

Jeg og Ola Helø skal dele telt i et uvisst antall dager. Å dele telt
er ikke hverdagskost for meg, men jeg skal undertrykke vanene mine så
lenge jeg kan.

Vi møttes på Fagernes og kom oss av bussen ved Skammestein like
nedenfor Beitostølen noe før halv seks. Pulkene har veid mer før,
men det betyr ikke nødvendigvis noe positivt. Ola har med 12 kilogram
mat, noe jeg raskt brukte for å mobbe ham og forhøye meg selv. Da vi
sammenliknet veide min betraktelig mer, uten at jeg vet hvorfor. Det
er sikkert fuktighet i utstyret. I morgen veier den nok halvparten.

Kvelden ble fin. Jeg trumfet i gjennom bålbrenning i skogen før
fjellet begynner i morgen. Vi ligger like ved en elv som bruser
kraftig, noe som er mindre vanlig om vinteren. Vinteren i år har
riktignok heller ikke vært vanlig.

Jeg nøt lunkne brødskiver ved bålet, mens Ola disket opp med
spaghetti, kjøttdeig og pastasaus. Han må jobbe hardt for å redusere
de 12 kilogrammene. Det manglet ikke på godteri etter maten.

Det har vært solgløtt blant skyene i dag. På kvelden fikk vi besøk
av månen, noen stjerner og noen ensomme snøfnugg. Temperaturen ligger rundt null, kaldt nok til at snøen danner et tynt lag skare.

Vi kom oss i posene like etter midnatt. I morgen skal vi trave
langsetter ryggen på Slettefjell, som forøvrig er en eneste lang rygg
og lite annet. Jeg har lenge hatt en drøm om å gå langs denne, fordi
den trolig gir fin utsikt og er lite begått. Kanskje jeg tar feil. Den
er i alle fall fin når man betrakter den på lang avstand.

Natt ved Jonsvatnet

Sivilisasjonens alvor har satt seg i ryggmargen, og nå er det viktig å svinge av på hver rasteplass man kan finne.

Etter to ukers intens pengejobbing i Trondheim begynte turnervene mine å krible. Selv om det var søndag kveld - uke 34 - og urskiven viste 11 ble jeg trukket ut av hybelen. Kroppen er hodets slave, og denne anledningen gav intet fritak.

Ute var himmelen stjerneklar og vinden brakk. Natten handlet kun om meg og fotoapparatet. Alibiet var å forevige morgentåken over Jonsvatnet. Med en slik oppgave er det best å smyge seg i ett med omgivelsene i god tid før målet når siktemidlene.

Sykkelen gjorde ferden raskere, og jeg nådde vannet på under timen. I blant lurte jeg på hva jeg egentlig drev med. Tung sekk på ryggen, bar overkropp, mørk søndagsnatt og ensomme omgivelser. Jeg fant fram til en plass jeg før har besøkt. Fint for noen timers hvil.

Jeg våknet noen ganger før jeg stod opp, og ved flere anledninger kunne jeg knipset de ørsmå, saktefallende dråpene over vannspeilet. Ingen var fristende nok til å trekke meg ut av den narkotiske søvnen.

Det ble noen generelle bilder før hjulene rullet mot skolens plikter. Neste gang skal alltid bli bedre. Så man sier.

NPL er herved innstilt

Jeg har besluttet å ta pause fra NPL. Dette betyr at resten av NPL og hele NPT blir gjennomført etter 2009. I praksis betyr det også at SND - planen om å gjennomføre to lange turer i løpet av 2009 - er oppløst.

Tidligere har jeg skrevet at jeg måtte tilbake i slutten av august for å bli med på en studiestart. I mellomtiden har jeg fått tilbud om en annen studieplass. Sistnevnte studieplass er en mulighet jeg ikke hadde regnet med å få, og derfor har det åpnet seg en ny og overraskende virkelighet for meg.

SND ble ikke slik jeg hadde tenkt. Lungebetennelsen satte en effektiv stopper for topprosjektet. Jeg lar sjelden fortiden påvirke fremtiden i form av anger, men hvis jeg kunne valgt igjen, så ville jeg ha fullført NPL før noe annet. Mye har gått galt, og like mye har gitt lærdom. Jeg vil legge ut et erfaringsnotat senere, hvor jeg tar for meg ulike hendelser fra prosjektet.

I framtiden vil jeg trolig dele opp siste halvdel, ha et roligere tempo og i blant få med meg noen. Tidligste mulighet vil bli sommeren 2010, og det er stor sannsynlighet for at ikke turen vil ta slutt før om noen år.

Denne bloggen vil bli oppdatert når jeg begynner igjen. I tillegg til erfaringsnotatet som nevnt ovenfor vil jeg legge ut noen flere utstyrstester i høst samt en detaljert utstyrsliste som viser progresjonen fra starten og fram til nå. Jeg vil også snart opprette en egen blogg for fremtidige småturer, for dem som er interessert. Link vil ligge oppe til høyre på denne siden.

Det er lenge siden jeg begynte å drømme om en ny NPL, slik den opprinnelig skulle være. Det vil si sammenhengende - altså uten hjemreiser - og kun vinterstid. Andre ting kan innebære turfølge, noe marsj i Sverige, bikkjer og isfiske. Kjenner jeg meg rett blir det nok et kappløp med polardisiplin. Riktignok er dette først og fremst en drøm. Nå vet jeg i alle fall at jeg kan, både fysisk og mentalt.

Jeg vil takke for oppmerksomheten hittil fra mine lesere og for hjelp fra familie, venner, sponsorer og mennesker jeg har truffet på min ferd. Takkekort vil jeg vente med til jeg er ferdig, for dem som tenker tanken.

TEST: Exped Fold-Drybag

TEST: Exped Fold-Drybag

Denne testen omhandler flere av pakkposene i serien til Exped. Alle posene i serien har unike kombinasjoner av volum og farge.

Pakkposer generelt er noe man ikke vil være foruten etter første gangs bruk. Posene er fine fordi man enkelt kan holde ting tørre, samlet og kategorisert. Modellene varierer kraftig i kvalitet, men er temmelig like i funksjonalitet og utforming. Tyske Ortlieb var en av de første på dette markedet, med sine superkraftige og vanntette poser. De siste 5-10 årene har flere kommet på markedet, særlig med tynnere og lettere poser.

Form & funksjon
Jeg har brukt følgende modeller: small/gul/5 liter, medium/rød/8 liter og large/blå/13 liter. Det finnes totalt syv modeller å velge blant.

Posene har en sydd overlapping i posens høyde, samt kryssoverlapping i bunnen, omtrent slik skyggeluer er konstruert. Det finnes en bærereim i bunnen, i samme stoff som posen. Sømmene er teipet. I toppen finnes en klassisk, avstivet rullelukking med kvalitetsspenne. Innsiden er dekket av hvit polyuretan.

Prisen ligger rundt 100 kroner stykket, pluss eller minus avhengig av størrelse.

I bruk
Jeg stapper klær i den største, hodelykt+reparasjonsboks+alt-mulig-boks+Spot i den mellomstore og bjørkenever i den minste. Førstnevnte og sistnevnte vil jeg holde vanntett, mens den midterste kun brukes for å skape mest mulig orden i sekken.

Klesposen har holdt seg uten rifter, og er temmelig lufttett selv om jeg pakker mer enn beregnet i den. Man bør alltid ha litt plass øverst slik at man får rullet åpningen noen ganger, men den blir lufttett overraskende fort.

Den mellomstore posen har fått rifter flere steder, og en del av gummilaget på innsiden har blitt slitt bort. Dette skyldes dels tilfeldigheter og dels at tingene på innsiden er noe skarpe. Uansett, riftene kom ganske raskt og avkler posenes store svakhet: de er laget for å være lette, ikke for å være solide. Dette bør man tenke på i forkant. Vil man ha poser som er trygge, eller går man for lettest mulig sekk? Hvis vekt er viktigst må man ha med reparasjonsutstyr, noe man forsåvidt bør ha med uansett. Rifter kan komme selv om posen er laget for å tåle bomber og granater.

Den minste har holdt seg godt, men har heller ikke vært utsatt for hardt vær.

Det hvite belegget gjør posen vanntett og skaper mer lys for bedre oversikt. D-ringer på hver side av spennen i åpningen kunne vært kjekt, men jeg har ikke følt behov for det. Det er plass nok i løkkene hvor spennene er festet, hvis man vil feste en tråd for sikker lukking eller opphenging. Avstivningen på toppen gjør rulling til en lek.

Oppdatering: Posene har en svakhet i teipingen av sømmene. Noen av endene på teipremsene var ikke limt inntil posen, og er enkle å dra av hvis man skulle være uheldig. Dette viser hvor dårlig teipingen faktisk sitter. De som av ren nysgjerrighet har forsøkt å dra av gammel teiping fra en utbrukt membranjakke kjenner igjen problemet. Dette viser hvor dårlig feste teipingen faktisk har. Jeg kjenner det igjen fra flere andre produkter.

Konklusjon
I mine tidligere år fantes det kun en pakkpose i min verden, nemlig Ortlieb. Posene gikk aldri i stykker, men de var tunge og ble noe stive i kulda. Dagens vrimmel gjør godt for kroppen, da de nærmest er fjærlette. Man bør egentlig velge de mest solide posene av miljøhensyn, men samtidig er det ikke gunstig å bære helsen av seg. Å kjøpe en drøss med slike poser gjør at man ikke behøver å pakke i bæreposer eller brødposer som går i stykker før helgeturen er over. Jeg tror at det på lengre sikt tjener miljøet.

Posene fra Exped er gode, men riftene kommer raskt i denne vektklassen uansett merkenavn. Stoffene er ikke unike fra produsent til produsent, det er i realiteten ikke mange stoffer å velge blant. Tjener man én kvalitet, taper man en annen. Slik er det inntil en eller annen teknologi revolusjonerer markedet med kombinasjonen av evigvarende styrke og fjærlett vekt. Derfor gjenstår kun en setning:

Ta med reparasjonsutstyr hvis noe må holdes tørt.