Farlig ferd

Jeg kom meg fra campingplassen rundt halv tolv. Gjett hvordan været var.

Straks jeg var ute på E6 fikk jeg føle hvilken dårlig løsning det er å gå på rulleski langs halve Norge, og da snakker vi attpåtil den roligere halvdelen. Vogntog, minibusser og campingbiler suser ofte forbi med mindre enn en halv meters margin i 80-sonen. I tillegg kommer dragsuget som senker livsoddsen min før neste kjøretøy passerer. Å gjøre slikt en måned i strekk har en potensiell dødsrate som trolig kan sammenliknes med en bestigning av K2. Jeg gjorde noe liknende i vinter - E6 altså, ikke K2 -, da jeg gikk en mil eller to langs veien mellom Dombås og Hjerkinn. Følelsen var bedre da, mest fordi jeg ikke gikk på stylteski. Is og snø høyner derimot risikoen.

Det var befriende å ankomme Bjerka, hvor togstasjonen ligger. Vi snakker altså om et sted så vidt sør for Mo i Rana. Jeg brukte en time på distansen, noe som vil tilsi en hastighet på 10 kilometer i timen. Det går raskt langs veien.

Jeg lokaliserte veien til toget og gikk bort på bensinstasjonen for å trøstespise forfallsmat. Det ble noen timers venting på jernbanestasjonen, men været var topp og humøret likeså.

Jeg regner med å komme hjem i morgen. Bloggen oppdateres så snart jeg har ferske nyheter.

Avgjørende overraskelse

Jeg kom meg i marsj ganske sent, omkring halv ett. Været var godt som glass-Cola.

Etter noen timer på beina grunnet grusvei fikk jeg snart asfalt til skiene. Smak på ordene, "asfalt til skiene". Noe burde være fryktelig galt. Uansett, ferden gikk stort sett unna, og det var ikke veldig mange unnarenner hvor jeg måtte traske, noe jeg altså gjør fordi bremseteknikken ikke holder.

Jeg stakk innom noen steder for å fylle på vann, blant annet en kafé som heter Villmarksstua. Den viste seg riktignok stengt, og derfor snyltet jeg hos en nabo. Veien jeg går på kalles Villmarksveien, sikkert fordi strøket er grisgrendt.

Noe nærmere klokken 20 var jeg ankommet Korgen, som er tettstedet i bunnen nord for Korgenfjellet. Fjellet er en kjent, bratt passasje for dem som har kjørt E6 her nord.

Jeg fant meg en campingplass på tross av at jeg aller helst ville spørre om hageplass ved en bolig. Stedet var ok, men jeg følte meg ikke helt hjemme. Depresjonen begynte å sige inn, men jeg stanset den med erfaren tankekraft. Jeg ville ikke la det ødelegge kvelden.

I dag tidlig oppdaget jeg at det er sprekker i flere av leddene på den spinkleste teltstangen. Jeg har allerede byttet ut et ødelagt ledd med medbrakt reservestang, og nå har jeg ingen flere. Det er sprekker på to-tre ledd, og jeg frykter at alle snarlig kan gå. Sprekkene ligger i hunnendene, altså der man stapper inn det andre leddet. Jeg regner med at det minst vil ta en uke før jeg kan hente ut nye på Posten. Teltet har forlengst gått ut av produksjon, noe som ikke gjør saken bedre. Som tidligere sagt, det er ikke fra Nanok, som er min sponsor. (Årsaken til at Nanok-telt ikke er med nå kan leses i et tidligere innlegg, trolig 1. juli eller like deretter.)

Et alternativ er å få tilsendt et annet telt, men alle de andre jeg har veier minst det dobbelte, og er ikke fristende ekstravekt. Jeg gidder ikke ligge og vente i bebygde strøk i over en uke, og når framtiden attpåtil er slik at jeg må ned før midten av august sier det seg selv: Jeg er best tjent med å reise sørover nå.

Jeg har dessverre ingen bilder fra i dag. Lite spennende å finne langs veien. Sjekk følgende blogg hvis det visuelle behovet blir prekært: www.helenesfotoblogg.blogspot.com.

Ski-lsmisse

Jeg kom meg i gang omkring halv elleve. Været var flott. Hørt den før?

Det var en ny opplevelse med tung sekk og rulleski, og det var godt at veiene stort sett gikk opp, plant eller svakt nedover. Å bremse på rulleski fungerer bare til en viss grad og en kontrollert akutt stans er umulig, etter min erfaring. I kombinasjon med tung sekk, smal vei og lave sko kan det raskt gå galt. Jeg forstår virkelig ikke hvordan de som trener med slikt vil utsette seg for slik overhengende fare.

Jeg har kommet meg godt av sted, og er straks i Bleikvassli. Snakk om appetittdempende navn, forresten. Trafikken på denne lokalveien er ikke stor, det blir verre på E6.

Konklusjonen i dag er klar. Jeg sender skiene hjem igjen. Snakk om nitrist måte å ta seg fram på. Dagen har vært like spennende som formiddagen til et kjæledyr. Jeg går stort sett og gløtter mot fjellene når balansen tillater det. Fjellene lokker på meg, og har nådd inn. For noen dager siden tenkte jeg at det har en verdi for meg å fullføre uansett, noe jeg fortsatt står for. NPL på denne måten er derimot bak mål, det samme som å gå langs veien. Da er det bedre å heller sykle siste biten, og ta det som en ferie. Jeg skal naturligvis fullføre, men spørsmålet var om jeg ville rekke å fullføre i august siden jeg må sørover før september.

Opplevelsen står som viktigste årsak, men utstyret er også viktig, så vel som sikkerhet. Skoene og bindingene er godt brukt og har feiret minst ett tiårsjubileum. De er like stabile som et kuleformet krus. Videre har jeg svært liten kontroll i nedoverbakker, og må gå i alle sådanne langs E6.

Jeg skrev at jeg skal sende hjem skiene, og det betyr at jeg går videre på beina - selvsagt ute i skog og fjell. Hva jeg rekker er usikkert, men Narvik er nok senest mulige endestasjon.

Første bilde viser en nordlig del av Røssvatnet, og det andre viser middagen ved bålet. Tro ikke at jeg er gal og bærer på hermetikk. Den skulle egentlig fortæres i Hattfjelldal.

Avslappende hviledag

Jeg hadde vondt i magen i går kveld og var slett ikke bedre. Derfor skulle jeg se an morgenen. Den begynte godt og fortsatte likeså.

Jeg stod opp etter ti en gang. Etter noen telefonsamtaler hørte jeg at noen var utenfor huset i hagen hvor jeg ligger, og jeg så etter siden jeg visste at ingen var hjemme. Kvinnene som banket på var fra Jehovas Vitner. Jeg var klar for en diskusjon, og forærte dem en time av min dyrebare hviledag. Det ble en interessant debatt, og de var svært hyggelige. Jeg håper jeg gav dem noe å tenke på. Etterpå fikk jeg vite av noen lokale at de er uønsket i nabolaget. Det finnes nok mindre hyggelige misjonærer som sverter sektens rykte, men tiden for omreisende misjonering burde være forbi. Det fantes en tid hvor misjonering var et godt hjelpemiddel for å bøte på fattigdom og fortvilelse. I dag er statlig velferd vår rådende religion, og Nav er vår gud.

Jeg brukte dagen til handling, telefonprating og spising. Herlig å få i seg noe mat når man har vært appetittløs de siste dagene.

I kveld fikk jeg for meg å gå til Hattfjellet, selvfølgelig ikke tidligere enn åtte. Det ville gå glatt på rulleski tenkte jeg, men etter ei stund kom grusveien. Jeg stoppet og snudde. Gadd ikke mer. Jeg ville vel kommet hjem etter midnatt, men det er godt med skikkelig søvn før jeg starter i morgen.

Jeg legger ved et bilde fra i dag. Det er meg på rulleski. Legg til 15 kilo mer i sekken, og du har meg i morgen. Hvis jeg fortsatt står, og ikke ligger i grøfta.
Bildet er forøvrig manipulert med softfilter for et nasjonalromantisk preg. Noen til kanskje tro at jeg er i slekt med Moe, kompanjongen til Asbjørnsen. Om det får de lærde stride.

Slitsom hviledag

Jeg slappet av så lenge jeg maktet i dag morges. Været var godt, og gjorde det snart uutholdelig å ligge innpakket i klær i teltet.

Mot slutten av kvelden i går var jeg kald, fikk stadige frysninger, manglet appetitt og var tidvis kvalm. Man skulle tro det kommer av noe mer enn den fysiske utskeielsen. Ikke vet jeg. Jeg gikk ut i skogen, stakk to fingre i halsen og så matbudsjettet gli ut blant gresstråene. Etter noe annet nødvendig følte jeg meg litt bedre, og gikk for å legge meg.

Formen var bedre fra morgenen, men jeg lå i ørska noen timer utover. Hodet og magen har hatt bedre dager.

Dagen har gått med til å pakke opp en pakke, sende en annen, kjøpe litt mat, lade opp diverse batterier og prøve rulleskiene.

Nettopp, rulleski. Dette er nyheten som vil gi en del rynkete neser der ute. Ting har på langt nær ikke gått som jeg trodde i år, og derfor har jeg fått et aldri så lite tidspress. Jeg skal rekke noe obligatorisk, samt etter planen gå Norge på tvers i høst. For å rekke dette må jeg ta skiene fått, altså langs veien. Dette gir ikke mye fjellfølelse, men i min unge alder er turens fysiske utfoldelse vel så viktig. Jeg vet at rulleski, lave skistøvler og tung sekk ikke er en idéel kombinasjon, men jeg skal i alle fall forsøke. Håpet er å butte mot havet i løpet av august.

Første bilde viser et skilt man sjelden ser ved veien. Hattfjelldal har nemlig flyplass. Siste bilde viser hvor Hattfjelldal har sitt navn i fra. Hattfjellet rager 1128 meter over havet. I tidligere tider ble det drevet koppergruve på toppen. Uvanlig posisjon for slikt.

Hatten av

Jeg stod opp med vekkerklokke denne morgenen. Kvart over ni skar jeg ned dalen, etter å ha tatt farvel med Jan og de andre på hytta.

Støvlene fulgte en av Børgefjells få stier. Jeg kom meg ned til bunnen av Susendalen på halvannen time, og rakk å møte to oppstigere.

Det flotte været gjentar seg. Jeg stoppet på gården hvor Ivarstua ligger, nettopp for å høre hva det er. Ivarstua er en liten tømmerkoie som ble oppført i 1834. Den har sitt navn etter Ivar Ivarson, som var den første nybyggeren i Susendalen. Det skal understrekes at samene allerede bodde der. Ivar kom helt fra Sel i Gudbrandsdalen. En lang marsj for en liten familie. Den stiller min tur i skyggen.

Jeg takket for fortellingen, som jeg fikk av kona på gården. Like etter valgte jeg å gå den gamle veien mot Hattfjelldal. Noe lengre og mer opp og ned, men desto mer fredfull. Kroppen gikk stort sett som en velsmurt maskin, men føttene ble temmelig såre mot slutten. Jeg kunne stolt gå forbi tettstedskiltet til Hattfjelldal etter seks timer på tre mil. Gjennomsnittsfarten hadde vært fem kilometer i timen, noe jeg er ganske nøgd med, derav dagens dype tittel. Sist gang jeg gikk 35 kilometere på en dag, var på asfalten etter Lindesnes. Jeg var i god form da, men brukte nok lengre tid. Formen er kanskje bedre nå, selv etter lungebetennelsen.

Jeg hentet ut postpakken min og handlet noen fornuftige varer, mer om førstnevnte i morgen. Jeg var tidvis svimmel mens jeg gikk på veien, og inne i butikken hadde jeg i blant følelsen av å sveve. Det betyr at jeg er svært sliten. Matinntaket har dessverre ikke vært så godt i dag, og har sin del av skylden.

Marmoren fra Jengelvatnet - som jeg omtalte i går - kan godt ha vært kalkstein. Lavasteinen kan også ha vært noe annet. Geologi er et av mine forkalkede felter.

Jeg tok en øl på et hotell og fant meg en hage å ligge i. Etter tillatelse, naturligvis.

Første bilde viser Ivarstua, bygget oppå en stein og på størrelse med en mager hybel, deretter en felle, sannsynligvis for mindre rovdyr enn bjørn, og til slutt noen små sorte får. Alle knipset ved veiens side.

Farvel Børgefjell

Mandag, 13. juli

Jeg våknet som vanlig til godvær. Marsjen startet vel 10-11.

Natten var litt kald, men jeg fikk stort sett sove. Grunnen er at jeg ikke har med sovepose. Jeg legger meg med ullundertøy, skallbukse, en lett dunjakke, balaklava, fingervanter, bomullsvotter og soveposesko. Skalljakken legger jeg over som dyne. Mye av det har jeg likevel med meg, derfor sparer jeg opp mot en kilo på det. Da får det bare være at nettene ikke blir som hjemme. Jeg savner posen, men har begynt å venne meg til det.

Jeg trasket opp forbi Jengelvatnet på leting etter et sted å krysse vassdraget. Der oppe stod ei gamme med lås på. Det er sjelden jeg finner dem låst.

Jeg fant ingen behagelig passasje før utoset av Jengelskardvatnet, men det var like greit, for der inne var det praktfullt. Det er også spennende geologi ved de to vannene, blant annet marmor og lavastein.

I retning lille Kjukkelvatnet støtte jeg på to hytter. Begge var låst, men hadde åpne forværelser for hjelp i dårlig vær.

Nesten oppe ved det nedre vannet traff jeg på en fluefisker fra Moss. Han het Steinar og ba meg stikke innom de andre i leiren for å tigge kaffeknekt. Som sagt, så gjort. Det var en hyggelig gjeng med to familier fra Østfold.

Jeg leiret et stykke bortenfor dem, og forsøkte fisket. Det gav intet resultat, men de andre fikk noen pinner. Jeg avsluttet et flott kveldsvær med bål, brennevin og østfoldingæne.

Kaffen holdt meg våken i mange timer etterpå.

Tirsdag, 14. juli

Jeg stod opp på slaget 9. Været var godt. Jeg takket for samværet før jeg dro, borti halv elleve.

Ferden gikk videre opp på vestsiden av vassdraget, og innom de to vannene oppunder Gaksfjellet. Der oppe traff jeg en trønder som også gikk alene.

Bisseggelva ble vadet uten
sko og bukse. Litt vondt for føttene, men det var verdt tørre sko. Jeg hadde rimelig kontroll, og bunnen var stort sett av sand. Generelt bør man ofre tørre sko, i alle fall når bunnen er steinete. Kaldt vann nedsetter følsomheten i føttene, som gjør at man ikke så lett føler hva man tråkker på. Når man plutselig tråkker på en spiss stein kan balansen raskt være tapt. Det kan stå om livet.

Jeg kom meg etterhvert bort til nordenden av store Kjukkelvatnet, hvor jeg leiret vis à vis hyttene. De er låst og brukes stort sett av samer, så vidt jeg vet. Jeg traff en der for noen år tilbake.

Jeg fikk forresten en fisk på veien, en lekker 200-grams. Den ble stekt i reinsfett og smakte godt med litt krydder.

Regnet har kommet, og det
virker mer bestemt denne gangen. Jeg koser meg i teltet til lyden av nylontrommer.

I dag

Klarværet var kommet tilbake. Jeg kom meg i marsj litt før elleve, men bare noen hundre meter bortenfor og bak et berg sto et annet telt. Fyren i teltet skulle være der i om lag to uker. Vi fikk en hyggelig prat i solskinnet.

Målet mitt var i alle fall å nå det vannet som ligger på høyden før man går ned til Susendalen. Det skjedde lite bortsett fra fortryllende utsikt. Jeg måtte krysse en stri elv, og var forberedt på å bli våt ned i støvlene. Til min store overraskelse holdt buksen tett nok rundt støvelbena, og jeg kunne fortsette min to uker lange tørre ferd.

Jeg nådde det nevnte vannet omkring halv fem, og traff på eierne av hytta i nordenden. Jeg fikk både kaffe, øl og kjeks. Trivelige folk.

Jeg la meg til på østsiden, og fant gode nettverk på en kolle like ved. En del fånyttes fisking senere hilste jeg på to lokale karer i en lavvu på vestsiden. De gav meg et fisketips som funket, selv om det bare ble noen små pinner.

I morgen skal jeg gå til Hattfjelldal, en halv mil i terrenget pluss tre mil på vei. Føttene gleder seg nok.

Første bilde viser marmoren ved Jengelvatnet, neste viser en utedo med typisk litteratur, deretter på snøbre over mot store Kjukkelvatnet, Kvigtind-massivet nærmere midnatt og kveldens himmel mot Hattfjelldal.