Hatten av

Jeg stod opp med vekkerklokke denne morgenen. Kvart over ni skar jeg ned dalen, etter å ha tatt farvel med Jan og de andre på hytta.

Støvlene fulgte en av Børgefjells få stier. Jeg kom meg ned til bunnen av Susendalen på halvannen time, og rakk å møte to oppstigere.

Det flotte været gjentar seg. Jeg stoppet på gården hvor Ivarstua ligger, nettopp for å høre hva det er. Ivarstua er en liten tømmerkoie som ble oppført i 1834. Den har sitt navn etter Ivar Ivarson, som var den første nybyggeren i Susendalen. Det skal understrekes at samene allerede bodde der. Ivar kom helt fra Sel i Gudbrandsdalen. En lang marsj for en liten familie. Den stiller min tur i skyggen.

Jeg takket for fortellingen, som jeg fikk av kona på gården. Like etter valgte jeg å gå den gamle veien mot Hattfjelldal. Noe lengre og mer opp og ned, men desto mer fredfull. Kroppen gikk stort sett som en velsmurt maskin, men føttene ble temmelig såre mot slutten. Jeg kunne stolt gå forbi tettstedskiltet til Hattfjelldal etter seks timer på tre mil. Gjennomsnittsfarten hadde vært fem kilometer i timen, noe jeg er ganske nøgd med, derav dagens dype tittel. Sist gang jeg gikk 35 kilometere på en dag, var på asfalten etter Lindesnes. Jeg var i god form da, men brukte nok lengre tid. Formen er kanskje bedre nå, selv etter lungebetennelsen.

Jeg hentet ut postpakken min og handlet noen fornuftige varer, mer om førstnevnte i morgen. Jeg var tidvis svimmel mens jeg gikk på veien, og inne i butikken hadde jeg i blant følelsen av å sveve. Det betyr at jeg er svært sliten. Matinntaket har dessverre ikke vært så godt i dag, og har sin del av skylden.

Marmoren fra Jengelvatnet - som jeg omtalte i går - kan godt ha vært kalkstein. Lavasteinen kan også ha vært noe annet. Geologi er et av mine forkalkede felter.

Jeg tok en øl på et hotell og fant meg en hage å ligge i. Etter tillatelse, naturligvis.

Første bilde viser Ivarstua, bygget oppå en stein og på størrelse med en mager hybel, deretter en felle, sannsynligvis for mindre rovdyr enn bjørn, og til slutt noen små sorte får. Alle knipset ved veiens side.

Farvel Børgefjell

Mandag, 13. juli

Jeg våknet som vanlig til godvær. Marsjen startet vel 10-11.

Natten var litt kald, men jeg fikk stort sett sove. Grunnen er at jeg ikke har med sovepose. Jeg legger meg med ullundertøy, skallbukse, en lett dunjakke, balaklava, fingervanter, bomullsvotter og soveposesko. Skalljakken legger jeg over som dyne. Mye av det har jeg likevel med meg, derfor sparer jeg opp mot en kilo på det. Da får det bare være at nettene ikke blir som hjemme. Jeg savner posen, men har begynt å venne meg til det.

Jeg trasket opp forbi Jengelvatnet på leting etter et sted å krysse vassdraget. Der oppe stod ei gamme med lås på. Det er sjelden jeg finner dem låst.

Jeg fant ingen behagelig passasje før utoset av Jengelskardvatnet, men det var like greit, for der inne var det praktfullt. Det er også spennende geologi ved de to vannene, blant annet marmor og lavastein.

I retning lille Kjukkelvatnet støtte jeg på to hytter. Begge var låst, men hadde åpne forværelser for hjelp i dårlig vær.

Nesten oppe ved det nedre vannet traff jeg på en fluefisker fra Moss. Han het Steinar og ba meg stikke innom de andre i leiren for å tigge kaffeknekt. Som sagt, så gjort. Det var en hyggelig gjeng med to familier fra Østfold.

Jeg leiret et stykke bortenfor dem, og forsøkte fisket. Det gav intet resultat, men de andre fikk noen pinner. Jeg avsluttet et flott kveldsvær med bål, brennevin og østfoldingæne.

Kaffen holdt meg våken i mange timer etterpå.

Tirsdag, 14. juli

Jeg stod opp på slaget 9. Været var godt. Jeg takket for samværet før jeg dro, borti halv elleve.

Ferden gikk videre opp på vestsiden av vassdraget, og innom de to vannene oppunder Gaksfjellet. Der oppe traff jeg en trønder som også gikk alene.

Bisseggelva ble vadet uten
sko og bukse. Litt vondt for føttene, men det var verdt tørre sko. Jeg hadde rimelig kontroll, og bunnen var stort sett av sand. Generelt bør man ofre tørre sko, i alle fall når bunnen er steinete. Kaldt vann nedsetter følsomheten i føttene, som gjør at man ikke så lett føler hva man tråkker på. Når man plutselig tråkker på en spiss stein kan balansen raskt være tapt. Det kan stå om livet.

Jeg kom meg etterhvert bort til nordenden av store Kjukkelvatnet, hvor jeg leiret vis à vis hyttene. De er låst og brukes stort sett av samer, så vidt jeg vet. Jeg traff en der for noen år tilbake.

Jeg fikk forresten en fisk på veien, en lekker 200-grams. Den ble stekt i reinsfett og smakte godt med litt krydder.

Regnet har kommet, og det
virker mer bestemt denne gangen. Jeg koser meg i teltet til lyden av nylontrommer.

I dag

Klarværet var kommet tilbake. Jeg kom meg i marsj litt før elleve, men bare noen hundre meter bortenfor og bak et berg sto et annet telt. Fyren i teltet skulle være der i om lag to uker. Vi fikk en hyggelig prat i solskinnet.

Målet mitt var i alle fall å nå det vannet som ligger på høyden før man går ned til Susendalen. Det skjedde lite bortsett fra fortryllende utsikt. Jeg måtte krysse en stri elv, og var forberedt på å bli våt ned i støvlene. Til min store overraskelse holdt buksen tett nok rundt støvelbena, og jeg kunne fortsette min to uker lange tørre ferd.

Jeg nådde det nevnte vannet omkring halv fem, og traff på eierne av hytta i nordenden. Jeg fikk både kaffe, øl og kjeks. Trivelige folk.

Jeg la meg til på østsiden, og fant gode nettverk på en kolle like ved. En del fånyttes fisking senere hilste jeg på to lokale karer i en lavvu på vestsiden. De gav meg et fisketips som funket, selv om det bare ble noen små pinner.

I morgen skal jeg gå til Hattfjelldal, en halv mil i terrenget pluss tre mil på vei. Føttene gleder seg nok.

Første bilde viser marmoren ved Jengelvatnet, neste viser en utedo med typisk litteratur, deretter på snøbre over mot store Kjukkelvatnet, Kvigtind-massivet nærmere midnatt og kveldens himmel mot Hattfjelldal.

Blyvatnet

Jeg tok meg god tid i dag morges. Børgefjell skal nytes.

Turens første fisk kom raskt på land, og ble frokost sammen med en annen. Jeg hadde to til på kroken, men de slet seg av. Fine størrelser, omkring 300-400 gram.

Etter frokost tok jeg et bad, for første gang på snart to uker. Vannet var ikke så ille, men det var godt å komme på land til sol og bål.

Jeg gikk kort i dag, bare noen kilometere, og ligger nå ved Blyvatnet. Fisken her har ikke svart enda. Kanskje det er for mye bly i vannet...

Været har vært godt. Jeg kjente noe små dråper i stad, men de fallt alene. Jeg har hatt veldig godt vær så langt på turen. Grensen for hvor mye damp som kan holdes der oppe i himmelen må snart være nådd.

Jeg regner med å bruke litt ekstra tid gjennom Børgefjell, dels fordi det er et flott sted, og dels fordi jeg skal få tilsendt en pakke til Hattfjelldal. Ellers kunne man kommet unna med tre-fire dager på distansen.

I morgen går jeg til området ved lille Kjukkelvatnet. Der er mange små vann å velge blant. Jeg liker dem bedre enn de store.

Første bilde viser fisken, videre meg ved bålet, deretter utsikt mot Blyvatnet og til slutt noe det er flust av her oppe.

Børgefjell

Jeg brukte god tid i dag tidlig. Brød og juice til frokost fortjener lang oppmerksomhet.

Jeg begynte å gå fra Røyrvik mellom 11 og 12. Kort tid etter ankom jeg et sted jeg minnes sommeren 2006. Jeg og min søster var på vei til Store Namsvatn, hvorfra jeg morgenen etter skulle inn i Børgefjell. Inne på bensinstasjonen ble vi fortalt at en kar nettopp hadde gått forbi. Han gikk Norge på langs. Jeg hadde allerede begynt å vurdere NPL, derfor ville jeg gjerne hilse på. Vi kjørte straks forbi, og jeg fikk en kort prat med ham. Der stod jeg med isen i hånden, nettopp kommet ut av en behagelig Golf, og der sto han, en kar over de 50 hvis klær og kropp hadde hatt renere og mer komfortable dager. Jeg følte meg litt dum, men praten ble fin. Jeg ytret mine framtidsplaner, og hvis jeg var han ville jeg kanskje tenkt "Atter en som drømmer, men som aldri kommer seg ut". Det er jo slik at de fleste som snakker - meg i dette tilfellet - aldri realiserer. Derfor smakte det godt å minnes denne plassen ved veien.

Jeg skulle egentlig dreie av etter ei stund for å gå mot østenden av Namsvatnet, men fortsatte til havna. Der oppe traff jeg en far og sønn som tilbød skyss rett over sundet. Jeg stod hardnakket på å gå rundt - i tråd med turens ånd. Det ble også en prat med en guttegjeng som skulle ta skyssbåten til Virmadalen, omtrent samme som jeg gjorde i nevnte år.

En stund etterpå satt jeg i båten på vei over sundet. Jeg verdsetter det å treffe nye mennesker svært høyt, og det å se nye områder, og det fikk jeg nå. Jeg ville kalt det juks noen timer tidligere, men så har jeg også fått hjelp før på turen. Man blir rundere med tiden, og det er godt.

De fraktet en sekshjuling på en flåte, og jeg hjalp så mye jeg kunne. Magnar Namsvatn med sønn og kone eier Vestre Rekarvatnet og driver utleie. Straks etter landgang kjørte de opp til hytta ved vatnet. Jeg spaserte, og kom dit opp en time senere, klokken 17. Som vanlig var jeg positiv til kaffe og kaker. Vi skilte lag omkring 20, etter en lang og fin prat.

Jeg kom meg snart til noen små vann nord for Østre Rekarvatnet, hvor jeg leirer for natten. Himmelen og været er fint, og det er herlig å ankomme Børgefjell. Mindre vegetasjon, ingen knott og idylliske vann og elver. I morgen skal jeg fiske for første gang på turen.

Første bilde viser familien Namsvatn med diverse fartøyer. Himmelen speiles deretter i Vestre Rekarvatnet, og er voldsom i siste bilde.

Røyrvik

Torsdag, 9. juli

Jeg kom meg i marsj til halv elleve. Før det hadde jeg tatt farvel med Leif Ditløv etter nystekte frokostpannekaker. Jeg fikk også med meg en nettinghette som holder ute knott.

Dagen foregikk uten rabalder. Jeg møtte to gutter ved veien, hvis sommerjobb gikk ut på å kontrollere elektriske installasjoner. Det virket som en behagelig jobb, der de kjørte rundt i bil og av og til måtte ut i skogen. De gav meg sjokolade, som jeg naturligvis tok imot uten større leven.

Jeg prøvde meg litt på munnspillet jeg fikk til jul, som var ment for turen. Nok om det.

Etter to mil la jeg meg til i Devika, som ligger litt sør for Røyrvik. Limingen er regulert, og derfor går strendene temmelig langt ut på sommeren. Etter å ha snakket med ei dame i et hus ovenfor, la jeg meg til på stranden. Knotten er nok ikke så ille her.

Kvelden ble fin, med idyllisk strandved på bålet og kakao til. Middagen ble som i vinter; potetmos, boksskinke, fett og krydder. Jeg kunne ha likt den bedre.

I dag

Klokken halv elleve begynte jeg på den siste biten inn til Røyrvik. Natten og morgenen hadde vært knottfri. Hvilken virkelighetsfjern glede.

Jeg gikk temmelig raskt og krysset etterhvert over fra Lierne til Røyrvik kommune. Veien hadde vært gruslagt siden noe etter Østnes, og gikk nå over i asfalt fra kommuneskillet. På veien pratet jeg med en sørsame, som driver rein oppe i Børgefjell.

Klokken 14 ankom jeg sentrum, og gled over i spising og sjekking av mobiltelefoner før jeg handlet mat. Etterhvert kom jeg meg til gjestegården som jeg hadde hørt om. Kostnaden for rom ble litt for stor, og derfor slo jeg opp teltet utenfor bygget. Jeg fikk bruke do og strøm mot en mindre skilling.

Etter butikkbesøket var det herlig å smake vanlig kost igjen. Rugbrød, Vossafår, majones, brunost, juice og allskens frukt ble dandert utover bunnen av teltduken. Pluss en liten pose smågodt. Skjønt, jeg har ikke vært stygglenge på tur, men maten blir raskt ensformig.

Nå sitter jeg i restauranten og spiser pommes frites og drikker øl. Sistnevnte var særlig velkommen her inne i varmen. I morgen håper jeg å nå Børgefjell.

Bildene viser en dass ved avkjøringen til et hus helt sør ved Limingen, meg i dag morges og Røyrvik sentrum. Jeg trengte ikke akkurat vidvinkel for å få med sistnevnte, men det finnes mindre steder.

Frelsens fire vegger

Jeg gikk fra plattingen klokken halv ni i dag morges. Veien var klar, og så var jeg.

Det skjedde ikke stort før jeg kom til Kvelia, hvor jeg skulle stikke innom en kafé ved veien. Jeg var blitt fortalt at de hadde en besøksbok for slike som meg, og spanderte kaffe attpå. Jeg ankom Kvelibua, hilste på og skrev meg inn, og i tillegg til kaffe ble jeg skjenket et par ullsåler som var håndlaget av sjefen sjøl - Roland Aagård. Jeg takket snart for meg og travet videre - oppløftet av bygdisk gavmildhet.

Noen kilometere før Østnes - hvor jeg nå oppholder meg - var jeg inne på svensk side i noe over en time. Det var en veistubb som stort sett brukes av nordmenn. Veien var av grus, men asfaltert før og etter grensen, et lattermildt innslag av stivbent byråkrati.

Vel nede i Østnes hadde jeg tilbakelagt 25 kilometere. Det var tid for hvile. Der var ikke mange hus, og ingen mennesker før jeg ringte på i nærmeste hus. De hadde en saftig gresstubb godt utenfor huset som så fristende ut. Regnet var begynt å falle ned fra en himmel som hadde vært grå dagen lang.

Jeg ringte på og spurte om jeg kunne gjeste gresset. Familien Ditløv ba meg inn på middag, og det gled til slutt over i kaffe og cognac.

Ut på kvelden ble rekorden for knottangrep ytterligere flyttet. Jeg klarte ikke å eliminere dem i samme takt som de kom inn i innerteltet. Jeg kom meg ut, og der var det svart. En sky foran meg, en over sekken og en over teltet. Jeg har knapt sett verre, i så fall bare på fjernsyn uten antenne, hvis noen forstår. Når jeg trengte hodet gjennom skyene var det som å få damp i ansiktet, bortsett fra at dampen i dette tilfellet krøp og kravlet og trengte seg inn over alt. Jeg måtte holde pusten, ellers ville jeg hoste opp djeveldyr for hvert åndedrag.

De sier her at tiden og været er på sitt verste - juli, kveld og yr i lufta. Jeg tror dem så gjerne, men trodde også at det ikke kunne bli verre enn i går. Nå tror jeg det kan bli enda verre. Jeg begynner å bli lei av å skrive om at knotten stadig blir verre, og enda mer lei blir trolig mine lesere. Jeg må nok spørre om husly i morgen også. Å være ute slik går i to tilfeller - hvis man må eller blir tvunget. Jeg kan heldigvis velge, og innrømmer svakhet. Dette er verre en gnagsår på ryggen, lungebetennelse i høyfjellet og vannblemmer under halve foten. Jeg sover inne i natt.

Jeg legger ved to bilder fra i dag. Legg merke til hvordan asfalten slutter og begynner ved grenseovergangene.

Hviledag på Nordli

Jeg pisket meg opp i dag klokken 06. Jeg hadde tidligere bestemt meg for hviledag, og den ville jeg ha på Nordli. Jeg valgte å ta bussen de siste 15 kilometerne for å spare føttene. De er temmelig kjørt nå.

Uansett hvor ille knotten har vært, så var den enda verre denne morgenen. De som hang på fortsatte å plage meg inne på bussen.

Det var herlig å komme frem til Nordli. I alle fall for en kort stund. Intet sted var åpent, så derfor måtte jeg gå frem og tilbake i nesten to timer. Vind og tidvis regn gjorde det ikke bedre. Når det er sagt, så er det slikt ubehag som gjør komforten enda bedre. Det er ofte verdt å lide før glede.

Og hvilken glede! Først handlet jeg mat, deretter lappesaker for sykkelslange (hull i kartmappen) og så strøk jeg opp på den lokale kaféen, Li-Vert'n. Greie saker, men der oppe fikk jeg så klart høre om utallige andre som hadde vært innom. Og hva skjedde? Gratis lunsj! Og så, gratis middag! De har visst en slik politikk overfor vandrere av mitt slag. Jeg synes det blir verre og verre å ta i mot slikt, det føles ikke greit. Samtidig blir jeg naturligvis strålende blid og glad. Og det er godt.

Jeg satt i en krok for meg selv fra 10 til 16-17 og levde livets glade dager. Kartmappen ble ny og føttene fikk velfortjent hvile.

Teltet og meg har nå havnet på en platting nede ved vannet, sammen med Velforeningens båthus. Vogntogene haster forbi ti meter unna. Knotten er her tidvis, men ikke på langt nær som i går.

I morgen går jeg videre mot Røyrvik. Jeg vil gå veien ettersom terrenget i området ikke er spesielt interessant, det er tidkrevende å ferdes i, og det er smalt mellom veier og bebyggelse. Det får være grenser for stahet.

Det ble mange spennende bilder i dag, så mange at jeg nøyer meg med ett og slenger på to fra tidligere dager. På det ene pusser jeg sko på kveldens teltplass, et annet viser en stein som likner et ansikt, og til slutt restene av dyret jeg nevnte tidligere.