5. mars, torsdag, Sørytjørna
Jeg kom meg ut av teltet noe sent, men dagens distanse skulle være noe kortere enn vanlig. Målet var bua oppe ved Sørytjørna, i Forollhogna NP.
Det tok meg om lag halvannen time å nå den bua jeg egentlig skulle nådd 4. mars. Den var liten og koselig.
Oppe på flyene ved Grønlitjern, tok vinden skikkelig tak, et sted på kulingskalaen. Sikten var derimot ok.
Nasjonalparken er preget av vidder, runde topper og kortvokst flora. Ikke veldig spennende, men frister likevel til et besøk sommerstid. Det er så mye man ikke ser på vinteren.
Jeg fulgte elven oppover til tjernet. Det er ofte enklere, hvis snøen likevel er hard og isen er sikker. Nesten oppe på høyde med tjernet overrasket terrenget med skarpe formasjoner, og sliten og værbitt som jeg var, ble jeg såpass irritert at jeg brølte ut gloser, blant annet til pulken og været. Når jeg blir så til de grader irritert, må jeg passe på å ta meg sammen etterpå, slik at jeg ikke gjør noe dumt. Jeg føler nemlig at jeg mister kontrollen, jeg er tross alt ikke vant med å avreagere i så stor grad. Kanskje det er sunt.
Det var herlig å finne bua, selv om jeg har forelsket meg i teltet. Når man får inn rutinen, er det så deilig enkelt å forholde seg til. En hytte gir likevel en fin variasjon, pluss tørkemuligheter. Jeg må bare passe meg for ikke å bli sløv, det er nemlig langt enklere å overbevise seg selv om en hviledag eller værfastdag når man allerede har tatt inn på hytte. Komfort sløver sinnet.
Hytta var feiende flott, og med uttak for 12 volts lader. Sistnevnte satte meg i ekstase. Jeg fikk nå ladet opp mange batterier. Solcellerullen min er nemlig litt rar for tiden.
Kvelden ble sedvanlig god. Været var i kok, med kuling av en viss grad. Jeg trengte ikke egen musikk, den sørget bygningsmassen for. Det liknet dog folkemusikk, noe som ikke står høyest i kurs hos meg.
6. mars, fredag, Elgsjøen
Da jeg forlot sengen klokken åtte manglet været fortsatt tøyler. Min indre sperre for å ligge værfast var i dårlig forfatning. Jeg gjennomgikk morgenrutinene som vanlig.
Etterhvert stilnet været av. Jeg bestemte meg for å gå. Som ofte ellers bestemmer man seg lenge før det skjer, og når det skal skje, så er været igjen ille. Været ble ikke virkelig ille, men jeg gruet meg for å starte.
Et stykke med i dalen, på vei mot Forollsjøen, var været virkelig ille. Jeg måtte beskytte kinnene så godt jeg kunne, og det høyre hadde fått hard medfart i går. Ingen skade er skjedd, men man må være bevisst hvis man vil beholde skjønnheten. Vanskelig vær gjør at man raskt dropper slike sekundære bekymringer.
Jeg nådde omsider vatnet, og krysset det raskt. Marsjen gikk raskere enn ventet, og jeg tok sikte på Elgsjøen, som ville gi noe roligere vær, noen hundre meter lavere. Jeg nådde det noe før seks.
Kvelden ble god. Været tok seg etterhvert opp, og utførte noen tester på teltet. Jeg var glad for å være i leir.
I dag, Aunegrenda
Jeg våknet til greit vær. Ut i marsjen ble det langt mer alvorstynget nede ved Øyungen, etter å ha spurt noen om rutetips. Jeg tok sikte på Hessdalen.
Vinden sto ikke særlig tilbake fra gårsdagen, og jeg så mange "påsketurister" (for å gi det negativ ladning) på vei opp. Her går jeg topp utstyrt og lider mot vinden, og så kommer folk med hetteløse jakker. Godt det ikke er midtvinters lenger. Det gir dem iallfall større odds.
Langs veien nede i dalen måtte jeg gi tapt. Veien ble for gruset, og skuldrene ble for knappe. De på sidene av veien, altså. Jeg spurte i første hus, om jeg kunne få snylte skyss. Svaret var positivt. Man erfarer det nesten uten unntak, at folk på bygda er svært hjelpsomme. Godt jeg ikke må gå gatelangs i byen.
Familiens eldste sønn kjørte meg til Aunegrenda. Et langt stykke, men alternativene var få. Jeg er fast bestemt på å klare meg selv så langt det går, men når man møter en innoljet flaggstang, så når man aldri toppen med bare hender.
Bjørn Gjersvold skal ha en stor takk for hjelpen, forsåvidt det samme til Magne Rønning i Kvikne, som også kjørte meg her forleden dag. Dere hjalp meg stort, og ville ikke engang ha en slant for det.
Jeg la meg til noe overfor Nordpå, som er et kurs- og oppholdssted for tilreisende. Verten der lot meg sitte inne for litt varme, og gav meg attpåtil et par kopper velsmakende kaffe. Hyllest til ham.
I kveld er blesten nok en gang til stede. Snart er det posetid. Jeg legger ved et par bilder. Det ene viser toppen Forollhogna, det andre et reir. Hvis man vil studere tomme fuglereder, bør det gjøres på vinteren, da er de langt enklere å få øye på. Det kryr av dem i bjørkeskogen. Attpåtil unnslipper man angsten for å skremme de små, bevingede krypene.
